Fra Tovdalsveien til Synesvarden og videre til Steinkjerringå.

En flott tur på Høgjæren sammen med Einar.

Det var egentlig meldt ganske bra vær. Det skulle nesten bli sol, det ville nesten bli varmt og nesten ikke vind. En grei dag å ta ut på tur, men hvor?

Litt regn på natten, gjorde nok at det ville være sorpe og vann i stien uansett hvor turen ville gå. Jeg tenkte en stund på å ta til Gramstad og så se hva jeg fikk til. Det fikk bli en annen gang.

Det kom en melding på telefonen. Einar kunne godt tenke seg en tur denne dagen. Han ville gjerne være med, men hadde ikke noe godt forslag til turområdet. Jeg snakket med broderen, men han hadde andre planer.

Etter en liten runde med meg selv, kom jeg til at det var en god stund siden jeg hadde vært på Høgjæren. Turen fra parkeringsplassen ved Tovdalsveien og over Synesvarden og ned til Steinkjerringå ville kunne passe greit denne dagen.

Det er en ikke for lang tur. Nesten en mil og det er noen greie bakker. Einar hadde vært på Høgjæren før, men aldri startet fra Tovdalsveien. Han ble gjerne med.

Turen er passe lang for broderen og grei nok for meg. Vi går denne turen noen ganger i året, og nå var det nesten to måneder siden sist.

Selv om jeg vanligvis ikke tar med mat på disse turene, fylte jeg termosen med te, og sjekket at det lå Gjendekjeks i sekken. Alt var som det skulle og jeg var klar for tur og en pause underveis.

Det tar tid å komme opp til Høgjæren. Vi brukte omtrent en halv time. På parkeringsplassen blåste det mer enn det vi hadde ventet, men til gjengjeld var skydekket langtfra så tykt som meldt.

Det er kjekt å ha med Einar på tur. Han er i bra form og det gikk greit nedover. Praten gikk livlig om alt mulig og da sola nesten kom gjennom skydekket ble det også virkelig flott rundt oss.

Det ble nesten sol nedover mot Steinkjerringå. Det var spor i stien, men vi så ikke folk før helt nede ved statuen. Da kom det to jenter frem bak Jolasteinen med Steinkjerringå på toppen. Vi overtok plassene i le for trekken og med «nesten» sol i ansiktet. Det ble en pause med mat og varm te for min del. Einar var mer forberedt på tur og hadde med noen skiver.

Vi traff hytteeieren ved Rindahagen, og det ble også denne gangen en riktig god drøs, før vi tok fatt på stien tilbake mot Synesvarden. Igjen var vi ganske alene. Synesvarden er godt synlig omtrent hele tiden, selv om den ikke rager mer enn 160 moh, og selv der oppe hvor det pleier å være folk, var det tomt.

Det er et par dryge lange bakker oppover mot Synesvarden, og på toppen passet det bra med en liten sjekk av utsikten før vi fortsatte mot bilen.

Siste stykket gikk greit, og det tok ikke lang tid før vi kunne se bilen ned på parkeringsplassen. Det var fortsatt litt snø og noen flekker med is i stien, men med varmegrader i lufta vil nok også de restene av vinter ganske raskt forsvinne.

Det hadde vært en kjekk tur, og for Einar var det greit å få sett landskapet på ny. Det var noen år siden sist han hadde vært på tur på Høgjæren.

Rundt Engjanevatnet med Bjursfjellet som topp.

En flott langtur i januar.

Broderen ville på tur, og tok kontakt. Han så for seg en ganske enkel og grei tur rundt Bjødnali. For egen del var jeg mer innstilt på en litt lengre tur. Det er lenge siden forholdene har ligget til rette for turer litt oppe i høyden.

Nå ville kanskje la seg ordne for oss begge, ved at vi startet fra parkeringsplassen i Sælandsskogen og gikk sammen til jeg tok av for en lengre tur og broderen gikk den vanlige rundturen.

