Sandvatn og badekulpen

Første besøk på Sandvatn – og badekulpen i år.

Det var lukten av einer og lyng som møtte meg oppover i Lysebrekka på årets første tur innover mot Sandvatn. Litt lengre oppe sto fjelltjæreblommen og nikket i trekken. En skikkelig god start på turen..

Yr var svært gavemild denne dagen. Det var snakk om blå himmel, lite skyer og forholdsvis varmt. Ikke for varmt, men passe for en tur oppe i heia.

Nå er turen fram og tilbake til Sandvatn en drøy dagstur – for meg – etter hvert. Det er omtrent 16-17 kilometer til sammen, og selv om det er forholdsvis «flatt», så er bakken opp langs Lysebekken både lang og delvis bratt. Jeg har aldri kommet opp den bakken uten å bli skikkelig andpusten.

Etter en lang vinter – og kort vår, uten spesielt mange langturer kan formen være så som så, og jeg blir jo ikke yngre med årene. Jeg var usikker på hvordan det ville gå, men siden jeg jo hadde gjort dette noen ganger før så...

På tross av Yrs mange og flotte bilder at trill rund gul sol, var det overskyet og trist hjemme. Nå er ikke «havskodde» ukjent for oss som bor bare noen kilometer fra havkanten. Det pleier å bli blå himmel og sol bare noen flere kilometer lengre inne.

Denne gang var det overskyet til langt inne i landet, men i Hunnedalen skinte sola – fra blå himmel. Det fortsatte den å gjøre hele dagen. Det ble helst varmt, men heldigvis var det en liten trekk som gjorde det levelig. I le av trekken ble det varmt.

Heldigvis ligger badekulpen i le for vinden, og med sola steikende på svabergene der bekken renner blir det varmtvann. Uten mulighet til å skue på kaldvannet...

Nå ble det ikke bading på veien innover. Det passer liksom bedre helt i slutten av turen. Jeg måtte komme meg innover i heia først.

Oppe i høyden, innover mot Blautevatnet, kikket jeg etter snøfennene som alltid ligger her. Første gang jeg går denne turen er det vanlig å gå over ganske mange fenner. Selv om det snart er juli, så ligger snøfenner ofte til både august og enkelte ganger til ute i september.

Etter snøvinteren i 2015 lå det en fonn hele sommeren. Jeg er ikke sikker på om den forsvant i det hele tatt. Det kom i hvert fall nysnø på fonna før den forsvant. Denne fonna var nesten borte. Det lå fortsatt noen rester, men med det varme været som er lovet fremover, vil all snøen være borte første uka i juli.

Det er alltid kjekt å se igjen flatene ved Mangædne. Det blir som oftest en stopp ved brua for å smake på kvaliteten på årgangen.

Jeg var ikke helt alene i heia. Jeg traff en person, som hadde vært på hytta sammen med hyttevakten. Det ville altså være folk på hytta også. Jeg kom likevel ned til en tom hytte. Folkene var oppe på en topp for å finne «dekning».

Etter en skikkelig pause tok jeg fatt på tilbaketuren. Som ble omtrent som turen inn. Jeg kunne jo kjenne at jeg hadde vært på beina noen timer, men stor sett gikk det mye bedre enn fryktet. Som alltid.

Det ble stopp og bading i badekulpen. Der var vannet omtrent lunkent. Trekken gjorde det likevel litt kaldere enn i «syden», og det ble ikke et langt opphold ved kulpen.

Sommertur over heia.

Mye folk og mange hunder.

Det var med en viss lettelse å kunne gjennomføre en liten rundtur på Høgjæren – uten å bli stoppet av strekken i låret. Den ble mye bedre ganske kjapt, og jeg var muligens klar for en tur i heia i stede for på Hørjæren.

Dagen etter ble det pakket og jeg gjorde meg klar for den ukentlige tur til Blåfjellenden. YR har velvillig stillet opp med en masse godvær – mente de. Sol og lite vind, og bra temperatur.

