Høst.

En konspirasjonsteori.

Yr må støtte de mest radikale naturvernerne. De som vil ha en uberørt natur (eller naturen for seg selv...)

Både denne uke og forrige uke sende YR ut varsl om sterk kuling og mye nedbør. Helga som var, virket det skikkelig bra. Jeg var alene i heia.

Denne uke var det mange som hadde gjennomskuet YR og tatt på tur selv om væremeldingen var dårlig. Været var i hvert fall ikke noen hindring for å ta ut i heia.

Varselet for fredagen lød på stiv kuling opp mot 17 m/sek. Det er så pass sterk vind at jeg helst ikke vil være ute. Det er bedre å sitte inne og høre været romesterer ute – spesielt om «inne» er på Blåfjellenden og det er fyr i ovnen og det er varm te på bordet.

Etter hvert er det kommet vær-stasjoner på mange plasser. Slikt utstyr står det også på en hytte i Hunnedalen. Informasjonen fra denne spesielle værstasjonen legges på nettet, og den viste vind på bare 6-8 m/sek. Det er barnemat i forhold til 16-17 m/sek.

Været var derfor ingen hindring for ukas tur over heia fra Hunnedalen til Blåfjellenden. Spørsmålet jeg stilte meg selv, var om jeg også denne uka ville være alene på hytta. Forrige uke var jeg der natt til søndag, og det er normalt flere folk på lørdagen enn på fredagen.

Hvor mange ville komme?

En hel del viste det seg. Vi ble omtrent 20 stykk på hytta natt til lørdag, og jeg møtte omtrent det samme antall på vei inn, på lørdagen.

Oktober er like rundt hjørnet. Det er normalt den siste måneden i sommersesongen. Det hender (ofte) at snø og vær hindrer meg i å komme opp i heia en eller flere fredager i oktober, men normalt er 1. november dato for sesongslutt. Nå er det ikke mange år som er normale....

Det er med andre ord bare fire-fem turer igjen i 2018. Det er alltid trist å konstatere at nok en sesong er slutt, uten at mange flott og spennende turer som sto på programmet, ikke er gjennomført, og at tiden nå renner ut.

Det er enda mindre morsomt å måtte innrømme at årsaken ofte er kroppslige skavanker – som igjen ofte har sin bakgrunn i et tall på fødselsattesten...

Utgått på dato? Eller best før?

Uavhengig av disse tingen, er det like kjekt å være på tur i heia. Se på naturen og legge merke til endringene uke til uke. Høsten er her. Bjørka mister blader, og de bladene som fortsatt henger på trærne, er gule og brune. Rogna lyser rødt inne i mellom. Bakken er brun og mørkebrun. Det surkler og renner etter alt vannet, men frosten holder seg fortsatt borte.

Selv om småfuglene stor sett er vekk, er det en og annen rypeflokk som letter. Lengre vekk fra meg nå enn tidligere. Jaktsesongen er begynt og fuglene holder god avstand. Det smeller rundt meg av og til på vei over heia.

Fortsatt er det en og annen lemen som piler mellom det gulbrune gresset. Hadde de holdt seg rolig, ville de gått i ett med omgivelsene.

Sola tittet frem av og til, og legger et gyldent skjær over myr og tjern. Selv om det er behagelig med sol og sommer, så er høsten en fin tid for tur. Det er kjekt å være på tur, selv om det kommer snø og vinden gjør det surt inne i blandt.

Jeg håper det holder noen uker til.

Ekstremværet som forsvant.

Alene i heia, med greie forhold.

Det ble ingen fredagstur denne uka. Ekstremværet Knud kom i veien. Og bestyrerinnen. Hun mente jeg ville være mer små-rar enn normalt, om jeg tok avgårde.

Humøret var ikke på topp. Disse fredagsturen innover heia er noe jeg virkelig setter pris på. Og hva kan da gjøres for å få humøret tilbake.

