Fra Hellestø til Orre.

 15 flate kilometer.

Det hender YR varter opp med gode værmeldinger lang tid i forhånd. Denne uka var varselet for fredag virkelig bra alt i begynnelsen av uka. Nå var det bra vær på torsdag også, og det betydde tur den dagen. Med broderen.

Tur på fredag var uaktuelt for broderen, men det var muligens andre som ville på tur? Våret var som lovet. Sol og blå himmel, men kaldere enn meldt. Det lå rim på plenen og bilen var ned-iset. Ikke en dag for tur i høyden. Der ville det være mye mer is og glatt.

Det måtte med andre ord bli en ny dag på stranden. Den tradisjonelle turen i glatt vær, fra Hå gamle prestegård til Varhaug gamle kirke, kunne godt vente en stund.

I fjor vandret jeg og broderen i sporene til Harry, fra Hellestø til Orre. En tur nesten like lang som den vanlige Hå til Varhaug med retur. Kunne det passe med den turen. I sol og med blå himmel og lite vind, helst bare trekk, så kunne det være en kjempefin tur.

Jeg tenkte på å kjøre til Hellestø og så ta drosje fra Orre tilbake til bilen. Heldigvis ble det til at jeg tok kontakt med Sigbjørn. Min svoger går gjerne og ofte på tur. Og det er kjekt med selskap.

Sigbjørn ville selvsagt være med på denne turen. Han hadde noe «klatt» med bilen, så vi fikk starte litt senere enn vanlig, men det var ikke noe problem. Det var jo fortsatt sol og blå himmel.

Vi møttes på Orre og kjørte sammen til Hellestø. Det var tydelig at også andre ville på tur denne flotte fredagen. Det var mange biler og mange folk. Hellestø er et populært område for tur, og sanden er passe flat og som oftest fast og fin å gå på.

Det er ikke så mange som går «langt» av alle som er på tur der. De fleste synes nok det er en grei tur å gå til Sele havn og tilbake (7 kilometer). Vi skulle lengre denne dagen.

Stranden ved Hellestø er «bare» en drøy kilometer før en vanlig sti overtar. Det siste stykket inn mot Sele havn, er det vei.

Rett etter havnen måtte vi denne gangen over et felt med rullestein. Glatt og vått. Jeg gikk forsiktig. Det skal ikke mye ril for å tråkke over. Det er helt andre forhold ute på Borestranden. Flatt, sand, og denne gangen var det i tillegg fast sand.

Sigbjørn satte opp et greit tempo sørover. Stranden innbyr til å gå hurtig. Denne gangen var det ekstra kjekt. Vi hadde sol og flott vær. Nå står jo sola temmelig lavt, men denne dagen var det helt flott.

Det er hyggelig å få slik på flate stranden i godt selskap, godt vær, og med sjøen vaskende omtrent over skoene. Vi tok pause ved Reve havn. Da hadde vi gjort unna 2/3 deler av turen. Sola gjorde det litt varmt, og i le av trekken , ble det pause uten å bli kald.

Reve og Orre-stranden er omtrent 4 kilometer tilsammen. Fortsatt flatt og greit å gå. Etter nesten tre timer, begynte jeg å kjenne at beina ikke var like gode som da jeg startet. 15 kilometer på tre timer sier jo sitt om forholdene.

Det var helt greit å komme til bilen og å få skiftet tørt tøy, før vi kjørte to mil tilbake til Hellestø. En fantastisk fin dag og virkelig flott tur langs sjøkanten.

Bore til Reve havn med broderen.

Tur i flott vær, med litt regn.

Broderen ville også på tur da jeg ringte. Det var ingen opplagt sak. Bilen til broderen var ned-iset og det var fortsatt frost på morgenen. Is og frost er ikke tingen, når broderen planlegger tur.

Med glatt underlag, blir det ofte til at vi velger stranden som turmål. Selv om jeg hvert år forsøker å utsette turene langs kysten lengst mulig, ble det en tidlig start på vintersesongen dette året.