Det var bare å komme seg av gårde. Alle fredager er det mye trafikk mot Hunnedalen og Sirdal. Det tok tid. Nesten oppe ved parkeringsplassen kom det biler i mot med vindusviskerne i gang. Det hadde ikke YR ment skulle være nødvendig. «Storm» derimot...

Regnet ga seg fort. Det ble bare så vidt vått i det øverste laget av sorpe, men til gjengjeld ble det glatt der det var vått.

Jeg hadde pakket og tatt på «sommer»klær. Etter å ha sjekket «Storm» ble det til at jeg også tok med klær for regn og vind. Om det skulle vise seg å være nødvendig.

Jeg sjekket himmelen. Det så ikke ut som om det ville bli mye regn. Noen dråper helst. Jeg lot det «tunge» utstyret ligge igjen i bilene – sammen med capsen og solkremen. De siste tingene burde jeg selvsagt ha tatt med.

Det ville ikke bli en ensom kveld på Blåfjellenden. Bare et lite stykke oppe i bakken sto det et stort følge med voksne, unger og hunder. Alle ville til hytta. Selv om det fortsatt kom noen få dråper, var det alt da klart at vi alle ville få en flott tur over heia.

All snøen er nå borte, og det er skikkelig grønt i bakken. Fossebekken er sommerstor. Det vil si at den nå bare er en liten bekk. Helt greit å kysse denne nå, i motsetning til under snøsmeltingen.

Det kan virke som om mange flere tar ut på telt-tur nå. På terrassen var det to grupper som var på tur med store sekker og mye bagasje. To jenter hadde også med to hunder. Store hunder, men som vanlig har eierne kontroll på store hunder. Det er de små som kontrollerer eierne.

Vi ble bare tre på annekset, og vi fikk en skikkelig hyggelig kveld, med prat om løst og fast, og med litt alvorligere emner inne i blant. Kveldene i selskap med totalt fremmede folk er veldig ofte skikkelig hyggelige.

Om morgenen var verden inne i en ulldott. Tett tåke, som ikke så ut til å lette, men den ble etter hvert mindre tett. Jeg tok ut oppover bakken, og et stykke oppe, ble det blå himmel, varme og sommer. Tåka lå fortsatt nede i dalen, men jeg fikk en flott tur over heia mot Hunnedalen.

Været ble så bra at jeg savnet solkrem og capsen. Jeg var lettere solbrent da jeg sto ved bilene. Det er kjekt å gå slik over heia, uten et menneske i nærheten og med bra vær.

Det er slike dager som bær huskes, men jeg glemmer lett. Det var i hvert fall vanskelig å huske å drikke. Nå er ikke turen over heia på mer enn 8 kilometer, og den tar omtrent to og en halv time, men i varmen burde jeg likevel ha stoppet for å drikke. Det gikk en halv liter saft på styrten nede ved bilen.

Rundtur på Høgjæren

Fire dager uten tur.

Det har blitt mange og lange dager uten tur, men med en strekk i låret. Jeg sto opp søndagsmorgen og hadde plutselig vondt i låret. Jeg kan ikke huske å ha skadet meg, så det skyldes antakelig at jeg har strekt meg for mye.

Uansett ble det til at jeg denne gangen ville forsøke å ikke «utfordre» skaden. Jeg satt hjemme og kikket ut på det flotte turværet, og tenkte på de turen jeg burde ha gått.

Våren og forsommeren er alt over, og det har bare blitt noen av de vanlige turene. Sommeren er kommet, og den går også svinfort. Skal jeg rekke over de turene jeg burde gå, haster det alt.

Nå har det blitt en tur til hytta i Tysvær, sammen med Bestyrerinnen, datter, svigersønn og, ikke minst barnebarn. Der var det sol og sommer og flott. Det er kjekt å være sammen med barnebarna, men det ble altså ikke noen tur på grunn av en liten strekk.

Søndag og mandag virket det som om jeg ville ha skaden en god stund. Tirsdag var alt så meget bedre. Jeg så lyst på utviklingen, og trodde nok at det ville bli muligheter for tur fremover.

