Gramstad - bare fire topper denne gang.

En grei runde.

Inne i mellom alle turene til Blåfjellenden må det bli noen «vanlige» turer også. Rundt Lifjellet var jeg i forrige uke, og det har i tillegg blitt noen turer fra Sælandsskogen.

YR var raus med godord for mandag og selv om det hadde blitt frem og tilbake til Blåfjellenden på lørdag og søndag, ville det være synd å ikke komme på tur denne dagen også.

Jeg er ikke sikker på om YR får med seg alt. Selv med god værmelding kom det med noe som var mistenkelig likt på regn. Vindusviskerne på bilen gikk i hvert fall noen drag. Det må ha vært noe annet....

Jeg planla i utgangspunktet bare en kjapp tur, og tenkte på Vårlinuten. En tur på knappe 6 kilometer og som burde gå unna på under to timer – en kjapp og grei tur, som ikke uten videre blir med i bloggen.

Nå var det en stund siden jeg hadde tatt det som etter hvert har blitt en standard tur. Fra Gramstad til Mattisrudlå og så Fjogstadnuten og eventuelt Dalsnuten. De siste gangene har jeg også lagt inn Øvre Eikenuten noen ganger. Da blir det ingen kjapp og grei tur, men en tur på opp mot fire timer og med en god del høydemeter opp og ned.

Det ble til at jeg satset på denne vanlige turen – en gang til. Nå går min vei mot Mattisrudlå først oppover stien mot Bjørndalsfjellet og så tar jeg innover Bjørndalsmyra.

Denne dagen var myra fortsatt ganske bløt, men det var likevel greit å komme fram. «Noen» hadde gått innover, så stien viste ganske bra, men opp bakkene opp mot skaret under nuten, var det ikke mye spor å se, og stien var temmelig overgrodd. Jeg har gått her noen ganger og husker så vidt – hvor «stien» går heldigvis.

Det er jo ikke ofte noe nytt å skrive om, fra de turene jeg ofte går. Denne gang var det litt morsomt. Jeg traff en jente ved Mattisrudlå. Vi vekslet noen ord, før jeg tok mot Bjørndalsfjellet og hun den lille bakken mot selve toppen.

.Vi skulle begge mot Bjørndalsfjellet, men hun gikk en litt annen vei en meg, så vi passerte bare hverandre med noen meter i mellom.

Jeg gikk og lurte på når hun ville ta meg igjen nedover mot Fjogstadveien. Det skjedde ikke før i bakkene opp mot Fjogstadnuten. Hun tok oppom toppen, mens jeg for forbi nedenfor.

Det ble nok et møte da hun gikk forbi på flyene mot Kvitemyr og Revholen. Da spurte jeg om hun også skulle oppom Dalsnuten. Det var planen mente hun, og jeg måtte jo – selvsagt - følge opp. Nå tok hun den bratte veien rett opp mot toppen, mens jeg tok den litt mer «vennlige» stien på sørsiden. Hvor jeg igjen traff jenta. Hun på vei ned og jeg på vei opp.

Det ble siste topp for meg denne dagen, men hun mente at Øvre Eikenuten også måtte med i programmet. Jeg tok veien om Revholen tilbake til Gramstad.

Dt ble ikke en runde med alle 5 toppene denne gangen. Det ble likevel en tur på nesten tre timer, og jeg var godt fornøyd med turen.

Jobbtur til Blåfjellenden

Jobb og flott vær.

Etter en hurtig tilbaketrekking fra Sandsa, måtte det likevel bli en tur innover til Blåfjellenden denne uka også. YR var temmelig sikker på at lørdag og søndag ville bli flotte dager. For min del ville det passe bra å dra innover på lørdag med retur på søndag.

Bestyrerinnen var i utgangspunktet interessert i en tur inn til hytta, men natt til søndag var mesteparten av det som kan bestilles opptatt, og det kunne se ut som om det ville bli mye folk.

Bestyrerinnen liker seg best om det ikke er for mye folk. Det kan lett bli venting på anledning til å lage middag, og selv en skikkelig sitteplass kan være vanskelig å finne – om det er stinn brakke.

