Mandagstur til Orre.

Sjø, snø og sand.

Snø, ingen hadde sagt et ord om snø... Det var likevel det jeg fikk i hodet da jeg startet på turen, og det snødde faktisk hele tiden mens jeg gikk.

Nå skulle det ikke ha vært tur i det hele tatt - en mandag. Lørdag ble tilbrakt i byen å handletur med bestyrerinnen. Søndag ble det en litt amputert tur, også sammen med bestyrerinnen. Mandag pleier å være hviledag. Jeg gjør normalt ingen ting.

Denne gangen ville det passe med en tur. Og værmeldingen var ikke helt gal - overskyet, men lite vind. Og det stemte, hjemme....

Det ble ingen lang diskusjon med meg selv hvor turen skulle gå. Jeg kunne tenke meg å gå et par timer, og de fleste plassene er det fortsatt snø og is. Det måtte bli langs sjøkanten - igjen.

Reve  til friluftshuset og tilbake er en tur på omtrent to timer. I gamle dager mellom halvannen og to.
For andre kan det muligens virke litt kjedelig å gå tur langs stranden hele tiden. Nå er det egentlig stor forskjell på å gå, for eksempel fra Hå til Varhaug og på Orre stranden. Det er ikke mye sand og strand mellom prestegården og kirkegården og ikke mye annet enn strand og sand på Orre.

Strendene fra Reve til Orre forandres seg også hele tiden. Dynene vaskes ut og bygges opp. Sanden flytter seg slik at det er rullestein en stund og sand til andre tider. Og det er alltid ett eller annet som er vasket opp fra havet.

Det var ikke mange andre ute og gikk en mandag. Jeg var alene på hele strekket mot Orre. Det  sto en enslig bil - med motoren i gang . på parkeringsplassen, men ingen folk. Jeg så spor ute ved revet på vei tilbake, og det satt en kar oppe i sanddynene med kamera og lang linse på stativ, og ventet på trekkfuglene. Det var det hele. En grei tur alene, og i eget tempo.

Når jeg sier det var snø i lufta, så viste det ikke mye på bakken. Selv etter et par timer, så var det bare så vidt kommet et tynt hvitt lag. Det var  fortsatt frost i bakken, selv om det var så vidt over null. Frosten gjorde at det var enkelt å gå i sanden. Det var mulig å holde god fart.

Etter mange turer uten skikkelig "terreng" og bakker, er jeg vant med lange strekk i god fart, og det ble slik denne dagen også. Det er likevel helt greit å komme fram til bilen og kunne sitte ned - etter to timer.

Avstandene nede ved sjøen er litt annerledes enn opp i heia. Det er langt til horisonten ute i havet, og nesten like langt til enden av stranden. Selv om det bare tar 15-20 minutter å gå fra den ene enden til den andre, såvirker det lengre.

Sjøen var rolig. Det var bare noen dovne dønninger som kom innover. Snøen dalte sakte og rolig ned mot bakken. Det var tomt for andre mennesker. Det var langt til horisonten. Skyene lå lavt over landet. Det er spesielt å gå tur langs stranden under slike forhold. Ikke ensomt, men spesielt.

Det ble en kjekk tur.