Høgjæren med Bestyrerinnen.

Tur på Kristi himmelfarts dag.

Det var en stund siden Bestyrerinnen hadde vært med på tur. Selvsagt hadde det blitt turer, både for henne og for meg, bare ikke vi i sammen. Jeg har forsøkt å ta lengre turer – ikke langturer, men heller ikke korte...

Selv om vi begge nå er pensjonister, og kan egentlig gå tur når det passer, blir det til at vi følger gamle vaner med tur i helgene. Bortsett fra at vi ikke har hatt en søndagstur sammen på en stund.

Kristi Himmelfartsdag er ikke søndag, men helligdag. Dagen har likevel ofte blitt brukt til tur. Dette året hadde jeg «glemt» hele greia, og ble litt overrasket da torsdagen plutselig viste seg å være en helligdag.

Værmeldingen var litt «ymse». Det regnet på morgenen av. (Etter et skikkelig tordenvær i 12-tiden, kvelden før, hvor det virkelig smalt i bakken av regnet.)

Det kunne være bløtt og vått og mye vann på enkelte av de «vanlige» turområdene.

Nå hadde Hå kommune laget nye gangveier på Høgjæren, så de verste sorpehullene er greie å komme over. Det kunne Vi ventet en stund med å ta ut. Det skulle bli bedre vær utover dagen. Muligens med litt sol...

Det tar en halv time å komme opp ved Holmavatn. Der var det alt en masse bil. Litt senere kom vi på at det muligens var «preik» ved Synesvarden denne dagen. I følge min dårlige hukommelse, var det en gudstjeneste der opp hvert år på Kristi Himmelfartsdag.

Det kom i hvert fall en god del folk i mot som også hadde kommet via Synesvarden. Det tydet på et eller annet arrangement en eller annen plass.

En del av de som kom i mot hadde med hund. Noen, til og med to. Nå hadde vi passert gjennom en flokk med ungdyr på veien. De flyttet seg da vi nærmet oss, og jeg er ikke spesielt skeptisk til slike ungdyr – så lenge staven er med.

De som kom i mot hadde ikke stav, men hund. Det er ikke alltid helt greit å gå forbi – eller gjennom – en flokk med ungdyr når bikkja er med. Dyra er nysgjerrige og kommer bort mot hunden. Hunden blir skeptisk til de stor dyra og trekker mot folkene. Det kan lett ende med at folk – og bikkjer springer vekk fra ungdyra. Som selvsagt synes dette er kjekt og følger på....

Det går helst godt, og det så ikke ut som om noen hadde problemer. Det er jo alltid mulig å gå rundt...

Vi gikk rundt, ikke ungdyra, men runden fra Holmavatn til Steinkjerringå videre til Synesvarden og tilbake til Holmavatn. En flott tur på omtrent en og en halv time. Vi brukte litt lengre med en pause på toppen av Synesvarden.

Selv om det var fuktig da vi kom, var det tørt i bakken. Det kan umulig ha regnet så mye som hjemme. Det ble helst en flott tur i bra vær. Det var i hvert fall ingen grunn til å sitte hjemme denne dagen. Selv om det var regn på morgenen...

Bestyrerinnen mente vi hadde fått en fin tur. Vi hadde begge blitt skikkelig «sure» av å sitte hjemme på en «turdag».

Madlandsheia – Vådlandsnuten opp og ned.

En «topptur»

Det ble ingen søndagstur. Det ble en mandagstur i stede. Ingen ville bli med på søndag, og YR var mer velvillig på mandagen.

Bare unnskyldninger – selvsagt. Sannheten var at beina kjentes tunge og stive på søndagsmorgen. Jeg tok en hviledag. Det var snakk om mye bedre vær på mandag, og da ville solen ha tørket opp noe av regnet fra tidligere.

Det ble anledning til å «planlegge» en tur litt utenom det jeg har gått den siste tiden. Vådlandnuten er et turmål, jeg pleier å ta mot et par ganger i året. Det har ofte vært en vårtur, med snø og fenner i høyden.

Selv om det fortsatt er mai, mente jeg at all snø og spor av vinter ville være vekk, selv om toppen ligger på over 800 moh.