Nå har det blitt en del kjappe turer langs sjøen hele sommeren. Det er helt greit å bruke dette flotte området til de korte daglige turene. Som oftest bare fra Sele til Hellestø og tilbake. En tur på 7-8 kilometer – litt avhengig av hvor vi snur.

Siden broderen fikk beskjed om å gå tur i sand, har det også blitt noen turer på Orrestranden. Denne gangen burde vi finne på noe annet. Mitt forslag var å gå fra Bore-sanden til Reve havn.

Dette er en tur vi har tatt noen ganger, men det er likevel en tur som er forholdsvis «ny». Broderen kunne godt tenke seg denne turen, og vi avtalt kjøring.

Midt i uka skal det liksom ikke være så mange folk på tur.. Og i hvert fall ikke på Bore-stranden. Det var mye bil på parkeringsplassen og folk bortover stranden. Bore-stranden er lang og flat. Vi starter ikke helt nord ved Elvenes, men utenfor parkeringsplassen. Da ble det bare en par kilometer med sand-strand, før stien går over rullestein og oppe i marka.

For oss som bor omtrent ved stranden og bruker denne jevnlig, er det ikke noe spesielt med en strand-tur. For andre kan landskapet og ikke minst nordsjøen være en opplevelse. Det kan ikke være så mange plasser i landet vårt, der fjell bare er en mørk rekke inne i landet, og det er fri sikt til horisonten ute i havet.

Lukten av sjø, tang og tare, er temmelig spesiell, men blandet med lukten av «hevd» (gjødsel) blir det en lukt som kjennetegner landskapet. Temmelig ram til sine tider – på våren...

Langs sjøen, under brinken, der det ikke er sand og marehalm, er det en god del rester av gamle båtstø, sjøhus og tarelaer. Sjøen var viktig i «gamle» dager. Mye av maten kom fra sjøen. I dag er det butikken som forsyner oss med mat.

Dett er tydelig å se. Mange av båtplassene og «sjøveien» er grodd igjen og nesten borte. Det er dyrket mark og stein-tipper omtrent til sjøkanten.

En del «etterlatenskaper» fra den stor «turist-tilstrømmingen» fra Tyskland, finnes også, og de begynner vel å få historisk interesse.

Det ble en tur i mot sør med litt sol og fortsatt frost i skyggen, som «avtalt» med YR, men plutselig blandet værgudene seg inn i saken, og sendte noen regndråper nedover oss. Ikke så pass at det var nødvendig med jakke, men slik at vi kjente det regnet.

Det er litt ensformig å vandre på sandstranden. Der er det flatt, og sjøen er alltid like ved. Derfor er turen fra Bore til Reve litt kjekker en bare å vandre på flate stranden.

Fordelen med strand er at kilometerne går greit unna. Selv om turen er på nesten en mil, ble det ikke stort mer en to timer.

Reve havn til Frilufthuset på Orre

Sol, sand og strand.

Det ble en grei tur på fredag. Opp mot 14 kilometer, som ofte er en langtur. Siden turen gikk langs sjøen, ble det lite bakker og i grunnen en lett tur.

Hva med lørdag? Bestyrerinnen var klar på at dagen var satt av til kost og klut – hjemme. Det er ikke til å legge skjul på at det har blitt mye mer rengjøring på Blåfjellenden enn hjemme. Bestyrerinnen mente vi fikk ta et skikkelig tak i dette.

Hva med den vanlige lørdagsturen? Etter et par timers arbeid med kost og støvsuger, kunne jeg forsiktig begynne å planlegge litt. Værmeldingen var slik at jeg ikke så syn på å ta rundt Lifjellet, som hadde vært valget om jeg startet fra morgenen av.

Med mye nedbør i det siste , var jeg heller ikke fristet av en tur på Høgjæren. Det ville i så fall bli en kort runde. Med mye sorpe og vann.