Jeg ble alene denne gangen også. Bestyrerinnen valgte å stå over turen innover. Denne gangen hadde jeg skumle planer om å jobbe inne på hytta. Det var noen gulv som sårt trengte noe lakk. Forrige gang jeg var innover oppdaget jeg at det manglet noen, men nødvendige ting, for å få jobben gjort. De tingen hadde jeg i sekken denne gangen.

Selv om yr var raus med godord når det gjaldt været, hadde de bommet litt på vinden. Det blåste litt mer enn meldt. Bølgene gikk hvite på Saftbekktjønnet. Vind rett i mot betyr litt mer jobbing rett og slett for å komme fram.

Det var andre på vei innover. Jeg gikk forbi flere gjenger som var på vei mot hytta, og da jeg kom inn var det alt kommet et par før meg. Det kunne jo bli mye folk denne natta.

Selv om det hadde blitt litt kaldt i vinden øverst, var det betydelig varmer i sola og i le av vinden nede ved hytta. Det ble til at jeg gikk ned i bekken og badet. Vannet holdt bra temperatur, men vinden ble kald igjen da jeg kom opp av vannet.

Den tradisjonelle tekoppen sammen med skoleboller, ble denne gangen tatt ute på trappa i sola – som varmet. Det kam en kar som ville ligge ut. Han kunne fortelle at det ville komme skoleklasser innover i uka.

Det kom ganske mange folk som ikke hadde bestilt plass, og det kom ikke alle som hadde bestilt. Alle fikk denne gangen en grei plass. Selv paret med to små unger – 6 måneder og 18 måneder – syntes det var greit å ta inn på hemsen. Ungene detter kortere vei om de ligger på madrass på gulvet.

Vi var ikke mer en 18 tilsammen på en skikkelig flott dag i slutten av august. Det burde liksom være flere når forholdene er så flott. Jeg trodde det ville komme noen fra Mån eller Flørli, men ikke et menneske dukket opp.

Litt ut på dagen hørte vi roping og skriking fra stølen. Noen var skikkelig forbannet. Det viste seg at en av hundene til sauegjeterne hadde angrepet en sau. Så blodet rant. Det viser bare at hund bør holdes i bånd nær sauer – alltid. Selv en sauehund kan bli for ivrig.

Morgenen ble fantastisk. Det var omtrent vindstille. Det var sol og blå himmel. Det var varmt. En perfekt morgen på fjellet. Det kom noe tåke seilende oppover dalen og gjorde det hele litt «trolsk»., men den forsvant utover morgenen.

For egen del ble det jobbing, og først etter noen timer med svett arbeid, pakket jeg sekken og tok fatt på bakken opp i heia. Det gikk tungt. Jobbing og så tur er ikke en helt god kombinasjon for meg.

Jeg kom meg selvsagt over heia. Denne gangen med trekken bakfra og sola i ansiktet. En skikkelig flott tur. Ved bilen var jeg likevel i god form, og ikke for kjørt. Det er flott når tingene går greit.

Rundt Lifjellet.

En grei tur i varmen.

Dagen etter at jeg kom hjem fra Sandsa, var det ikke tvil om at måtte bli tur. Været var bra, med sol og skikkelig varme. Bare vinden gjorde det vanskelig å velge turmål. Det var snakk om vindkast på 18 m/sek – som tilsvarer sterk kuling.

Jeg lurte en stund på å gjenta turen fra Sælandsskogen og rundt Engjavatnet. Det er en tur som for det meste går i skog og er godt beskyttet mot vind. Det var ikke lenge siden jeg hadde vært der, så hvilke alternativer var det.

Etter å ha fundert en stund, dukket turen rundt Lifjellet opp. Det var en tur jeg ikke hadde gått – på riktig lenge. En tur som jeg gikk omtrent en gang i uka tidligere. Den turen går også for det meste i skog, og bare helt øverst er det en kort strekning over bart fjell.

Det er vel mulig å bli lei av en tur, spesielt om den gås mange ganger. Lifjellrunden var blitt en «treningrunde» og ikke en tur. En god treningsrunde, med mye opp og ned og med en god bakke mot toppen.