Jeg tok kontakt med broderen, og denne mandagen var han klar for tur. Og han kunne tenke seg en tur til Vådlandsnuten. Bare det ikke ble for fort oppover bakkene.

I «gamle dager» for bare noen få år siden, var en tur på en mil, og 5-600 høydemeter, ikke noe å skrive hjem om. Det var bare en helt alminnelig tur. Etter å ha blitt over 70, er ikke form og kondisjon helt den samme som den en gang var...

Vi var alene på parkeringsplassen, og regnet ikke med at det ville være særlig mange andre på tur i Madlandsheia denne dagen. Det har skjedd store endringer her oppe, siden første gang vi var på tur i området. Det var en gang på 50 tallet, sammen med våre foreldre, og senere ble det skiturer på vinteren.

Nå er terrenget overgrodd med bjørk, og vanskelig fremkommelig på ski. Det er først et godt stykke oppe i Høylandsskaret ar terrenget åpner seg.

Det var kjekt å være på tur i Madlandsheia denne mandagen. Vi klarte å holde jevn fart opp bakkene, og det ga overskudd til den siste bratte kneika mot toppen. Broderen var i utgangspunktet ikke sikker på om han ville komme opp til topps. Det har gått trått noen ganger her.

Med overskyet vær og trekken bakfra, var det også mulig å gå i bare blusen nesten til toppen. Bare det siste stykket ble det nødvendig å ta på jakke. For egen del tredde jeg også på vanter. Det var ikke mange gradene over null helt øverst.

I begynnelsen av Høylandsskaret går stien rett ved siden av bekken. Her er det offisiell drikkeplass. Også årgang 2019 ble testet og funnet i orden. Broderen ville også teste vannkvaliteten, men han klarte på ett eller annet forunderlig vis å miste snyltekoppen i bekken. Og så den blå koppene seile nedover mot indre Fisketjønn. Siden det var den eneste koppen vi hadde med, fikk vi klare oss uten resten av turen....

Det går greiere nedover bakken enn opp. Selv med en ankel fortsatt i uorden etter et overtråkk for mer enn 3 måneder siden, gikk det greit. Broderen var litt overrasket over at han var den som holdt farten opp nedover. Det pleier å være han som er mest forsiktig i nedoverbakker.

Vi kom til bilen etter vel tre timers tur. Det vil si omtrent 3 kilometer i timen, men med noen hundre meters stigning på oppturen, mener jeg vi holdt en grei fart.

Det var uansett en fin tur.

Tradisjonell fredagstur.

Blåfjellenden i mai.

Det har alt blitt en del turer i heia denne sesongen. For første gang skulle jeg ta ut en fredag. Det har blitt lørdag-søndagstur de siste ukene. Denne uka var det tilbake til den tradisjonelle fredagsturen til Blåfjellenden. Med retur på lørdag.

Til nå har værgudene oppført seg eksemplarisk. Lite nedbør, mye sol, noe vind, selv om det har blitt kaldere etterhvert. Flott turvær uansett. Det har vært en vår som bør huskes. Tidlig start og flott vær, er ikke noe jeg har opplevd så veldig mange år – om noen, uten om dette, i det hele tatt.

Denne fredagen var værgudene utsolgt for finvær, og sendte skyer og litt vind som erstatning. Det hadde regnet skikkelig tidligere i uka, så bekkene gikk ganske strie. Likevel var det fortsatt helst «tørt».

Egentlig gode forhold, men med vinden rett i fleisen, ble det kaldt innover heia. Jeg fikk på tynne votter, og beholdt disse på hendene til jeg kom ned i dalen ved Blåfjellenden.

Det er alltid snakk om snø i mai. Hvor mye er det igjen og når vil det være mulig å komme på tur. For bøndene som gjerne vil ha sauer til heis, er det også et spørsmål når det blir grønt på marka.

Dette året er omtrent tingen snudd på hodet. Det var lite snø i vinter og mye forsvant raskt. Det kom varme tidlig, selv om det utover i mai ble betydelig kaldere – mer som normalt.

