Blåfjell og rundt Engjavatnet

En helt vanlig tur.

Da var det vinter. Etter en kjapp tur til Hunnedalen for å sjekke forholdene, var det bare å snu å kjøre hjem. Glasert bakke er hva som møtte meg. Frost og is er ikke forhold for fjelltur. Yr mente det ville være varmegrader. Så feil kan de ta. Det å suse rundt i heia ganske alene med slike forhold, er ikke for oss godt voksne.

Det ble ingen tur på torsdagen. Selv med sol og flott vær, var jeg ikke klar for vintertur. Det fikk bli en hviledag. Jeg brukte litt av kvelden til å tenke på hvor jeg skulle ta ut neste dag. Det er en del plasser å velge mellom.

Nå var værmeldingen langt fra bra. Det var snakk om regn, og om få varmegrader. Det kan lett bli «vasskaldt» - høy fuktighet og lav temperatur.

Den vanlige vinterturen til nå, har vært rundt Lifjellet. Der var jeg nettopp. Det fikk bli en kjapp tur fra Sælandsskogen. Der ville det være mulig å ta opp mot Ristølnuten og videre til Lauvlia. Med mye myr og våte forhold.

Et annet alternativ var å at rundt Engjavatnet. Det gjør rundturen omtrent 3 kilometer lengre og hele greia blir på godt over ti kilometer. En god del på god vei og sti, men med noen bakker, både opp til Blåfjell og opp skaret mot Sjelset.

Jeg sjekket hvor ofte jeg hadde tatt denne turen i år. Det viste seg å være noen ganger. Til og med så pass mange ganger at den nesten har tatt over som «standard»tur. Det er egentlig en grei tur og den er passe lang og bakkene er til å komme opp – uten for store problemer

Det var regn da jeg startet. Selv om det ble litt opphold etterhvert, kom regnet nok så for tilbake. Jeg måtte av og på med jakken noen ganger denne dagen.

Det var bare en bil på parkeringsplassen i Sælandsskogen utenom min. Det var spor oppover mot Blåfjell. Det satt to stykker på en stein da jeg kom opp til Bjødnali, og utenom disse var det ikke et menneske å se før jeg igjen var nede ved Sælandsskogen.

Det er et lite problem med turen rundt Engjavatnet. Det går storfe ute hele året. Skotsk høylandsfe med horn. Jeg har alltid litt problemer med å gå rett forbi disse dyra.

Etter å ha gått noen ganger forbi flokken, har jeg jo sett at disse dyra er «snille». De trekker vekk nesten med en gang jeg kommer, og det er bare av og til at noen er så pass interesserte i oss at de nærmer seg. Likevel blir det til at jeg kikker etter hvor dyra står, og er glad når de er ute på merka og jeg kan gå forbi uten problemer.

På vei mot Sjelset, på det høyeste punktet, og der det er minst som tar i mot for vinden, fikk jeg regn og vind mitt i ansiktet. Det var surt en stund, og det ble kaldt, men heldigvis sto det ikke på spesielt lenger. Alt nede i bakken var det igjen bra turvær.

Rundturen gikk på omtrent 2 og en halv time, og det var 11 -12 kilometer. Nok en gang en flott tur, som nå altså er omtrent en standard vintertur.