Sauene - og jeg i heia.

Sauene kommer med sommeren.

For meg som er på tur en del dager hver uke, betyr været en del. Jeg prøver å nytte de dagene med godt vær, og heller sitte hjemme i dårlig vær.

Denne uka meldte yr mindre bra vær flere dager i trekk. Skulle jeg til Blåfjellenden måtte det bli med Gore-Tex i sekken, eller på . Jeg måtte velge de dagene som så minst dårlige ut. Det ble til at jeg tok innover torsdag med retur fredag.

Og været? Yr nevnte litt regn på torsdagen og mer regn på fredagen, sammen med tåke. Det kunne bli en våt opplevelse på tilbaketuren.

Det var bestilt et par senger på hytta natt til fredag, jeg ville antakelig ikke bli alene, men på parkeringsplassen var det bare en bil utenom min. En våt bil. Det hadde nettopp regnet.

Jeg valgte likevel å la jakken bli liggende i sekken, og fikk ikke behov for den i det hele tatt. Turen gikk i ullbluse. Det kom til og med noen solglimt inne i mellom.

Selv om jeg har gått denne turen svært mange ganger, er det like kjekt hver gang. Innover - og oppover første halvpart, kan være «tungt», men denne gangen holdt jeg rette fart, og kom til topps i god form.

Etter å har jobbet hjemme før jeg tok ut, og så vært på tur i nesten tre timer, trodde jeg det ville bli tungt å gå i gang med noe på hytta. Uthuset fikk gjennomgå. Det ble rydding og vask – av dassene. Et par timer og jobben var gjort.

Det er lange og lyse kvelder tidlig i juni. Skumringen snek seg inn i hytta omtrent samtidig med at jeg krøp til køys. Det ble haller ikke skikkelig mørkt den natta.

Det regnet på morgenen, og jeg tok det med ro, og litt ut på dagen kom sola igjennom – en stund. Jeg tok opp bakken mot Hunnedalen i bare blusen, og lurte på hvor lenge det ville gå før jakken måtte på.

Det kom noen dråper, men først oppe ved vaet, etter omtrent 1/4 av turen, måtte jakken på. Da var jeg også så pass høyt og med trekken i mot, at det ble kaldt uten. Noen regnbøyer fikk jeg også i mot meg etter hvert, og det var surt en stund, men det varte ikke lenge.

Nesten nede ved Hunnedalen gikk jeg på folk. Sauebønder i tre generasjoner, på tur innover. Yngstemann på sin første tur.

Sauene sto ved Fossebekken. Det er en normal plass å hvile sauene på turen innover. Tre-fire stykker som skulle drive sauene videre sammen med like mange hunder.

Denne gangen var det bra forhold. Forholdsvis tørt, god temperatur og ikke flom eller snø. Sauene var omtrent utålmodige etter å komme innover.

Fra 11. juni 2001

For tyve år siden, den gang også 11. juni, fulgte jeg sauene til Olav innover heia. I sludd og vind, med 20-30 cm nysnø på bakken. En helt annerledes opplevelse enn dagens, hvor jeg ikke engang ble kald da jeg snakket med folkene.

Det ble nok en stopp nede i hyttebyen. Første besøket på terrassen på Karibu, med hyggelig prat og kjekt selskap. Jeg var stiv i beina da jeg reiste meg får å gå de siste meterne ned mot bilen.