På ukas tur innover heia var snøen knapt et problem. Fenne var faste og helt greie å gå over. Det var bare et par plasser der snøen gjorde det «vanskeligere» enn vanlig, og det betød å gå gå rundt. Utenom stien. Det tar bare litt lengre tid.

Det går likevel senere enn tidligere. Nå er ikke det noen sensasjon at det går senere for folk over 70, men en ødelagt ankel og problemer med achillesen har også gjort at jeg har mistet mye av «futten». Det går senere....

Det kan jo fortsatt være at det er mulig å komme tilbake i god gammel form - «gammel» er ordet...

Med kald vind i mot og overskyet, kunne det blitt en litt «trist» tur over heia. Det ble ikke helt slik. Så tidlig i sesongen er det fortsatt kjekt å komme på tur. Det er virkelig en opplevelse å se naturen forberede seg på en ny sommer.

Rypene farer rundt, sannsynligvis med reir i nærheten av stien. Grepplyngen blomstrer selv om selve blomsten er «likket» i overskyet vær. Det renner og surkler fra alle snøfennene, og bakken begynner å bli grønn selv høyt i heia.

Bjørkene – og rognbærtreet utenfor hytta, står grønne. Gjøk og linerle er på plass. Det er egentlig sommer – i mai.

Også denne gangen ble det merkbart varmere nede i dalen ved Blåfjellenden. Inne på hytta var det 10 grader, og det tok tid å få opp varmen. Det gikk med noe ved.

Jeg ble ikke alene på hytta. Det kom andre etterhvert – de fleste kom omtrent klokka 11 på kvelden. Rett før det ble mørkt...

Lørdagsmorgen ble ikke som de siste morgenene. Det var overskyet og litt kald vind. Det ble frokost ved det runde bordet, med utsikt nedover Fidjadalen. Vel verdt å ta med seg.

Jeg kom ikke avgårde før rundt tolv. Jakken var på de første metrene oppover bakken, men kom av og det ble en tur over heia i bare blusen. Det var egentlig ikke forhold for dette, men med vinden i ryggen og sekk på, så ble det bare kaldt over kantene der vinden fikk tak.

Det var folk på vei innover heia. Familier med små unger og «gutta på tur». Sesongen er i gang.

Sommer i heia - i mai.

Tidlig start på sommeren.

En fantastisk start på sommersesongen 2019. Også denne uka ble det et besøk på Blåfjellenden. Selv om det regnet på veien innover heia, ble det et virkelig kjekt opphold og en flott tur tilbake.

Den 17. mai var jo helt flott. Bra vær og god temperatur. I heia var det mye mer vind, helt opp mot stiv kuling. Jeg så ikke syn på å vandre innover heia alene i snøhaugen, med sterk vind bakfra. Det vil helst gå godt, men jeg er så ofte på tur – alene – at sannsynligheten for at noe skjer nok er høyere for meg enn for mange andre. Jeg går forsiktig....

Jeg ventet til lørdagsmorgen før jeg tok ut. Selvsagt til Blåfjellenden. Det var en del biler på parkeringsplassen. Det kunne se ut som om sauefolkene på Blåfjellenden også var på vei innover med noen sauer. Det må være rekord-tidlig.

Jeg fikk ganske kjapt øye på andre i stien lengre oppe i Oleskaret. Det var mor og datter. De brukte dagen innover heia og kom fram til hytta i 7 tiden.

Litt lengre inne gikk jeg på kjentfolk. Det var hyttefolk fra Hunnedalen, og de hadde tatt en dagstur innover. Det er alltid hyggelig å få en liten prat med kjente i heia.

Det var tydelig mer vann i Fossebekken enn tidligere, og selv om det er lite snø igjen, så smelter det lille som er, fort.

Det lå litt snø igjen inn av «Samholdtjørnet»,. Jeg nevnte for kjentfolkene at den snøen antakelig var borte på returen – dagen etter. Og fikk nesten rett. Snøen smelter fort i varmen.

Varme var det som manglet på veien innover. YR hadde egentlig meldt om brukbart vær, men da jeg kom opp i høyden fikk jeg regn på meg. Det ble jakkevær til jeg begynte på bakken ned mot Blåfjellenden.

