Vinterturen i begynnelsen av november.

Rundt Lifjellet i Sandnes. 

Det var ikke en spesielt oppløftende værmelding for mandag. Det skulle være litt opphold på morgenen, men etter hvert skulle det regne – mye. I tillegg var det snakk om vind, så ørene skulle flagre. Opp mot 20 meter i sekundet. Nesten storm.

Hvor i alle dager burde turen gå med den værmeldingen? Det er november, og selv om det så langt ikke har vært frost i lavlandet, og mange trær fortsatt har blader, nærmer det seg vinter med stormskritt.

Vinterturen frem for noen, har vært rundt Lifjellet i Sandnes. 9-10 kilometer med en god del opp og ned og noen knauser som må forseres. Ikke mye klatring, men noen få meter et par plasser.

Dette var turen jeg valgte om det ellers var vinter. Jeg har gått turen både med is og med snø, og i storm. Det blåste så pass en gang, at jeg måtte på alle fire øverst. Det var ikke mulig å gå oppreist.

Siden mye av turen går i skog, ville ikke vinden være en hindring, selv om det skulle blåse opp mot storm. Turen har jeg også gått i regnvær mange ganger. Det var muligens på tide å prøve turen en gang til. Sist jeg gikk der, var på vårparten.

Turen rundt Lifjellet, var en helt vanlig tur for bare noen år siden. Det er ikke så veldig lenge siden jeg syntes denne turen bare var en kjapp «treningstur». Ting har endret seg. Jeg var litt usikker på om turen er «kjapp», og heller vel til at dette er blitt en «langtur». I alle fall trenger jeg over to og en halv time. Et helt kvarter lengre enn det jeg brukte tidligere.

Det blåste, og det var mørke skyer i sør da jeg parkerte. Ikke langt inne i skogen ble det rolig. Stien går på vestsiden av Lifjellet og i le av sørlig vind. Jeg ventet at det ville begynne å regne i løpet av en times tid. Det mente i hvert fall YR.

Ut over langs fjorden kunne jeg se det regnet under skyene i øst, mot Sandnes og Stavanger. Det kom ikke en dråpe på meg. Kunne jeg igjen være så heldig å unngå regnet?.

Det var tydelig en stund siden jeg hadde gått denne turen. Det dukket opp en ny sti som så ut til å gå i rett retning, men ikke opp og ned en bakke. Jeg valgte å følge denne nye stien, og havnet nesten uten problemer på den gamle etter en stund.

Etter å ha gått på tørre svaberg og stein, kom jeg til Einerneset, som burde skifte navn til Kristtorn-neset. Her gikk stien gjennom en «skog» med kristtorn. Etter litt klatring og klyving var jeg i «Klungeldalen» og rett over bakken der, er det lagt ut tau for rappellering ned en liten knaus.

Bakken opp til toppen må tas i «rolig» tempo. Jeg kom opp til siste bakken i god form. Ved skiltet tar min «vintersti» av fra den merkede løypa. Jeg går rett mot toppen.

Det som tidligere var en oppgått sti var nå nesten gjengrodd. Jeg kunne se «stien» enkelte plasser, men over myra øverst var stien helt borte.

Helt øverst fikk jeg vinden rett i mot, og YR hadde rett det var nok 20 m/sek, men bare noen meter under toppen roet det seg igjen.

Fra toppen gjenstår bare en bakke – opp, «Den fordømte bakken» lengre og brattere enn forventet nedenfra, men fra toppen går det radig nedover omtrent hele veien til bilen.

Ikke en dråpe regn, kun vind over toppen, jeg var heldig med været. En flott tur selv om YR meldte dårlig vær.