Muligens burde jeg ta en test-tur før jeg satte kursen mot heia. Et par timer inn i heia er ikke plassen for problemer med bakfoten. Det kan lett bli en lang tur tilbake til bilen. Jeg og broderen bruker en runde på Høgjæren som «treningstur». Treningsrunden byr på god sti, noen bakker og er på omtrent 7 kilometer. Noe vi gjør unna på omtrent en og en halv time.

Jeg tok kontakt med broderen på onsdag og han var klar for en kjapp tur. Vi ble fort enige om å ta til Holmavatn for å gå den vanlige runden. Den er egentlig for kort og kjapp til å være med i bloggen, men om vi tar med en liten avstikker på en kilometer eller så, så vil turen kunne tas mer – med et nødskrik.

Det var en helt vanlig sommerdag- 13 grader, litt skyer, og litt sol. Svarte skyer ute i havet kunne – muligens gi regn, men holdt seg vekk. Det positive var lite vind.

Broderen var ikke sikker på om det kunne bli en tur i korte bukser og lett bluse. Jeg var ikke i tvil – over 12 grader og uten regn, det betyr skikkelig sommer, med kortbukse..

Vi hadde likevel på vindfleecen da vi startet. Det er jo omtrent alltid litt kaldt før vi får opp «dampen». Ikke langt oppe i første bakken hev vi av jakken og gikk i bare kortarmet bluse. Det var sommer på Høgjæren.

Ikke mange andre var på tur denne dagen. Selv med flott vær og skolefri hadde vi det meste for oss selv. Tidligere i coronaen var det nesten «trengsel» i stien. Det er helt greit å få «herligheten» for seg selv.

Hva med «skaden»? Det viste seg å være helt greit å gå tur. Som vanlig hadde vi avtalt å ta det med ro. Og som vanlig ble det en tur i normalt hurtig tempo. En helt grei treningsrunde, med test av skadet fot.

Både broderen og jeg var godt fornøyd med dagens utflukt. Det var en kjekk runde.

Fra Hunnedalen til Blåfjellenden.

En flott tur inn, en våt tur tilbake.

Av og til er det stor forskjell på turen inn til Blåfjellenden og turen tilbake. Fredag var det skikkelig bra vær, selv om det blåste, lørdag var det regn, men nesten ikke vind.

Yr hadde denne gangen omtrent alt rett. De meldte at været på fredag ville være bra, med litt vind. Det ble noe mer vind enn meldt, men eller var det innertier.

Lørdag stemte det meste, med skodde og yr og senere regn. Og betydelig kaldere. Så pass kaldt at det var greit å beholde jakken på selv om det ikke regnet - i noen små perioder.

Det var ikke lett å finne to dager på rad med bra turvær. Det var bra vær en dag med regn og vind neste dag. Til slutt ble det til at jeg bare måtte gjøre som vanlig. Fredag inn til Blåfjellenden og lørdag tilbake til Hunnedalen.

Siden værmeldingen på lørdag var rimelig «sur» med regn og skodde, vurderte jeg å gå inn for så å gå ut senere på kvelden. På denne tiden av året blir det jo omtrent ikke mørkt, og det er bra gå-lys omtrent til midnatt. Det ble likevel til at jeg overnattet som vanlig.

Med lett skydekke, solgløtt inne imellom og bare litt vind – på parkeringsplassen, ville det bli en grei tur innover heia. Snøen er vekk og det var fortsatt nesen helt tørt i bakken. Bedre forhold er det vanskelig å tenke seg.

Oppover mot Hunnedalen steg termometeret og selv helt opp på parkeringsplassen var det 14-15 grader. Nesten sommer, men det mangler noen grader i vannet – det er fortsatt noe snøsmelting på gang.

På bilder fra 2015 er det like mye snø som nå, men de bildene er tatt 15. august. Og i 2001 var det nysnø 11. juni. Det gjelder å være forberedt på det meste når det gjelder vær.

