Fra Varhaug gamle kirkegård og nordover.

Denne gang med innslag av "kultur".

Det er ikke alltid lett å planlegge dagene når yr plutselig endrer sine varsler. Onsdag var Yr helt klar på at det ville komme regn – i bøtter og spann – på torsdagen. Da jeg sto opp på torsdagen var det mer snakk om noen dråper ut over dagen. Regnet hadde de «flyttet» til fredag.

Min plan for torsdag var å ta en treningsdag inne. Det har blitt alt for mange dager på tur, og for få dager med styrketrening. Jeg kjenner at mindre en en gang i uka på trenings-studio gir negativt utslag.

Det var altså ikke meningen at det skulle bli tur i det hele tatt denne dagen. Når det så blir omtrent opphold og lite vind, og det til og med var snakk om litt sol, så kunne det ikke bli en innedag. Jeg måtte på tur.

Som vanlig var det ikke helt klart, hvor jeg skulle ta ut. Selv om det var varmegrader, så mente jeg det ville være best å ta en tur ute mot havet. Det er en del turer jeg kan velge mellom der.

Etter å ha tenkt meg om, fant jeg ut at det ville passe å gå fra Varhaug gamle kirkegård og nordover. Det hadde blåst kraftig fra nord, og uten å tenke nærmere på det, mente jeg at vinden fortsatt kom fra den kanten. Så feil kan man ta.

Jeg liker best å ha medvind hjemover, og selv om det bare var snakk om 7-8 m/sek denne dagen, så kunne det bli litt ubehagelig å ha den vinden rett i mot – med bare 3-4 grader i lufta.

Tanken var å gå så langt jeg «orket» og så snu. Jeg var bestemt på at det ikke ville bli den lange turen helt til Hå gamle prestegård og tilbake. Det var dagen for en litt kortere tur mente jeg.

Det blåste mer enn jeg hadde regnet med på Varhaug. I tillegg lå det snø i fenner bortover. Nå var det ikke is, men snøen var en overraskelse. Jeg hadde trodd det var snøfritt nede i sjøkanten.

Sjøen gikk tungt, og det var hvite bølget langt til havs. Det må ha vært skikkelig vind ute i havet. Det var så avgjort ikke en dag med «godt» vær, selv om det gikk greit å gå tur.

Det var ikke mange andre ute denne dagen. Det pleier alltid å være noen ved Bodle , men denne dagen så jeg bare en kar som strevde med å få på plass takpanner på naustet. Vinden hadde nok vært opp mot storm her nede ved sjøen.

Siden det ikke skulle bli noen lang tur, la jeg turen ned til poddelen nedenfor Grødaland. Hvordan noen kunne finne på å bore etter kull her ute i sjøkanten er ikke helt lett å forstå, men noen hadde troen på prosjektet i 1870 årene. Det er vel antakelig den eneste plassen i Norge det er boret etter kull.

Siden jeg var på kultursti, la jeg likegodt turen opp om Grødaland-tunet også. Grødaland er et tun med en samling av gamle Jærhus. Gamle i og med at de er fra 1750 tallet. Litt underlig å se bare en pipe på et ganske stort hus, og det ble tidligere ganske sikkert fyrt med torv. Det var kalde vintrer før i tiden.

Det var selvsagt stengt og lukket, men jeg tok en kjapp runde og fikk sett meg om. Nede på «Kongeveien» fortsatte jeg mot Reimebukta. Jeg hadde ikke vært på tur mer enn i en time, og det ville gå fortere tilbake.

Ved Huldresteinen kunne jeg se folk på vei sørover. En hel gjeng. Det var jo ingen andre ute denne dagen, så jeg ruslet bort mot sjøhusene og traff folkene. De var på en årlig tur nettopp denne dagen, og skulle tilbake samme vei som de var kommet.

Det passet bra å snu ved sjøhusene. Det er omtrent halvveis mellom Hå gamle prestegård og Varhaug gamle kirkegård. Turen ville da bli på omtrent 11-12 kilometer. Helt passe denne dagen.

Vinden jeg hadde hatt delvis bakfra på turen nordover, løyet og nesen forsvant. Det ble en helt vanlig tur mot kirkegården. Fortsatt var det snø, men det hadde tydelig minket på bare de to timene jeg hadde vært på tur.