Fredagskvelden lurte jeg på hvor jeg skulle legge lørdagsturen. Rundt Lifjell – den normale vinterturen – var en mulighet.

Lørdagsmorgen startet med å sjekke yr...

De lovet fortsatt vind og regn over heia. Nå er min erfaring at verken regn eller vind er noen stor hindring, i hvert fall ikke 14 m/sek som YR nevnte, og selv store nedbørmengder lager vanligvis ikke problemer.

Bestyrerinnen var fortsatt ikke helt sikker på om det var smart å ta avgårde. Jeg bestemte meg likevel for å ta en tur til Blåfjellenden, med retur søndagen.

Vindusviskerne gikk hele veien opp mot Hunnedalen. Det siste stykket var det skikkelig regn. På parkeringsplassen var det å hive på med jakken og vanter. Det blåste litt og det regnet.

Regnet ga seg bare noen meter opp i Oleskaret. Det ble ikke skikkelig opphold, men heller ikke skikkelig regn. Det kom noen bøyer med regn inne i mellom, men vinden kjente jeg nesten ikke noe til i det hele tatt. Leitevann var helt uten hvite topper, og her viser det fort når vinden blåser. Yr er nok ikke helt til å stole på.

Øverst var det hvite flekker bak steinene. Årets første snø. Det er omtrent som «normalt». Snøen blir nesten aldri liggende så tidlig, men det kommer litt og så forsvinner den igjen.

Jeg fikk også vinden i ansiktet øverst. Det ble nødvendig å ta på vinterlue i tillegg til hetta, og jeg var glad for vantene.

Selv med regn og vind midt i mot var det bare ubehagelig, aldri vanskelig, og i hvert fall ikke «farlig». Den største faren var antakelig nedkjøling, om noe skjedde.

Det er ikke ofte jeg blir alene på hytta natt til søndag. Siden det også var bestilt plass for 9 personer, trodde jeg at det ville dukke opp noen – små-rare som meg. Det kom ikke en sjel.

Søndagsmorgen var det regnetbøyer. Det blåste også en del, men ikke i nærheten av kuling.

Jeg bestemte meg for å ta ut,selv om det regnet og det var mørke skyer i nordvest.

Vinden dreide mot nord og det ble oppklaring. Et stykke oppe i bakken tenkte jeg faktisk på å hive av jakken, men ønsket ikke å utfordre værgudene.

På toppen måtte jeg åpne jakken og brette opp jakkearmene. Mer skulle det ikke til før værgudene sendte snø nedover heia. Det flagret hvitt rundt om kring meg.

Bare noen minutter etter savnet jeg solbrillene. Lav sol og våt hei gir mye gjenskinn fra bakken.

Siden jeg hadde vinden i ryggen, ble det en skikkelig fin tur over heia denne søndagsmorgenen. Helt alene, alle andre var skremt vekk av ekstremværet, som altså ikke var noe annet enn et helt alminnelig høstlig lavtrykk.

Jeg var skikkelig glad for å ha tatt turen. Været var i hvert fall ingen hindring.

Høst-tur til Taumevatn.

Høst, med litt sommervarme og flotte forhold.

Yr er igrunnen greit å ha. Det er helt i orden å kunne sjekke været noen dager fremover. Det gjorde jeg på søndagen etter en litt kort tur – i regn.

Værmeldingen var lite positiv – men tirsdag skulle været være mer en bra. Sol og varme, selv om det ville blåse litt.

Resten av uka skulle det være drittvær med regn og vind.

Nå er tirsdagen normalt opptatt med styrketrening og møte i eldreutvalget... Gjengen av kamerater fra ungdomstiden møtes hver tirsdag for å lufte gamle minner. En tirsdag i midten av september med sol og sommer, må likevel brukes til en tur.

Jeg hadde lenge tenkt å ta en tur til Taumevatn. Det er ikke en spesielt lang tur, selv frem og tilbake samme dagen – om turen inn til Holmavatn kan gjøres med bil.

