Tur nummer ti Champanjedalen, Våres Plass og Karpedammen.

Da var oppholdet i Puerto Rico over.

Vi har hatt 14 bra dager i Puerto Rico. Det har blitt tur nesten hver dag, som planlagt. Som oftest i flott vær, men alltid i godt turvær. Vi har hatt litt regn, men ikke mer enn at bare hårtustene ble våte. Sola har skint på oss nesten hver dag om ikke hele dagen. Det har vært varmere enn god sommertemperatur, men ikke for varmt. To flotte uker med mange virkelig flotte turer.

Oppholdet byr også på mange flotte måltider i godt selskap. Vi holder oss for det meste i «nyedalen» og har så langt ikke blir skuffet over maten vi har fått servert. Vi bruker litt tid på måltidet. Det blir liksom høydepunktet på kvelden. Vi diskuterer også neste tur burde gå, og finner som regel ganske kjapt ut av det.

Siste tur (selv om Edvin også tok en tur på fredagen) bestemte vi skulle gå Champanjedalen og til «Våres plass». Muligens, eller antakelig nok så sikkert, ville vi også legge turen om Karpedammen.

Vi starter normalt fra «Natural Park» klokka ti, og denne dagen var vi fire som stillet på startstreken. Som vanlig med turleder Edvin i spiss, godt fulgt av ass. Turleder Anne Margrete. Bestyrerinnen sørger for at alle kommer med.

Denne dagen kom det forslag om å gå den lange bakken opp mot platået over Natural Park, og det var ikke vanskelig å bli enige om å forsøke en ny vei mot Norskeplassen denne gangen. Bakken opp mot masten er ikke så bratt som rett opp, men en god del lengre. Likevel blir det omtrent samme avstand til Norskeplassen. Vi brukte omtrent like lang tid som om vi hadde gått rett opp.

Fra Norskeplassen, som denne dagen var godt besøkt, gikk vi mot Miljøløypa, men svingte inn mot venstre rett får toppen. Det går en vei ned mot en bygning ned til høyre igjen, og i bunn av denne veien begynner stien mot Champanjedalen.

Første bakken hadde fått en sikk-sakk sti, som var ny for oss. Den var ikke så bratt som rett opp og det tok omtrent like lang tid å gå «rundt» som rett opp. På toppen svinger stien til høyre, og her er stien ikke spesielt godt merket over et lite berg. Ned bakken på andre siden, og hele veien ned til Champanjedalen, er det bratt. Det er i tillegg en del løs grus, og for min del tok det tid å komme ned.

Bakken opp mot brinken som leder til «Våres plass» er også bratt, med enkelte «løse» partier. Vi kom opp i god stil, mens andre klarer å jogge opp, - og ned. Noe som ser helt umulig ut.

Vi var ikke alene på «Våres plass», en hel gjeng andre kom samtidig. De var på sin første tur til «Våres plass» og ville videre til Karpedammen, som oss. Vi tok avgårde oppover og fant greit veien ned mot dammen. Der fikk fiskene Gjende kjeks, noe som så ut til å falle i god smak. Det ble liv og røre der kjeksen traff vannet, og enkelte av fisken var skikkelig store.

Fra Karpedammen ble det veien til bake til Norskeplassen. Vi var ikke alene som gikk tur denne dagen, og det var helst folksomt på veien da vi nærmet oss palmelunden.

Vi valgte å ta «Dalen» tilbake til hotellet. Vi hadde en dag igjen, men fredag ble en våt dag, og for min del ble det ikke tur, så «dalen» ble det siste strekket vi gikk i denne omgang. Nå trenger det ikke å bli siste gang vi går denne ruta, vi kikker alt på muligheten for en tur i februar 2022.

Det er i hvert fall slutt for denne gang, og det har vært 10 skikkelig flotte og kjekke turer.

Tur nummer ni - Fra mannen med staven til Mogan.

En kort men virkelig flott tur.

