Sommertur over heia.

Mye folk og mange hunder.

Det var med en viss lettelse å kunne gjennomføre en liten rundtur på Høgjæren – uten å bli stoppet av strekken i låret. Den ble mye bedre ganske kjapt, og jeg var muligens klar for en tur i heia i stede for på Hørjæren.

Dagen etter ble det pakket og jeg gjorde meg klar for den ukentlige tur til Blåfjellenden. YR har velvillig stillet opp med en masse godvær – mente de. Sol og lite vind, og bra temperatur.

Det var bare å komme seg av gårde. Alle fredager er det mye trafikk mot Hunnedalen og Sirdal. Det tok tid. Nesten oppe ved parkeringsplassen kom det biler i mot med vindusviskerne i gang. Det hadde ikke YR ment skulle være nødvendig. «Storm» derimot...

Regnet ga seg fort. Det ble bare så vidt vått i det øverste laget av sorpe, men til gjengjeld ble det glatt der det var vått.

Jeg hadde pakket og tatt på «sommer»klær. Etter å ha sjekket «Storm» ble det til at jeg også tok med klær for regn og vind. Om det skulle vise seg å være nødvendig.

Jeg sjekket himmelen. Det så ikke ut som om det ville bli mye regn. Noen dråper helst. Jeg lot det «tunge» utstyret ligge igjen i bilene – sammen med capsen og solkremen. De siste tingene burde jeg selvsagt ha tatt med.

Det ville ikke bli en ensom kveld på Blåfjellenden. Bare et lite stykke oppe i bakken sto det et stort følge med voksne, unger og hunder. Alle ville til hytta. Selv om det fortsatt kom noen få dråper, var det alt da klart at vi alle ville få en flott tur over heia.

All snøen er nå borte, og det er skikkelig grønt i bakken. Fossebekken er sommerstor. Det vil si at den nå bare er en liten bekk. Helt greit å kysse denne nå, i motsetning til under snøsmeltingen.

Det kan virke som om mange flere tar ut på telt-tur nå. På terrassen var det to grupper som var på tur med store sekker og mye bagasje. To jenter hadde også med to hunder. Store hunder, men som vanlig har eierne kontroll på store hunder. Det er de små som kontrollerer eierne.

Vi ble bare tre på annekset, og vi fikk en skikkelig hyggelig kveld, med prat om løst og fast, og med litt alvorligere emner inne i blant. Kveldene i selskap med totalt fremmede folk er veldig ofte skikkelig hyggelige.

Om morgenen var verden inne i en ulldott. Tett tåke, som ikke så ut til å lette, men den ble etter hvert mindre tett. Jeg tok ut oppover bakken, og et stykke oppe, ble det blå himmel, varme og sommer. Tåka lå fortsatt nede i dalen, men jeg fikk en flott tur over heia mot Hunnedalen.

Været ble så bra at jeg savnet solkrem og capsen. Jeg var lettere solbrent da jeg sto ved bilene. Det er kjekt å gå slik over heia, uten et menneske i nærheten og med bra vær.

Det er slike dager som bær huskes, men jeg glemmer lett. Det var i hvert fall vanskelig å huske å drikke. Nå er ikke turen over heia på mer enn 8 kilometer, og den tar omtrent to og en halv time, men i varmen burde jeg likevel ha stoppet for å drikke. Det gikk en halv liter saft på styrten nede ved bilen.