Det hadde vært en kort tur, på kjente trakter, men «omveien» om Poddelen og Grødalandstunet, gjorde at det ble en litt annerledes tur enn vanlig.

Fra Hellestø til Fuglingene på andre juledag.

Juletur i sjøkanten.

Selvsagt er jeg opptatt av været. Det blir en del sjekking av YR før en tur, og med ekstremvarsel omtrent annen hver dag, så blir det å vurdere hvor turen bør gå i forhold til været.

Andre juledag var det varslet glatte veier – ekstremt glatte veier. Utenfor på stikkveien inne på byggefeltet var det skøyteis – tidlig på morgenen.

Oppe i høyden ville det antakelig være is og glatt mye lengre en nede ved sjøen. Det fikk bli en strandtur denne dagen også. Jeg vet at folk har kommet seg opp på de nærmeste toppen uten problemer, men etter som årene går blir jeg mer og mer betenkt på å begi meg ut på is. Selv på flat mark.

Jeg lurte på om jeg skulle ta ut på en langtur denne dagen. Tanken var å gå fra Hellestø til Orre. En tur på omtrent 15 kilometer. I følge værmeldingen ville det i så fall bli en tur med vinden i ryggen og sola – om den viste seg – i ansiktet.

Problemet med den turen, er at den krever bil i begge ender, og bestyrerinnen var opptatt med å stelle i stand til familiemiddag – hvor jeg helst burde ta i et tak...

En god erstatning ville være å gå sørover og så snu når det måtte passe. Da ville det i hvert fall bli noe motvind. Med ned mot null grader og vind på seks-syv m/sek, kunne det lett bli kaldt.

I tillegg til litt vind, mente yr det også lett kunne komme litt nedbør sånn inne i mellom. Det var snakk om litt sol, men da jeg tok ut var det overskyet.

Det ble en tur med mye vær. På parkeringsplassen var det kaldt i vinden. Jeg tok ut i full fart for å få opp varmen. Nede på Hellestøstranden fikk jeg vinden inn fra siden og det tok heldigvis ikke lang tid før jeg ble noenlunde varm.

Det var andre på tur denne dagen. De fleste godt innpakket. Det var bare så vidt nesetippen viste hos noen. Det var dagen for vanter og skikkelig lue. Jeg hadde på vinterlue, med god skygge. Det var jeg glad for da jeg kom ut på Borestranden og fikk vind og hagel på meg- som slo i jakken.

Det ble blanding av hagel og regn en stund. Siden jeg stor sett hadde det bakfra, var det ikke noe problem. Vanligvis «oppfører» sjøen seg og gjør det mulig å gå nesten helt nede i sjøkanten. Denne dagen gikk det hvitt ute i sjøen og det var skikkelige bølger.

Et par ganger kom det en mye større bølge og slo oppover stranden – mye lengre enn nesten alle andre bølger. Det ble en kort sprint for å unngå våte sko. En opplevelse for meg som så avgjort ikke har sprintet på noen år.

På vei nordover mot Bore, dukket det opp en regnbue på himmelen. Det var sol en plass, bare ikke der jeg gikk. Litt lengre mot Sele dundret det. Torden oppe i nord.

Været på det siste stykket innover mot Hellestøstranden, slo virkelig til. Det kom først hagel igjen, også denne gang gikk det etterhvert over til regn, men denne gangen skikkelig regn. Det rant av jakken, og siden jeg gikk med lave sko, ble jeg også våt i skoene.

Nå tar det meste slutt etter hvert og været bedret seg da jeg sto ved bilen. Turen denne dagen var på omtrent 15 kilometer, og jeg hadde brukt litt mindre tid en på de tidligere tilsvarende turer.

Det ble en grei treningstur. Vi får nok mange like lange turer på Grand Canaria i februar. Det er greit å være forberedt.

Strandtur på årets korteste dag

Barmark i stede for is og snø i strandkanten.

Det har ikke blitt så mange innlegg i loggen den siste tiden. Været får ta skylda for noe, men det har også blitt litt styr i forbindelse med Jul. Det har likevel blitt noen turer på et par timer. Jeg har gått hjemmefra og rundt Gruda og over mot Øksnavad og hjem. En flott tur på god vei og nok så flat, men 12 kilometer.