I forhold til forrige uke, var snøfennene harde og det var helt greit å gå over. Det gikk likevel ikke spesielt fort. Rett før bakken ned tok jeg igjen to hyggelige jenter. Fortsatt vardet mange spor i snøen nedover.

Det var mange på tur denne lørdagen. Da jeg kom ned til hytta, var det alt fullt av støvler i gangen og utenfor hytta. Og mer folk kom det ut over ettermiddagen og kvelden. I begynnelsen av sesongen kommer folk som oftest enten opp dalen fra Mån eller fra Hunnedalen.

Denne lørdagen kom det to karer opp fra Mån, men også to jenter fra Flørli, og i tillegg et helt følge – to par – fra Sandvatn. Det er mer som midt på sommeren, og ikke omtrent midt i mai.

Jeg har ikke opplevd så lite snø så tidlig noen gang før.

Inklusive påsken, har jeg til nå hatt 7 overnattinger på Blåfjellenden hittil i år. Og 7 morgener. Alle disse morgenene har vært slik jeg ønsker en flott morgen i heia skal være. Det har vært sol, blå himmel og varme. Det har vært mulig å sitte ute og beundre naturen, med tekoppen i nærheten.

Det har vært morgener jeg vil huske fremover. Slik var det også denne søndagsmorgenen, bare med mer varme og med sola høyere på himmelen. Det er ikke så mange gangene at det er mulig å la være å fyre opp i ovnen for å få opp varmen i stua. Det er ikke alltid sola skinner og det lille tjernet utenfor ligger speilblankt. Og det er bare en kort periode hvert år at bjørka har den lyse sarte vårfargen.

Det er vår. Grepplyngen blomstrer i lia. Snøen smelter, bekkene og elvene er store. Sola skinner (i hvert fall på søndagen) og naturen gjør seg klar for sommer.

Det er en fantastisk tid.

Årets første fot-tur til Blåfjellenden.

Sammen med Bestyrerinnen.

Det er alltid kjekt å dra til Blåfjellenden. Det er alltid en opplevelse å dra til Blåfjellenden for første gang i sesongen. Det er alltid virkelig hyggelig å ha med Bestyrerinnen på tur.

Alt dette på en gang?

Det er ikke bare mulig, men allerede gjennomført. Bestyrerinnen ville gjerne være med på sesongåpning til Blåfjellenden. Forskjellige ting hindret oss i å dra på lørdagen. Barnebarns 13 års fødselsdag, er en så stor begivenhet at det så avgjort krever vår tilstedeværelse.

Nå var også YR med på planleggingen. De meldte om flott vårvær både søndag og mandag. Nå snek det seg inn noe nedbør i varselet på et tidspunkt, men det overså vi glatt....

Planen var altså å dra til Blåfjellenden på søndagen og bli til mandagsmorgen. Dette er et opplegg vi har gjennomført noen ganger opp gjennom årene. Ofte med andre, naboer, familie eller venner i følge,

Denne gangen ble det bare oss to.

Det var meldt vind opp mot kuling, og den fikk vi rett i fjeset. Det var likevel greit å komme oppover i heia. Uten om snøfennene var det tørt i marka og gode forhold. Siden sola skinte fra blå himmel, var det ikke noen grunn til å holde seg hjemme.

Det gikk smått oppover. Vi brukte tid. Enkelte plasser måtte vi gå rundt snø, og det tar tid. Gjennom mange år har jeg lært at tidlig på året kan det lønne seg å gå litt uten om stien. Og det var nettopp det vi gjorde.

Det hadde ikke minket mye på snøen siden onsdag. Øverst var det fortsatt godt med fenner. Ikke mer enn det pleier å være på første turen innover, helst mindre. Nå ligger snøen forskjellig fra år til år. Dette året var «som normalt» - slik fenne oftest pleier å være.

Vi hadde ikke trodd at det ville være andre i heie en søndag tidlig i mai, men vi traff en kar som hadde vært på Fidjastølen i helga. Det er likevel en stund til sauefolkene på stølen kommer innover.

