Bestyrerinnen & sønn på Vådlandsnuten.

Flott tur i godt selskap.

Bestyrerinnen var klar for søndagstur - som vanlig. Hva som ikke sto på dagseddelen, var hvem som skulle være med og hvor turen skulle gå.

Vår sønn stakk innom på fredagen, og ville i hvert fall bli med. Han lurte selvsagt på hvor turen skulle gå. Betyrerinnen var klar i sitt ønske - Vådlandsnuten. Forrige gang vi tok den turen, var vi selskap med yngste sønn og flere. Det var på 17. mai, med vårgrønne bjørker og snøfenner.

Det var ikke mye igjen av snøfennen, selv om det hender at de ligger til september i høgheia. Vi var tre som startet fra nederste parkeringsplassen i Madland. Pål har ikke problemer med vårt tempo og tok av og til noen kjempekjappe steg oppover de første bakkene. Bestyrerinnen og jeg er mer opptatt av jevn og trutt trav.

Litt opp i høyden var det høstfarger. Det var tydelig mer høst enn lengfre nede.

Yr hadde meldt bra vær - faktisk sol, men det som møtte oss var mørke skyer. Det så faktisk ut som om det kunne komme noe nedbør. Jeg syntes jeg kunne kjenne noen dråper et par ganger, men det var opphold - heldigvis.

Langs indra Fisketjønn gikk vi i skyggen. Lengre opp kunne vi kjenne vinden. Og øverst var det kaldt. Vi trakk ned et stykke for å ta pausen.

brukte nesten to timer til topps. Jeg  hadde sett for meg å ta runden rundt Rolighetsdalen,

Hanklatjørna og ned Maribakken.

Både Bestyrerinnen og Pål var enige om at det ikke ville passe denne dagen. Jeg tror nok været - fare for nedbør - var den egentlige årsaken.

Det var andre på tur denne dagen. Vi møtte en del som kom i mot og ble forbigått av et par - han med stor sekk. Det  så ut som om han slet i motbakkene, men med god kondisjon går det jo greit.

De fleste vi møtte, ikke alle, ville ta rundturen. Den er blitt ganske populær, og siden den er merket med røde T-er, er det også helt greit å finne fram.

Det har i år vært lite blåbær og tyttebær. Det som møtte oss denne søndagen var sopp. Mange flotte røde fluesopper, men også noen skikkelige beist av noen brune sopper. Uten at jeg vet hva slags sopp det var.

Oppover Høylandskaret fikk vi se en musevåk over oss. Jeg kan selvsagt ikke være sikker på om det virkelig var en Musevåk, men den hadde hvite tegninger under vingene, og virket mindre enn det jeg tror en Fjellvår er.

Nedover går alltid greiere enn opp. Og det er jo noen gode bakker nedover mot Fisketjønna.

Det går en sti fra  midtre Fisketjønn mot Fossebekken. Det er en lengre vei tilbake til bilen enn veien forbi Røde Kors hytta. Vi tok likevel mot Fossebekken, for å få en litt annen vei tilbake enn den vi gikk opp.

Stien langs midtre og ytre Fisketjønn var grei å gå for oss, men den går over en del myrsøkk. I vått vær vil stien antakelig være ganske bløt.

Det siste stykke ned langs Fossebekken går på god opparbeidet driftevei. Selv om det er noen bratte stykke, er det likevel mindre bratt enn den vanlige veien. Vi kom oss både kjapt og greit ned til parkeringsplassen.

Det gikk fortere å komme ned fra Vådlandsnuten enn å komme opp. Vi brukte under to timer ned, selv om det ble en liten omvei.

Selvsagt kom sola fra da vi var vel nede....