Bjørndalsfjellet, Fjogstadnuten og Dalsnuten på en grei dag.

Alene, men mange andre på tur.

Fortsatt var det slik at jeg ikke helt stolte på foten etter at jeg ødela denne for omtrent 14. dager siden. Det har blitt mange turer i strandkanten, på flate Jæren. Her har foten etter hvert oppført seg skikkelig.

Det har bare blitt en tur med litt bakke og «terreng», opp til Blåfjellet. Det var en stund siden, og det gikk nesten helt greit. Var det på tide å forsøke seg på noen gode bakker?

Bestyrerinnen hadde andre planer, broderen var opptatt med sitt. Det måtte bli en tur uten selskap denne tirsdagen. For så vidt greit, da trengte jeg ikke å ta hensyn til andre.

Rundt Lifjellet var det en stund siden jeg hadde gått. Det er en tur med mye opp og ned og en del «krøkket» sti. I tillegg er det litt «kinkig» å korte ned turen. Det er mulig å gå ut mot Li og vei, men da ender jeg et godt stykke fra bilen.

Det ville være enklere å ta fra Gramstad, og gå til Bjørndalsfjellet, eventuelt oppom Fjogstadnuten og «spe på» med Dalsnuten om alt laget seg. Det gjør sjeldent det.

Yr mente det ville bli overskyet vær med lite vind. Jeg glemte å sjekke temperaturen. På morgenen viste termometeret utenfor kjøkkenvinduet 5 grader. På vei innover mot Sandnes var temperaturen 3 grader. Jeg lurte på om det hadde vært frost i høyden den natten.

En tirsdag i romjulen, hvor mange kan det være på tur da? Det viste seg å være flere enn mange. Parkeringsplassen ved Gramstad var nesten full.

De fleste ville antakelig mot Dalsnuten. Jeg ville muligens møte noen av disse på toppen om jeg tok den veien. Oppover mot Bjørndalsfjellet var det ikke mange, men jeg så folk i bakken, tok igjen noen, og det kom folk i mot.

Jeg spurte en kar som kom nedover om det var frost på toppen, han hadde ikke lagt merke til noe. Like etter kunne jeg se «snerk» på en liten pytt, men det var det eneste tegn til frost jeg kom over denne dagen.

Jeg fikk «pes» oppover bakkene mot toppen av Bjørndalsfjellet. To jenter kom bak meg, og jeg prøvde å holde de der. Puls og pust kom opp i rød sone. Det var greit å puste ut på toppen til jentene kom. Da startet jeg nedover.

Nedover er alltid greit, men bakkene oppover mot Fjogstadnuten var uvanlig lite samarbeidsvillige. Jeg tror jeg forstår mer av broderens tilnærming til de bakkene etter en tung tur mot Bjørndalsfjellet. Det er jamn fart som teller.

Det var en del folk i stien mellom Fjogstadnuten og Kvitemyr, men ingen ting i mot 17. mai toget mot Dalsnuten. Nede ved Revholstjørn var det ikke snakk om å ta enkleste vei mot Gramstad. Denne dagen måtte det bli en tur til toppen av Dalsnuten. Og det ble det.

Jeg gikk samme vei tilbake fra toppen – mot Revholstjørn og veien. Det er antakelig litt lengre, men adskillig greier å gå.

Selv de siste kilometerne på vei var greie etter pustepausen ned fra Dalsnuten. Det gikk i vanlig fart. På parkeringsplassen var det enda flere biler enn da jeg kom. Ikke mange ledige plasser og mye folk og unger de fleste stedene.

9 kilometer og to og en halv time, tok turen. En grei tur på en grei tirsdag.

Første juledagstur lang stranden

Sammen med Anne Lise, Sigbjørn og Bestyrerinnen.

1. juledag kom med strålende vær. Det var sol fra blå himmel, og nesten ikke vind, bare litt trekk. Sol, er en liten overdrivelse. Den viste seg ikke over kanten før nok så langt på dag. Den forsvant også ganske fort på ettermiddagen. Rundt klokka 4 var sola under horisonten.

