På jakt etter våren.

Og vibå var på plass.

Lørdag er  turdag. Men med en lang vinter og ødelagt kne er det ingen selvfølge at det blir langtur. Fredagskvelden gikk med til å tenke på hvor jeg skulle ta ut. Og om jeg i det hele tatt burde ta en tur. Og skulle det jeg virkelig på langtur?

Det var ikke lett å bestemme seg for hva jeg skulle gjøre lørdagsmorgen. Nå har værmeldingen mye med turlivet å gjøre. Og værmeldingen sa "langtur" - det vil si en tur på minst tre timer og gjerne +.
Den enste turmuligheten som oppfyller disse kriteriene for tiden er den vanlige turen langs sjøkanten fra Hå til Varhaug.

Og den turen kunne passe bra på så mange måter.

Etter en ubehagelig opplevelse under Lifjell for et par uker siden, på en to timers tur, ser jeg mørkt på å gå i terreng og bratte bakker. Flatt og lite bakker passe bedre. Langs sjøen er i så måte det rette.
Nevnte jeg værmeldingen? Det var varslet sol og bra vær. Det ble bedre.

Vår....

Frosten var fraværende for første gang på riktig lenge. Ikke is eller snø, selv om det er skiføre ikke mange høydemetrene fra sjøkanten.

Vinden kom fra vest. Det var lavtrykk i nordsjøen. Varme og vind fra vest gir, på våre kanter, et av  de sikreste vårtegnene: vibå.  Nå hadde fuglen alt blitt observert og rapportert i forrige uke men det ville være kjekt å sjekke ut selv. Det er liksom vårtegnet i hvert fall jeg venter på.

Vibå var på plass. Da jeg passerte Grødaland kunne jeg høre fløytingen, og rett etter Bodle fikk jeg også øye på fuglen ute på jordet. Det er virkelig endelig vår.

Forrige uke var det mye folk på tur i samme område. Denne uka var jeg omtrent alene. Litt underlig, men like greit.

Jeg startet med både noe på hodet, vanter og vindfleece. Hodeplagg og vanter forsvant fort. Jakken behold jeg på, selv om det ble skikkelig varmt i bakkene der sola tok. På tilbakeveien gikk det ikke lang tid før også vindfleecen måtte av, og jeg fortsatte i bare ullblusen. Det føles virkelig mye bedre å gå i sommerklær.

Det hadde regnet dagen før. Det var fuktig i deler at stien. Likevel var det greit å gå. Myrene var fortsatt frosset litt under overflaten, slik at det var greit å gå over "dinså". Rett under Kvilesteinen kan myra være brådyp.

Det store spørsmålet før turen, var hvordan kneet ville oppføre seg. Jeg gikk jo å kjente etter, omtrent som forrige gang. Og det ble ingen endring i forhold til det. Det ble ikke mer "galt" etter som jeg kom mot Varhaug, og på hjemveien var det helt greit.  Det kan virke som om flat mark er greit, mens bakker og terreng vil gi problemer.

Lørdagsturen var en av de kjekke turene. Fint vær, vår og gode forhold. Det er greit å være på tur.