Runden er «bare» på litt over ni kilometer, og i dårlig vær kan det lett gå opp mot tre timer før jeg er tilbake ved bilen. Det er ikke mer enn tre kilometer i timen, noe som for meg er sakte gåing, og som forteller at runden ikke er helt «lett».

I sol og med tørre forhold burde det gå kjappere, og jeg satset på å komme rundt på under tre timer. Uansett ville jeg ikke presse på for å komme rundt på fortest mulig måte, da kan uhellene lett komme.

Fra Dale følger jeg vanligvis veien utover mot Dalsvågen. Det er også veien mot «Søsterhytta» - dagtur hytta til Sandnes kommune. Stien mot denne hytta var godt brukt.

Den T-merkede stien går oppe i lia, men jeg følger en sti lengre ned mot sjøen. Det dukket opp en huggorm på en rabbe. Jeg har aldri tidligere sett huggorm her, og det er ikke få ganger jeg har gått denne turen.

På svabergene utover mot Einerneset kunne jeg kjenne sola i nakken. Det ble varmt, og jeg svettet ganske bra. Det ble bedre i skogen på nordsiden, heldigvis. Bakken opp mot toppen gikk ganske greit.

På toppen blåste det så pass at jeg ikke kjente varmen. Vinden var ganske kraftig, antakelig omtrent så sterk som YR mente den ville bli. Jeg har likevel gått i sterkere vind, eller mer korrekt krøpet...

Nedover lia mot Øksendal, og ikke minst i lia mot Dalevatn, ble det varmt. Jeg lurte på om det ville være mulig å hive seg uti vannet, men manglende badetøy og med folk tilstede ble det ikke noe av badingen.

Jeg hadde ikke sett folk på hele runden, men ved Dalevatn var det folk. Og de haddegjort som jeg tenkte – hoppet i vannet.

Den kortarmede ulltrøya jeg hadde gått med var dyvåt. Det dryppet av den så det ble dam. Det hadde vært en varm tur. En skikkelig sommertur sent i august.

Dugnad på Sandsa.

3 mann på jobb.

Egil har klart å dra meg med på noen dugnader opp gjennom årene. Siden han velvillig stiller opp om jeg har bruk for hjelp på Blåfjellenden, så må jeg selvsagt også stille om han trenger hjelp.

Denne gangen var det på Sandsa vi skulle gjøre en innsats. Nå ble det ikke bare oss denne gangen vi fikk med en kar til – som også har vært med på dugnad noen ganger.

Det burde i utgangspunktet være greit å komme til Sandsa. Det er vei til Sandsavatnet, og vi har selvsagt tilgang til båt for å komme over vannet til hytta. Så enkelt er det ikke. Det er ikke skikkelig «vei» ned til vannet i Osane, og selv om veien ned til vannet er utbedret, var det nødvendig med 4-hjuls trekk for å få båten på vannet.

Det er ikke lite utstyr og mat som skal til når tre mann skal jobbe i noen dager. Bare mat og drikke er veier en del, og i tillegg hadde Egil med en del ting. Ny vask til vaskerommet som den største tingen.

Det er litt spesielt å komme til Sandsa. Hytta er bygget i 1936, og er tegnet av en arkitekt som har stått for mange av de største og flotteste turistforenings hyttene.

Nå, etter omtrent 85 år er planken mørk og «inngrodd» Det gir et litt «dystert» utseende, og i tillegg er hytta stor, med mer enn 40 sengeplasser..

Da turistforeninghytta Sandsa ble bygd var det som betjent hytta. I dag er hytta selvbetjent – uten mat, men ellers som alle andre Turistforeninghytter. Alderen tar på og vi var inne for å få på plass et nytt tørke og vaskerom.

Det medførte arbeid med rør og avløp for Egil, og for oss andre ble det jobbing med ventilasjon og maling av vegger. Noen må jo også ta seg av mat og oppvask....

Vi brukte mandag og deler av tirsdag på jobbingen. Litt ut på dagen tirsdag, ble det klart at vi manglet en del ting, som gjorde det vanskelig å fortsette.