Etter en flott tur innover heia, var det kjekt å komme ned til hytta og snakke med kjente. Et par hadde gått foran meg innover, og satt på terrassen. De ville videre mot Flørli.

To gutter hadde kommet opp fra Mån. De ville også videre mot Flørli og begge partiene ville ligge i telt – med tåke og regn om morgenen. Alle hadde bestilt båtplass ut til Lauvik på søndag. Uten bestilt plass kan det være vanskelig å komme med båten.

Denne gangen var jeg ikke alene på annekset. To jenter kom fra Hunnedalen og ville videre til Sandvatn. Det ble en hyggelig kveld med prat om turer og fjell og hei.

Tåka lå tett over Blåfjellenden om morgenen. Det regnet litt inne i mellom. Etter en stund lettet tåka for så igjen å legge seg rundt hyttene. Værmelding løs på mer regn ut over dagen, og jeg var klar til å ta ut i ti-tiden. En kar fra hovedhytta tok følge mot Hunnedalen.

Det ble en våt tur. Det hadde regnet om natten og nå var bakken blør og sleip. Oppover gikk det greit, men i nedoverbakkene ble det mer vanskelig.

Heldigvis var det ikke vind. Til å begynne med fikk vi den lille trekken bakfra, men da vi kom over mot Hunnedalen ble det adskillig kaldere – trekken kom mot oss. Det var 10 grader nede på parkeringsplassen, og må ha vært minst et par grader kaldere lengre oppe.

Det er en stund siden jeg hadde gått så pass lenge i nedbør. Så lenge siden at jeg prøver å unngå nettopp den opplevelsen. Likevel ble det en grei tur, men jeg var kliss vår omtrent til skinnet da jeg kom ned. Av svette og litt regn.

Ristøl, Lauvlia og "Skogen" fra Sælandsskogen.

En skikkelig flott rundtur

Broderen og jeg hadde en kjapp tur rundt på Høgjæren. Med en del regn den siste tiden, mente vi begge at det ville være bløtt og vått i heia. Det var tørt. Fortsatt tørre myrer og sorpehull. Det var enkelt å gå – i vanlige fjellsko. Forholdene gjorde at vi kunne ha valgt småsko.

Det ville muligens også være greit med en tur i heia, med småsko? Det er et par turer som jeg har tenkt på. Først og fremst rundturen i Madland, men også den «nye» turen fra Sælandsskogen til Ristøl, Lauvlia og «Skogen».

Værmeldingen for torsdag var fortsatt grei, tidligere i uka meldte yr om sol og blå himmel. Om morgenen var værmeldingen noe mer «usikker». For ikke å utfordre værgudene, ble det til at jeg valgte turen fra Sælandsskogen.

Skulle det bli dårlig vær, eller formen ikke var på plass, kunne jeg jo korte turen ned til «bare» å ta runden rundt Engjavatnet. Det blir i så fall en tur på opp mot en mil og to og en halv time. En grei tur på en torsdag.

Det var snakk om vind. Yr mente det ville blåse opp mot frisk bris. Inne i skogen kunne jeg høre vinden, men den var ikke noe problem på parkeringsplassen.

Det har blitt til at jeg som oftest legger turen om Blåfjell og ikke går opp Urdådalen. Bakketrening er greit, og det tar antakelig mindre tid å gå over enn rundt Blåfjell. Det tar tid å tråkke mellom eller på, alle steinene i Urdådalen.

Heldigvis hadde jeg vett nok til å hive vindfleecen i bilen. Oppover bakkene ble det varmt. Selv over toppen der vinden fikk tak, gikk det greit i bare ullblusen.

Rett før Bjødnali, gikk jeg på to kjekke damer. De var også på tur rundt, men de ville ta den korte runden  opp til gården og mot  Sjelset og tilbake. Jeg lurte på om jeg ville ta igjen disse damene før de hadde gått hele sin runde.

Oppe ved Bjødnali var det tid for beslutning. Hvor skulle jeg gå. Det ble til at jeg satte kursen mot Ristøl. Opp bakken mot gjerdeklyveren på toppen.