Det er greit å ha kort vei til sjøen og strand. Der er alltid mulig å gå en tur i frisk luft med vid utsikt over Nordsjøen. Stranden er heller aldri den samme. Sjø og vind flytter på sanden, og det bygger seg ofte opp store mengde tare enkelte plasser.

Det var en stund siden jeg hadde gått fra Reve havn. Turen sørover til Friluftshuset har i mange år vært en fast vintertur. Det er ikke langt å kjøre, og turen tar opp mot to timer. Akkurat passe for en kjapp tur når det er snø og is og glatt andre plasser. Eller når jeg starter litt sent på dagen.

Som denne gangen. Jeg kom ikke igang før nærmere ett. Det er jo egentlig helt greit, men hadde jeg dratt til Dale i Sandnes, så hadde jeg ikke vært hjemme før nesten fem. Og da er det mørkt.

Som nevnt skjer det saker og ting i sjøkanten. Ved Reve havn var det kommet opp skilt om parkeringsgebyr. Slik jeg forsto det, så skulle betalingen skje ved hjelp av «vips». Og for oss som ikke har slike greier?

Bestyrerinnen ville ikke være med på turen fra Reve til Orre. Hun mente det ville være for mye sorpe. Til min overraskelse var greit å komme fram uten å bli våt, selv med lave sko. Jeg måtte går rundt en plass, men det var alt.

Reve stranden var igjen blitt sandstrand. Denne stranden skifte fra rullestein til grus og til sand med vær og vind, og det er vanskelig å vite hva som møter en. Denne gangen var det sandstrand, og helt grei å gå på helt ut til selve revet.

Fra revet til Friluftshuset var det også strand. Forrige gang gikk sjøen helt opp til sand-dynene, men denne gang var det igjen sandstrand.

Det var meningen å ta en liten pause ved Friluftshuset. Jeg hadde både kjeks og te med meg i sekken. Det ble til at jeg bare satt ned i noen sekunder før jeg fortsatte tilbake mot bilen.

Tilbaketuren gikk det første stykket inne i landet litt bak sand-dynene. Der er det et spesielt landskap med gamle dyner og marehalm.

Det var andre ute og gikk denne dagen. Flere folk enn det jeg regnet med å treffe. Nå var det aldri mange folk. Selv på de beste soldagene, er det ikke fullt på stranden, parkeringsplassen derimot...

Jeg nådde tilbake til bilene i fin form. Det hadde vært en helt grei tur, uten regn og med lite vind. Selv om jeg prøvde å holde farten opp, kunne jeg se at det hadde tatt lengre tid enn tidligere.

Helt greit, jeg kommer meg fortsatt på tur.

Fra Varhaug gamle kirkegård til Obrestad havn.

Med Sigbjørn og Anne Lise på fredagstur.

Det er ikke alltid tingene går slik de burde. Broderen sitter hjemme med foten i været. Bilen på verksted, og Bestyrerinnen Må gjøre noe hjemme. Antakelig noe jeg burde være med på, men.....

De så mørkt ut for tur denne fredagen. Værmeldingen var skikkelig optimistisk hele uka. Det var snakk om sol og stille. Selv om det ble visket om litt lavere temperaturer.

Jeg var liksom klar for tur, men hvordan, og ikke minst hvor. Fredag morgen våknet jeg til en overraskelse. Naturen vartet opp med temperatur ned mot null, og på torsdag hadde det snødd og det lå fortsatt hvite flekker i hagen.

Nå var det sol fra morgenen av, og jeg ble ikke mindre oppsatt på tur. Værmeldingen for resten av dagen var ikke like bra, men brukbart for tur. Uten bil var alternativet en tur rundt Gruda, Den kjappe turen i nærområdet.

Redningen kom i form av en telefon fra Sigbjørn, min svoger, som også liker å gå tur. Sigbjørn, sammen med Anne Lise kunne godt tenke seg følge på fredagsturen. Bestyrerinnen var fortsatt opptatt hjemme, så det vill bare bli oss tre denne gangen.