Dette er en tur jeg har tatt en gang i året de siste årene, og forrige gang var også en slik «inneklemt» dag på høsten. Været, fargene – og turen den gang var fantastisk. Det gjorde at jeg godt kunne tenke meg en slik tur i år også.

Turistforeningen har gjort det enklere å komme gjennom bommen i Flatstøldalen. Jeg holdt likevel på å gjøre en stor feil ved å ta med bomnøkkelen innover. Jeg måtte snu et stykke inn i dalen.

Klokka var 11 da jeg startet fra parkeringsplassen ved Holmavatn. Det var fortsatt fuktig, men sola var fremme, og det så ut til å kunne bli en fin dag, helt som værmeldingen lovet.

Et stykke lengre framme så jeg folk. De var på vei tilbake fra Taumevatn-hytta. Kjentfolk. Det ble en liten pause og en kjapp prat før vi skiltes. Det er alltid hyggelig å treffe andre som har samme interesse for hei og tur som meg.

Det er lagt ut en god del lemmer i stien innover mot Taumevatn. Men fuktighet på gamle sviller er ikke en svært god kombinasjon. De blir ofte svinglatte., så jeg gikk forsiktig. Jeg så spor innover, og det så ut som om jeg tok innpå, men jeg så ingen andre enn de jeg traff helt i starten,

Det ble som vanlig en ensom tur.

Nå ble det så pass fint vær ette hvert at jeg også brukte litt tid på å ta bilder. Helt som sist gang, var høstfargene kommet, og selv om det denne gangen blåste, så var det mulig å ta noen skikkelig fine høstbilder.

Turen inn til Taumevatn, gå for det meste i bjørkeskog. Og selv om det ikke helt kan kalles skog hele veien, så er det bjørkekratt og bjørk som dominerer. Selve hytta ligger på litt under 800 moh, og er antakelig ikke langt fra det høyeste punktet på turen. Skoggrensen ligger her betydelig høyere enn det jeg er vant med fra terrenget rundt Blåfjellenden. Det gjør også at høstfargene kommer bedre fram på denne turen.

Etter en kort stopp på hytta, tok jeg fatt på tilbakeveien. Fortsatt var det sol og varme, selv om det kom noe mer vind etter hvert.

Det ble en skikkelig flott høst tur dette året også.

Regn, regn og regn.

En våt søndagstur.

Værmeldingen for søndag ble bare dårligere og dårligere ut over uka. Tidlig i uka kunne det se ut som om det ville være turvær noen timer midt på dagen, men regnet som ble meldt, kom mer og mer galt.

Jeg var ikke en gang sikker på om Bestyrerinnen ville være med på tur. Broderen hadde sagt fra at han godt kunne tenke seg en tur – kort om det regnet.

Det skulle både regne og blåse....

Likevel ville bestyrerinnen på tur. Hun kunne tenke seg å bli med så lenge vi ikke valgte en av de lange mulighetene.

Broderen og jeg var også enige om å begrense turen denne søndagen, da vi snakket sammen tidlig søndags morgen.

Vi ville forsøke oss på en runde på høgjæren. Fra Holmavatn til Steinkjerringå og mot Synesvarden og tilbake til Holmavatn.

Bestyrerinnen kunne godt være med – sa hun. Og regnet kom som meldt. Og vinden frisket på utover dagen...

Vi tok mot Holmavatn. På parkeringsplassen var det en bil uten om vår. Det regnet. Det blåste.

Nå var været ikke så ille så lenge vi var i le av grantrærne. Litt lenger mot Steinkjerringå går turveien over en liten kant. Det regnet. Det blåste.

Både broderen og jeg har gått i regnvær noen ganger. Også i mer regn enn det vi fikk i hodet denne dagen. Det var ikke morsomt tidligere, det var ikke morsomt denne søndagen.