Stien oppover var ikke like grei å se nå som tidligere. Den var litt mer overgrodd nå. Jeg fant likevel «stien» et stykke der jeg før hadde gått «feil», og kom opp over myrene uten å bli våt på beina – i småsko.

På toppen, helt øverst på gjerdeklyveren tok vinden skikkelig. Der var det kuling og stiv kuling i kastene. Capsen for nedover lia bak meg.

De mørke skyene som hadde ligget i sør hadde trukket vekk, selv om vinden kom fra samme retning. Sola kom litt igjennom, men vinden tok seg opp etter hvert. Det ble flott turvær på veien mot Lauvlia.

Det ble en tørr og flott tur over heia mot «Skogen». Det var meningen å ta en pause nederst i bakken, men det glemte jeg helt og fortsatte direkte mot Sjelset.

Nede i bakken gikk jeg igjen på de to damene som var på vei mot bilen. Vi fikk en hyggelig prat. Damene var godt kjent der jeg hadde vært.

Det siste stykket langs elva og mot bilen, ble litt «tungt». Jeg skulle nok ha stoppet og drukket litt. Tre timer i varmen og med mye oppoverbakke ga en del svette. En halvliter (saft) gikk greit unna på parkeringsplassen.

En flott tur. Telefonen mente jeg hadde gått 15 kilometer, men det er muligens litt «overdrevet». Det ble i alle fall tre timer i godt tempo.

Over Skjørestadfjellet til "Skaret"

En flott tur midt i Sandnes.

Bestyrerinnen har hatt problemer med en fot den siste tiden. Hun har ikke lagt ut på de lengste turene, men heller brukt stranden. Strandturene har antakelig gjort godt. Hun var klar for en søndagstur.

Helst ikke for lang og gjerne uten for lang kjøring. Nå hadde jeg brukt uka på det som jeg nå kaller «langturer». Det vil si turer på mer en omtrent to og en halv, til tre timer. - eller litt til.

Det har blitt 40 – 50 kilometer i terreng og med sekk. For andre bare en spasertur i parken, men for pensjonister en helt grei utnyttelse av uka. Jeg er i hvert fall ganske godt fornøyd.

En av turene, sammen med broderen, var i Gramstad området. Fra Fjogstadfjellet kunne vi da se at «veien» innover mot «Skaret» og Skjørestad, var gruslagt. Den lå som et hvitt bånd nede i dalen og lyste. Jeg var litt interessert i hva som ble gjort med den veien. Som omtrent ikke var «vei», men nærmest et tråkk. Riktignok med et solid fundament, siden det hadde vært vei en gang i tiden.

Det kunne derfor – på mange måter - passe bra med en tur fra Gramstad til Resasteinen, over Skjørestadfjellet og ned mot «Skaret» og videre tilbake til bilen.

Bestyrerinnen kunne godt tenke seg å gjenta turen vi hadde gått for noen uker siden. Det er ikke en spesielt lang tur, noe i underkant av en mil, om vi drar det ut. Forrige gang brukte vi omtrent tre timer, men det var til gjengjeld kjekke timer.

Det var andre som også ville på tur denne søndagen. Unger og hunder – og voksne. Det var nesten fullt på parkeringsplassen. Og det kom folk etter oss.

Det er litt kjedelig å gå veien bort til andre enden av Revholstjørn, men fra gjerdeklyveren i bunn av bakken opp mot Dalsnuten og videre bortover mot Resasteienen, var vi omtrent alene. Det var andre på stien under Resasteienen, og en god del av disse var ute på løpetur. Vi står omtrent stille i forhold til disse «råkjørerne».

Fra Gramstad er det nesten 3 kilometer til Resasteinen, og ikke mye lengre opp til toppen av Skjørestadfjellet. Hundre meter lengre inne ligger flyvraket og nye hundre meter så begynner stien nedover fjellsiden på nordsiden av Skjørestadfjellet. Jeg la opp noen nødlinger langs stien, men den bør være så pass lett å se at det ikke skulle by på problemer.