Yr mente det ville bli et lite opphold i all ekstremvær på fredag før Jul. Nesten ikke nedbør, nesten ikke vind og nesten ikke kuldegrader. En strandtur ville være mulig, mente jeg.

Det var hvitt ute i hagen da jeg kikket ut på morgenen. Yr mente det ville komme skyer innover rundt 12, og at skyene også ville inneholde litt nedbør. Her var det bare å komme seg ut for å utnytte det lille værvinduet.

Jeg var i tvil om hvor jeg skulle gå. Først tok jeg sikte på å bare kjøre ned til Bore, men på vei nedover, så ombestemte jeg meg og tok til Orre og Friluftshuset.

Bare et lite stykke nedover mot Bore, var det slutt på snø og det var tørt på veien. Nede ved stranden var det heller ikke frost. Temperaturen hadde antakelig ikke vært undere null den natta. Nå hadde ikke YR helt rett i alt. Det blåste, ikke mye men mer enn det de hadde meldt.

Med temperatur bare litt over null og en liten bris – 7/8 m sek, så blir det kaldt, i hvertfall til jeg har fått gått meg varm. Jeg tok nedover mot Orre-elva, som er nesten 1,5 kilometer lengre mot sør. Her fulgte jeg stien på innsiden av strandsonen og sanddynene. Med vinden bakfra, ble det en grei begynnelse på turen.

Elva hadde funnet nytt løp ytterst og var nå mye nærmere Åtangen. Ute på stranden med vinden rett i mot, var det ikke like lett å holde farten oppe, som nedover mot elva. Vinden var ikke sterk, men bød på så pass motstand at jeg måtte ta i. Det kunne merkes på pust og puls.

Orrestranden er over tre kilometer fra Årtangen til Sørnes. Lengre mot nord er det også sandstrand til Revtangen, som igjen bare stikke ut i sjøen før det igjen er sandstrand. Fra Revtangen til Skarstein er det ikke mer en en kilometer, men det virker langt nok.

Denne stranden har endret seg ganske mye. Jeg er aldri helt sikker på om det vil være sandstrand eller rullestein, etter en skikkelig høststorm. Det har vært et godt stykke med stein den siste tiden, og det var mer stein denne gangen enn sist jeg gikk her.

Jeg var ikke sikker på om turen ville bli lengre enn ned til Skarstein. Tanken var å gå en grei tur, og det kunne egentlig passe å snu der. Det ville da bli omtrent en 10 kilometers tur.

Nå hadde YR heldigvis tatt litt feil, og skyene de mente ville komme inn mot land ganske tidlig, var fortsatt ute i sjøen da jeg kom til Skarstein. Det var sol, tørt og vinden hadde løyet. Det var ingen grunn til å gjøre en kort tur ut av det.

Jeg fortsatte nordover mot Reve havn. Det ville gjøre turen omtrent 40 minutter og 3 kilometer lengre. Denne dagen ville det likevel bli en helt grei tur.

Det ble ingen stopp ved Reve Havn. Jeg hadde ikke med varm te, og savnet den da jeg sto ved den vanlige plassen for en pause. Det hadde passet med varm te og kjeks denne dagen.

For å gjøre turen litt annerledes enn på vei nordover, tok jeg inn i dynene ved Skarstein. Det blir en tur opp og ned med ganske bratte kneiker og nedover ganske bratte bakker, og selv om det bare er noen meter opp og ned, er det nok til at jeg puster mer....

Det ble en fin tur sørover også. Et lite øyeblikk lurte jeg på å ta om elva igjen, men da jeg nærmet meg Friluftshuset var det enkelt å ta direkte mot bilen.

Været på turen hadde vært mye bedre enn ventet, men sjøen gikk tungt og ved rullestein-stranden var det et ganske høy lyd. Det kom litt nedbør på vei hjem, og oppe i høyden (39 moh) var det mer snø enn da jeg startet.

En flott tur å¨årets korteste dag, og med sola så vidt over horisonten.

Bjødnali fra Sælandsskogen

Is i stien var ingen hindring denne dagen.