Det eneste forsonende trekket med været denne dagen var temperaturen, den var et stykke over frysepunktet. Men ikke mye...

Det regnet. Og det ble bare mer regn og mer vind etter som vi nærmet oss Steinkjerringå. Vi ble fort enige om at dette ikke var dagen for å ta rundturen. Det fikk klare seg med en kort tur i regnværet.

Siste stykket utover myra mot statuen, var stien mer elv enn sti. Vi savnet kano...

Selvsagt ble det bedre da vi snudde og fikk regn og vind bakfra. Vi kunne likevel kjenne at vinden ble sterkere, og i stede for stiv bris, fikk vi en liten til sterk kuling bakfra. Det var av og til vanskelig å holde balansen.

Selvsagt kom det også ned mer vann fra himmelen. Det regnet.

Nå er ikke regn i seg selv et stort problem med gode klær. Denne gangen var det kombinasjonen av vind og vann som overbeviste både bestyrerinnen og broderen om at en times tur var nok.

Nede ved bilen fikk vi problemer med vannet. Det rant av klærne, og selv med håndkle til å tørke oss og plastikkposer til å ha våte klær i, så ble bagasjerommet nesten «oversvømt», og setene klissvåte. Men alt tørker.

Høst, regn og flott tur

Som vanlig til Blåfjellenden på fredag.

En liten kikk på værmeldingen for helga, ga klar beskjed om at det er høst. Regn, vind og temperatur ned mot 5-6 grader. I Hunnedalen var det fortsatt blader på bjørka, men det var dype brunrøde farger som dominerte på bakken.

Og det regnet. Det kunne se ut som om turen innover heia ville bli våt. Regn og mer regn var det jeg så fram til. som så mange ganger før - som oftest - var jeg alt for pesimistisk.

Oppe i bakken lettet regnet, og det ble mulig å hive hetta av hodet. Det ble ikke akkuratt finvær, men bra turvær.

Høsten er en fin tid for fotografering. Det er flotte farger. Lufta er klar og selv om kontrasten mellom sol og skygge er stor, så kan det gjøre seg på bilder.

Høsten er likevel tid for å se tilbake på sommersesongen og innse at alle vidunderlige planer på våren nok ikke er gjennomført, og at det minker på de gode mulighetene.

Likevel har høsten vært den "store" sesongen for turer inn til de selvbetjente hyttene. Det var tidliger både 60 og 70 gjester på Blåfjellenden en fin høsthelg.

Ofte var det gjenger av arbeidskoleger, og når to tre slike gjenger kom samtidig kunne det bli trangt. Stinn brakke var ikke bare et uttrykk - det beskrev tilstanden. Ikke slik nå lenger, det er ofte litt mindre folk - flere familier og mange færre voksne (over 50) med flasker i sekken, fordelt på to hytter i stede for en.

For egen del gikk jeg innover heia og lurte på hvor sommeren var blitt av. Vi har hatt et kjempevær i omtrent to måneder. Og dette flotte været hadde jeg brukt til sydentur og en uke på Nilsebu...

Det har blitt alt for få skikkelige turer dette året. Noe jeg antakelig må se på som en "naturlig" utvikling etter som haugen av gamle kalendere bare blir større og større. Det er ikke til å legge skjul på at det ikke er like "morsomt" å legge ut på en langtur - 6 timer eller mer.

Både på grunn av et tregere tempo, ting tar tid, og at bein og rygg ikke helt er like villige til å holde koken så lenge. I tillegg har skader gjort det litt mer vondt å gå lengre enn langt.

To-tre timer inn til Blåfjellenden er fortsatt godt innenfor rekkevidde - heldigvis. Jeg kom fram i god form og så fram til å få noen timer for meg selv på hytta. Det tok ikke lang tid før det kom en kar opp dalen fra Mån. Nå er det å snakke med nye gjester også helt greit. Vi fikk en hyggelig prat.