Forrige gang vi gikk denne turen hadde jeg ikke problemer med å finne traktorveien som tar til høyre et godt stykke nedover mot Skjørestad. Jeg måtte sjekke, stien var nok så gjengrodd, men det var fortsatt mulig å se at det var en sti. (Nedover er det enkelt hold til høyre og hold til høyre).

Vi fant porten til «Skaret» ganske enkelt denne gangen også, men tok pausen et stykke oppe i veien. Som var gruset opp og «ny». Det så ut som at veien bare var «oppgradert» for å få fram traktor med redskap. Det er noen store flotte enger ved «Skaret».

Vi prøvde å finne en direkte «vei» eller muligens en sti oppover mot Fjogstadnuten. Det viste seg å være «vanskelig» - både fordi det var mye myr, et nytt gjerde, og fordi jeg valgte feil retning. Det er antakelig enklest å gå Fjogstadveien til stien mot Fjogstadnuten.

Vi tok den direkte stien ned mot gapahukene i skogen. I vått vær (det var skikkelig tørt da vi gikk der) vil den stien være et sorpehull med mange røtter i bratte bakker.

Bestyrerinnen og jeg hadde harr en skikkelig flott søndagstur. Litt utenfor sti og ellers mye på vei. En flott tur jeg godt kan anbefale.

Sauene - og jeg i heia.

Sauene kommer med sommeren.

For meg som er på tur en del dager hver uke, betyr været en del. Jeg prøver å nytte de dagene med godt vær, og heller sitte hjemme i dårlig vær.

Denne uka meldte yr mindre bra vær flere dager i trekk. Skulle jeg til Blåfjellenden måtte det bli med Gore-Tex i sekken, eller på . Jeg måtte velge de dagene som så minst dårlige ut. Det ble til at jeg tok innover torsdag med retur fredag.

Og været? Yr nevnte litt regn på torsdagen og mer regn på fredagen, sammen med tåke. Det kunne bli en våt opplevelse på tilbaketuren.

Det var bestilt et par senger på hytta natt til fredag, jeg ville antakelig ikke bli alene, men på parkeringsplassen var det bare en bil utenom min. En våt bil. Det hadde nettopp regnet.

Jeg valgte likevel å la jakken bli liggende i sekken, og fikk ikke behov for den i det hele tatt. Turen gikk i ullbluse. Det kom til og med noen solglimt inne i mellom.

Selv om jeg har gått denne turen svært mange ganger, er det like kjekt hver gang. Innover - og oppover første halvpart, kan være «tungt», men denne gangen holdt jeg rette fart, og kom til topps i god form.

Etter å har jobbet hjemme før jeg tok ut, og så vært på tur i nesten tre timer, trodde jeg det ville bli tungt å gå i gang med noe på hytta. Uthuset fikk gjennomgå. Det ble rydding og vask – av dassene. Et par timer og jobben var gjort.

Det er lange og lyse kvelder tidlig i juni. Skumringen snek seg inn i hytta omtrent samtidig med at jeg krøp til køys. Det ble haller ikke skikkelig mørkt den natta.

Det regnet på morgenen, og jeg tok det med ro, og litt ut på dagen kom sola igjennom – en stund. Jeg tok opp bakken mot Hunnedalen i bare blusen, og lurte på hvor lenge det ville gå før jakken måtte på.

Det kom noen dråper, men først oppe ved vaet, etter omtrent 1/4 av turen, måtte jakken på. Da var jeg også så pass høyt og med trekken i mot, at det ble kaldt uten. Noen regnbøyer fikk jeg også i mot meg etter hvert, og det var surt en stund, men det varte ikke lenge.

Nesten nede ved Hunnedalen gikk jeg på folk. Sauebønder i tre generasjoner, på tur innover. Yngstemann på sin første tur.

Sauene sto ved Fossebekken. Det er en normal plass å hvile sauene på turen innover. Tre-fire stykker som skulle drive sauene videre sammen med like mange hunder.