Øverst ble det litt surt. Vinden gjorde sitt, men også snøen. Den var bløt og vi tråkket nedi en del. Den bløte snøen gjorde også at jeg i hvert fall gled ut i skråningene og da gikk det enda senere.

På hele turen over heia gikk jeg med vindfleecen på og glidelåsen omtrent ved haka. Nedover siste bakken mot Blåfjellenden ble det påtakelig varmere. Det var virkelig stor forskjell å komme ned i dalen, i forhold opp i høyden.

Bestyrerinnen og jeg fikk en hyggelig kveld. Det var ingen andre på hytta og vi fikk hygge oss i vårt eget selskap. Det blåste så pass at vi fyrte i ovnen, men det var ingen grunn til å tenne stearinlysene. Det ble mørkt inne i hytta rundt halv elleve, men ute var det omtrent gå-lys.

Det er noe spesielt med en virkelig flott morgen på fjellet. Egentlig er det noe jeg ikke opplever for ofte, men de gangen været lager seg, gir det skikkelig fine naturopplevelser.

Denne gangen var det vindstille, sol og blå himmel. Nysnø på toppene, grønne bjørker og vårlyd i bekken. En ønskemorgen, men med en kald grunntone. Det hadde ikke vært frost, men likevel lå det nysnø nesten ned til hytta.

Vi kom oss ikke avgårde før ved 11 tiden. Da hadde nysnøen smeltet forsvunnet et stykke oppover, men det lå fortsatt nysnø på fennene. Jeg hadde håpet på hard snø. Selv helt øverst tråkket vi ned i snøen.

Det gikk likevel kjappere på tilbaketuren. Været var skikkelig fint, og turen over heia ble mye finere enn «vanlig». Sol og lite vind gjorde det til en kjempe tur.

En flott åpning av sommersesongen 2019. I selskap med Bestyrerinnen, ble det en ekstra kjekk tur.

En tur jeg ikke har gått før, fra Gramstad.

Gramstad, Resasteinen, til Dalevann og retur.

Bestyrerinnen og jeg har planlagt tur i helga. En litt lengre, og derfor syntes jeg at det muligens kunne passe med en litt kort tur på lørdagen.

Problemet er at jeg har gått de fleste «korte» (2-3 timer) turen noen ganger alt. Rundt Li har jeg travet både titt og ofte. Bynuten var et alternativ, men sist jeg tok den turen kunne jeg kjenne at dette ikke er en to – tre timers tur – det er en stund siden.

Bestyrerinnen hadde oppdrag for gode naboer på lørdag, og lurte på hva jeg ville foreta meg. Jeg hadde ikke bestemt meg for noe, men tenkte på en tur rundt Li eller til Bynuten eller....

En gang før i verden, hadde jeg tenkt å en tur fra Gramstad til Resasteinen, mot Dalevann og videre rundt Li. Det var en av disse helt greie turene – å planlegge. Å gå denne runden ville antakelig ta omtrent 6-7 timer. Alt for langt for meg denne lørdagen.

Tanken slo meg at det måtte være mulig å korte inn en slik rundtur. For eksempel ta ned til Dale direkte fra Dalevann, og så tilbake til Gramstad. Det måtte bli en tur på 2-3 timer mente jeg.

Sekken ble pakket og jeg tok mot Gramstad. Det var andre enn meg som skulle på tur denne dagen. Det var langt fra fullt på parkeringsplassen, men godt med bil. Det trillet også inn noen biler mens jeg gjorde meg klar.

De aller fleste ville mot Dalsnuten eller Bjørnestadfjellet. Jeg tok mot Revholen og Dalsnuten, og tok videre mot Resasteinen. Det står skilt som viser vei, rett over gjerdeklyveren i bunn av bakken opp mot Dalsnuten.

Det var sol og litt vind, egentlig ikke varmt, rundt 10 grader. Jeg hadde valgt lave sko, det var nesten feil. Regnet den siste tiden gjorde stien bløt og sorpa glatt. Det ble litt hopping fram og tilbake for å unngå pyttene.