Og en god latter - ikke lenge etter at vi hadde kommet inn, fått fyr i ovnen, varmet vann til te, og satt oss godt tilrette, dundret det i taket. Det regnet bøttevis, skikkelig slagregn. Og vi var inne i varmen med tørre klær....

Det tok tid før jeg startet opp bakken mot Hunnedalen på lørdagsmorgen. Nærmere 12. Årsaken var selvsagt været. Det var på morgenen mye regen med noen gode perioder inne i mellom. Det så en stund ut til å klare opp og bli bra vær, men ikke lenge etter datt det ned – regn i bøtter og spann. Jeg ventet.

Selv om jeg startet i lett regn, ble det opphold bare et lite stykke oppe i bakken. Og turen tilbake over heia, gikk en god stund i bra vær med sol inne i mellom.

Det varte likevel ikke mer en litt over halvveis, da kom regnet tilbake. Og nesten nede i Hunnedalen, gikk jeg på en hel flikk med unger og voksne som skulle til hytta. 22 stykker tilsammen. De fikk noen våte timer innover.

September sol og varme.

Værmeldingen får heldigvis ikke alltid rett.

Fredag, og du verden for en værmelding: stiv kuling (14m/sek) og regn. Var det noe vær å ta på tur i?
Det måtte bli en tur til Blåfjellenden  - som vanlig på en fredag.

Jeg var så avgjort ikke sikker på om det var lurt å ta avgårde, selv om jeg ganske sikkert har gått turen i tilsvarende dårlig vær.  Det var spesielt å kjøre langs sjøen ned mot Dirdal, og kunne se at sjøen ble løftet opp av vinden. Da blåser det vanligvis mer enn stiv kuling...

I Hunnedalen hadde det hele roet seg litt. Det blåste, men det var null nedbør, Jeg valgte Wind-fleece, og tenkte jeg fikk hive på jakken når regnet kom.

Vinden kom fra øst, og jeg fikk den bakfra store deler av turen. Det blåste nok opp mot liten kuling over kantene, men ned i le av vinden, kjentes den nesten ikke i det hele tatt.

Selvsagt gikk jeg og kikket etter regnet. Det kom noen fråper og bittlitt regn. Nok til at buksa ble våt. Jeg kjente ikke noe gjennom wind-fleecen, og regnjakka ble liggende i sekken hele turen.

Siden værmelding var dårlig, trodde jeg ikke det vill bli mange andre på hytta denne gangen.
Det var spor i sorpa, og jeg var ikke sikker på om det var to eller tre på vei innover. På hytta var det to jenter. Og jeg så en kar som heiv på seg regnjakken oppe i bakken.

Av og til, det hender en gang i blandt, at jeg er heldig. Denne gangen kunne jeg gå inn til hytta uten å ta på jakken, men det tok ikke mange minuttene etter at jeg hadde kommet fram før det høljet ned. Skikkelig slagregn.

Jeg kunne henge klærene for å tørke ut svetten. Gjengen som kom senere, var dassbløte. Det rant fra jakker og bukser. Bare etter en liten stund hang det våte klær lagvis forran ovnen.

Det fortsatte å regne, nesten hele natten. Jeg voknet et par ganger i løpet av natten. Det smalt i taket. Kunne det være syndeflod 2 på gang?  Elva mot Fidjavannet var steget med mer enn 50 cm på morgenen.

Værmeldingen for lørdagen bød på både sol og regn.  Regnet skulle komme etter 12. Gjengen med gutter ville til Sandvatn, og lurte på hva jeg mente om været. Uten å tenke noe særlig over det, sa jeg at det antakelig ville være bra en god stund. Og fikk rett...

Selv ventet jeg til nærmerre 11 før jeg tok fatt på tilbaketuren. Jeg liker å få en stund for meg selv på hytta før jeg tar ut.

Det vekslet mellom sol og skyer på veien mot Hunnedalen. Ikke en dråpe regn, selv om noen av skyene var svarte og truende. Skyene løste seg liksom opp over meg.