Med snø og muligheter for is, var det ikke lurt med en tur i høyden. Sigbjørn mente vi kunne forsøke oss på Høgjæren, men jeg mente det ville være glatt og vanskelig å komme fram. Alternativet var en tur i sjøkanten.

Anne Lise og Sigbjørn har noen ganger gått fra Varhaug Gamle Kirke og til Obrestad havn. En tur på 14 flate og greie kilometer. Jeg pleier å bruke turen fra Hå til Varhaug som vintertur, og denne dagen var det vinter.

Vi tok mot Varhaug, og det var en bil utenom oss på parkeringsplassen. Det var ingen spor av andre folk i stien på siden av kirkegården. Forklaringen var antakelig sorpehullet på andre siden av gjerdeklyveren rett etter kirkegården.

For å komme fram måtte vi tråkke ut i så søla skvatt. Anne Lise og Sigbjørn hadde på «vannstøvler», og kom greit «gjennom» sorpa. Jeg tråkket ut i med mine fjellsko, og søla sto omtrent til kanten på skoa.

Jeg forsøkte selvsagt å ta bilde av vassingen over sorpehavet. Tomt for strøm. Anne Lise reddet dagen. Hun brukte telefonen. Alle bildene er tatt av Anne Lise.

I vindstille overskyet vær burde det egentlig være en svært grei tur nordover mot Obrestad. Isen og snøen som lå i stien laget ikke problemer, men det var skikkelig sleipt. Vi måtte gå forsiktig. Det var is på alle gjerdeklyvere, og det er en del på denne turen. Vi tok det med ro over disse.

Vi fikk en flott tur med nordsjøen som følge. Det var store bølger selv om det ikke var vind. Ute i sjøen var det blå himmel, men skyene over oss trakk aldri vekk.

Vi tok pausen ved havna på Obrestad før vi satte kursen mot sør og bilen. Det blir jo litt gjentakelse av turen mot nord, men denne gangen ble vi overrasket av et rådyr som hoppet over veien og for bortover jordet. Det er første gang jeg ser rådyr her nede ved sjøen.

Selv om mye av isen og snøen var smeltet på veien tilbake, så var sorpa fortsatt sleip og gjorde det glatt. Anne Lise «fusket» ved sorpehullet. Hun tok over jordet på innsiden og slapp å vasse mot gjerdeklyveren.

Heldigvis var det en pytt ved parkeringsplassen, slik ar jeg fikk vasket støvlene.

En helt grei tur i godt selskap.

Blåfjell og Bjødnali i regn.

Våte klær og tørre sko.

For oss NAV «ansatte» er det som oftest mulig å velge tidspunkt for turer hvor det ikke regner – eller blåser. YR pleier etter hvert å få rett. I hvert fall om varselet ikke går mer enn et døgn frem.

Denne uka ble det mye sjekking av værvarselet. Både for dagene framover og for de nese 24 timene. Uten å finne noe tegn til «lyspunkt» - i bokstavelig forstand. Det var mørke skyer og regn over hele fjøla.

Onsdag skulle det bare være lett regn og vind. Både broderen og jeg var innstilt på tur denne dagen. Regn er ingen ny opplevelse, og klærne og, ikke minst, skoene er blitt bedre etter hvert. Selv med dystre utsikter, regn og vind, fant vi ut at det ville passe med en tur.

Broderen er fortsatt litt ute av trening på grunn av foten. Han mener det ikke ville være bra med langtur, så vi ble enige om å ta en tur til Blåfjell og Bjødnali. Dette er en tur på «omtrent» 8 kilometer, men med litt stigning.

Halvparten av ruren går på god vei, resten i terrenget. Over fjellet til Bjødnali er det noen myrer, og vi trodde nok at vi ville få bruk for vanntette sko.

