Tur nummer ni - Fra mannen med staven til Mogan.

En kort men virkelig flott tur.

Tirsdag ble det en tur til kirka og vaflene, selv om turen ble på nesten en mil, blir det liksom ikke en skikkelig «tur» når underholdningen består i å kikke på hoteller og sjø.

Onsdag var satt av til den tradisjonelle turen fra «Mannen med staven, til Veneguera og videre til Mogan for å ta buss hjem.

Værmeldingen for dagen var i grunnen grei, men skyene som kom seilende innover fra sjøen, så «sinte» ut. Vi fikk stole på YR denne gangen.

Det går ikke mange busser til Tasarte og forbi Mannen med staven. Det går en buss som kan passe fra Port de Mogan litt ut på dagen, men vi valgte å starte tidligere. Det ble derfor drosje fra Puerto Rico og opp til skaret mellom Veneguera og Tasarte. Det er egentlig greit med drosje. 40 minutter og 40 euro. Drosjesjåføren var ikke sikker på hvor vi skulle, men sjekket med «sentralen".

Det var sol oppe i passet, men skyer og skodde på toppene rundt oss. Ute ved kysten, et godt stykke fra oss, kunne det se ut som om det regnet. Det går bratt nedover det første stykket. Siden dette er en gammel «camino» er det likevel ikke problemer med å komme fram.

Etter det første bratte stykket, flater det litt ut og det blir mulig å se seg rundt. Ikke bare konsentrere seg om neste steg nedover. Det første som slo meg er at det er tørt. Første gang jeg var her oppe, var det mye mer grønt og en god del blomster. Nå var det gult og visent.

Det neste jeg merket, er at stien nå er mye mer benyttet. Den viser tydelige tegn på at det går en del folk opp og ned her. Vi møtte bare tre mennesker, men det kom en mengde tyskere nedover forrige gang vi var i Veneguera.

Jeg forstår godt at flere ønsker å gå stien mellom Tasarte og Veneguera. Den går gjennom et virkelig flott landskap, og selv om det var skikkelig tørt denne gangen, så har jeg sett det grønnere. Fjellene rundt er ulikt nesten alt i Norge. Skarpe kanter og brinker som ser ut som borger. Det er flott å se.

Likevel er det pausen og lunsjen i Veneguera som er høydepunktet. Det er kjekt å kunne sette seg ned ved et bord å bestille mat, etter å ha spist matpakke på en del av turene. Denne gangen ble det brød, ost og skinke. Kan anbefales.

Selv en god lunch tar slutt, og vi måtte jo nå bussen i Mogan. På turen gjennom landsbyen var det sol og varme, og vi ble møtt av hønemor med et drøss av kyllinger. Ikke gule, men temmelig svarte kyllinger.

Bakken opp er fortsatt lang, og krever litt krefter, men etter å ha gått stien mellom Veneguera og Mogan noen ganger, vet vi at det gjelder å holde jevn fart. Denne gangen kom vi opp helt uten å måtte stoppe for å puste, selv om det gikk forholdsvis fort.

I Mogan var det så vidt tid nok til en liten stopp i baren ved siden av buss-stoppet. Plutselig sto bussen der og vi fikk det skikkelig travelt. Vi kom med og nådde bussen til Puerto Rico nesten uten ventetid i mellom.

Tar vi med spaserturen fra buss-stasjonen i Puerto Rico og opp til hotellet ble det omtrent en mil denne dagen også, men selv om fjellturen bare var 8 kilometer, så er det likevel en tur vi gjerne tar neste gang vi er på Grand Canaria også. Det er jo blitt en tradisjon.