Ekstremværet som forsvant.

Alene i heia, med greie forhold.

Det ble ingen fredagstur denne uka. Ekstremværet Knud kom i veien. Og bestyrerinnen. Hun mente jeg ville være mer små-rar enn normalt, om jeg tok avgårde.

Humøret var ikke på topp. Disse fredagsturen innover heia er noe jeg virkelig setter pris på. Og hva kan da gjøres for å få humøret tilbake.

Fredagskvelden lurte jeg på hvor jeg skulle legge lørdagsturen. Rundt Lifjell – den normale vinterturen – var en mulighet.

Lørdagsmorgen startet med å sjekke yr...

De lovet fortsatt vind og regn over heia. Nå er min erfaring at verken regn eller vind er noen stor hindring, i hvert fall ikke 14 m/sek som YR nevnte, og selv store nedbørmengder lager vanligvis ikke problemer.

Bestyrerinnen var fortsatt ikke helt sikker på om det var smart å ta avgårde. Jeg bestemte meg likevel for å ta en tur til Blåfjellenden, med retur søndagen.

Vindusviskerne gikk hele veien opp mot Hunnedalen. Det siste stykket var det skikkelig regn. På parkeringsplassen var det å hive på med jakken og vanter. Det blåste litt og det regnet.

Regnet ga seg bare noen meter opp i Oleskaret. Det ble ikke skikkelig opphold, men heller ikke skikkelig regn. Det kom noen bøyer med regn inne i mellom, men vinden kjente jeg nesten ikke noe til i det hele tatt. Leitevann var helt uten hvite topper, og her viser det fort når vinden blåser. Yr er nok ikke helt til å stole på.

Øverst var det hvite flekker bak steinene. Årets første snø. Det er omtrent som «normalt». Snøen blir nesten aldri liggende så tidlig, men det kommer litt og så forsvinner den igjen.

Jeg fikk også vinden i ansiktet øverst. Det ble nødvendig å ta på vinterlue i tillegg til hetta, og jeg var glad for vantene.

Selv med regn og vind midt i mot var det bare ubehagelig, aldri vanskelig, og i hvert fall ikke «farlig». Den største faren var antakelig nedkjøling, om noe skjedde.

Det er ikke ofte jeg blir alene på hytta natt til søndag. Siden det også var bestilt plass for 9 personer, trodde jeg at det ville dukke opp noen – små-rare som meg. Det kom ikke en sjel.

Søndagsmorgen var det regnetbøyer. Det blåste også en del, men ikke i nærheten av kuling.

Jeg bestemte meg for å ta ut,selv om det regnet og det var mørke skyer i nordvest.

Vinden dreide mot nord og det ble oppklaring. Et stykke oppe i bakken tenkte jeg faktisk på å hive av jakken, men ønsket ikke å utfordre værgudene.

På toppen måtte jeg åpne jakken og brette opp jakkearmene. Mer skulle det ikke til før værgudene sendte snø nedover heia. Det flagret hvitt rundt om kring meg.

Bare noen minutter etter savnet jeg solbrillene. Lav sol og våt hei gir mye gjenskinn fra bakken.

Siden jeg hadde vinden i ryggen, ble det en skikkelig fin tur over heia denne søndagsmorgenen. Helt alene, alle andre var skremt vekk av ekstremværet, som altså ikke var noe annet enn et helt alminnelig høstlig lavtrykk.

Jeg var skikkelig glad for å ha tatt turen. Været var i hvert fall ingen hindring.