Det dårlige været hadde skremt alle andre. Det var ikke en eneste bil på parkeringsplassen da vi kom til Sælandsskogen. Og det regnet litt.

Vi hadde alt avtalt at turen skulle gå over Blåfjell og bakken ned mot Moldtjørnet i Urdådalen. Det bestyr en grei bakke opp mot toppen. Denne dagen var stien delvis en bekk. Vi vasset stor sett i vann oppover. Det var mulig å gå på steinene enkelte plasser, men det var det myrhull også. Som vi ikke alltid klarte å stige over....

Nedover mot Bjødnali har det skjedd store ting, All barskog er hugget ut, og det har kommet et stort åpent område. Det er vel meningen å få opp mer lauvskog – eikeskog, men det vil ta mange år.

Vi måtte vasse over ånå på vei mot gården. Her har jeg sett vannet betydelig høyere en gang. Denne gangen kom vi lett tørrskodd over.

Vi tok opp om gården, men det ble ingen pause. Over Blåfjell hadde vi hatt regn. Ikke mye, men så pass at hetta måtte være på hodet. Det ble regn mer etter hvert. Og da vi begynte på veien langs Sjelsetvannet, var jeg i hvert fall temmelig våt.

Stien gå langs ånå mellom Sjelsetvannet og Takdalsvannet. Ånå gikk stor. Det hadde tydelig kommet ned mye regn i det siste. Det var vann langt inn på jordene.

Etter en time og førti minutter var vi tilbake ved bilen. Det hadde vært en «våt» tur. Det er ikke så ofte vi har slike turer nå. Egentlig er det helt greit å gå i så pass vått vær. Litt ubehagelig å være våt, men det ble i hvert fall denne gangen en skikkelig fin tur uansett.

Hjemme var det å hive klær til vask og tørk, og ta en varm dusj. En vellykket tur. 

Lifjellet igjen.

Første vinterturen.

Før eller senere tar sommersesongen slutt. Også i 2020. For min del regner jeg med at det er slutt på sommerturer, når det ikke er mulig å gå i heia.

Det må jo bli slutt en gang på turene til Blåfjellenden. Denne uka ble det ikke noen tur, og værmeldingen fremover er «vinter».

Nå har høsten vært velsignet med ganske mye bra turvær. Det har vært mye regn, men også dager med flott høstvær. Jeg har sneket meg til hytta noen ganger, med regn både før jeg starter på turen og etter at jeg har kommet inn, men lite underveis.

Med dårlig vær i heia, må det bli turer i lavlandet, og uten spesielt lang kjøring. Vinterturen frem for noen har til nå vært turen rundt Lifjellet i Sandnes. En tur på omtrent en mil (9 kilometer), og med noen (to) gode bakker.

Det er langt over 30 år siden jeg første gang gikk denne turen, og det har blitt mange runder opp gjennom årene. En grei tur, men den tar lengre tid nå enn for noen år siden.

Med kuling i fjellet, måtte det bli turen rundt Li denne lørdagen.

Værmeldingen var ikke helt god. Det skulle komme regn litt ut på dagen. Det ville være en fordel å starte tidlig. Jeg kom meg avgårde rundt tim, og var på Dale etter en halv time.

Jeg var ikke alene på Dale, og det startet en kar samtidig med meg. Han skulle antakelig springe samme turen som jeg skulle gå. Noe kjappere.....

Det var ellers ikke andre ute å gikk, før jeg kom helt opp til toppen av Lifjellet. Det var ikke en gang spor. Stien rundt Lifjellet er mindre brukt enn mange andre stier i området. I tillegg har jeg og broderen noen «snarveier» Det går en sti nede ved sjøen et stykke utover fjorden. Her er det mindre snø og is om vinteren og lettere å komme fram.

Denne stien – under den T-merkede, er bra brukt, og lett å finne. Fra skogkanten opp mot toppen av Lifjellet, går det også en sti direkte mot toppen. Denne stien går mer i le av vind, bare helt øverst er det bare fjellet og lite le. En grei snarvei i dårlig vær.

