September sol og varme.

Værmeldingen får heldigvis ikke alltid rett.

Fredag, og du verden for en værmelding: stiv kuling (14m/sek) og regn. Var det noe vær å ta på tur i?
Det måtte bli en tur til Blåfjellenden  - som vanlig på en fredag.

Jeg var så avgjort ikke sikker på om det var lurt å ta avgårde, selv om jeg ganske sikkert har gått turen i tilsvarende dårlig vær.  Det var spesielt å kjøre langs sjøen ned mot Dirdal, og kunne se at sjøen ble løftet opp av vinden. Da blåser det vanligvis mer enn stiv kuling...

I Hunnedalen hadde det hele roet seg litt. Det blåste, men det var null nedbør, Jeg valgte Wind-fleece, og tenkte jeg fikk hive på jakken når regnet kom.

Vinden kom fra øst, og jeg fikk den bakfra store deler av turen. Det blåste nok opp mot liten kuling over kantene, men ned i le av vinden, kjentes den nesten ikke i det hele tatt.

Selvsagt gikk jeg og kikket etter regnet. Det kom noen fråper og bittlitt regn. Nok til at buksa ble våt. Jeg kjente ikke noe gjennom wind-fleecen, og regnjakka ble liggende i sekken hele turen.

Siden værmelding var dårlig, trodde jeg ikke det vill bli mange andre på hytta denne gangen.
Det var spor i sorpa, og jeg var ikke sikker på om det var to eller tre på vei innover. På hytta var det to jenter. Og jeg så en kar som heiv på seg regnjakken oppe i bakken.

Av og til, det hender en gang i blandt, at jeg er heldig. Denne gangen kunne jeg gå inn til hytta uten å ta på jakken, men det tok ikke mange minuttene etter at jeg hadde kommet fram før det høljet ned. Skikkelig slagregn.

Jeg kunne henge klærene for å tørke ut svetten. Gjengen som kom senere, var dassbløte. Det rant fra jakker og bukser. Bare etter en liten stund hang det våte klær lagvis forran ovnen.

Det fortsatte å regne, nesten hele natten. Jeg voknet et par ganger i løpet av natten. Det smalt i taket. Kunne det være syndeflod 2 på gang?  Elva mot Fidjavannet var steget med mer enn 50 cm på morgenen.

Værmeldingen for lørdagen bød på både sol og regn.  Regnet skulle komme etter 12. Gjengen med gutter ville til Sandvatn, og lurte på hva jeg mente om været. Uten å tenke noe særlig over det, sa jeg at det antakelig ville være bra en god stund. Og fikk rett...

Selv ventet jeg til nærmerre 11 før jeg tok fatt på tilbaketuren. Jeg liker å få en stund for meg selv på hytta før jeg tar ut.

Det vekslet mellom sol og skyer på veien mot Hunnedalen. Ikke en dråpe regn, selv om noen av skyene var svarte og truende. Skyene løste seg liksom opp over meg.

Det ble to dager med bra septembervær. Selvsagt var heia våt på lørdagen etter alt regnet, men svabergene og steinene var tørre, og det var lett å gå. Det rant vann i stien i bakkene, og vaet var ikke helt enkelt å komme over, men i det store og hele, ble det en mer enn grei tilbaketur.

Turen gikk rimelig kjapt, syntes jeg. Ikke hadde jeg kikket på klokka da jeg startet, og heller ikke tenkt på "fart" underveis. Ut fra bildene kunne jeg likevel se at jeg ikke hadde brukt stort over to timer.

Det var jeg rimelig godt fornøyd med.