Jeg tenkte på å ta rundt Engjanevatnet, og siden broderen et par ganger latt seg overtale til å bli med på denne turen, kunne han muligens bli med denne gangen også. Vi ble enige om å treffet på parkeringsplassen, slik at vi hadde to biler og ikke var avhengig av å kjøre hjemover sammen.

Fortatt er det vinter i heia, men ned i lavlandet og på de nærmeste toppene, er det nå bart og greit å gå. Fortsatt ligger det is enkelte plasser, men det er helt greit å komme på tur.

Temperaturen denne dagen var omtrent 7 grader, og selv om det var helt overskyet, var det egentlig gode forhold for tur. Det ville være litt vind, men nede i skogen ville vi ikke kjenne noe til vinden.

Det var en kar på parkeringsplassen da jeg kom. Det viste seg å være Harry. Han skulle stå for organiseringen av et oløp den dagen, og det ville bli trangt om plassen etter hvert. Vi ville antakelig være tilbake etter at oløpet var ferdig.

Broderen sliter fortatt i bakker og vi tok det rolig oppover mot Stølssletta og videre over Vindskaret og ned til Moldtjørn. Vi så en kar foran oss, og da vi kom opp til markene ved Bjødnali, tok vi igjen karen

Det viste seg at vi hadde truffet hverandre tidligere, og at vi også hadde en del felles kjente. Vi fikk en hyggelig prat og en liten pause før vi fortsatte videre. Der veien deler seg mot Skogen og Sjelset, tok broderen den kjappe veien mot bilen, men jeg fortsatte videre innover og rundt Engjanevatnet.

Jeg hadde tenkt litt på å muligens forlenge turen og ta med toppen av Bjursfjellet. Det ville gjøre turen omtrent 5 kilometer lengre og ikke minst så er det en stigning på 200 høydemeter til toppen.

Det var egentlig ikke en tørr dag, og det var overskyet og litt kaldt. En topptur virket ikke helt forlokkende, helt til jeg sto ved Bukkato og kikket oppover mot «Den søta hålå».

Det ble en kjapp sjefsbeslutning, og jeg tok stien opp over mot traktorveien som følges omtrent til toppen. Det er et stykke fra der stien tar av fra veien og opp til toppen, men langt fra så bratt som traktorveien – bortsett fra den første skikkelig bratte kneika.

Selv om det går ganske greit oppover fra veien til toppen, er det siste strekket ganske tungt. Her oppe mot toppen er det bart. Ikke en busk, bare lavt gress, myr og stein.

Denne dagen var det heller ikke utsikt. Det lå dis og litt fuktighet over toppen og havet i vest og gjellene i øst var knapt synlig. En kald vind gjorde at jeg raskt fant veien nedover. Og tilbake til «Den søta hålå».

Det ble en «omvei» på noe mer enn en time, men jeg var fortsatt i god form da jeg sto i Jærbuskaret og kikket utover mot høghuset på Bryne.

De siste to-tre kilometerne går på vei eller god sti, og er litt kjedelige, men det er mulig å holde god fart, og selv om jeg hadde vært noen timer på tur, ble det hurtig tempo på slutten.

Det hadde som vanlig vært en fin tur, selv om den ble lengre og med flere høydemeter enn planlagt. På tross av overskyer vær, fuktige forhold og litt vind, var jeg godt fornøyd med turen.

Endelig en fjelltur fra Gramstad

Vinteren har sluppet taket.

Endelig kunne det se ut som det igjen ville være mulig å komme på en skikkelig fjelltur. Midt i Sandnes, og ingen av toppen jeg tenkte på er over 400 moh, men likevel en fjelltur.

Nå er toppen rundt Gramstad ganske populære. Jeg ville antakelig ikke bli alene på tur denne dagen. En dag der YR lovet bra vær og ikke frost. Det var restene av frost og sne som bekymret meg. Det er en stund siden jeg beveget meg lettbent og med eleganse på glatt og iset føre.

