Over Skjørestadfjellet til "Skaret"

En flott tur midt i Sandnes.

Bestyrerinnen har hatt problemer med en fot den siste tiden. Hun har ikke lagt ut på de lengste turene, men heller brukt stranden. Strandturene har antakelig gjort godt. Hun var klar for en søndagstur.

Helst ikke for lang og gjerne uten for lang kjøring. Nå hadde jeg brukt uka på det som jeg nå kaller «langturer». Det vil si turer på mer en omtrent to og en halv, til tre timer. - eller litt til.

Det har blitt 40 – 50 kilometer i terreng og med sekk. For andre bare en spasertur i parken, men for pensjonister en helt grei utnyttelse av uka. Jeg er i hvert fall ganske godt fornøyd.

En av turene, sammen med broderen, var i Gramstad området. Fra Fjogstadfjellet kunne vi da se at «veien» innover mot «Skaret» og Skjørestad, var gruslagt. Den lå som et hvitt bånd nede i dalen og lyste. Jeg var litt interessert i hva som ble gjort med den veien. Som omtrent ikke var «vei», men nærmest et tråkk. Riktignok med et solid fundament, siden det hadde vært vei en gang i tiden.

Det kunne derfor – på mange måter - passe bra med en tur fra Gramstad til Resasteinen, over Skjørestadfjellet og ned mot «Skaret» og videre tilbake til bilen.

Bestyrerinnen kunne godt tenke seg å gjenta turen vi hadde gått for noen uker siden. Det er ikke en spesielt lang tur, noe i underkant av en mil, om vi drar det ut. Forrige gang brukte vi omtrent tre timer, men det var til gjengjeld kjekke timer.

Det var andre som også ville på tur denne søndagen. Unger og hunder – og voksne. Det var nesten fullt på parkeringsplassen. Og det kom folk etter oss.

Det er litt kjedelig å gå veien bort til andre enden av Revholstjørn, men fra gjerdeklyveren i bunn av bakken opp mot Dalsnuten og videre bortover mot Resasteienen, var vi omtrent alene. Det var andre på stien under Resasteienen, og en god del av disse var ute på løpetur. Vi står omtrent stille i forhold til disse «råkjørerne».

Fra Gramstad er det nesten 3 kilometer til Resasteinen, og ikke mye lengre opp til toppen av Skjørestadfjellet. Hundre meter lengre inne ligger flyvraket og nye hundre meter så begynner stien nedover fjellsiden på nordsiden av Skjørestadfjellet. Jeg la opp noen nødlinger langs stien, men den bør være så pass lett å se at det ikke skulle by på problemer.

Forrige gang vi gikk denne turen hadde jeg ikke problemer med å finne traktorveien som tar til høyre et godt stykke nedover mot Skjørestad. Jeg måtte sjekke, stien var nok så gjengrodd, men det var fortsatt mulig å se at det var en sti. (Nedover er det enkelt hold til høyre og hold til høyre).

Vi fant porten til «Skaret» ganske enkelt denne gangen også, men tok pausen et stykke oppe i veien. Som var gruset opp og «ny». Det så ut som at veien bare var «oppgradert» for å få fram traktor med redskap. Det er noen store flotte enger ved «Skaret».

Vi prøvde å finne en direkte «vei» eller muligens en sti oppover mot Fjogstadnuten. Det viste seg å være «vanskelig» - både fordi det var mye myr, et nytt gjerde, og fordi jeg valgte feil retning. Det er antakelig enklest å gå Fjogstadveien til stien mot Fjogstadnuten.

Vi tok den direkte stien ned mot gapahukene i skogen. I vått vær (det var skikkelig tørt da vi gikk der) vil den stien være et sorpehull med mange røtter i bratte bakker.

Bestyrerinnen og jeg hadde harr en skikkelig flott søndagstur. Litt utenfor sti og ellers mye på vei. En flott tur jeg godt kan anbefale.