Det ble to dager med bra septembervær. Selvsagt var heia våt på lørdagen etter alt regnet, men svabergene og steinene var tørre, og det var lett å gå. Det rant vann i stien i bakkene, og vaet var ikke helt enkelt å komme over, men i det store og hele, ble det en mer enn grei tilbaketur.

Turen gikk rimelig kjapt, syntes jeg. Ikke hadde jeg kikket på klokka da jeg startet, og heller ikke tenkt på "fart" underveis. Ut fra bildene kunne jeg likevel se at jeg ikke hadde brukt stort over to timer.

Det var jeg rimelig godt fornøyd med.

4 topper på en onsdag.

Mattisrudlå, Bjørndalsfjellet, Fjogstadnuten og Dalsnuten.

Det har vært noen rolige onsdager. Jeg har klart å holde meg hjemme - og ikke gjøre noe. Været har gjort det enklere enn det ellers ville ha vært. Det er greit å holde seg hjemme i regn og vind.

Denne onsdagen var YR raus med sol og sommer - tidligere i uka. Jeg lurte på tur i stede for trening på tirsdagen, men på grunn av god værmelding også for onsdagen ble det som sedvanlig, trening på tirsdagen.

Onsdag ville jeg på tur.

Værgudene var ikke like velvillige med godværet som meterologene dagen før. Det var skyet, men lite vind og forholdsvis varmt. Egentlig førsteklasses turvær.

Jeg hadde tenkt meg til Gramstad, videre til Matisrudlå, Bjørndalsfjellet og - forhåpentlig - Fjogstadnuten. Dalsnuten ligger like i ruta og det er jo en grei topp å ta med....

Det var tørt og greit å komme fra Gramstad til Paradisskaret. Bakken opp fra Paradisskaret til Matisrudlå er både lang og bratt.

Brattere enn det jeg liker. Jeg er ikke veldig glad i bratte utsatte plasser, og har tidligere fått pulsen godt opp her. Delvis på grunn av min høydeskrekk....

Denne gangen gikk det lett oppover. Jeg holdt et greit tempo - uten å få pusteproblemer. Det hadde heller ikke karen som kom bakfra og gikk glatt forbi på det bratteste.

Jeg snakket med ham på toppen av Bjørndalsfjellet, og han gikk turen annen hver dag. For å komme i form....

På toppen av Bjørndalsfjellet var det heller folksomt til å være på en onsdag. Det satt en del folk rundt om og jeg traff to jenter srett under toppen.

Nede på veien var det ikke snakk om å bare gå til bilen. Jeg fortsatte mot Fjogstadnuten og videre mot Kvitemyra/Revholen.

Det hadde gått lett. Kunne jeg ha kommet i form ut over sommeren?. Det var ikke gått stort mer enn halvannen time da det var tid for å vurdere videre tur. Dalsnuten lå jo der...

Selv opp bakken til toppen av Dalsnuten gikk greit. På toppen var det liv. En barnehage med gutter og jenter på antakelig 5 år. Det er godt gjort å få med så mange på den alderen til topps. Det er like bra gjort av femmåringene å komme til topps.

Jeg fikk en del hyggelige spørsmål fra den ungdommelige gjengen. De fleste ville vite hvorfor jeg bruker stokk - eller pinne som noen kalte den.

Det ble likevel ikke lange stoppen. Jeg stupte utenfor den bratte kanten og tok fatt på det siste stykket mot Gramstad. Denne gang gikk jeg over myrene i stede for rundt Revholstjørn.

Det er gjort et stort arbeid med stien her. Masser av stein, og delvis trapper det første stykket opp mot Dalsnuten.

I flate trapper er det greit å småspringe. Siden det var folk nederst, ble det til at jeg holdt farten utover myra. Det gikk helt greit, selv om det nå var et par timer siden jeg startet, og det tross alt hadde blitt noen høydemeter.