Tirsdag ble det en tur til kirka og vaflene, selv om turen ble på nesten en mil, blir det liksom ikke en skikkelig «tur» når underholdningen består i å kikke på hoteller og sjø.

Onsdag var satt av til den tradisjonelle turen fra «Mannen med staven, til Veneguera og videre til Mogan for å ta buss hjem.

Værmeldingen for dagen var i grunnen grei, men skyene som kom seilende innover fra sjøen, så «sinte» ut. Vi fikk stole på YR denne gangen.

Det går ikke mange busser til Tasarte og forbi Mannen med staven. Det går en buss som kan passe fra Port de Mogan litt ut på dagen, men vi valgte å starte tidligere. Det ble derfor drosje fra Puerto Rico og opp til skaret mellom Veneguera og Tasarte. Det er egentlig greit med drosje. 40 minutter og 40 euro. Drosjesjåføren var ikke sikker på hvor vi skulle, men sjekket med «sentralen".

Det var sol oppe i passet, men skyer og skodde på toppene rundt oss. Ute ved kysten, et godt stykke fra oss, kunne det se ut som om det regnet. Det går bratt nedover det første stykket. Siden dette er en gammel «camino» er det likevel ikke problemer med å komme fram.

Etter det første bratte stykket, flater det litt ut og det blir mulig å se seg rundt. Ikke bare konsentrere seg om neste steg nedover. Det første som slo meg er at det er tørt. Første gang jeg var her oppe, var det mye mer grønt og en god del blomster. Nå var det gult og visent.

Det neste jeg merket, er at stien nå er mye mer benyttet. Den viser tydelige tegn på at det går en del folk opp og ned her. Vi møtte bare tre mennesker, men det kom en mengde tyskere nedover forrige gang vi var i Veneguera.

Jeg forstår godt at flere ønsker å gå stien mellom Tasarte og Veneguera. Den går gjennom et virkelig flott landskap, og selv om det var skikkelig tørt denne gangen, så har jeg sett det grønnere. Fjellene rundt er ulikt nesten alt i Norge. Skarpe kanter og brinker som ser ut som borger. Det er flott å se.

Likevel er det pausen og lunsjen i Veneguera som er høydepunktet. Det er kjekt å kunne sette seg ned ved et bord å bestille mat, etter å ha spist matpakke på en del av turene. Denne gangen ble det brød, ost og skinke. Kan anbefales.

Selv en god lunch tar slutt, og vi måtte jo nå bussen i Mogan. På turen gjennom landsbyen var det sol og varme, og vi ble møtt av hønemor med et drøss av kyllinger. Ikke gule, men temmelig svarte kyllinger.

Bakken opp er fortsatt lang, og krever litt krefter, men etter å ha gått stien mellom Veneguera og Mogan noen ganger, vet vi at det gjelder å holde jevn fart. Denne gangen kom vi opp helt uten å måtte stoppe for å puste, selv om det gikk forholdsvis fort.

I Mogan var det så vidt tid nok til en liten stopp i baren ved siden av buss-stoppet. Plutselig sto bussen der og vi fikk det skikkelig travelt. Vi kom med og nådde bussen til Puerto Rico nesten uten ventetid i mellom.

Tar vi med spaserturen fra buss-stasjonen i Puerto Rico og opp til hotellet ble det omtrent en mil denne dagen også, men selv om fjellturen bare var 8 kilometer, så er det likevel en tur vi gjerne tar neste gang vi er på Grand Canaria også. Det er jo blitt en tradisjon.

Tur nummer åtte - Dusjen og Hjermands plass.

En lang rundtur.

Etter en dag på benken var jeg igjen klar for tur. Som vanlig ble det en liten diskusjon rundt hvor turen burde gå. Da vi sist besøkte Puerto Rica – i januar/februar 2020, gikk vi en «ny» tur. En langtur. Det var ikke vanskelig å bli enige om å ta den turen en gang til.

