Tur nummer fire til "Krossen" over Arguinequin og Norskeplassen.

Krossen over Arguinequin, Lavendeldalen og Norskeplassen, med «dalen» til slutt.

Etter å ha gjort unna tre turer som alle sto høyt på ønskelisten, var det spørsmål om hvor tur nummer fire burde gå. Mulighetene er mange, og det er en del turmål inn av Norskeplassen vi ikke har besøkt så langt.

Vi var i grunnen enige om at det ikke trengte å være en langtur. En mil kunne passe, og om turen tok to timer eller litt over, så var det grei skuring.

En av de vanlige turene vi pleier å ta, er å gå til «Krossen» over Arguinequin og videre til Norskeplassen – som oftest via Lavendeldalen og så tilbake til hotellet. Det er mulig å forskjellige veier, men alle er omtrent like lange og like «tunge».

Vi, det vil si Edvin, Anne Margrete, Bestyrerinnen og jeg, bestemte fort at de fikk bli denne tradisjonsrike turen – denne dagen.

Edvin kom fort tilbake i rollen som reiseleder og satte kursen mot bakken ned til Balito. Vi valgte å ta den lette veien opp til toppen. Den siste bakken er både bratt og tung, og i tillegg er det grus og singel i stien. Her går jeg forsiktig, og assisterende turleder Anne Margrete, fikk os på rett spor og ikke opp bratte bakken direkte mot «krossen» - som var veien Edvin valgte.

Antakelig var det værmeldingen som lokket folk ut på tur. Det var meldt om overskyet vær, og ikke sol. Det var i hvert fall en god del folk både på toppen og ikke minst videre mot Norskeplassen.

De fleste valgte å gå veien om geitefarmen og så til Norskeplassen. Tradisjonen tro gikk vi stien mot Lavendeldalen. Den er ikke «vei», men et smalt tråkk med bakke opp på den ene siden og bratt bakke under. Noen steder er det et stykke ned. Stien går inn og ut rundt kantene, og det er ikke mulig å se spesielt langt fremover. Det er uansett mye kjekkere å gå her enn oppe på veien.

For å komme til Lavendelstien – som fører til Norskeplassen, må vi et lite stykke på vei. Opp en bakke og på toppen ut av veien og ned på en ny sti i den skrå bakken.

Det er ikke mye lavendel å se, eller lukte. Det er skikkelig tørt, og det er mange år siden lavendelen blomstret her. Stien går rett under Norskeplassen og det er en drøy bakke opp før porten inn til selve plassen. Vi kom opp i fin form og fant omtrent ikke plass til å sitte ned. Det var folksomt på Norskeplassen.

Fra Norskeplassen er det flere mulige veier tilbake til Natural Park. Denne gangen valgte vi å gå ned mot «dalen», noe som betyr en litt lengre tur en å gå rett ned. Til gjengjeld er det ingen, eller bare en kort bratt bakke på slutten.

Vi hadde vært ute i omtrent tre timer da vi sto utenfor hotellet. Hele turen er antakelig 11 kilometer. Det ble en litt lengre tur enn vi hadde planlagt, men når været retter seg og vi fikk sol hele turen, var det bare å tråkke til. Nok en flott tur.