Klokka fem ble det bestemt at vi skulle ta ut i løpet av kvelden. Det ble ganske kjapt snakk om middag, og siden komler alt var nevnt, så ble det sterkt fremhevet at middagen burde bli nettopp det.

Nå er det slik at komler tar tid. Først skal de lages, og så skal komlene kokes – i en time. Samtidig må kålrot, pølser og bacon på plass. Alt var klar til klokka seks. Da sto maten på bordet og vi satte oss ned.

Nå er ikke jobben gjort om maten står på bordet. Komler med tilbehør, krever en del gryter og panner. Som så må rengjøres. Komlegryta måtte først tømmes. Dodraugen må få sitt, før gryta er klar for skrubbing.

Klokka var ikke mye over 7 da vi var klar for å dra. Vi forlot en hytte i ren og ryddig stand, men det finnes nok noen hybelkaniner i enkelte kroker.

Båt-turen tilbake til bilen ble en våt affære. Det hadde blåst opp og bølgene slo inn over båten. For min del var jeg tørr – gore-tex er greit å ha.

Langturen Resasteinen, Dalevatn og Dalsnuten.

En grei tur.

Turen fra Sælandsskogen og rundt Engjavatnet var liksom ikke nok. Søndag var jeg klar for en litt lengre, eller «tyngre» tur. Jeg lurte litt på å ta til Sandvatn, men været ville bli dårligere ut over dagen. Det var bedre å holde seg i lavlandet denne gangen.

Jeg tenkte også på å ta turen til Bynuten, men det ville og bli opp i høyden og det skulle tross alt blåse ganske bra. En tur fra Gramstad til Dalevatnet og så opp om Dalsnuten ville ta tid- Det ville i tillegg bli en del høydemeter.

Værmeldingen var god for morgenen. I to-tre tiden skulle det komme regn. Det ville blåse, men siden jeg planla å gå i skog for det meste, ville vinden ikke bli et problem.

Det var sol og sommer på Gramstad. Ikke helt sommertemperatur, men likevel kortbuksevær. Jeg tok veien mot Resasteinen og gikk for de første meterne for å få opp varmen. Det var selvsagt andre på tur, og mange med hunder. Noen hadde like selvfølgelig ikke kontroll på hunden, og en som var løs,sprang i beina på meg – langt fra eieren.

I bunn av bakken opp mot Dalsnuten tar stien mot Resasteinen av mot høyre. Det var ikke et spor i stien, og jeg så ikke folk før et stykke oppe i bakken mot Resasteinen. Det kom et par på den nye stien fra Fjogstadnuten, og vi vekslet noen ord.

Fra Resasteinen var planen å gå mot flyvraket og videre mot nord for å treffe stien som går nedover mot Skjørestad, men i stede for å gå nedover, ville jeg holde høyden mot nord og treffe skaret under Jødestadfjellet og skogveien som går der.

Oppe i bakken traff jeg på en kar som lette etter orienteringposter – på feil plass. Posten han lette etter ligger på vestsiden av toppen på Skjørestadfjellet. Jeg kunne også fortelle at det lå en post helt nord for høyden jeg ville gå, og at det var vardet «sti». Vi tok følge mot posten, som var godt synlig da vi kom ned over bakken mot skaret. Karen ville også ta med seg posten rett ved «veien» nedover mot Skjørestad, så vi skilte lag.

«Stien» mot skaret og skogveien var ikke like godt synlig, men siden jeg viste hvor jeg skulle, ble det å brøyte seg gjennom skogen noen ganske få meter.

Stien og veien i skaret under Jødestadnuten, er lett å gå, selv om den etter hvert er blitt smalere på grunn av trærne som vokser. For min del, følger jeg veien til et veikryss hvor det er mulig å gå tilbake til Skjørestad «veien» eller ta nedover mot Dalevatn.

Veien nedover mot Dalevatn ender ut i marka ved en liten grøft – med planker over. Her går det en sti mot venstre og over en gjerdeklyver. Fra Der er det sti nedover mot en mark og en traktorvei. Denne går over en liten kolle og på andre siden er det traktorvei helt ned til vannet.