Som vanlig er det start fra hotellet, og så til Norskeplassen. Denne gangen skulle vi videre inn til «Dusjen» og så ta av veien og mot Hjermands plass. Fra der går det sti til Eivinds plass. Hjemturen går også om Norskeplassen og videre ned.

Vi var fire som møtte opp foran hotellet klokka ti. Edvin som vanlig. Vi må ha med turlederen. Anne Margrete, assistenten, som er god å ha nå Edvin og jeg kommer med veldig «gode» forslag underveis. Bestyrerinnen, som går sist og samler troppene, og meg inne i mellom alle disse.

Siden dagseddelen lød på langtur, hadde alle med mer vann enn vanlig og i tillegg litt mat. Vi var forberedt på det meste. Til og med regn, med det ble bare noen få dråper.

Dagens turmål var altså Hjermands plass, men først måtte vi til Norskeplassen. Fra Natural Park går det en sti rett opp og mot Norskeplassen ca 3 kilometer lengre innover. Det tar omtrent tre kvarter å komme inn til palmelunden. For å komme inn til «dusjen» er det flere muligheter. Veien til Cortadores går like forbi, og det er mulig å gå i terrenget på en helt grei sti, men det er en litt lengre vei enn å følge grusveien.

Vi valgte grusveien, og det tok oss omtrent en time opp til «dusjen». Da var det tid for en pause, som ble kort. Vi satte oss mist i en maurvei...

Stien mot Hjermands plass og videre, starter litt nedenfor «dusjen, til høyre (veien sett nedover) for veien og det er en ganske bratt bakke ned til et tørt elveleie. Stien er en opparbeidet «camino» og er grei å følge til Hjermands plass. Den går forbi «Løven» og bygget under bergveggen. Før dette går stien opp og ned, rundt knauser og over tørre bekker. Det er stedvis ganske bratt, og enkelte plasser er det både bratt og stup til venstre. Det r ikke en plass du ønsker å høre «uuuups».

Fra Hjermands plass følger stien høydedraget nedover mot Eivinds plass, bortsett fra at stien må ned i elvejuvet, følge dette, og så opp i høyden på andre side. Bakken ned i elvejuvet er bratt med løs grus og sand, men vi kom greit ned.

I bunn er det mulig å gå rett over og opp, men en pil viser vei mot Eivinds plass. Den andre «stien» skal være bratt...

Stien nedover henger oppe i lia, og det er av og til litt «vanskelig» å komme fram, eller rettere over noen plasser. Det siste stykket opp siden er i grunnen geit, men her forsvinner stien lett. Oppe er det imidlertid lett å se hvor stien går videre mot Eivinds plass. Den er godt synlig, og går opp en ny bakke.

Videre bærer det lett nedover mot Eivinds plass, og etter hvert blir stien virkelig godt synlig. Det ser ut som om det er flere som går her enn stien ned fra Hjermands plass.

Etter en pause på Eivinds plass, bar det videre på vel kjente stier om Sukkertoppen og Norskeplassen og tilbake til brinken over hotellet, og ned den bratte bakken. Det underlige var at Norskeplassen var omtrent tom både på vei opp og på vei ned.

Hele turen tok oss omtrent fem timer og ble målt til noe over 17 kilometer. Det er en skikkelig flott tur fra «dusjen og ned til Eivinds plass, men veien inn til «dusjen» kan være kjedelig.

Dette er ikke en tur bare i stein og sand. Her er det mye mer busker og kratt, og stien går i et terreng som ikke mange andre av de «vanlige» stiene går gjennom. En flott opplevelse.

Tur nummer syv Våres plass og Eivinds plass.

Samme tur, men med gjengen denne gang.

Ingen i gjengen hadde vært innenfor Norskeplassen, Det var ikke helt korrekt, da Edvin var med og gikk fra Cortadores og ned, men det var helst på veien, og i hvert fall ikke ute på noen av «plassene».

Vi var fire som stillet til start denne dagen. Edvin som turleder, og Anne Margrete som assistent. Bestyrerinnen er med for å samle opp troppene, og så var det meg. Jeg er med bare for å kunne skrive rapporten.