Selv på parkeringsplassen hadde jeg fortsatt "overskudd". Denne dagen kunne turen godt ha vært lengre, selv om den ble på omtrent to og en halv time.

Bestyrerinnen & sønn på Vådlandsnuten.

Flott tur i godt selskap.

Bestyrerinnen var klar for søndagstur - som vanlig. Hva som ikke sto på dagseddelen, var hvem som skulle være med og hvor turen skulle gå.

Vår sønn stakk innom på fredagen, og ville i hvert fall bli med. Han lurte selvsagt på hvor turen skulle gå. Betyrerinnen var klar i sitt ønske - Vådlandsnuten. Forrige gang vi tok den turen, var vi selskap med yngste sønn og flere. Det var på 17. mai, med vårgrønne bjørker og snøfenner.

Det var ikke mye igjen av snøfennen, selv om det hender at de ligger til september i høgheia. Vi var tre som startet fra nederste parkeringsplassen i Madland. Pål har ikke problemer med vårt tempo og tok av og til noen kjempekjappe steg oppover de første bakkene. Bestyrerinnen og jeg er mer opptatt av jevn og trutt trav.

Litt opp i høyden var det høstfarger. Det var tydelig mer høst enn lengfre nede.

Yr hadde meldt bra vær - faktisk sol, men det som møtte oss var mørke skyer. Det så faktisk ut som om det kunne komme noe nedbør. Jeg syntes jeg kunne kjenne noen dråper et par ganger, men det var opphold - heldigvis.

Langs indra Fisketjønn gikk vi i skyggen. Lengre opp kunne vi kjenne vinden. Og øverst var det kaldt. Vi trakk ned et stykke for å ta pausen.

brukte nesten to timer til topps. Jeg  hadde sett for meg å ta runden rundt Rolighetsdalen,

Hanklatjørna og ned Maribakken.

Både Bestyrerinnen og Pål var enige om at det ikke ville passe denne dagen. Jeg tror nok været - fare for nedbør - var den egentlige årsaken.

Det var andre på tur denne dagen. Vi møtte en del som kom i mot og ble forbigått av et par - han med stor sekk. Det  så ut som om han slet i motbakkene, men med god kondisjon går det jo greit.

De fleste vi møtte, ikke alle, ville ta rundturen. Den er blitt ganske populær, og siden den er merket med røde T-er, er det også helt greit å finne fram.

Det har i år vært lite blåbær og tyttebær. Det som møtte oss denne søndagen var sopp. Mange flotte røde fluesopper, men også noen skikkelige beist av noen brune sopper. Uten at jeg vet hva slags sopp det var.

Oppover Høylandskaret fikk vi se en musevåk over oss. Jeg kan selvsagt ikke være sikker på om det virkelig var en Musevåk, men den hadde hvite tegninger under vingene, og virket mindre enn det jeg tror en Fjellvår er.

Nedover går alltid greiere enn opp. Og det er jo noen gode bakker nedover mot Fisketjønna.

Det går en sti fra  midtre Fisketjønn mot Fossebekken. Det er en lengre vei tilbake til bilen enn veien forbi Røde Kors hytta. Vi tok likevel mot Fossebekken, for å få en litt annen vei tilbake enn den vi gikk opp.

Stien langs midtre og ytre Fisketjønn var grei å gå for oss, men den går over en del myrsøkk. I vått vær vil stien antakelig være ganske bløt.

Det siste stykke ned langs Fossebekken går på god opparbeidet driftevei. Selv om det er noen bratte stykke, er det likevel mindre bratt enn den vanlige veien. Vi kom oss både kjapt og greit ned til parkeringsplassen.

Det gikk fortere å komme ned fra Vådlandsnuten enn å komme opp. Vi brukte under to timer ned, selv om det ble en liten omvei.

Selvsagt kom sola fra da vi var vel nede....