Som hos så mange andre, ble det en litt annerledes feiring av julen dette året. Julaften var vi «ferdige» med arrangementet alt før ti. Det ble likevel en sen kveld for Bestyrerinnen og meg.

Første juledag var vi litt sene i gang med frokosten, og først over 11 ble tur nevnt. Bestyrerinnen tok kontakt med Sigbjørn og Anne Lise. De sto på trappa hjemme hos seg, og var klar for tur.

Vi ble enige om å møtes på parkeringsplassen Ved Friluftshuset på Orre. For Bestyrerinnen og meg betød det en frokost i all hast mens vi pakket og gjorde oss klar for tur.

Til «alles» store overraskelse, var det skikkelig frost ute. Min bil var helt nedfrosset, og det var glatt på asfalten. Slike forhold er ikke hva jeg ønsker meg, og da blir det ofte tur på flater med mye sand – stranden.

Da vi kom til Orre sto Sigbjørn og Anne Lise og ventet. Vi hadde ikke avtalt hvor turen skulle gå fra Friluftshuset, og Bestyrerinnen valgte å gå mot elva. Nesten et par kilometer på god sti innenfor sanddynene.

Vi møtte en del folk på vei mot elva, men da vi kom ut på selve stranden kunne vi se mye mer enn «en del». Det var heller folksomt.

Nå er stranden så pass bred at det ikke var noe problem å holde avstand. Vi måtte opp i den løse sanden noen ganger, men det gikk greit å komme fram – med minst et par meter mellom oss og andre.

Ved det gamle vraket i enden av Orresanden, ble det tatt en sjefsbeslutning om å fortsette videre mot Revtangen. Sigbjørn mente vi burde fortsette mot nord, og først da vi nesten nådde bebyggelsen, tok vi en pause, og fortsatte så tilbake mot Friluftshuset.

Returen gikk på sti opp og ned sanddynene et stykke fra vannkanten. Stranden er jo egentlig flat, men stien inne i dynene er langt fra flat. Her går det opp og ned, rene berg og dalbane. Tilsammen blir det nok noen høydemeter.

Det gikk i bra tempo, og i løs sand og oppoverbakke ble det god trening ut av turen. Det er ikke alltid det blir så mye kondisjonstrening ut av en strandtur.

Det var ikke like mye folk fra Revtangen og tilbake. Vi kunne se mye folk nede på stranden. Nesten framme ved Friluftshuset, gikk vi på kjentfolk. Det ble en liten stopp, men selv om det ikke trakk noe spesielt ble det likevel kaldt etterhvert..

Parkeringsplassen ved Friluftshuset var nesten full. Det var tydelig en av de store utfartsdagene. Det var egentlig ikke så underlig, for været var jo skikkelig bra.

Det ble 6,5 kilometer før pausen, men tilbake var det bare 5 kilometer. Tilsammen litt over en mil. Jeg synes det var en grei tur til å være på en 1. juledag.

Bjødnali og Sælandsskogen og vintersolverv.

 Tur nummer 150 på årets korteste dag.

2020 har – så lang – vært et litt spesielt år på mange måter. Pandemien har snudd opp og ned på mange ting. Det er ikke nok å ønske seg tilbake til «vanlige» dager. Koronaen er antakelig kommet for å bli, i hvert fall et stykke ut på 2021.

For egen del har pandemien gjort at jeg har brukt flere dager på tur enn tidligere. Mot normalt ca 120 turer, har det dette året blitt 150 og muligens et par til.

Nå har det antakelig blitt flere korte turer. Alder og korona gjør at det ikke alltid passer med lange dagsturer. Er jeg heldig, blir det flere langturer til neste år.

En del av turene jeg skriver om går over to dager. Egentlig blir det derfor flere enn 150 turer i 2020, men siden jeg synes 150 er nok, teller jeg ikke helt nøyaktig. Det blir uansett nok timer med sekk og svette.

