Søndagstur langs stranden.

Fra Sele til Hellestø og retur i fin fart.

Søndagstur betyr tur med Bestyrerinnen - etterhvert. Denne søndagen var det på nære nippen at bestyrerinnen ikke kunne bli med. Hun er, i tillegg til jobb, også opptatt med barn og barnebarn. Denne gangen var det en kake som måtte være ferdig...

Kaka kom ut av ovnen - litt tidlig, og vi kom oss ut på tur - litt sent.

Siden vi alt var på overtid, kunne det ikke bli en for lang tur, og heller ikke med for lang kjøring. Broderen meldte at han og Bjørg godt kunne tenke seg en tur. Andre, mer eller mindre faste tur følger, skulle på en lengre tur.

For broderen og Bjørg er det for tiden korte turer som gjelder. Helseproblemer har hindret trening og de holder derfor på med litt "oppkjøring" til lengre turer senere.

Vi, det vil si bestyrerinnen og jeg, snakket om å gå fra Sele til Steinansiktet og tilbake. Det ville antakelig bety en tur på mellom to og tre timer. Nok så passe.

For broderen og Bjørg ville det muligens bli i lengste laget. Vi ble uansett enige om å ta til Sele og starte turen mot Hellestø.

Deter fortsatt fint vintervær.  Fortsatt ligger det snø i hagen, og fortsatt får småfuglene mat. Fortsatt frost i bakken...

Sol, lite vind og rundt null grader får folk på tur. Ikke bare vi, men et helt 17. mai tog...
Det var alt nok så fullt på parkeringsplassen da vi kom. Og bortover veien mot Hellestøstranden var det folk. Mye folk. Jeg er fortsatt forundret over at det er så mye folk som går her. og at jeg ikke var klar over det.

Det blir så mange at det å si "hei" til folk, faller bort. Det er ikke ofte for meg.

Med så mye tråkk, blir sanden løs på innsiden av sanddynene. Det var helt greit å gå, men det tar litt lengre tid enn på "fast" underlag. Vi kom oss mot nord i grei fart.

Det er lett å forstå hvorfor mange velger å gå på Hellestø. Sanden er flat fast. Det er omtrent som å gå på grusvei. Og det er mulig å holde god fart. Det gikk kvikt mot nordenden av sanden.

Her ble det til at jentene, Bjørg og bestyrerinnen fortsatt nordover, mens vi, det vil si broderen og jeg, tok tilbake til bilen.

Det er antakelig ingen hemmelighet at vi, fortsatt broderen og jeg, går noe fortere enn mange andre - på vår alder. Vi satte i hvert fall opp tempoet og fløy i lav høyde bortover stranden. Nå skal ingen normalt bli anpusten av å gå på stranden. Den er flat....

Selv ikke med noen kilo på ryggen skal ikke en slik spasertur får pulsen opp i 80%. Det klarete vi denne dagen.

Det er kjekt å ta seg ut litt. Spesielt en skikkelig fin dag, med sola i ansiktet. Vi hadde ikke for stor fart. Det var anledning til å beundre utsikten. Som stort sett består av strand og sjø. Men her ved Sele, er Feistein fyr et landemerke i sjøen,  som drar oppmerksomheten mot seg. Det ble noen små stopp for å ta bilder.

Det som virkelig satte preg på tilbaketoget, var farten. Vi, broderen og jeg, gikk rask. Hva andre på en fredelig søndagstur, tenkte om de to "gamlingene" som for bortover stranden, er ikke godt å si.

For oss var det kjekt å kunne gå litt fortere enn "familietempo".