Det er noen dager siden været slo om og vinteren trakk seg tilbake. Det tar likevel en stund før is og snø forsvinner. Etter et par dager med regn og vind og 7 grader, var jeg så avgjort klar for en tur med bakker og topper.

Tanken var å starte fra parkeringsplassen ved Gramstad å gå mot Mattirudlå via Bjørndalsmyra og så til Bjørndalsfjellet og videre ned og over Fjogstadnuten. Skulle formen være bra og beina greie, så kunne jeg jo ta med Dalsnuten i tillegg – håpet jeg. Det hadde vært en lang vinter uten skikkelige bakker.

Det var enkelt å sjekke tilbake. Faktisk hadde jeg ikke vært på tur fra Gramstad siden starten av november. Det virket utrolig at vinteren hadde vært så lang. Det var virkelig tid for en tur fra Gramstad.

Jeg er ikke veldig opptatt av å gå for meg selv,men en del av turen jeg planla går utenom merket sti, helt uten skikkelig sti, og for meg er det en kjekk del av rundturen.

Det var kjekt å gå innover Bjørndalsmyra denne dagen. Myra var fortsatt frosset, og selv om det var vann, så gikk jeg ikke nedi. Det ble en liten smak av «villmark» der jeg nesten klatret oppover mot stien mot Mattirudlå. En kjekk del av turen.

Oppe ved Mattirudlå ble det tid til å beundre utsikten som for det meste var skjult av dis denne dagen. Bortover mot toppen av Bjørndalsfjellet, tittet sola gjennom og landskapet badet i sollys. Det var lenge siden jeg hadde fått oppleve naturen i slikt lys – uten is og snø.

Det var noen andre oppe ved toppen, men på vei nedover bakkene og videre oppover mot Fjogstadnuten traff jeg få mennesker. Selvsagt kom det ei jente løpende forbi – i godt tempo.

Heldigvis kom det folk bak – som jeg ikke så. På en eller annen måte flagret en pose med noe medisinstoff ut av lommen på buksa . Medisiner som så avgjort ikke er i bruk daglig , men om er grei å ha med ved behov. Jeg fikk en melding litt senere på dagen, og kunne plukke opp «greiene». Det hadde ikke vært helt kjekt å finne ut at jeg manglet denne posen, dagen før jeg skulle reise sydover.

Jenta som for forbi oppe i heia etter Fjogstadnuten sa hun ville oppom Dalsnuten. Jeg kunne jo ikke være dårligere, og tok en umerket sti mot Dalsnuten.

Det var noen folk på vei oppover mot toppen, men de fleste jeg kunne se, var på vei nedover. Helt oppe, var det ingen andre. Jeg var helt alene på toppen- Det er ikke så ofte det skjer.

Jeg fikk med meg fire flotte topper på denne rundturen fra Gramstad denne dagen. Det gikk nok ikke fullt så lett som en del av turene på høsten, men det blir vel forhåpentligvis bedre ut over våren.

I alle tilfeller så ble det en god treningsrunde på omtrent 12 kilometer og jeg brukte omtrent tre timer på turen.

Tur på sykkelsti og vei mens isen smelter.

En rundtur hjemmefra på 12 kilometer.

Jo, det er mulig å trosse varsel om oversvømmelser, sterk vind og snøskred, uten å sette hverken liv eller helse i fare. Denne dagen vartet YR opp med skikkelig dårlige nyheter. Det var snakk om storm i kastene, snøskredfare, og oversvømmelse. Alt på en gang. Mange gule farevarsel med andre ord.

Nå er vel snøskredfaren ikke særlig stor uansett snømengder på flate Jæren, men med grønne marker og bare noen spredde flekker av snø, så virker det helt feil å melde noe slikt.