Broderen var med på tur nummer 150. Det er ingen stor overraskelse at broderen er med på tur. Det skjer ganske ofte, og altså også på tur 150. Eller var det ingen grunn til å feire akkurat denne turen. Det ble en tur som svært mange andre i 2020.

Høsten har vært preget av dårlig vær. Det har vært dager med sol og bra vær, men mange dager med regn og vind. Nå kan vi, som pensjonister, velge hvilke dager vi går tur, men det har likevel blitt en del våte turer.

Tirsdag ble valgt til turdag, fordi YR mente det ville bli dager med is og glatte forhold fremover.

På en litt våt og vindfull tirsdag ville det passe bra å ta en tur over Blåfjell til Bjødnali og videre til Sjelset og tilbake til Sælandsskogen. En tur på godt under en mil, men som likevel ville ta omtrent to timer. En passe økt midt i uka.

Vi starter tidligere på sommeren. Det blir tidlig mørkt i slutten av desember. Egentlig var det anledning til å feire litt denne tirsdagen. 22. desember er dagen med minst lys – den korteste dagen i året. Det merkes og derfor litt senere start enn på sommeren.

Det kunne merkes at det var vintersolverv. Vi fikk sola midt i ansiktet et lite øyeblikk. Det lille glimtet av sol, som ikke var meldt av Yr, ble fulgt opp av mindre vind enn meldt og mindre nedbør enn forutsatt. Vær-messig ble det helt grei tur.

Bakken opp til toppen av Blåfjell, er både lang og noen plasser litt bratt. Det er likevel enklere å komme opp den vanlig stien enn den kronglete og bratte veien vi fulgte for noen uker siden.

Det ble en helt vanlig tur rundt. Litt vann, litt regn, mye søle, lite sol og litt vind. Vi møtte en person på vei nedover fra Blåfjell, og det satt to stykker oppe ved garden da vi kom dit. Ikke mange folk en tirsdag i desember.

Det var morgenlys da vi startet, og kveldslys da vi kom ned til bilene. Det er helt greit å kunne se framover mot lysere tider. Selv med kulde og is (som meldt for julehelgen) så går det mot lysere tider.

To kjappe turer for å sjekke formen.

 Rundt Gruda.

Det ble lite tur noen dager. Foten var både vond og øm, og det stakk skikkelig ved enkelte bevegelser. Jeg lå mye på sofaen. Heldigvis finnes lesebrett. Sånn går nå dagene...

Jeg lurte en stund på om jeg i det hele tatt ville komme på tur igjen. Selvsagt blir foten bedre – etterhvert. For meg som kjenner skikkelig etter, tar det alt for lang tid.

Lørdag, etter å ha holdt meg i ro i nesten 4 dager, syntes jeg det kjentes så bra at jeg igjen kunne bevege meg utendørs. Men bare en liten grei tur, og helst på vei.

Bestyrerinnen ville gjerne også på en liten tur denne dagen. Vi bestemte oss for å gå rundt Gruda, som er den «kjappe» turen. Med start hjemme, blir det brukt lite tid på kjøring – og forberedelser.

Turen rundt Gruda er på omtrent 7 kilometer og tar halvannen time. Flat tur – selvsagt, men det er mulig å legge inn en bra bakke opp mot Grudavarden.

Været gjorde det nødvendig å ta ut på tur. Det var ikke sol, men et lett skydekke. YR mente det kunne komme noen dråper, men ikke mye regn. Temperaturen hjemme var 11 grader. Det er samme temperatur som rundt St. Hans....

Vi fikk ikke en dråper på oss før helt på slutten. Det var andre enn oss ute å gikk, men ikke mange. Det ble en flott tur. Foten oppførte seg greit, og ga bare sjeldent beskjed om at den ikke var helt i orden.