Etter mer enn en uke på tur var det på tide å sette spor i støvet innenfor Norskeplassen. I hvert fall for jentene. Turene innover er de vi gått flest ganger, men denne gangen har det altså ikke blitt før nå.

Vi, det vil si turleder Edvin, ville inn til Våres plass. Etter å ha beundret utsikten ned i Arguinequin-dalen, var han ikke sikker på hvor vi burde gå. Det var snakk om både «dusjen» og «Karpedammen», eller om det ble tungt – rett tilbake.

Det ble, nesten som vanlig, bakken rett opp fra hotellet. En litt bratt bakke, med noe løs grus, men grei å komme opp. Litt mer trøblet å gå ned, Nå var vi ikke ferdig med høyden oppe på kanten. Stien fortsetter lett oppover og blir etter hvert ganske flat.

Det er egentlig ikke mye å se på oppe på flaten. Det er flotte fjell og bratte daler rundt oss, men flaten er sand, stein og ikke mye annet. Det er greit å gå, men skoene blir fulle av støv og sand. Litt annerledes enn hjemme, hvor det kan være snø som er problemet.

Vi kom til Norskeplassen etter tre kvarter. Plassen var omtrent tom. Lørdag er byttedag for mange, De som skal reise driver på å pakke, og de som skal starte på «ferien». Er ikke kommet ned. Bare langtidsturister og oss som skal være 14 dager, er på tur.

Sukkertoppen ligger en kilometer lengre innover og oppover. Det er flott utsikt utover mot både Puerto Rico og Tauro fra toppen.

Det kan ikke være mer en et par kilometer videre inn til Våres plass. Det var ikke mange andre, men et par satt et stykke vekk fra varden, og gikk rundt oss for å sjekke utsikten ned i dalen. De ville ikke snakke med andre. Antakelig «utlendinger» og ikke norske. Det er ikke mange av det slaget på stiene rundt Norskeplassen.

Etter en kjapp avstemming der bestyrerinnen bestemte at vi skulle videre mot Eivinds plass, ble det samme sti tilbake til veien, over veien og videre. Det er en del som går feil her i krysset, og velger å følge veien som tar av her. Stien går i motsatt retning av denne veien.

Bort og opp til Eivinds plass går kjapt. Det er en liten kneik opp og litt trasking mellom busker, forbi gamle ruiner, men ikke mer enn en kilometer fra veien,

Jeg klarte å glemme igjen kameraet, og måtte løpe tilbake, og på den måten få anledning til litt ekstra pusting og pesing, mens resten av følget gjorde unna bakkene opp mot Sukkertoppen.

Vi var innom Norskeplassen på veien nedover, og den var omtrent like tom som på vei innover.

De tre kilometerne tilbake til hotellet gikk unna i godt tempo, og vi var tilbake på hotellet i god tid før «Happy Hour» denne gang. En flott tur med flott følge, og denne gang med få andre på tur.

Tur nummer seks Over Kamelryggen til Norskeplassen.

En ny tur for meg.

Yr truer til stadighet med skyer og regn. Ikke mye regn, men litt, nesten de fleste dagene. Det har ikke kommet så pass nedbør at vi har blitt våte i håret, og skyer har det vært, men mye mer sol. Vi har hatt noen fantastiske turdager.

Denne morgenen lød værmeldingen på sol. Vi fikk selvsagt mer skyer en til vanlig. Nå hindrer ikke noen skyer turen, snarere tvert i mot. Det kan lett bli litt varmt opp bakkene når sola står på.

Jentene hadde omtrent ikke sett en butikk den siste uka, og de kjente antakelig et vist kjøpepress. De ville ned til senteret for å se seg om. Både Edvin og jeg, betaler gladelig store beløp for å slippe å være med på en handletur. Vi fikk anledning til å ta ut – bare oss.