Denne gangen var det bra forhold. Forholdsvis tørt, god temperatur og ikke flom eller snø. Sauene var omtrent utålmodige etter å komme innover.

Fra 11. juni 2001

For tyve år siden, den gang også 11. juni, fulgte jeg sauene til Olav innover heia. I sludd og vind, med 20-30 cm nysnø på bakken. En helt annerledes opplevelse enn dagens, hvor jeg ikke engang ble kald da jeg snakket med folkene.

Det ble nok en stopp nede i hyttebyen. Første besøket på terrassen på Karibu, med hyggelig prat og kjekt selskap. Jeg var stiv i beina da jeg reiste meg får å gå de siste meterne ned mot bilen.

Sommertur til Bjørndalsfjellet og Dalsnuten.

Fire nuter på en tur.

Broderen var klar for en tur på kjente stier. Han syntes Madlandsturen lett ville bli noe lang, og satset på en tur der det ville være mulig å bestemme lengden etter form og vær.

Fra Gramstad er det mulig å gå mange turer. Den vanlige for oss i vinter, har vært å gå opp til Bjørndalsfjellet og så over Fjogstadnuten. Eventuelt ta med Dalsnuten om dagsformen var på plass.

Etter at vi fant «stien» innover Bjørndalsmya og opp til Mattisrudlå, har det blitt noen turer her. En flott tur, og på ingen måte så «krevende» som opp Rinda fra Paradisskaret. Der er det bratt – for meg, og enda brattere for broderen.

Vi var enige om å starte mot Bjørndalsfjellet og så se tingen ann. Været er alltid en faktor. Denne dagen var det varmt, men med skyer som seilte inn fra vest. I sør og øst lå det mørke skyer, og det så ut som om det var regn under. Heldigvis forsvant de mørke skyene etter hvert.

Med tørr bakke og lite fuktighet i myra, var det helt greit å gå tur denne dagen. Det var så pass tørt at vi kom inn Bjørndalsmyra uten å bli våte – på lave sko.

Stien innover myra og opp til skaret rett under Mattisrudlå, var omtrent usynlig. Jeg har gått der så pass mange ganger at jeg vet hvor den «burde» gå. Enkelte plasser kunne vi ane et grønt far der stien skulle være. Gresset gror kjappere der det gamle er tråkket ned.

For min del er det helt greit at stien ikke viser. Det betyr at mange ikke tråkker innover myra, og det skal ikke svært mange turgåere til for å tråkke gjennom og lage stien «bunnløs». Vi finner uansett fram...

Det var en del folk på tur. Med en god del biler på Gramstad, burde det i grunnen være mer folk oppover mot Bjørndalsfjellet. Det var en jente på toppen av fjellet, og vi startet nedover først. Det tok ikke lang tid før hun tok oss igjen og sprang forbi – i godt tempo. For vår del blir det etter hvert steg for steg nedover de bratteste partiene.

Det var klart at vi skulle over Fjogstadnuten. Broderen var like sikker på at han også ville oppom Dalsnuten. Da vi kom ned til Kvitemyr, ble kursen satt direkte mot toppen av Dalsnuten, men som vanlig gikk vi over den lille «enga» oppe i bakken og tok stien på sørsiden opp til toppen.

Denne gangen gikk vi i et tempo som ikke fikk pulsen helt opp. Vi klarte å holde så pass igjen at det gikk i et jevnt tempo helt til toppen.

Som vanlig ble det ikke lange pausen. Vi fant fram flaskene og drakk. Det burde vi muligens ha gjort lenge før, men det passer liksom å drikke på toppen. Omtrent en halv liter gikk med for min del. Det varen varm dag.

Nede ved Revholstjørnet (vi gikk opp og ned samme vei) traff vi en mann som var ute på 7-nuts turen, og manglet Fjogstadnuten. Hvor var den? Det var ikke vanskelig å peke ut toppen og stien oppover.