Etter en lang periode med kulde og is, var det endelig tilbake til vanlig vintervær med opp mot ti grader og regn. Isen og rester av snø forsvinner ikke første dagen med varmere vær, men siden det hadde vært over null noen dag – i hvert fall i lavlandet, var det på tide å prøver en tur i annet terreng enn langs havet.

Det har etter hvert blitt mange, og noen ganske lange, turer i sjøkanten. Sand er helt greit, og sjø er flott, men det er ikke mye mer å se på. Jeg har sett fram til en tur litt inne i landet.

Det ville være spennende å se hvor mye is det ville være igjen litt oppe i høyden. Selv om det nok fortsatt var litt is, mente jeg det ville være mulig å komme rundt den korte runden fra Sælandsskogen.

Det var i hvert fall mange biler på parkeringsplassen. Det viste seg å være folk som hentet juletrær og ikke folk som var på tur. Etter et par hundre meter innovere, var jeg helt alene og så ikke folk før helt oppe ved Bjødnali.

Inne skogen og langs veien, var det bare noen små flekker med is, men bare et lite stykke oppe i bakken mot Stølssletta og Håfjellet var det stor issvuller. Nå var det ganske lett å komme forbi isen, og jeg hadde egentlig ikke noe problem med å komme til toppen av Håfjell.

Nedover Olstilia mot Bjødnali var det ikke like lett. Her var snøen tråkket ned noe som hadde blitt til is, og jeg måtte kikke etter hvor jeg satte foten nedover i bakken. Det gikk nok ikke så fort som vanlig, men jeg kom ned i god stil.

Jeg så en kar bortover veien mot Sjelset, men siden jeg tok turen bortom gården, så forsvant han foran meg. Det var ikke snakk om å ta rundt Engjavatnet denne dagen. Mot Bjødnali var det ganske mye is i stien, og jeg regnet med at det også ville være is rundt Engjavatnet.

Siden jeg ikke la turen om Engjavatnet ble det en kort tur denne dagen. Selv om jeg gikk oppom Håfjell og la turen til gården på Bjødnali, er turen på ikke stort mer enn 8 kilometer, men bakken opp til toppen gir nok kondisjonstrening til at jeg syntes det ble en grei tur likevel.

Jeg hadde kledd meg for regn. YR mente at det ville komme noe nedbør i løpet av dagen, men selv om det var overskyet så holdt regnet seg borte. Først på vei mot Bryne fikk jeg regn på bilruta.

Det er helst en enkel tur fra Bjødnali tilbake til Sælandsskogen om Sjelset. Det er god vei eller god sti nesten hele veien, og det er mulig å holde god fart. Jeg brukte likevel mer tid på turen denne dagen enn vanlig. Det får isen i stien ta skylden for.

Det var en mørk og litt trist dag, helt uten sol, og med tunge skyer, likevel ble det en helt grei men ganske kort tur. Nå satser jeg på mer vanlig vinter og flere turer med bakker.

Fra Hå til Varhaug, forbi Obrestad.

En lang tur langs Nordsjøen.

Sola var bare så vidt over kanten ved Obrestad fyr, da jeg kom til Hå gamle prestegård for å gå ned til Varhaug gamle kirkegård. Antakelig samme vei som presten gikk i gamle dager.

Selv om klokka var godt over elleve, var det likevel morgenlys og ,selv om sola etter hvert kom fram, så var den ikke langt over horisonten. Det er ikke mange dagene til vintersolverv, og dagen blir ikke stort kortere enn nå, og sola er omtrent på sitt laveste.

Turen fra Hå til Varhaug er en vintertur, jeg bruker når det ellers er snø og is andre plasser. Nå ville det denne dagen være mulig å gå på stranden, men jeg tenkte på en litt lengre tur denne dagen.

Det er nesten en mil – eller mer korrekt 9 kilometer, mellom Hå og Varhaug. 18 kilometer er en helt grei tur, som nåe er blitt en langtur. Siden turen for en stor del går litt inne i landet, innenfor stranden for det meste, så er den ikke helt uten noe opp og ned, men det er ingen skikkelige bakker.