Vind og nedbør, er noe annet, og denne dagen skulle det blåse skikkelig – i følge YR. Jeg har jo gått tur i vind tidligere, og vind over 17-18 m/sek, er ikke å kimse av. Det kan være skikkelig tungt å gå med så sterk vind i mot, og med slik vind bakfra, kan det være vanskelig å holde balansen.

Først kom snøen og laget det utrivelig å gå tur. En skitur ble løsningen,. Så kom det mildvær og regn. Det var omtrent umulig å holde seg på beina, og det ble et par inne dager, bare avløst av et besøk på treningsstudio.

Jeg så fram til vanlig vinter, med litt regn og ikke tegn til is og snø. Selv med 7 grader og regn tar det likevel tid før snøen forsvinner. Søndagen gikk uten tur.

Mandagsmorgen blåste det fortsatt, men vinden minket litt ut over morgenen. Det lå igjen en og annen snøflekk, og det var fortsatt litt is enkelte plasser.

Med sterk vind var det ikke snakk om en tur langs stranden. Det måtte bli en helt vanlig treningstur rundt Gruda til Øksnevad, om Klepp og hjem.

På vei nedover mot Bore, kunne jeg kjenne vinden, men den var langt fra så sterk som meldt. Den laget i hvert fall ingen problemer. Nå kom det noen dråper flygende. Ikke mange, men nok til at det ble litt surt – en kort stund. Selvsagt var nedbøren ikke med i varselet. YR mente det ville være opphold.

Nede på Bore er det noen som har elva i bunnen av hagen om sommeren og hagen i bunnen av elva om vinteren. Alt var som vanlig, men slikt kalles ikke flom.

På nordsiden av Borevarden, på vei mot Gruda, var det is i veien. Turveien hadde ikke blitt brøytet og den nedtråkkede snøen forvandlet til is. Fortsatt gikk det greit å komme fram.

Først oppe på Grudavarden, hele 75 moh, og over de åpne jordene, kunne jeg kjenne vinden. Øverst, uten le, var nok vindkastene opp mot 20 m/sek et kort øyeblikk.

Litt til min overraskelse, tittet sola fram, og det ble sikt utover mot havet. Videre over mot Øksnevad, var det denne dagen helt uproblematisk å gå. Jeg kunne se at det hadde flommet vann i ganske store mengder enkelte plasser. Vannet hadde skyllet vekk sand og grus og laget dype løp.

Det er jo litt rart å se grønne marker og bare veier når YR mener det er fare for snøskred, men nettopp grønne marker og bare veier er det jeg egentlig er vant med på denne tiden av året.

Det er ikke lenge til snøklokkene og krokus titter frem. Det vil antakelig være hestehov i blomst etter bare noen få soldager.

Fra Øksnevad tilbake til kjøkkenet er en litt kjedelig del av turen. Det blir et par kilometer langs vei og en siste kilometer inne i byggefeltene. tilsammen blir det likevel 12 kilometer i god fart og med en bakke som i hvert fall gir litt trening.

Treningstur på ski i Brekkå.

Det ble bakker denne dagen. 

Værmelding og nyheter har hatt mange advarsler og innslag om storm og snø. Det var ikke måte på hvor ille det skulle bli. Det ville nærmest være umulig å kjøre bil.

Nå kom det omtrent 20-30 cm løs snø 0g det laget så avgjort litt kaos noen timer. Etter hvert ble det omtrent opphold og vinden det også var snakk om, blåste bort. Det var ikke direkte vindstille, men langt fra skikkelig storm.

Snø og is og vind er ikke direkte ønskeforhold for en tur. Jeg lurte lenge på om det igjen måtte bli en tur gatelangs, hvor kommunene har brøytete.

Litt ut på formiddagen, kom det et innslag på Facebook om at veien til Brekkå ville bli brøytet i elleve tiden. Det kunne muligens gå greit med en skitur. Den første i 2024.