Denne stien er ikke mye brukt nå, og er nesten grodd igjen. Jeg vet hvor stien går, og kan finne den igjen under det visne gresset, men andre vil muligens ha problemer.

Det er jo ikke så mye nytt å se etter mange å på samme sti. Kristtorn buskene overtar mer og mer. Det er forskjell på hvor mye bær kristtornbuskene har på høsten. Dette året er det omtrent ikke bær i det hele tatt.

Det bestyr – selvsagt – at det vil bli en «streng» vinter med mye snø og is. Det skal bli morsomt å følge med på om dette stemmer....

Yr mente det ville bli regn etter tolv, og skyet før det. Nå var det sol store deler av turen, og de mørke skyene i sør, kom bare sakte innover mot meg. Det ble bedre være enn meldt.

Mange andre var også på tur denne lørdagen. Det var mye folk fra toppen og til jeg var nede ved bilene. Og det var flere biler enn det jeg ofte ser en vintersøndag.

For egen del var det kjekt å være tilbake på gamle stier, for første gang i vinter.

Tre nuter fra Gamstad.

I flott vær, sammen med broderen.

Mandag kom med virkelig flott turvær. Sol og blå himmel og nesten ikke vind. Selv om det hadde blitt ganske mange turer den siste uka, var det umulig å sitte hjemme – å se på det kjempefine været.

Broderen ble kontaktet, og han var kjapt klar for en tur. Fortsatt er det slik at han ikke helt er innstilt på langturer. Bakker, både opp og ned er en annen sak. Det går greit.

Vi ble enige om å treffes på parkeringsplassen på Gramstad. Det var snakk om Bjørndalsfjellet og Fjogstadnuten – og muligens Dalsnuten, om alt stemte.

Det viste seg at vi ikke var enige i tidspunktet for når vi skulle møtes på Gramstad. Jeg ventet en stund på broderen, men fant ut at jeg fikk bare ta oppover mot Bjørndalsfjellet. Skulle broderen komme senere, siden han ikke hadde møtt opp på «riktig» tidspunkt, ville vi i hvert fall møtes.

Like under toppen av Bjørndalsfjellet dukket broderen opp. Det ble til at vi tok mot Fjogstadnuten og Dalsnuten. Broderen mente at det ville gå helt greit å ta opp om denne toppen også.

Broderen var langt fra den eneste som kom i mot. Det var nesten fullt på parkeringsplassen og mange folk overalt. Det var mer folk på tur denne mandagen enn på en «dårlig» søndag.

Det hender ofte at jeg, eller vi, treffer folk vi kjenner på stiene rundt Gramstad. Denne gangen var det mye folk, men ingen kjente. Selv på stien mot Fjorgstadnuten og videre mot Revholen, var det masse mennesker. Her treffer vi som oftest bare noen ganske få andre tur-gåere.

Dette var så avgjort dagen for en litt lengre tur enn bare den kjappe to-nuts turen. Her måtte vi legge til Dalsnuten. Det er noen høydemeter fra Revholen, opp mot 150. Den «gamle» stien var forholdsvis bratt, og med noen vanskelige trinne her og der.

Det er mulig å gå noen flotte trapper opp over fra Revholen og mot toppen. Der trappene slutte går det en sti – rimelig flatt – over til stien som kommer fra Gramstad direkte over myra. Videre oppover mot toppen er det nye trapper og god sti til selve blanke berget under toppen. Det er helt greit å komme opp denne veien.

Nedover går mye fortere enn oppover – for oss. Vi valgte denne gangen å gå tilbake samme vei vi var kommet opp – mot Revholtjørn. Videre er det god sti med flate steiner å gå på til veien. Denne ruta mot Gramstad er muligens 100 meter lengre, men det går antakelig like fort, da det er letere å holde fart på god sti.