Med en bra gjennomført kort-tur på lørdag, ville jeg også forsøke en tur på søndag. Jeg tok fortsatt ikke sjansen på å utfordre foten, men en ny flat og lett tur burde gå.

Fra Sele havn til Hellestø og retur.

Broderen, som jo er nøyaktig like gammel som meg, har også sitt å stri med, men han har også blitt mye bedre etterhvert. Litt underlig det der.

Han var klar for en kjapp tur i sjøkanten. En tur vi tar, alene eller sammen. Turen går fra Sele havn til Hellestø og tilbake. En tur på 7-8 kilometer, men mye på flat strand og vei. Små utfordringer og lett å gå. Det skal mye til for å få pulsen i rød sone.

Normalt ville jeg ikke skrevet en rapport fra en tur fra Sele til Hellestø. Denne gangen gjør jeg et unntak, for å kunne holde greie på «fremgangen». Det kan være jeg får samme skaden en gang til.

Siden turen er omtrent rett rundt hjørnet, så tok vi ikke med sekker, og vi bruker normalt ikke de «tyngste» Gore-Tex-klærene på disse turene. Litt enklere og litt lettere – selv om sekken ikke veier spesielt mye på en dagstur.

Søndag med brukbart vær, betyr mange andre akkurat på denne turen. Mange er flinke til å holde avstand, men noe tar ikke hensyn. Vi forsøkte å gå til side så godt som mulig.

Som vanlig var vi på forhånd enige om å ta det med ro. Som vanlig ble det bare «rolig» tur den første kilometeren. Etter det ble det vanlig fart, det vil si at vi går forbi en del folk bort etter stien.

To gretne gamle gubber i full fart langs stranden, Noen av de som er på tur, med sekk og i turklær, hilser pent.

Vi traff kjentfolk. Fjellfolk som jeg har truffet en del ganger før. Helst i heia, men denne gangen altså på Hellestøstranden. Hun var sammen med en annen jente. De kom i mot, og det tok ikke lang tid før en av jentene var ute i bølgene.

Bading i sjøen på årets lengste dag. Nå var det forholdsvis varmt med nesten ei grader, men det er tross alt «rett før jul». Uansett er det godt gjort.

Nå ble det litt «bading» på meg også. Jeg sto med ryggen til sjøen da vi pratet med jentene, og sjekket ikke bølgene. Nåja, jeg har vært våt på beina noen ganger før.

Det gikk helt greit med to lette turer. Den neste turen får bli litt lengre og litt «tøffere», for selv om jeg god kunne kjenne at jeg hadde brukt beina nattestid, så var det ikke verre enn at det fint kan gå.

Det blir flere turer fremover.

Fra Reve havn til Orre - og retur.

Med uhell underveis.

Enkelte dager burde i utgangspunktet være uten tur. De dagene det går galt. Det er ikke lett å vite på forhånd hvilke dager det er. Dette var ikke fredag den 13, men tirsdag den 15. desember. Og altså en dag der ting ikke gikk slik som forutsatt.

Starten var bra. Broderen ringte og inviterte på tur. For egen del hadde jeg tenkt på bare en kjapp og kort tur fra Sele til Hellestø – og tilbake. Broderen hadde andre planer.

Han er under opptrening, og hadde denne dagen lagt inn en litt lengre tur. For broderen en langtur på omtrent en mil. Han ville se hvordan foten oppførte seg med litt større belastning enn det han vanligvis hadde – etter skaden. 

Broderens forslag var å gå mot Friluftshuset på Orre fra Reve havn. For meg er denne turen en «standardtur», og da som oftest fra Reve og til Orre og tilbake.

En standardtur på omtrent en mil. En flat og grei mil, men altså – en mil. Jeg hadde sett for meg en like flat og grei tur på omtrent syv kilometer. Vi ble enige om å ta til Reve.

På Reve havn var det en bil, og ikke folk. Nå betyr været selvsagt en del når vi skal ut på tur. En spasertur langs Nordsjøen er faktisk væravhengig. Med full storm ulende rundt ørene, blir det ikke lange turen. Denne dagen var det lite vind og overskyet, omtrent det YR meldte.