Det var ikke lenge siden sist jeg var på skitur i Brekkå. Det tok derfor ikke lang tid å finne fram ski, staver og sekk. Det tok litt tid å ordne varm saft og te, men ikke mye over 12 var jeg på vei oppover.

Og det var jeg en god stund. Denne dagen tok det lang tid å kjøre til parkeringsplassen. Det var ikke skikkelig brøytet, og selv om det var snødekke, så var det vanskelig å se brøytekanten og veien ute på siden. Det var jordmørkt. Det gikk sakte.

Heldigvis var det få biler som kom i mot, og jeg tok det da skikkelig rolig og holdt godt til høyre – mente jeg...

Like heldig hadde ikke bilene jeg passerte oppe ved Bøheia vært. Den hadde sklidd ut i grøfte, og kom ikke opp ved egen hjelp. Heldigvis så det ikke ut som om hverken bilene eller folk hadde fått skader.

Det var brøytete oppover, og jeg traff selvsagt noen som holdt på med den jobben, men kom «rundt» den hindringen også.

Det var få biler og folk på parkeringsplassen. Det var i tillegg få kuldegrader. Jeg hadde ventet vinterkulde, omtrent som forrige gang jeg var oppover, og kledd med skikkelig. Jeg ble fort varm og svett, og det ble lettelse i antrekket etter bare en kjapp runde rundt litle Foretjørn.

Lilla Swix var rette smurningen denne dagen. Det holdt greit opp bakkene, og ga grei nok glid på flatene for meg. Da jeg var ferdig med treningsrundene, kom det en kar og spurte hvilken smurning jeg hadde brukt – som om jeg var «ekspert»....

Denne gangen var det kjekt å gå på ski. Gliden var bra og det var kjørt opp skikkelige spor. Alt lå rette for en flott dag med trening på ski. For trening er noe jeg trenger, mener folk som har sett meg forsøke meg på skigåing.

Jeg er egentlig litt enige med disse folkene (svigersønn). De første rundene ble det flatt, nesten uten bakker, som sist jeg var i Brekkå. Respekt for bakkene kan gå for langt, og for meg selv ble det til at om jeg ikke forsøker meg på bakkene med skikkelig føre, så har jeg antakelig gått de bakkene for siste gang.

Det ble til at jeg tok opp fra Foretjørn og ville ned Lonå til Brekkeånå og stadion. Noe som gikk helt greit. Det var til og med kjekt å stå ned bakkene. Selvsagt ble det litt ploging, men og så pass fart at jeg lurte på om det ville gå godt.

Tilbake på parkeringsplassen, og klar for turen hjem, var jeg egentlig skuffet over meg selv som ikke hadde forsøkt meg på bakkene før. Det var jo kjekt.

Hjemveien gikk helt uten problemer, selv om jeg nok holdt lavere fart enn mange. Det var bra vinterføre til Ålgård, og stort sett bare veier resten av turen.

Tre kjappe turer i godt selskap.

Tur i følge med naboer, broderen og i eget selskap.

Det er ikke alltid ting går slik jeg ønsker. Denne vinteren har vært lang. I det siste har det i tillegg kommet snø, og frosten har laget issvuller i stien mange plasser. For folk med svake lårhalser og dårlig balanse, er det helst innevær.

For egen del blir det en god del turer i strandsonen. Litt for mange, men så lenge været ikke samarbeider, så får jeg ta det som jeg finner greit. Jeg er klar over at det fortsatt er folk som drar på tur og til og med på toppturer til de nærmeste toppene. Jeg venter på våren.

Det har blitt en del turer på en mil eller mer. I det siste nesten uten bakker, og da går en mil på mindre en to timer. Det har blitt færre rapporter på loggen, men ikke færre turer, bare flere korte.

De siste dagene har det også blitt turer i selskap med andre. Mange turer er uten selskap. Noe skyldes nok at jeg går flere turer enn de fleste. Det kan også være at både lengde og fart når jeg går for meg selv, legger en viss demping på andres lyst til å bli med.

