Tur nummer tre - Veneguera.

Veneguera, den kjekke turen.

Noen turer på Gand Canaria er lange, som fra Mogan til Puerto Rico, Andre turer er korte som en kjapp liten tur til Norskeplassen. Alle turene er kjekke. Det er skikkelig flott å få anledning til å gå tur i kortbukse og bare en tynn bluse – i november. Det er som oftest både våtere og kaldere i Norge.

Med en langtur dagen før ville det passe med en litt kortere tur på tirsdagen. Ved håndsopprekking ble det bestemt at turen denne dagen skulle gå til Veneguera. Et sted vi har vært på noen ganger, men som vi gjerne besøker flere ganger. Med et ufrivillig opphold i fjor, var alle innstilt på at nettopp Veneguera sto på besøkslisten – muligens med flere ganger i løpet av dette oppholdet.

Vi er ikke fulltallige i denne omgang. Lederteamet med Sigbjørn og Anne Lise mangler, og Vi tidtaker og kontrollør av avstander Kjell er inne til service og vedlikehold. Edvin og Anne Margrete gjør en innsats, og vi har med en ny deltaker i Ingrid.

Det var med andre ord fem stykker som stillet på startstreken tirsdag morgen. Stordrosjen tok oss kjapt til Mogan, hvor stien mot Veneguera starter. Det stykket vi skal gå er bare en del av en lang sti, en Camino Royal. En gammel «hovedvei» mellom større steder på sørkysten av Grand Canaria.

Det står veiviser rett før «sentrum» av Mogan, og viser vei ned en bakke og over en bekk, som oftest er tørr. Rett over bekken begynner bakken opp. I forhold til bakkene på andre siden av Mogan er bakken mot Veneguera ganske «snill». Det er en god del høydemeter, men stien er lagt så pass bra at det er mulig å komme opp uten å få pust og puls i rød sone.

Det er ikke fullt så mange høydemeter ned til Veneguera, men det kan ikke være store forskjellen. Vi kom oss i hvert fall ganske greit ned, og ble møtt av hanen som spankulerte i veien.

På plazaen ble vi godt mottatt av verten i resturanten. Han var travelt opptatt, men tok seg tid til å ønske gamle kjente velkommen. Det ble et hyggelig gjensyn med både verten og Veneguera.

Turen fra Mogan til Veneguera er tydeligvis blitt populær. Det var fullt på nesten alle bordene, og det tok litt tid før vi fikk maten på bordet. Edvin hadde selvsagt tapas, noe som fikk mer enn godkjent karakter.

En lang lunsj, ble etterfulgt av en rolig tur tilbake til Mogan. Som vanlig måtte vi vente på bussen. Vi begynner etter hvert å bli kjent på buss-stoppet midt i Mogan.

Bussjåførene kjører vanligvis som om de har stjålet bussen. Slik var det i hvert fall både med bussjåføren som kjørte oss til Porto de Mogan og sjåføren som kjørte oss videre til Puerto Rico.

Denne spesielle turen er ikke lang. Det er ikke mer en litt under fire kilometer hver vei, og selv om det er en lang og litt bratt bakke opp og ned, så veier naturen i Veneguera opp for strevet. En tur det er vel verdt å få med seg.