Brekkå på ski og Dale på beina.

Skikkelig bra til å begynne med - dårlig slutt.

Et sorgens kapittel. Enkelte dager burde tilbringes i senga, og ikke på tur. Men lørdag er turdag, og denne dagen var det meldt finvær. Ingen grunn - tilsynelatende - til å slurve unna.
Det var selvsagt kneet  som igjen lager krøll.

Det hele begynte godt. det var fortsatt snø i hagen. Temperaturen var rundt null, og det var meldt sol og lite vind. Jeg var klar for tur. Det skulle bli kjekt, og jeg bare kunne velge hvor turen skulle gå.
Etter en titt på føremeldingen for Brekkå, fant jeg fram ski og utstyr - som skismøring.

Jeg ville til Brekkå og planla minst 4 runder - en god tur på minst to - tre timer. Med en pause i midten skulle det la seg gjøre. Forrige gang var føret skikkelig bra, og det var selvsagt ikke snakk om annet enn at det vil bli helt greit føre også denne gangen.

Det var mange andre med planer om skitur i Brekkå - det var fullt på øverste parkeringsplass, og det kom mye folk mens jeg gjorde meg klar. Det vil si at jeg smurte skiene. For varmegrader og null føre....

Selv universalklister hang ikke i sporene. Det var omtrent ikke tak i det hele tatt. Ikke noe morsomt.

Det ble en kort runde...

Jeg tok en rask sjefsavgjørelse og satte avgårde mot Dale. oppe i høyden hadde det vært skyet og med noen få fjoner i lufta. Nede ved kysten var det sol. Det var varmegrader, men fortsatt hvitt øverst.
Jeg tenkte det i hvert fall v ille være mulig å komme seg et stykke utover langs kysten. Skulle det være for mye is ig glatte, fikk jeg snu og se på andre muligheter - mot toppen for eksempel.
Det var tørt og fint inne i skogen, og jeg håpet på en skikkelig tur i godt terreng. Det var riktig lenge siden jeg hadde vært her på Dale, og selv om akkuratt denne turen en jeg går ofte, var det kjekt å være på en "skikkelig" tur igjen.

Ut langs sjøen, inne i skogen, med sola i nakken, ble det vårlig. Varmt.... Det var riktig lenge siden jeg hadde hatt en slik tur.

Et stykke utover  gikk jeg på en hel igjen med folk, og ble møtt med et hei. Det var Sigmund med en turgjeng. De hadde hatt en skikkelig topptur og var nå på vei mot bilene. Jeg blir litt misunnelig på slik, men vet egentlig at det ikke er noe for "pensjonister" som er lite glad for høyder og glatte forhold. Likevel - det hadde vært kjekt...

Det var noen is-svuller utover, men ikke mye, og helt uproblematiske. Til jeg kom forbi Einernestet og inn i skyggen på nordsiden. Her var det fortsatt vinteer, og i et heng med mye is, bestemte jeg meg for å snu. Det var ikke meningen å gå rundt denne gangen.

Tilbaketuren ble etter hvert et antiklimaks...

Men først traff jeg folk. Et par som var på geocashing. Han hadde en tent røyk , og jeg kunne kjenne lukta på hundre meter. (Trekken kom i mot.) Vi fikk en liten prat, og jeg vandret - etter hvert - hinket videre.  Bakfoten skapte seg skikkelig. Omtrent som da jeg gikk ned fra Prekestolen.
Skulle det igjen bli vanskelig med turer?

Jeg så ikke lyst på livet i sin alminnelighet og turlivet spesielt, der og da.

Det gikk forsiktig ned bakkene, men jeg nådde bilen. Etter to timer. På vei hjem kunne jeg kjenne at jeg hadde brukt beina. De har bruk for mer trening ikke mindre....