En siste innspurt på veien mot Gramstad, gjorde at den siste kilometeren gikk kjapt. Broderen sjekket klokka, og vi hadde gjort unna turen på kortere tid enn sist. Det skulle da også bare mangle – i småsko, kortbukse og med godt turvær.

Vådlandsnuten i Madlandsheia.

En skikkelig flott tur.

En tur til Vådlandsnuten har stått på vårprogrammet i nok så mange år. Dette året har det liksom ikke blitt noe av denne tradisjonelle turen. Snø og mange andre turer har kommet i veien.

Det var på tide å komme seg til toppen, denne våren – sommeren – også. Vådlandsnuten er en topp, hele 802 moh, så det er en del bakker oppover. Selvsagt det samme nedover, om ikke turen går videre mot Tverromdalen eller Rolighetsdalen og Maribakken.

Disse to turene er skikkelig flotte, og går i et spennende terreng. Tverromdalen går nedover mot Gloppedalen og Gloppevatnet som ligger mellom «Brekko» og «Madland».

Rolighetsdalen leder ned til den gamle drifteveien mellom Jæren og Sirdal, og går i flott heie-terreng med lyng, moltemyrer og småvann. En skikkelig fin tur.

Begge turene er skikkelige rundturer som lett er en lang dagstur på omtrent 15 kilometer. Jeg kunne tenke meg å ta en av turene, men var usikker på om det ville være lurt. Jeg hadde planer om andre langturer denne uka.

Det blir selvsagt kikket på værmeldingen før jeg tar ut på en slik tur. Jeg har gått hele turen i pisseregn, og mange ganger med noe regn underveis. Det er ikke fullt så morsom som å gå i oppholdsvær. Skulle det i tillegg vare tørt i bakken, så nærmer det seg skikkelig bra forhold. Det var nettopp hva værmeldingen bød på denne dagen.

En helt vanlig mandag i begynnelsen av juni. Hvor mange andre kunne det være ute på tur den dagen – spesielt mot Vådlandsnuten. Det viste seg at det ikke var andre på den spesielle turen, men en gjeng hadde slått seg ned med telt og greier på andre siden av midtre Fisketjønn. Uten om det gikk jeg hele turen uten å se andre folk.

Ulempen med turer i Madlandsheia er tre «le». Om du er alene i bilen – som jeg, denne gangen – så betyr det å stoppe, gå ut av bilen, åpne leet og sette seg i bilen for å kjøre igjennom og så lukke leet. - tre ganger. Det tar litt tid, og det gikk 45 minutter å komme hjemmefra til jeg sto på parkeringsplassen.

Det har skjedd stor endringer i Madlandsheiene i løpet av de 50-60 årene jeg har vært der. Ikke så mye oppe i høyden, der er det «hei» som alltid, men lavere nede Rundt parkeringsplassen og opp til Høylandsskaret er det i dag skog. Tidligere var det åpne sletter og god sikt. Det var en del gamle bjørker og litt skog, men mesteparten av bjørka er mindre enn 30 år. Det gror til.

Turen til toppen er egentlig ikke spesielt lang. Litt under 5 kilometer, og nesten ti opp og ned. Det er høydemeterne som gjør turen til noe annet en spasertur. Det er mange bakker opp, og opp.

Rett før siste bakken opp mot toppen, fikk jeg igjen anledning til å hilse på skiltet broderen og jeg fikk satt opp for en del pr siden. Det står fortsatt godt.

Fra toppen er det skikkelig god utsikt. Både innover i heia og ut mot kysten. På en klar dag er det mulig å se detaljer ganske langt vekke. Det var ikke god sikt denne dagen. Varm luft gir dis.

Siden jeg var alene ble det ingen pause på toppen, jeg snudde kjapt og tok fatt på bakkene nedover. Det ble ingen tur rundt Rolighetsdalen denne gangen. Nye sko og litt trøbbel med en gnagsår, gjorde at jeg gikk samme vei tilbake.

Flott tre-timers tur i godt turvær, og uten andre.