På vei opp mot Resasteinen hørte jeg årets første gjøk. Den gol tydelig borte mot Fjogstad. Jeg kan ikke huske å ha hørt gjøken så tidlig, men her kan jeg lett ta feil.

På vei over Skjørestadfjellet traff jeg folk. Først en gjeng voksne og unger. De lurte på hvor langt det var ned til Dale. Gjengen – med små unger – hadde brukt litt tid opp.

Litt lengre nede gikk jeg på gjengen fra «Fjells venner og turkompani» - i full fart opp bakken jeg kravlet nedover... Det var selvsagt kjente turfolk med her.

Litt lengre nede, på den lille myra mellom Skjørestadfjellet og Jødestadfjellet gikk jeg ut av stien og mot Li. Det er mulig å finne rester av en skogsvei som fører øst, og ned. Og som treffer enn ny «vei» som fører mot Dalevann. Jeg mister som regel stien i ei myr, og må tråkke nedover bratte bakken. Det går ganske sakte, men det er ikke mer enn 400-500 meter.

Det er ikke vanskelig å finne stien igjen nede ved vannet. Nede ved vannet var det folk som fisket og de påsto at folk hadde fått fisk her. Fin fisk,

Det ble til at jeg tok «veien» ned fra Dalevann og mot Daleholen. Det var kjekt å se markene nypløyde og i bruk. Fra Dale brukte jeg den vanlige stien mot Gramstad og Resasteinen.

Her må det være en stund siden jeg har gått. Det var nye skilter og det så ut som om det var merket sti rundt Dalsnuten. Oppe ved Revholstjørn var det bare å lange ut den siste biten mot parkeringsplassen ved Gramstad.

Totalt hadde turen tatt nesten tre timer, men den var antakelig på ikke mer en 9-10 kilometer.

En kjekk ny tur.

Onsdag og tur – i heia.

Supertidlig og nesten ikke snø.

Både Bestyrerinnen og broderen var opptatt denne onsdagen. Jeg var ikke sikker på om jeg ville komme meg på tur denne dagen. Det var liksom ikke helt «overskudd» til tur. Det hadde blitt mye tur og trening den siste tiden. Det vil si «mye» i forhold til de siste månedene.

Det er egentlig tid for en viss oppkjøring. Mer trening, ikke mindre...

På onsdagsmorgen var jeg langt fra sikker på hvor jeg burde ta ut. Det kunne ikke bli en ny tur rundt Li. Høgjæren fristet heller ikke. En eller annen topp fra Gramstad?.

Etter litt tenking kom ideen. Hva med en tur i heia for å sjekke forholdene? Innover mot Blåfjellenden? Det hadde vært fint med en heiatur. Nå var værmeldingen for torsdagen begredelig – regn og vind, så en overnattingstur kom ikke på tale. Liten kuling og regn satte stopper for det.

Halv ti var planen på plass. Før ti var jeg i bilen på vei mot Hunnedalen. Det tar en time å kjøre opp. En litt lang kjøretur, for en kort spasertur. Dette har jeg gjort noen ganger, så det burde være greit.

På parkeringsplassen traff jeg kjentfolk, og fikk en liten prat. Det gjorde starten helt grei.

Det er snøforholdene jeg gjerne skulle ha litt kontroll på. Det er fortsatt snø oppe i høyden, men de siste årene har jeg tråkket på snø nesten nede i Hunnedalen, på første turen. I år måtte jeg over Oleskaret før det ble nødvendig å gå rundt en fonn.

Nå ligger snøen forskjellig fra år til lår, men så lite snø som i år har jeg omtrent ikke opplevd de 25-30 årene jeg har vandret på denne stien.

Det ble til at jeg gikk å sjekket hvor mye snø jeg kunne forvente meg bak «den» bakken ellet den kanten. Selv et godt stykke oppe i høyden var det mindre snø enn det jeg vanligvis opplever på første turen.

Øverst opp – på omtrent 900moh var det snødekke. Snøen var forholdsvis grei å gå på, men i sørhellingene var det sørpeføre.

Nå var jeg ikke de første innover på beina etter påske. (Vi fikk besøk av to dansker uten ski eller truger i påsken.) Jeg kunne se spor av andre, både i fennene og i sorpa. Det var antakelig noen som hadde tatt turen i helga.