Selv om det var lite vind, så blåste det fra sør. Rett i mot. Det første stykket bortover mot Reve var noen kalde minutter. Det tok ikke lang tid før vi hadde fått opp dampen og kunne slappe litt av.

Vi valgte å gå langs sjøkanten ute på åpne stranden. Det er mulig å gå inne i sand-dynene, men det er mye mer opp og ned, og så lange stranden er noen lunde fast er det enklere å gå der.

Det var spor av sterkere vind og høyere bølger langs strandkanten denne dagen. Mye tare var kastet opp på stranden og bølgene hadde gått langt opp mot sand-dynene.

I starten av Orresanden valgte vi å gå opp i dynene for å følge disse videre sørover. Det er egentlig enkel å følge stien og selv om det går litt opp og ned, så er stien her mye slettere enn stien i dynene langs Revestranden.

Det er noen små bratte kneiker for å komme opp til toppen av dynene. Her karte jeg på en eller annen måte å tråkke «feil» - ikke «over», men slik at det gjorde skikkelig vondt på utsiden av foten under ankelen. Hvorfor dette skal gjøre svinvondt klarer jeg ikke helt å skjønne, men det kan henge sammen med noe jernskrammel som jeg fortsatt har inne i foten eter et brudd i 1996.

Det ble litt redusert fart etter dette. Vi gikk likevel til Friluftshuset før vi tok fatt på tilbaketuren. Den gikk letteste – og flateste veien mot Reve havn.

Turen er på til sammen 10 flate kilometer. Nå gikk de siste 6 med en fot som så avgjort ikke samarbeidet. Vi kom likevel omsider til bilene. Det var godt å få sitte ned.

Matisrudlå, Bjørndalsfjellet og Fjogstadnuten i godt selskap.

 En flott lørdagstur

Bestyrerinnen bestemte ganske kjapt at det skulle bli tur på lørdagsmorgen. Vi var ikke en gang kommet til det punktet på dagsorden der turmålet ble besluttet, før telefonen ringte. Det var Sigbjørn som ringte, og han lurte på om vi ville bli med på en tur fra Gramstad til Matisrudlå, 

Bjørndalsfjellet og Fjogstadnuten.Bestyrerinnen går gjerne på tur med Sigbjørn og Anne Lise, og jeg følge som oftest med. Hun sa ja til forslaget med en gang. For egne del var det planen å ta nettopp denne turen forrige lørdag. Sterk vind gjorde at jeg valgte å gå rundt Lifjellet.

Det kunne på mange måter passe bra å ta denne turen denne lørdagen, men det betyr å «klatre» opp «Rinda» mot Matisrudlå. Som ikke er en bakke jeg synes er grei. For meg – ikke for andre – er den både bratt og litt «eksponert».

Jeg kunne jo ikke la være å gå denne turen denne uka, når den var planlagt i forrige uke. Det burde gå greit å komme opp bakken, denne gang også.

Hjemme var det fem grader. Yr mente på fredagskvelden at det ikke ville være frost om natten. Jeg tenkte ikke på temperaturen i det hele tatt på vei mot Gramstad.

Jeg – vi – ble skikkelig overrasket da vi så is på pyttene langs veien mot Paradis-skaret. Det var uventet, men siden «Rindå» ligger mor sør, ville det ikke være noe problem å komme opp til Matisrudlå.

Som vanlig tok det tid å komme opp til toppen av bakken. Min puls farer fort i været i bratte og eksponerte bakker. Det gjør ikke «klatringen» lettere. Ingen av de andre i følget var «plaget» av bakken, så vi kom opp i god form. Egentlig går det ikke så veldig lang tid å komme opp den bakken. Det bare virker slik.

