Sommertur til Bjørndalsfjellet og Dalsnuten.

Fire nuter på en tur.

Broderen var klar for en tur på kjente stier. Han syntes Madlandsturen lett ville bli noe lang, og satset på en tur der det ville være mulig å bestemme lengden etter form og vær.

Fra Gramstad er det mulig å gå mange turer. Den vanlige for oss i vinter, har vært å gå opp til Bjørndalsfjellet og så over Fjogstadnuten. Eventuelt ta med Dalsnuten om dagsformen var på plass.

Etter at vi fant «stien» innover Bjørndalsmya og opp til Mattisrudlå, har det blitt noen turer her. En flott tur, og på ingen måte så «krevende» som opp Rinda fra Paradisskaret. Der er det bratt – for meg, og enda brattere for broderen.

Vi var enige om å starte mot Bjørndalsfjellet og så se tingen ann. Været er alltid en faktor. Denne dagen var det varmt, men med skyer som seilte inn fra vest. I sør og øst lå det mørke skyer, og det så ut som om det var regn under. Heldigvis forsvant de mørke skyene etter hvert.

Med tørr bakke og lite fuktighet i myra, var det helt greit å gå tur denne dagen. Det var så pass tørt at vi kom inn Bjørndalsmyra uten å bli våte – på lave sko.

Stien innover myra og opp til skaret rett under Mattisrudlå, var omtrent usynlig. Jeg har gått der så pass mange ganger at jeg vet hvor den «burde» gå. Enkelte plasser kunne vi ane et grønt far der stien skulle være. Gresset gror kjappere der det gamle er tråkket ned.

For min del er det helt greit at stien ikke viser. Det betyr at mange ikke tråkker innover myra, og det skal ikke svært mange turgåere til for å tråkke gjennom og lage stien «bunnløs». Vi finner uansett fram...

Det var en del folk på tur. Med en god del biler på Gramstad, burde det i grunnen være mer folk oppover mot Bjørndalsfjellet. Det var en jente på toppen av fjellet, og vi startet nedover først. Det tok ikke lang tid før hun tok oss igjen og sprang forbi – i godt tempo. For vår del blir det etter hvert steg for steg nedover de bratteste partiene.

Det var klart at vi skulle over Fjogstadnuten. Broderen var like sikker på at han også ville oppom Dalsnuten. Da vi kom ned til Kvitemyr, ble kursen satt direkte mot toppen av Dalsnuten, men som vanlig gikk vi over den lille «enga» oppe i bakken og tok stien på sørsiden opp til toppen.

Denne gangen gikk vi i et tempo som ikke fikk pulsen helt opp. Vi klarte å holde så pass igjen at det gikk i et jevnt tempo helt til toppen.

Som vanlig ble det ikke lange pausen. Vi fant fram flaskene og drakk. Det burde vi muligens ha gjort lenge før, men det passer liksom å drikke på toppen. Omtrent en halv liter gikk med for min del. Det varen varm dag.

Nede ved Revholstjørnet (vi gikk opp og ned samme vei) traff vi en mann som var ute på 7-nuts turen, og manglet Fjogstadnuten. Hvor var den? Det var ikke vanskelig å peke ut toppen og stien oppover.

En siste innspurt på veien mot Gramstad, gjorde at den siste kilometeren gikk kjapt. Broderen sjekket klokka, og vi hadde gjort unna turen på kortere tid enn sist. Det skulle da også bare mangle – i småsko, kortbukse og med godt turvær.