Det er lengden som gjør denne turen til en liten utfordring. Siden det er flate Jæren på innsiden, er det ikke mye forskjell på naturen. Det mangler likevel ikke på ting å se på. Fra starten så er det Hå gamle prestegård som nå er en kulturell institusjon.

På vei sørover går stien under Obrestad fyr, som i seg selv er greit å ta med seg, men rundt fyret – og videre langs stranden, er det også mange «minner» fra krigen. Det er til og med et felt med «Hitlertenner» ved Kalvabuktå – rett før Komedelen.

Obrestad havn er også kjent fra krigshistorien og fra sagaen. Det er rester etter båthus fra vikingtiden like ved, og i havna ligger det fortsatt fiskebåter. Det er noe å se på for de fleste.

I Reimebukta er det velholdte sjøhus, men også en «stolpebu» som holder på å falle sammen. Det er snakk om restaurere denne bua, men det ser ikke ut som det vil være mulig å bruke mye av det gamle – utenom steinmuren.

Det er litt synd at turen kan bli litt ødelagt av lukta fra destruksjonsanlegget på Grødaland, men det går kjapt å komme forbi, og ned mot skipsopphuggingsplassen ved Bodle og videre mot Varhaug. Sjøhusene til Varhauglosene er merket med en plakett, og det virker litt utrolig at de kunne dra ut i nordsjøen fra dette stedet. Her går bølgene ofte store.

Det ble som vanlig en stopp med kapellet, med 12 sitteplasser, som har erstattet kirka. Det ble også det tradisjonelle bildet av kors mot horisonten.

Denne dagen var det lyden av bølgene som fulgte meg både sørover og nordover. Det har ikke blåst spesielt mye den siste tiden, men ute i sjøen må det ha vært vind, for bølgene slo virkelig innover.

Med frost i bakken og så vidt tinvær ble det sleipt i stien. Det ble litt forsiktig gåing, og noen steg utenom noen issvuller. Yr mente det ville bli lett nedbør og mye skyer. Jeg hadde ikke dråpen på meg, og store deler av turen gikk i solskinn. Hjemme var det skyet.

Det ble morgen lys fra starten, og sol et stykke underveis, men mot slutten av turen – like før tre på ettermiddagen, ble det solnedgang. Det er ikke mange timene med dagslys nå, men denne dagen fikk jeg utnyttet lyset bra.

Som vanlig kunne jeg kjenne at jeg hadde vært på tur da jeg nærmet meg bilen, men likevel var jeg i god form og det hadde egentlig gått lett «nedover» og tilbake. En flott vintertur, nesten uten is.

Sand og sanddyner som turterreng.

Fra Orre til Reve Havn og tilbake.

Værmeldingen lød på sol, fortsatt rundt null og dagen skulle være uten nedbør. Med andre ord en flott dag for tur. Med snø i hagen og frost stor sett hele dagen, var det ikke forhold for topptur, selv om det finnes brodder.

Det måtte – igjen – bli en tur langs Nordsjøen. Nå er det ganske mange mulige turer å velge mellom, men de fleste har jeg gått både en og to ganger – eller mer.

Det så likevel ut som om denne dagen ville bli litt annerledes. Broderen hadde sagt at han gjerne ville være med, og min arving – eldste mann – vill også muligens benytte anledningen til å bli med på tur.

Forrige gang Pål var med på tur gikk vi fra Orre om ånå og nordover til Skarsein før vi snudde og gikk i sanddynene tilbake til Friluftshuset. Denne gangen hadde jeg tenkt å gå den «gamle» turen fra Friluftshuset og nord til Reve havn.

Det er antakelig ikke store lengdeforskjellen på de to turene, og de går for en stor del i samme terreng. Det blir stoppen ved Reve havn som utgjør den store forskjellen.

Jeg tok med full termos med te, og sjekket at Gjende-kjeksen lå på plass i sekken. Vi hadde avtalt å treffes halv tolv ved Friluftshuset, og der var vi ikke alene denne dagen.

Klepp Frivilligsentral har tur i området hver tirsdag, og vi ble oppfordret til å bli med. De fleste i den turgjengen var nok pensjonister som oss, men turen de gikk var noe kortere enn det vi planla.

Vi ble tre denne dagen. Både broderen og Pål var klar for tur, men da jeg foreslo å legge turen om åne – en «omvei på ro-tre kilometer, ble vi fort enige om å holde oss til planen.