På toppen av bakken tok Sigbjørn og jeg en avstikker opp til toppen av Matisrudlå, men Anne Lise og Bestyrerinnen fortsatte mot Bjørndalsfjellet. Det er ikke mange meter/høydemeter til toppen, og det tok ikke så veldig lang tid før vi var samlet igjen.

Vi gikk samlet opp den siste bakken mot toppen av Bjørndalsfjellet. Nedover tok jeg den vanlige veien, men de andre, med Sigbjørn i spissen, gikk rett ned den bratte skråningen. Jeg hadde hatt nok av bratte bakker....

Nedover mot veien, diskuterte vi om vi virkelig skulle ta runden om Fjogstadnuten. Det er snart jul med mye å gjøre. Anne Lise ventet gjester denne dagen, og hadde det litt «travelt».

Det ble likevel til at vi tok om Fjogstadnuten og Revholstjørn. Dette er ingen lang omvei, men gjorde at turen ble omtrent 8 kilometer. Nå er turen fra veien, over Fjogstadnuten og tilbake til Gramstad, en egentlig flott tur. Mange velger å bare gå den lille runden fra bilen og rundt, og det er nok fordi denne turen ikke er tung, men også fordi den gir mulighet til å se både Sandes og Stavanger sånn litt fra «oven».

En passe lørdagstur mente Bestyrerinnen, og det kan hun ha rett i. I vertfall en flott tur for meg.

Rundtur på Høgjæren

En kald opplevelse.

Det var snakk om sol, og siden det ikke hadde regnet på noen dage, betød det «bra forhold» - for tur. I desember gjelder det å utnytte de gode muligheter ne når de er der. Finvær er ikke en selvfølge i desember.

Hjemme var det 4-5 varmegrader, og lite vind. Vinden skulle komme fra øst- sørøst. Slik vind gir sjeldent mye nedbør, og betyr som oftest greit vær.

Det ville muligens passe å gå tur på Høgjæren. Der er det ikke mye som hindrer utsyne og lite som skygger for solen. Selv om den står svært lavt på denne tiden. Ulempen er at det er også lite som gir ly for vind.

Jeg la avgårde, men bare et lite stykke mot Bryne, kunne jeg se området hvor jeg hadde tenkt å gå. I skyggen av noe sinte svarte skyer. Det kom også noen få dråper, og asfalten var våt da jeg nærmet meg Høgjæren.

Det var ikke mulig å gå fra Holmavatn. Veien inn var sperret av asfalterings maskiner. Jeg måtte snu og ta til parkeringsplassen ved Tovdalsveien. Der var det en bil utenom min. Ikke den helt store utfluktsdagen dette.

Yr hadde tatt litt feil. Sola var gjemt bak de mørke skyene, og på parkeringsplassen blåste det opp mot en stiv bris. Med bare et par grader, var det skikkelig kaldt. Nå hadde jeg heldigvis på «vinter» utrustning. Lang under, gore-tex vindtett bukse, vanter og en gammel Norrøna vind-fleece, og på toppen vinterlokket. En grønn «sivil» BF, av fin gammel årgang. Minst 20 år, og slitt i kantene.

Med bare ullbluse og vind-fleece, ble det kaldt det første stykket. Heldigvis går stien i skogkanten i le for østavind et lite stykke, til jeg fikk opp varmen. Vind og kulde er ikke en god kombinasjon.

På Høgjæren er det mulig å ta forskjellige turer. Jeg hadde tenkt meg til Steinkjerringå og tilbake. En tur på 9 kilometer, men da jeg kom ned mot stidelet, fant jeg ut at det var helt greit å utvide turen til 11 kilometer ved å gå om Holmavatn.

Det er lett å lure seg selv. Nedover mot Steinkjerringå, hadde jeg vinden omtrent bakfra, og det var jo greit. Ikke fullt så kjekt å få vinden omtrent forfra resten av turen. Det ble en kald fornøyelse, selv med gode klær.

På vei oppover mot Synesvarden lettet det en stor fugl foran meg. Jeg tenkte først på svane, men halsen var for kort og beina for lange. Det var nok en hegre. Jeg mener det er første gang jeg ser denne fuglen her.