Fredag ble det en kjapp og grei tur, men sammen med gode naboer. Kåre og Anne Grete, sammen med Ingrid og Bestyrerinnen ville på tur- Samtidig med at jeg gjorde meg klar for å ta ut.

Bestyrerinnen mente at jeg kunne ha godt av å være litt sosial for en gang skyld, og heller gå en litt kortere tur i godt selskap. Det er jo ikke så mange gangene jeg har vært på tur med så mange i følge.

Gjengen av enige om at turen fra Bore til Fuglingene og tilbake ville passe denne dagen. Det er en tur på omtrent 5 kilometer og ville ta oss noe mer enn en time.

Det er greit å gå fra parkeringsplassen ved Bore og sør til Fuglingene på innsiden av sanddynene. Det er flatt, og for det meste går stien over fast og fin eng, uten en eneste bakke. Jentene hadde mye å snakke om, og havnet litt bak Kåre og meg. De stoppet ved en benk, og fant fram te og kjeks, men Kåre og jeg tok en liten ekstra runde.

Det tok likevel ikke lang tid før vi satt sammen med de andre. I le av vinden og med litt sol, ble det ikke for kaldt, selv om temperaturen var ned mot null.

Vi tok ganske fort fatt på tilbakeveien, og uten pauser ble gikk det fortere enn turen sørover. Ved bilen var vi alle enige om at det hadde vært en flott tur.

Et par dager etter var jeg igjen på tur. Denne gangen startet jeg hjemme og gikk den – etter hvert – vanlige turen mot Bore kirke og på sørsiden av elva til Gruda og videre mot Øksnevad.

Det går en vei opp til Grudavarden, og denne bakken gjør at turen ikke helt går på flat vei. Det blir noen minutter med pulsen på over 90% av maks, og gir således god kondisjonstrening.

Nå er det også flott utsikt oppe i høyden. Det er mulig å se store deler av Jæren, ut til Hå. Denne dagen var toppene innover hvite. Det hadde nok ikke vært greit å gå tur oppe i høyden denne dagen.

Nede på flaten, på vei mot Tangarholen og over Lukemyr, ble det hvitt også rundt meg. Det var stort sett hagel som kom ned, men det dekket bakken. Sørover fra Øksnavad mot Klepp, langs Jærveien, var det så pass mye «hvitt» at jeg måtte gå forsiktig.

Videre hjemover, smeltet det ganske kjapt. Det var meldt om ganske sterk vind denne dagen. (derfor ingen tur langs stranden.), men bare et par plasser tok vinden så pass at jeg kunne kjenne den. Det ble 12-13 kilometer denne dagen, og selvsagt var det en flott tur.

Dagen etter var det igjen en kort tur. Denne gang var det broderen som ville på en tur, men den kunne ikke bli lang. Han sliter fortsatt med en fot som ikke helt vil oppføre seg. Jeg kom med forslag om å gå fra Bore til Fuglingene og tilbake langs stranden.

Dette er nok i utgangspunktet en kortere tur enn fra Sele til Hellestø. Siden vi har tatt den turen en del ganger syntes broderen det ville være greit med litt avveksling.

Vi ble enige om å gå i sporene etter gjengen fra gate. Bortsett fra at bakken – og sporene – denne dagen var dekket med snø. Det var et par centimeter, og siden underlaget ellers bestå av tørr eng eller sand, så hadde vi ikke noe problem med glatt sti.

Da vi kom ut på stranden ved Fuglingene, gikk sjøen nesten helt inn til sanddynene. Sist jeg gikk her var sandstranden bred og fin. Det veksler ganske kjapt.

Vi hadde ikke bestemt hvor langt vi ville gå, men da vi kom nord til der vi kunne ha tatt tilbake til parkeringsplassen, ble det til at vi fortsatte nordover. Det ble en tur helt til Elvenes.