Turen fra Friluftshuset til Reve er på nok så nøyaktig fem kilometer. Turen gikk, i gamle dager på en og en halv time, denne dagen vil det nok bli omtrent to timer.

Broderen og Pål er ikke så ofte sammen på tur, men de har jobbet sammen og kjente hverandre «alltid» så de ble en tur nordover med mye prat og litt moro.

Vi holdt oss mye ute i sjøkanten, hvor sanden var hard og lett å gå på. Et stykke måtte vi likevel opp i sanddynene for ikke å tråkke gjennom rullesteinfelter. Ved Reve havn fant vi den vanlige plassen, hvor noen har plassert gamle stoler.

Det ble pause med te og kjekt – som vanlig. Vi fikk trekken mot oss på tilbaketuren, det gikk likevel helt greit sørover. Det var som vanlig folk med telelinser og kikkert på stativ, ved Revtangen. Det var bare vanlige fugler å se denne dagen, fikk vi opplyst.

Broderen viste oss at bølgene kommer inn mot tevet fra forskjellige retninger på hver side. På sørsiden kom bølgene inn fra sørvest og på nordsiden kom de helt tydelig fra nordvest.

Det siste stykket langs Orrestranden gikk vi på stien oppe i sanddynene . Det gjorde nok turen omtrent 150 meter lengre, men det er helt greit å gå litt opp og ned etter å ha vært på flate stranden helt ute ved sjøen.

Som vanlig ble det en kjekk og grei tur i godt selskap. Denne dagen ble det noe over ti kilometer, som er en grei tur, men sola som var meldt holdt seg bak skyene hele turen.

En helt vanlig tur fra Bore til Reve - og tilbake.

Tre dager på rad med "korte" turer.

Det blir noen turer i nærområdet nå på vinteren. Med de fleste stiene dekket av snø og is, blir det til at jeg foretrekker å gå i sjøkanten der snøen og isen ikke ligger like lenge og hvor det er naturlig strøing.

Da passer det med en nærtur. Helst rundt Gruda eller fra Sele. Disse nærturene ta normalt litt under halv-annen time. Og siden det er tur på god sti eller vei, så blir det 7-8 kilometer. Slike turer blir ikke med i loggen.

De to siste dagene har det blitt en runde rundt Gruda, men ikke den samme - «korte» - turen som jeg brukte tidligere. Turen er utvidet til at jeg tar mot Øksnevad og så til Klepp langs riksveien.

Første dagen ble det omtrent en mil på litt under to timer, gårsdagen ble det 12 kilometer på to og en halv time. Det blir ikke langt fra 6 kilometer i timen. Litt trist å tenke på at farten for marsjmerket var 6,67 kilometer i timen, men da med sekk på 12 kilo + gevær, og jeg klarte merket.

12 kilometer i god fart, betyr likevel at jeg kjenner det i beina om kvelden. Gjerne om morgenen etter også, om jeg kjenner etter. Noe jeg prøver å unngå.

Dagens tur måtte bli en strandtur. Været er fortsatt bra, med lite vind og temperatur rundt null. Det var bare et spørsmål om hvor jeg skulle starte.

Den nærmeste stranden er Bore, og fra parkeringsplassen ser er det mulig å gå nordover mot Sele eller sørover mot Reve. Det er selvsagt mulig å forlenge turen nordover og den sørover.

Denne dagen tenkte jeg å gå fra Bore til Reve havn. Dette er en tur Bestyrerinnen og jeg «fant» for bare noen ganske få år siden. Den gang var det nesten ikke sti og på grunn av dyr ute på marka, var det ikke mange som tok denne turen.

I forbindelse med Corona, gikk folk tur, og det ble mange som gikk fra Bore og sørover. De fleste snudde nok ved Fuglingene, men noen gikk videre. I dag er det god sti og lett å komme fram.

Med lite vind og rolige forhold, var det ikke mye bølger ute i sjøen denne dagen. Likevel var det surfere på plass ved Fuglingene. Det var antakelig ikke store utfordringen denne dagen, men det var likevel ganske mange ute i bølgene.