Litt lengre oppe i lia brummet det i en gravemaskin. I verneområdet. Det kunne da ikke være riktig. Det viste seg at eieren hadde tillatelse til senke vannet i et lite myrsøkk. Og merker av litt graving i et bekkeleie forsvinner fort.

Med veien inn mot Holmavatn og adkomsten til den største parkeringsplassen sperret, ville det ikke være mange folk på tur. Jeg traff bare tre personer totalt. Det ble en ensom tur.

Det var fortsatt så pass kaldt i vinden på parkeringsplassen da jeg kom ned, at jeg krøp inn i bilen for å skifte bluse. Etter en slik tur i kulde og vind, blir jeg likevel ikke varm før etter en lang dusj.

Bjørndalsfjellet og Fjogstadnuten sammen med broderen

En kjapp og grei tur på en tirsdag.

Det har omtrent blitt fast tradisjon, eller i det minste en god vane, å ta en tur midt i uka sammen med broderen. Ikke alle disse turene blir notert i bloggen. De vanlige turene er på en time og litt – opp til 1,5 timer.

Turen er også gjerne på 6-7-8 kilometer. Nå er det ikke alltid lengden på turene som avgjør om den blir med i bloggen. En kort tur med mye opp og ned, men kanskje ikke på mer enn 7 kilometer «fortjener» muligens å bli med.

Siden broderen fikk problemer med foten, har det blitt mindre langturer, men flere korte og kjappe turer. Et godt bytte, om alternativet er å gå alene.

Nå blir det også flere turer i godt vær. Som pensjonister har vi begge anledning til å ta ut på tur når været er brukbart – eller bedre. Melder YR regn og vind, har vi alltid mulighet til å utsette turen til en dag med bedre vær.

Tirsdag var YR «snill» og mente det skulle bli både sol og lite vind. Brukbart vær for en tur, og broderen var enig. Vi måtte komme oss på tur, men hvor?

Det var en stund siden vi hadde vært på Gramstad. Den vanlige turen er opp til Bjørndalsfjellet og så ta over Fjogstadnuten til Revholstjørn og tilbake til bilen. Vi har et par ganger utvidet turen til også å ta med Dalsnuten.

Broderen mente det ville bli litt for mange bakker, både opp og ned, om vi tok med Dalsnuten, men det burde gå greit med den kortere versjonen.

Fra parkeringsplassen er det 400 meter langs vei – oppover, før stien tar oppover i terrenget. Turen opp og ned til Bjørndalsfjellet er mye brukt. Antakelig ikke så mye som til Dalsnuten, men nok til at det er mye sorpe og vann i stien, og det blir sleipt og glatt bare med litt nedbør.

Det tar litt lengre tid å komme oppover bakkene med dårlig underlag, men det er helst nedover-bakkene som ødelegger rundetidene. Vi går begge forsiktig på sleipt underlag.

Om det er ensomhet som ønskes, er en tur fra Gramstad ikke helt riktig. Her er det folk på alle stiene, omtrent alltid. Det er likevel interessant å se hvem som går tur på forskjellige tider. En vanlig tirsdag, midt på dagen, mangler familiene helt. Det er lite ungdom, og som oftest er det en del dame/jenter på tur, gjerne to i lag eller også alene.

Denne dagen var det også folk på tur, men de aller fleste gikk alene. Som oftest den siste tiden, er det jenter , men denne dagen var det også gutter som var ute å gikk.

Vi kom opp til toppen av Bjørndalsfjellet, og trodde vi var alene, men det sto en jente gjemt bak varden og beundret utsikten over Stavanger og utover mot havet.

Resten av turen gikk i et greit tempo, og siden vi fikk den lille trekken i ryggen over de åpne heiene mot Revholstjørn, så ble det en mer enn grei tur. Broderen, og jeg, var godt fornøyd med en treningsrunde på en vanlig tirsdag.