Nå er det mye sorpe i denne traktor veien, så jeg valgte å gå i fjellsiden mot T-stien ned fra fjellet. Det var ikke spesielt lurt. Gresset dekket bakken og det var vanskelig å se hvor jeg tråkket. Det gikk seint i den bratte lia. Jeg kom omsider ned til T-stien...

Fra Dalevatn gikk jeg veien ned og videre mot Dale, og så opp stien mot Gramstad – og Dalsnuten. Jeg bestemte meg for å forsøke meg på toppen. I det jeg kom opp over skogen kunne jeg se himmelen i sør. Svarte sinte skyer. Det ville komme regn om ikke lenge.

Jeg klarte ikke å gå fort, men kom meg til toppen i et jevnt tempo. Det var ikke snakk om å ta pause. Regnet kom da jeg var nesten på toppen. Jeg snudde og for nedover. Nede i lia begynte det å romle i sør. Regnvær og torden, er ikke det jeg ønsker meg på en frittliggende topp. Andre så ikke problemet og fortsatte å gå oppover .

Det kom ikke mye regn og lyn/torden holdt seg god vekke. Turen hadde tatt nesen 4 timer. Jeg er ikke sikker på hvor lang turen er, men for min del er dette en «langtur».

Rundt Engjavatnet - med fall.

Det gikk godt – tross alt.

Bestyrerinnen var ikke helt i humør, men ville likevel på tur denne lørdagen, Fredag hadde hun gått langs stranden å klart å miste både nøkler og kort – på to forskjellige steder. Hun hadde vært tilbake for å forsøke å finne de tingen hun hadde mistet, uten hell. Nå måtte det være slutt på uhellene, og hun så derfor fram til en grei tur.

Broderen ville også være med på tur denne dagen. Hen ligger fortsatt i trening og ville ha med seg en litt lengre tur. Det ble nevnt en runde fra Sælandsskogen og rund Engjavatnet.

En lørdagstur med både Bestyrerinnen og broderen, er noe jeg bare får til sånn inne i mellom. Det ville være kjekt å ha godt følge med på tur for en gangs skyld.

Vi møttes på parkeringsplassen i Sælandsskogen. Det var andre biler enn våre, men ikke mange folk. Været var ingen hindring for en flott tur. Det skulle være opphold, og litt sol, men vinden skulle igjen være ganske sterk- Nå er vind ikke noe problem på denne turen, selv om det kan blåse mer enn friskt over Jærbuskaret.

Vi tok turen opp mot Blåfjell (som egentlig heter Håfjell), og det ble en sedvanlig pause på Stølsletta under Vindskaret. Vi tok ikke avstikkeren opp på selve toppen, men fortsatte direkte ned mot Moldtjørn og Bjødnali.

Vi fikk følge nedover bakken. En annen turgjenger tok oss igjen og det var selvsagt kjentfolk. Det ble litt prat, før han stakk i fra oss.

På vei mor Engjavatnet ble det en liten diskusjon om vi skulle ta de ekstra kilometerne rundt vannet, eller bare gå direkte mot Sjelset. Både Bestyrerinnen og broderen er vesentlig mindre på tur enn meg, og bruker mindre tid med sekk på ryggen. De oppfatter turen rundt Engjavatnet som «lang».

For min del blir turen for kort - uten runden rundt vannet. Det er forskjell på hva som vi oppfatter som en lang og tung tur, og hva som er en kort tur. Det ble likevel til at vi satte kursen mot Breilia og «Skogen».

Bestyrerinnen var ikke ferdig med den ukas uhel og ulykker. Plutselig hang den ene skolissa seg opp i hempen på den andre skoen. Der lå Bestyrerinnen langflat. Med knekte briller og sår på kneet. Hun var temmelig «rystet», men etter en pause og noe mat og drikke, ble det likevel til at vi fortsatte rundt vannet.

Bestyrerinnen var nå sikker på at flere uhel og ulykker ikke ville inntreffe, og så lyst på resten av turen. Fallet kunne lett ha medført mye mer alvorlige skader, så alt i alt gikk det tross alt bra. Briller koster bare penger, riktig nok mange penger, men...

