Tur nummer syv Våres plass og Eivinds plass.

Samme tur, men med gjengen denne gang.

Ingen i gjengen hadde vært innenfor Norskeplassen, Det var ikke helt korrekt, da Edvin var med og gikk fra Cortadores og ned, men det var helst på veien, og i hvert fall ikke ute på noen av «plassene».

Vi var fire som stillet til start denne dagen. Edvin som turleder, og Anne Margrete som assistent. Bestyrerinnen er med for å samle opp troppene, og så var det meg. Jeg er med bare for å kunne skrive rapporten.

Etter mer enn en uke på tur var det på tide å sette spor i støvet innenfor Norskeplassen. I hvert fall for jentene. Turene innover er de vi gått flest ganger, men denne gangen har det altså ikke blitt før nå.

Vi, det vil si turleder Edvin, ville inn til Våres plass. Etter å ha beundret utsikten ned i Arguinequin-dalen, var han ikke sikker på hvor vi burde gå. Det var snakk om både «dusjen» og «Karpedammen», eller om det ble tungt – rett tilbake.

Det ble, nesten som vanlig, bakken rett opp fra hotellet. En litt bratt bakke, med noe løs grus, men grei å komme opp. Litt mer trøblet å gå ned, Nå var vi ikke ferdig med høyden oppe på kanten. Stien fortsetter lett oppover og blir etter hvert ganske flat.

Det er egentlig ikke mye å se på oppe på flaten. Det er flotte fjell og bratte daler rundt oss, men flaten er sand, stein og ikke mye annet. Det er greit å gå, men skoene blir fulle av støv og sand. Litt annerledes enn hjemme, hvor det kan være snø som er problemet.

Vi kom til Norskeplassen etter tre kvarter. Plassen var omtrent tom. Lørdag er byttedag for mange, De som skal reise driver på å pakke, og de som skal starte på «ferien». Er ikke kommet ned. Bare langtidsturister og oss som skal være 14 dager, er på tur.

Sukkertoppen ligger en kilometer lengre innover og oppover. Det er flott utsikt utover mot både Puerto Rico og Tauro fra toppen.

Det kan ikke være mer en et par kilometer videre inn til Våres plass. Det var ikke mange andre, men et par satt et stykke vekk fra varden, og gikk rundt oss for å sjekke utsikten ned i dalen. De ville ikke snakke med andre. Antakelig «utlendinger» og ikke norske. Det er ikke mange av det slaget på stiene rundt Norskeplassen.

Etter en kjapp avstemming der bestyrerinnen bestemte at vi skulle videre mot Eivinds plass, ble det samme sti tilbake til veien, over veien og videre. Det er en del som går feil her i krysset, og velger å følge veien som tar av her. Stien går i motsatt retning av denne veien.

Bort og opp til Eivinds plass går kjapt. Det er en liten kneik opp og litt trasking mellom busker, forbi gamle ruiner, men ikke mer enn en kilometer fra veien,

Jeg klarte å glemme igjen kameraet, og måtte løpe tilbake, og på den måten få anledning til litt ekstra pusting og pesing, mens resten av følget gjorde unna bakkene opp mot Sukkertoppen.

Vi var innom Norskeplassen på veien nedover, og den var omtrent like tom som på vei innover.

De tre kilometerne tilbake til hotellet gikk unna i godt tempo, og vi var tilbake på hotellet i god tid før «Happy Hour» denne gang. En flott tur med flott følge, og denne gang med få andre på tur.