På våre turer blir det ofte spørsmål om hvilken «rygg» vi ser på den ene eller annen side. Vi har jo gått de fleste, men i uka fant Edvin ut at det var lenge siden han hadde tatt «ryggen» mellom Korset og den hvor stien går ned til «Dalen».

Det er her snakk om ryggen som går på vestsiden av Den norske Skolen, Når vi går mot Korset fra Natural Park/Balito, går stien nedenfor og rundt denne ryggen.

I følge kjentfolk, blir denne ryggen kaldt Kamelryggen, og jeg forsto selvsagt ikke grunn til navnet før etter at jeg hadde gått der. Vi startet altså fra Natural Park og gikk ned bakken mot Arguinequin og tok mot stien til Korset., men tok av og oppover langs lia. Fra stien hadde vi god sikt ti
lbake til Den Norske Skolen på andre siden av dalen.

Det første stykket gikk greit, men stien ble etter hvert noe brattere og det var en god del løs grus og stein i stien. Jeg kom opp til toppen, men med pulsen i rød sone. Det var litt for bratt og litt for mye løs grus til at jeg syntes det var greit. Vel oppe gikk stien mot geitefarmen langs ryggen, og grunn til navnet var ikke vanskelig å forstå. Selv om det var grusvei etter en stund gikk det opp og ned. Og opp og ned. En bakke opp ble avløst av en like lang bakke ned, og så en ny bakke opp og ned.

Vi nådde stedet det Lavendelstien starter mot Norskeplassen, men siden vi nettopp hadde gått der, valgte vi å holde veien å gå mot geitefarmen og videre mot Norskeplassen. Det siste stykket gikk greit, og inn mot Norskeplassen var vi igjen på kjente stier.

Det er tre stier mot Natural Park fra Norskeplassen. Denne gangen valgte vi å gå «Dalen» og kunne fra stien nedover se mot Kamelryggen som vi hadde gått opp.

Dalen er en helt grei sti mot hotellet. Temmelig flat, men en del lengre enn den korteste, rett ned mot Natural Park. Vi brukte litt under en time ned, og litt over to timer på hele turen. Totalt mener jeg turen vår denne dagen var på omtrent 9 kilometer.

Tur nummer fem – Sukkertoppen, Våres plass og Eivindsplass.

Uten turfølge, men mange andre som også var på tur.

Det var snakk om regn. I Puerto Rico. Ikke mye, men med truende skyer i tillegg ville mange på tur. Det er liksom ikke mye vits i å ligge på solsenga uten sol. Gjengen ville gå en strandtur. Turansvarlig Edvin og assisterende turleder Anne Margrete har ikke mange sandstrender å boltre seg på. For oss som har tilholdssted på Jæren er situasjonen litt annerledes.

Det var bare jeg som ikke ville på strandtur. Med resten av gjengen på vei ned bakken mot Balito, kunne jeg sette kursen mot Norskeplassen. Denne gangen valgte jeg å gå «Dalen» innover, og oppdaget, litt til min overraskelse, at det faktisk går litt oppover. Jeg trodde stien i «dalen» var omtrent flat.

Det var helt greit å være alene på tur. Det er ikke til å komme fra at jeg nok er i litt bedre form enn Bestyrerinnen. Jeg bruker tross alt noen – mange – flere timer på ture enn det hun får til. Det merkes spesielt opp bakkene. Og det er noen høydemeter opp fra Natural Park til Norskeplassen.

Det ble ingen stopp der, på vei innover. Det var en god del folk på Norskeplassen, nesen alle plassene var opptatt.

Jeg tok stien mot «Sukkertoppen» en kilometer lengre innover – og 100 høydemeter oppover. Der ble det knapt tid til et bilde. Det gikk fort denne dagen.

Jeg ville innover mot «Våres plass», og gikk på. Det var ikke så mange andre jeg traff, men ved varden var det en hel del mennesker. Her ble det tid for litt drikke – så vidt, før jeg snudde og tok samme vei tilbake.