Oppover bakken mot Jærbuskaret ble det klart at fallet hadde tatt litt av «piften» hos Bestyrerinnen. Det ble til at broderen og jeg stakk avgårde for å hente bilen slik at Bestyrerinnen fikk en litt korte tur enn oss andre.

Det ble likevel en grei lørdagstur for broderen og meg, Vi fikk tatt oss litt ut det siste stykket og var greit fornøyd med turen da vi satte oss i bilen.

Blåfjellenden en august dag

Som vanlig - en flott tur.

Etter nesten en uke i Rondane, en tur rundt i Madland – og en dag med styrketrening var det igjen tid for en tur til Blåfjellenden. Værmeldingen er det som styrer mine turer innover i heia. Denne gangen var det snakk om litt regn, heller lite vind, og mye sol. Og værmeldingen ble bedre de siste dagene. Jeg så fram til en tur i heie i godt vær

Det har egentlig ikke vært dårlig vær denne sommeren, men den lange perioden med godt sommervær har uteblitt. Det samme har muligheten for en dukkert i friskt fjellvann. Det har liksom ikke blitt anledning til dette – så langt. Med væremeldingen for denne turen kunne det se ut som det ville bli en anledning denne gangen.

Jeg hadde sjekket bestillingene for sengeplass, og det var ingen som ville innover- Det er normalt lite folk på hyttene midt i uka, og denne gangen var det altså muligheter for at jeg ville bli alene.

Den uka som skolen begynner, er det vanligvis lite folk på ubetjente turistforenings-hytter. Helga før, kan det være nesten fullt. Det var med andre ord ikke uventet at jeg ikke ville få følge innover, eller treffe folk som kom i mot.

Det ble en ensom tur over heia. I godt turvær, var det likevel skikkelig greit å gå innover. Det triste var at de aller første tegn på høst alt har vist seg. Myrene er ikke lengre grønne, men begynner å bli brune. Gresset er fortsatt grønt, men ikke den friske vårfargen. Bjørkene har gule blader.

Som så mange ganger før, kom jeg til tom hytte. Jeg hadde startet hjemmefra litt tidligere enn vanlig, og ville bruke noen timer til å jobbe. Planen var å få noe lakk utover noen gulv, mangel på utstyr gjorde at det ble en omgang med støvsuger i begge hyttene. Slikt tar tid.

Værmeldingen hadde ment det ville bli opphold, og en god del skyer. Det klaret opp ut over etter middagen, og jeg kunne trenge en dukkert i friskt fjellvann. Det ble årets første (og siste?) bad i ferskvann.

Vannet i Leitebekken er kaldere enn vannet i Adriaterhavet. Det ble en kjapp dukket. Jeg fikk tid til å jobbe litt ut over kvelden, og først i syv-tiden fant jeg fram lesestoff og Pepsi.

Det kom folk. Et tysk par, kom opp fra Mån. De viste meg en tysk turbok, hvor Fidjadalen be beskrevet som en av de ti flotteste turene i Norge, men 5 timer opp – og 5 timer ned, er vel optimistisk.

Det er alt mørkt noen timer på natten, men med klarvær er klokka fortsatt rundt 11 før det ikke lenger er fremkommelig uten lykt. Det var klarvær på morgenen også. Pytten utenfor annekset lå speilblank, og selv om det var kaldere enn dagen før, var det fortsatt nesten sommer.

Med flott turvær, burde jeg jo helst tidlig tatt av gårde over heia mot Hunnedalen. Nå er det så pass kjekt å være på Blåfjellenden – eller bakken opp er så pass bratt og lang – at jeg utsetter avgangen til ut på dagen.

Det ble en grei tur tilbake. Heller ikke på den turen traff jeg folk som skulle til hytta, men noen «utlendinger» ville innover i heia men de skulle ligge i telt.

Nede ved bilen sjekket jeg klokka. Denne gangen hadde jeg ikke forsøkt å gå fort, men holdt et «vanlig» tempo. Klokka fortalte at jeg ikke hadde brukt lengre tid en det jeg gjorde for noen år siden. Det kan se ut som om det vil være mulig å komme innover i noen år til...

Madland i godt vær.

