Vådlandsnuten i Madlandsheia.

En skikkelig flott tur.

En tur til Vådlandsnuten har stått på vårprogrammet i nok så mange år. Dette året har det liksom ikke blitt noe av denne tradisjonelle turen. Snø og mange andre turer har kommet i veien.

Det var på tide å komme seg til toppen, denne våren – sommeren – også. Vådlandsnuten er en topp, hele 802 moh, så det er en del bakker oppover. Selvsagt det samme nedover, om ikke turen går videre mot Tverromdalen eller Rolighetsdalen og Maribakken.

Disse to turene er skikkelig flotte, og går i et spennende terreng. Tverromdalen går nedover mot Gloppedalen og Gloppevatnet som ligger mellom «Brekko» og «Madland».

Rolighetsdalen leder ned til den gamle drifteveien mellom Jæren og Sirdal, og går i flott heie-terreng med lyng, moltemyrer og småvann. En skikkelig fin tur.

Begge turene er skikkelige rundturer som lett er en lang dagstur på omtrent 15 kilometer. Jeg kunne tenke meg å ta en av turene, men var usikker på om det ville være lurt. Jeg hadde planer om andre langturer denne uka.

Det blir selvsagt kikket på værmeldingen før jeg tar ut på en slik tur. Jeg har gått hele turen i pisseregn, og mange ganger med noe regn underveis. Det er ikke fullt så morsom som å gå i oppholdsvær. Skulle det i tillegg vare tørt i bakken, så nærmer det seg skikkelig bra forhold. Det var nettopp hva værmeldingen bød på denne dagen.

En helt vanlig mandag i begynnelsen av juni. Hvor mange andre kunne det være ute på tur den dagen – spesielt mot Vådlandsnuten. Det viste seg at det ikke var andre på den spesielle turen, men en gjeng hadde slått seg ned med telt og greier på andre siden av midtre Fisketjønn. Uten om det gikk jeg hele turen uten å se andre folk.

Ulempen med turer i Madlandsheia er tre «le». Om du er alene i bilen – som jeg, denne gangen – så betyr det å stoppe, gå ut av bilen, åpne leet og sette seg i bilen for å kjøre igjennom og så lukke leet. - tre ganger. Det tar litt tid, og det gikk 45 minutter å komme hjemmefra til jeg sto på parkeringsplassen.

Det har skjedd stor endringer i Madlandsheiene i løpet av de 50-60 årene jeg har vært der. Ikke så mye oppe i høyden, der er det «hei» som alltid, men lavere nede Rundt parkeringsplassen og opp til Høylandsskaret er det i dag skog. Tidligere var det åpne sletter og god sikt. Det var en del gamle bjørker og litt skog, men mesteparten av bjørka er mindre enn 30 år. Det gror til.

Turen til toppen er egentlig ikke spesielt lang. Litt under 5 kilometer, og nesten ti opp og ned. Det er høydemeterne som gjør turen til noe annet en spasertur. Det er mange bakker opp, og opp.

Rett før siste bakken opp mot toppen, fikk jeg igjen anledning til å hilse på skiltet broderen og jeg fikk satt opp for en del pr siden. Det står fortsatt godt.

Fra toppen er det skikkelig god utsikt. Både innover i heia og ut mot kysten. På en klar dag er det mulig å se detaljer ganske langt vekke. Det var ikke god sikt denne dagen. Varm luft gir dis.

Siden jeg var alene ble det ingen pause på toppen, jeg snudde kjapt og tok fatt på bakkene nedover. Det ble ingen tur rundt Rolighetsdalen denne gangen. Nye sko og litt trøbbel med en gnagsår, gjorde at jeg gikk samme vei tilbake.

Flott tre-timers tur i godt turvær, og uten andre.