Det ble til at jeg også tok med meg Eivindsplass denne gangen. Jeg klarte å komme bort til plassen ute å rote meg bort. Jeg har gjort det et par ganger. Det ble til at jeg gikk rett forbi,og fortsatte bare nedover bakken til jeg mistet stien helt i bunnene. Sykkelstien lokket meg på avveier, men jeg fant ganske fort ut at jeg var på villspor og gikk tilbake til den vanlige stien. Opp mot Sukkertoppen. En drøy bakke, som jeg kom opp i god stil.

Fra Sukkertoppen bar det i god fart tilbake til Norskeplassen, hvor jeg måtte stoppe for å drikke. Fortsatt var det ganske mange folk der, og flere var på vei mot benkene, som den gangen også var temmelig fulle. Etter en liten pause tok jeg ut mot Natural Park. 

Fra Norskeplassen og ned til hotellet er det omtrent tre kilometer. Det er mye flatt terreng, før det kommer en ganske grei bakke, som ender ut i den bratte bakken. Her er det mulig å holde god fart. For min del gikk det unna på ca 30 minutter, noe som er opp mot 6 kilometer i timen, noe som er bra utenfor vei.

Siden jeg ikke hadde med noe som målte avstanden, kan jeg ikke være helt sikker, men jeg mener turen var på omtrent 12 kilometer totalt. Den tok meg tre timer, men da gikk jeg ganske fort.

En flott tur, og det var kjekt å virkelig kunne, strekke ut selv om det for andre må se litt underlig ut.

Tur nummer fire til "Krossen" over Arguinequin og Norskeplassen.

Krossen over Arguinequin, Lavendeldalen og Norskeplassen, med «dalen» til slutt.

Etter å ha gjort unna tre turer som alle sto høyt på ønskelisten, var det spørsmål om hvor tur nummer fire burde gå. Mulighetene er mange, og det er en del turmål inn av Norskeplassen vi ikke har besøkt så langt.

Vi var i grunnen enige om at det ikke trengte å være en langtur. En mil kunne passe, og om turen tok to timer eller litt over, så var det grei skuring.

En av de vanlige turene vi pleier å ta, er å gå til «Krossen» over Arguinequin og videre til Norskeplassen – som oftest via Lavendeldalen og så tilbake til hotellet. Det er mulig å forskjellige veier, men alle er omtrent like lange og like «tunge».

Vi, det vil si Edvin, Anne Margrete, Bestyrerinnen og jeg, bestemte fort at de fikk bli denne tradisjonsrike turen – denne dagen.

Edvin kom fort tilbake i rollen som reiseleder og satte kursen mot bakken ned til Balito. Vi valgte å ta den lette veien opp til toppen. Den siste bakken er både bratt og tung, og i tillegg er det grus og singel i stien. Her går jeg forsiktig, og assisterende turleder Anne Margrete, fikk os på rett spor og ikke opp bratte bakken direkte mot «krossen» - som var veien Edvin valgte.

Antakelig var det værmeldingen som lokket folk ut på tur. Det var meldt om overskyet vær, og ikke sol. Det var i hvert fall en god del folk både på toppen og ikke minst videre mot Norskeplassen.

De fleste valgte å gå veien om geitefarmen og så til Norskeplassen. Tradisjonen tro gikk vi stien mot Lavendeldalen. Den er ikke «vei», men et smalt tråkk med bakke opp på den ene siden og bratt bakke under. Noen steder er det et stykke ned. Stien går inn og ut rundt kantene, og det er ikke mulig å se spesielt langt fremover. Det er uansett mye kjekkere å gå her enn oppe på veien.

For å komme til Lavendelstien – som fører til Norskeplassen, må vi et lite stykke på vei. Opp en bakke og på toppen ut av veien og ned på en ny sti i den skrå bakken.

Det er ikke mye lavendel å se, eller lukte. Det er skikkelig tørt, og det er mange år siden lavendelen blomstret her. Stien går rett under Norskeplassen og det er en drøy bakke opp før porten inn til selve plassen. Vi kom opp i fin form og fant omtrent ikke plass til å sitte ned. Det var folksomt på Norskeplassen.