En flott rundtur i Madlandsheia.

Det ble en lang dag bak rattet, før jeg endelig var hjemme fra Rondane. Vi startet tidlig fra Otta, og alt da lurte jeg å¨om jeg ville klare å nå kivien før den lukket klokka 11. Bestyrerinnen planla en Hardanger-tur, jeg ville hjem. Jeg nådde kivien rett før stengetid.

Vi hadde skikkelig flott vær opp Sjoadalen, gjennom Jotunheimen, over Valdresflya, over Hardangervidda, og for min del gjennom Hardanger og hjem. Det ble en virkelig flott kjøretur, men altså ikke noe tur på beina.

Været ville være bra dagen etter, og det ville slå om til dårlig vær senere. Jeg så for meg å utnytte finværet til en liten, - eller lengre – tur. På vei hjem, hadde jeg tid til å vurdere forskjellige turer. Jeg kunne tenke meg å satse på en tur til Sandvatn eller muligens en rundtur i Madland.

Turen til Sandvatn er omtrent 16 kilometer og tar omtrent 4 timer, muligens litt mer. Rundturen i Madland er nesten 12 kilometer og tar omtrent 4 timer, muligens litt mindre.

I tid er de to turene nesten like, men turen til Sandvatn er 4 kilometer lengre. Madland-turen er vesentlig mer «tung-gått» og har en del mer høydemeter. Slikt tar tid. Jeg valgte likevel å ta rundturen denne gangen.

Denne søndagen var, som YR meldte, velsignet med et skikkelig bra vær. Sol, varme, lite vind, og forholdsvis tørt i bakken. Skikkelig bra turvær.

Det var en del biler da jeg kom til parkeringsplassen. Jeg møtte også folk som var på vei ned, etter å ha ligget i telt. Far med unger, som nok hadde fått en opplevelse med seg. I hvert fall fisk, selv om den var liten.

Stien mot Vådlandsnuten, som var mitt første mål, følger en av stiene som går mot Gjesdals dagturhytte. Den nye Fisketjønnbu er godt besøkt tror jeg. Jeg gikk forbi et følge som ville innover, det oppsto litt forvirring da det ble snakk om rundtur. Jeg mente om Vådlandsnuten, Hanklatjørna og ned Maribakken. De mente rundt Fisketjønnvannene og ned langs Fossebekken.

Det er ikke så ofte jeg tar turen til Vådlandnuten lenge. Når jeg først er i området blir det helst til at jeg går rundturen, og den er litt «tyngre» enn bare opp og ned fra toppen. Det likevel stas, hver gang, å se at skiltet jeg og broderen satte opp for noen år siden, fortsatt står.

Det var andre på toppen, men jeg møtte ikke folk nedover mot Rolighetsvannet, og først i Løedal møtte jeg andre på tur. Nå har jeg aldri sett noe rester av utløe i Løedal, men det finnes vel.

Det var en varm dag. Oppe i høyden holdt trekken temperaturen på et behagelig nivå. Nede i bunnen av Maribakken, kunne jeg godt tenke meg et bad, men fant ingen kulp. Det ble til at jeg vandret videre uten en skikkelig nedkjøling.

Fra Maribakken og ned til Parkeringsplassen er det nesen 3 kilometer. Stien går her i et flatt og oversiktlig terreng, Det er fortsatt mye stein og ikke enkelt å holde farten oppe, men i forhold til stien oppover Høylandskaret, er det siste stykket greit å gå.

Det var Rome som gjorde denne turen spesiell. Store mengder av blomsten gjorde at det lyste gult bortover myrsøkkene. En litt uvanlig opplevelse. Rome blir ofte betegnet som giftig for sau, men i følge «Store norske leksikon» kan dette være en mer enn 1000 årig misforståelse.

Denne runden i Madland hadde vært en flott tur. Selv om turen ikke er spesielt lang tar det tid å komme rundt. Jeg har vært mer trett i beina noen ganger etter den samme turen, men da som oftest i dårligere vær.

Nå gjenstår det bare å igjen ta den kortere turen direkte ned til Hanklatjørnå fra toppen av Høylandsskaret. Det får bli en annen tur.