Første gang Bestyrerinnen og jeg gikk her, snudde vi et stykke før Reve. Da støtte vi på mye is i stien. Den gang – som nå – er is ikke kjekt, og noe jeg prøver å unngå. Denne dagen var det mer is i stien på samme plass, som første gang da vi snudde.

Det betød at jeg måtte ut i stranden med grus og rullestein. Det er greit å gå, men tar tid. Det ble ingen pause ved havnen. I selskap med andre blir det til at vi setter oss ned med te og kjeks, men alene så blir det en kjapp kikk og så videre tilbake.

Siden dette ikke er noen rundtur, men samme tur både fram og tilbake, så er det litt kjedelig å gå mot bilen. Det blir som oftest til at jeg går for å komme fram, og glemmer å se meg om for å beundre naturen.

Turen er ikke mer enn litt over ni kilometer, og er helt klart en «kort» tur. Denne dagen gikk det godt over to timer, men det var likevel en både kjekk og fin tur.

Vintertur i sjøkanten.

Snø og sjø.

Vinteren vil ikke helt slippe taket. Det er fortsatt hvitt i hagen og termometeret kommer så vidt over null midt på dagen. Veier og stier inne i landet er dekket med snø og is.

Heldigvis er det nesten uansett mulig å gå tur i sjøkanten, men etter mange - og lange – uker med vinter, kunne det virkelig passe med tur i skog og hei. Det ville ikke bli en slik tur denne dagen. Igjen måtte det bli en strandtur.

Fra morgenen av var det blå himmel, men sola kom ikke inn vinduet før over ti. Yr mente sola ville være framme stor sett hele dagen. Temperaturen vill fortsatt ligge rundt null. Det ville antakelig være greit å gå på sandstranden. Den ville antakelig være hard.

Siden broderen og jeg ikke fikk noen langtur sørover fra Hellestø sist, så ville det være greit å «forlenge» denne turen. Jeg har gått fra Hellestø til Reve havn og tilbake et par ganger, en skikkelig langtur, men denne gangen trodde jeg det ville holde med å snu ved Fuglingene.

For bare noe over et år siden snakket jeg med en kar om turer, og han sa han tok turen fra Hellestø til Fuglingene og tilbake noen ganger. Jeg syntes – den gangen – at det hørtes ut som en skikkelig langtur. Selvsagt ble det til at jeg prøvde meg på turen. I dag er det en helt vanlig tur med en «normal» lengde.

På Hellestø var det sol og kaldt. Mot sør var det mørke skyer, men forhåpentligvis ville de dra videre og jeg ville få sol på turen.

Det som overrasket mest var mengden av snø på stranden. Nå er vel ikke «mengde» rette ordet for et par centimeter, men det var likevel mer enn hjemme på plenen. Siden det stor sett var hard og fin sand under snøen gikk det greit sørover mot Svendsrudlå og skiltet som viser vei mot «Dødsstjernå».

Det var en stille og flott dag. Det var lite bølger ute i sjøen og ingen surfere denne dagen. Med sola nesten nede i horisonten virket det nesten som morgen, selv om klokka var godt over tolv.

Elva lå blank, og det gikk helt greit på Borestranden, selv om det ser uendelig langt ut, bort til Fuglingene. Til enden av sandstranden er det fire kilometer, mens det «bare» er 3 kilometer fra ånå til Fuglingene. (Som er noen skjær ute i sjøen)

3 kilometer i timen er god fart i fjellet og med bakker og dårlig sti. Ute på flate stranden, med gode forhold, er det for meg mulig å holde omtrent 6 kilometer i timen. Det er likevel en god halvtime å gå fra ånå til stien inn fra Fuglingene.

På vei sørover langs Boresanden, forsvant sola bak skyene. Det ble ganske kjapt «solnedgangslys» og nesten kveldsstemning. Nå er det lett å ta flotte bilder i solnedgang, men mine er tatt midt på dagen. (I fotoklubben i gamle dager, var det ti kroner i bot for å vise solnedgangsbilder,)

Helt tilbake ved Hellestø var sola borte bak skyene og det ble kaldt. Sjøen lå blå og mørk.

Turen hadde tatt nesten tre timer og det hadde vært en grei tur, men jeg savner bakkene etter hvert.