Den lange sandstranden, og ikke minst en lang tur på bilvei tilbake til Bore og bilen, gjør at turen virker mye lengre enn den faktisk er. Vi brukte så vidt over en time på turen, og da kan den ikke være mer en 6-7 kilometer. Men en fin tur var det uansett.

Fra Orre til Reve.

Orrestranden og Revestranden.

Det er kjedelig å gå standturer. Jeg begynne så smått å bli lei av sand og sjø – og ingen bakker. Denne vinteren har blitt lang og fortsatt ser det ut som om kulden ikke slipper taket.

Hjemme var det et tykt rimlag på bakken. Det så neste ut som om det hadde kommet snø. Bilene var helt nedfrosset, og med noen få kuldegrader, var det vinterforhold.

Som vanlig mente jeg det ville være mulig å gå tur på stranden. Der er det normalt ikke mye som hinder meg fra å gå noen kilometer. Naturlig strøing er helt greit, men jeg kunne tenke meg «vanlig» vintervær med varmegrader og nedbør.

Det var sol fra morgenen av, og værmeldingen mente sola ville skinne store deler av dagen. Vinden ville bli bris, men med sterkere vind i kastene. Jeg var – igjen – klar for en strandtur.

Det var en stund siden jeg hadde vært på Orre. Ikke lenge siden, men lengre enn på de andre vanlig utgangspunktene for strandturer. Orre-stranden er lang og om sanden er hard, er det greit å gå fra den ene enden til den andre. For å gå hele stranden, måtte jeg først bort til elva – sørover.

Det var ikke mange andre på tur denne dagen. Været burde ikke være noe hinder, men muligens fare for glatte veier holdt pensjonistene hjemme. Det er jo stor sett oss pensjonister som har anledning til å gå tur midt på dagen.

Jeg tok stien på innsiden av sandkulene på vei sørover. Der var det satt opp nye gjerdestolper, og det kunne se ut som om et nytt gjerde ville sperre stien flere plasser. Det så litt idiotisk ut. Blir gjerdet slik vil det krysse stien mange ganger...

Da jeg kom ut på stranden og satte kursen nordover, fikk jeg vinden rett i mot. Etter min mening var den sterkere enn det YR hadde meldt. Det ble kaldt. Jeg var glad for å ha på vinterklær...

Denne gangen gikk jeg helt i sjøkanten fra Åtangen til Sørnes og videre til Revtangen. Denne gangen var det ingen andre ved Revtangen. Her treffer jeg vanligvis folk som kikker etter fugler.

Selv med en sterk nordlig bris og ganske store bølger på nordsiden av Revtangen, kom bølgene inn fra sør på den andre siden. Et ganske merkelig fenomen.

På nordre Revesanden var det dukket opp mye mer rullestein. Nå var bare den helt sørlige tredjeparten sandstrand. For bare et par år sidden var alt sandstrand.

Det var kaldt å gå i mot vinden nordover. Jeg var ikke helt sikker på om jeg burde gå helt nord til Reve havn. Jeg kom ikke det siste stykket, og fikk ikke den vanlig stoppen i båthuset ved Reve havn. Det lå en stor is-svull i veien.

Det ble mindre kaldt på vei tilbake til bilen. Sola sto så pass lavt at den skinte rett inn i øynene, og oppe i sanddynene, var det ofte vanskelig å se stien under marehalmen i skyggen.

Jeg lurte et øyeblikk på å ta sør til elva også på tilbaketuren, men da jeg kunne se Friluftshuset, ble det til at jeg gikk rett mot bilen.

Det er jo egentlig en enkel tur å gå i strandsonen. Likevel kan jeg kjenne at jeg har vært på tur etter 13 kilometer og to og en halv time. Store deler av turen går i høyt tempo. Det er jo lite som utfordrer pusten, men jeg tror likevel det gir effekt på kondisjonen.