Fra Norskeplassen er det flere mulige veier tilbake til Natural Park. Denne gangen valgte vi å gå ned mot «dalen», noe som betyr en litt lengre tur en å gå rett ned. Til gjengjeld er det ingen, eller bare en kort bratt bakke på slutten.

Vi hadde vært ute i omtrent tre timer da vi sto utenfor hotellet. Hele turen er antakelig 11 kilometer. Det ble en litt lengre tur enn vi hadde planlagt, men når været retter seg og vi fikk sol hele turen, var det bare å tråkke til. Nok en flott tur.

Tur nummer tre - Veneguera.

Veneguera, den kjekke turen.

Noen turer på Gand Canaria er lange, som fra Mogan til Puerto Rico, Andre turer er korte som en kjapp liten tur til Norskeplassen. Alle turene er kjekke. Det er skikkelig flott å få anledning til å gå tur i kortbukse og bare en tynn bluse – i november. Det er som oftest både våtere og kaldere i Norge.

Med en langtur dagen før ville det passe med en litt kortere tur på tirsdagen. Ved håndsopprekking ble det bestemt at turen denne dagen skulle gå til Veneguera. Et sted vi har vært på noen ganger, men som vi gjerne besøker flere ganger. Med et ufrivillig opphold i fjor, var alle innstilt på at nettopp Veneguera sto på besøkslisten – muligens med flere ganger i løpet av dette oppholdet.

Vi er ikke fulltallige i denne omgang. Lederteamet med Sigbjørn og Anne Lise mangler, og Vi tidtaker og kontrollør av avstander Kjell er inne til service og vedlikehold. Edvin og Anne Margrete gjør en innsats, og vi har med en ny deltaker i Ingrid.

Det var med andre ord fem stykker som stillet på startstreken tirsdag morgen. Stordrosjen tok oss kjapt til Mogan, hvor stien mot Veneguera starter. Det stykket vi skal gå er bare en del av en lang sti, en Camino Royal. En gammel «hovedvei» mellom større steder på sørkysten av Grand Canaria.

Det står veiviser rett før «sentrum» av Mogan, og viser vei ned en bakke og over en bekk, som oftest er tørr. Rett over bekken begynner bakken opp. I forhold til bakkene på andre siden av Mogan er bakken mot Veneguera ganske «snill». Det er en god del høydemeter, men stien er lagt så pass bra at det er mulig å komme opp uten å få pust og puls i rød sone.

Det er ikke fullt så mange høydemeter ned til Veneguera, men det kan ikke være store forskjellen. Vi kom oss i hvert fall ganske greit ned, og ble møtt av hanen som spankulerte i veien.

På plazaen ble vi godt mottatt av verten i resturanten. Han var travelt opptatt, men tok seg tid til å ønske gamle kjente velkommen. Det ble et hyggelig gjensyn med både verten og Veneguera.

Turen fra Mogan til Veneguera er tydeligvis blitt populær. Det var fullt på nesten alle bordene, og det tok litt tid før vi fikk maten på bordet. Edvin hadde selvsagt tapas, noe som fikk mer enn godkjent karakter.

En lang lunsj, ble etterfulgt av en rolig tur tilbake til Mogan. Som vanlig måtte vi vente på bussen. Vi begynner etter hvert å bli kjent på buss-stoppet midt i Mogan.

Bussjåførene kjører vanligvis som om de har stjålet bussen. Slik var det i hvert fall både med bussjåføren som kjørte oss til Porto de Mogan og sjåføren som kjørte oss videre til Puerto Rico.

Denne spesielle turen er ikke lang. Det er ikke mer en litt under fire kilometer hver vei, og selv om det er en lang og litt bratt bakke opp og ned, så veier naturen i Veneguera opp for strevet. En tur det er vel verdt å få med seg.

Tur nummer to - Fra Mogan til Puerto Rico

Fire flotte folk på tur.