Det ble noen stopp underveis denne dagen. Med flott vær og nesten vindstille, var det mange muligheter for å ta gode bilder.

Etter omtrent to og en halv time var vi tilbake på parkeringsplassen. Der var det mindre biler enn da jeg startet. Det var likevel folk som begynte på sin tur da vi kom tilbake. En flott dag gjorde at mange ville på tur.

Både broderen og jeg var fornøyd med dagen. En kjekk tur i flott vær.

Søndagstur på Orre-stranden.

Med Bestyrerinnen, Bjørg og broderen.

Søndag var det strålende vær. Blå himmel, lav sol, nesten vindstille og fortsatt ganske varmer – for årstiden. I slikt vær ville «alle» på tur.

Bestyrerinnen var en av disse «alle», og broderen, og Bjørg. Vi ble ganske fort enige om at denne dagen ville det passe med en tur langs sjøkanten.

Muligens ville det være lurt å dra til Friluftshuset på Orre. Der er det i hvert fall en stor parkeringsplass. Vi avtalte å treffes, og vi kjørte hver vår bil. Smittesituasjonen er usikker, selv i Klepp.

Nedover mot Orre kjørte vi forbi Bore og Reve. Begge plasser var det fullt opp av bil og folk. Denne søndagen ville det bli folksomt på alle turstier.

Heldigvis er parkeringsplassen ved Friluftshuset, dimensjonert for mye bil. Det var ikke fullt da vi kom, men det rant inn med biler.

Vi valgte å gå mot Orre-elva først. En god kilometer lengre mot sør. Stien går inne i landet, mellom sand-dyner dekket av marehalm og annet. Et litt spesielt landskap.

Ved munningen av Orre-elva tok vi fatt på sandstranden. Orresanden er «bare» 2 1/2 kilometer lang. Etter et lite mellomspill er det en god kilometer videre, før Jærens rev. Og så ut på ny strand. Den også godt over et par kilometer.

I alt ble det nesten en mil på sand. Nå kan sandstranden være virkelig god å gå på. Hard, omtrent som asfalt, og selvsagt padde flatt. Denne gangen var det ikke så godt underlag, men for broderen som fortsatt trener opp foten var det helt «riktig».

Det ble en kjekk tur. Vi har jo alle gått en del turer sammen, og tempo blir derfor det rette alt fra start. Det er ikke alle av oss som er klar for et høyt tempo. Broderen sliter med foten, og jentene er ikke like «galne» som meg når det gjelder trening.

Bestyrerinnen har etter hvert lagt opp til et temmelig travelt program, med tur omtrent hver dag. En av dagene i uka er avsatt til nettopp en tur til Orre-elva fra parkeringsplassen, men da sammen med en gjeng fra «Frivillighetssentralen» i Klepp.

Med så mange biler på parkeringsplassen var vi langt fra alene på tur på Orrestranden. Det var mye folk. Voksne og unger.

For noen av ungene var badesesongen ikke slutt. Nå var det så pass varmt i sola at jeg valgte å gå i bare ullblusen, men det var langt fra så varmt at jeg vurderte å bade. Ungene hoppet i vannet som om det holdt sommertemperatur. De så ut som om de hadde det aldeles storartet. Men antakelig kaldt....

Etter en stund ville Bestyrerinnen og Bjørg ha en kaffe-stopp. Vi, broderen og jeg, fortsatte videre mot Reve og Revestranden. I full fart.

Det ble anledning til å ta avgårde i et litt høyere tempo enn når vi går sammen. Andre på stranden kikket litt rart på oss som for over strandflaten i høyt tempo. Med sekk og for min del i bare «sommertøy».

Broderen holdt tempo oppe til vi kom et stykke ut på Revestranden. Der snudde vi, og vandret nok så glade og fornøyd tilbake til Bestyrerinnen og Bjørg, for en litt «roligere» tur mot bilene.

En mil omtrent for vår del. En grei søndagstur i november. I sol.