Jeg hadde ikke planer om gå helt inn til hytta. Slik været var, kunne jeg antakelig har gjort det, men det ble tungt nok på tilbakeveien.

Halvveis ble det stopp og retur.

På vei oppover fikk jeg se og høre et par ryper. Nesen øverst gikk det to ryper til og trippet i stien. Selv om jeg både ropte og beveget meg mot fuglene, vandret de bare forsiktig vekk. Mest sannsynlig hadde rypene reir med egg like i nærheten. Jeg sjekket ikke, men lot fuglene være i fred.

Det gikk ikke fort. Jeg brukte godt over en time til der jeg snudde, og det er noe mer enn «vanlig». Noe av tidsbruken skyldes nok at jeg måtte gå litt rundt fenner enkelte plasser, likevel var bakkene «tunge».

Det var likevel virkelig kjekt med en heiatur så pass tidlig i mai. Jeg har nesten lyst til å erklære sesongen for åpnet – 8. mai....

Treningstur rund Li, en mandag med flott vær.

Alene 

Jeg mener Yr har skylda. De melder til stadighet dårlig vær på søndager og mye bedre vær på mandager. Slikt er ødeleggende for søndagsturen. Det blir mandagstur i stede.

Nå hadde forrige uke gitt en god del turtrening. Til og med med tung sekk, noe jeg ikke er helt vant med. Jeg trenger antakelig slik trening, men det fikk meg til å tenke på hva andre klarer. Noen drar på sekker på 30 kilo og mer i timevis...

Det ble søndagstur på mandag denne uka også. Nå måtte det bli en ensom tur. Både broderen og Bestyrerinnen var opptatt, og ingen av disse så syn på en «treningstur» rundt Lifjellet.

Jeg kunne godt tenke meg denne turen igjen. Den går i relativt «grovt» terreng – opp og ned til og begynne med, og så går det opp, og mer opp. På toppen er det et flatt parti, men så bærer det bratt ned før «den fordømte bakken» opp.

Siste tredjedelen er stor sett bare ned. Noen plasser ganske bratt ned. Med andre ord en god «treningstur».

Været var selvsagt bra, jeg hadde jo ventet en dag med å gå. Sol og litt skyer en stiv bris fra nord, gjorde det kaldt. Bortsett fra at jeg fikk vinden bakfra på toppen, den enste plassen med vind denne dagen.

Jeg startet i vindfleece, men hev fort av jakken og fortsatte i bare ullblusen til bilen.

Om ikke været var helt sommerlig, så var trær og blomster og småfuglene på plass. Det var blader og grønt over alt. Fortsatt har trærne den lyse vårfargen, men det er ikke lenge til alt får sommerfarge.

Det er virkelig kjekt å se både hvitveis og skogsfiol. Flotte vårblomster, og på høgjæren fant jeg multeblomst. De pleier ikke blomstre i april, men dette året er alt tidlig.

På Gramstad er det nesten alltid masse folk. På Dale ofte nesten ingen, spesielt om været er dårlig. Denne mandagen var det nesten perfekt tur-vær. Det var noen biler å¨Dale, men jeg så ikke folk. I Dalsvågen sto det et telt. Uten folk utforbi, men et telt. Det ble en ensom tur i det flotte tur-været.

I Sprettraubakken var det heller ikke folk, men de jeg så i toppen av bakken forrige gang og trodde var busker, må ha vært folk. Det var i hvert fall forsvunnet.

Selv øverst var det tomt. Jeg kunne se spor av folk, det hadde vært noen tidligere, men selv helt nede ved bilen var jeg alene.

Jeg planla denne turen som en treningstur, og forsøkte å holde jevn fart. Det ble litt pusting og pesing opp bakkene, men selv i de siste bakkene mot toppen gled det greit.

Jeg brukte fortsatt et kvarter lengre enn i forhold til «gamle dager» for et halvt år siden, men mener jeg har bedre form inne nå en tidligere i år.

Det var ikke akkurat «kom mai du skjønne milde», men det ble uansett en skikkelig flott tur i vårværet.