Det er helt greit å sette seg ned i baren etter 6 timer på tur. Mange timer og og mange kilometere i virkelig flott turvær og med skikkelig bra turfølge. Det gjør heller ingen ting at vi nådde «happy hour» hvor vi får dobbelt opp – to for prisen av en.

Selv med mye vann i sekken smaker det ekstra bra med Pepsi max for meg, men øl for andre. Spesielt når vi kunne sitte ned og nyte noe kjølig flytende. En fantastisk avslutning på en fantastisk tur.

Turen gikk fra Cooperativet i Mogan tilbake til Puerto Rico, gjennom pinjeskogen til Cortadores og via Norskeplassen til hotellet i Puerto Rico. Totalt målte jeg turen til 22 kilometer.

Dette var så avgjort en turdag som var vel verdt å få med seg. En lang tur, og med en bratt og drøy bakke i starten. En tur de fleste som er sånn noenlunde i form bør kunne gjennomføre.

Vi var firestykker som stillet på startstreken denne dagen. Min bror Petter, med Hilde, og Edvin som ikke hadde med følge, og jeg – uten Bestyrerinnen.

i startet med en taxitur til Mogan dalen og Coopertivet. Det står det et treskilt og viser vei litt inn av hovedveien, og fra skiltet er det bare å sette kursen for «brinken» høyt der oppe. 

Bakken opp og stien er egentlig grei å gå. Ingen plass er det spesielt bratt eller utsatt. For det meste er d
et opparbeidet sti med «trapper» og kanten oppbygd. Jeg synes det er lettere å komme opp her enn fra «mølla» i Mogan. Ingen plass er det snakk om bergvegg til venstre og stup til høyre. Vi gikk i et greit tempo oppover. Hurtig nok til at jeg fikk pulsen opp i omtrent rød sone, mens Hilde hadde krefter – og pust – til å snakke i telefonen. Det tok oss omtrent en time å komme helt opp.

Stien slynger seg pent og forsiktig oppover, men det er langt opp og ikke helt selvsagt, sett nedenfra, hvor stien går. Nesten øverst går stien i et elveleie, og her kan det lønne seg å følge med på de hvite merkene.

Vi kom selvsagt opp. I høyden over dalen er det nærmest ørkenpreg. Tørre busker, tørre bekker og bare stein og grus – og litt sand. En tørr verden, men for oss, litt flott likevel.

Det går gradvis oppover etter dette. Vi tok en liten stopp der vi kom inn på stien fra «mølla». Der fortsetter stien slakt oppover til vi omtrent når «to rom og kjøkken». Der endrer både landskap og sti seg. Stien går over til en «hylle» i bergveggen. Ikke så bratt og utsatt som ned mot Mogan, men med småbakke jevnt nedover.

I tillegg går stein gjennom «pinjeskogen». Her er det skikkelig flott. Spektakulær utsikt over dalen nedover mot Tauro og stien omkranset av pinjetrær. Tørre kongler på bakken, (som det er forbudt å ta med seg – i følge Edvin) og stien dekket av nåler. Det er en egen klar luft her inne. Det er omtrent 4 kilometer fra «to rom og kjøkken» til Cortadores, Stien slynger seg nedover inn og ut og rundt fremspring og inn til bekkeløp. Det som ser ut til bare å være et kort stykke blir et langt strekk.

Stykket fra «to rom og kjøkken» er så avgjort verdt å få med seg, og for egen del var jeg glad for igjen å få anledning til denne turen en gang til. En flott opplevelse.

Fra Cortadores er det mer «vanlig» natur med vei og grus nedover mot Norskeplassen og videre mot Puerto Rico. Greit å gå, men litt ensformig.

For oss ble det et spørsmål om vi ville klare å nå «happy hour» på hotellet klokka 5. Det gikk fort det siste stykket og vi klarte å nå bare med en halv time til å bestillenødvendig drikke.

En flott langtur i godt selskap.