Fra Orre til Reve.

Orrestranden og Revestranden.

Det er kjedelig å gå standturer. Jeg begynne så smått å bli lei av sand og sjø – og ingen bakker. Denne vinteren har blitt lang og fortsatt ser det ut som om kulden ikke slipper taket.

Hjemme var det et tykt rimlag på bakken. Det så neste ut som om det hadde kommet snø. Bilene var helt nedfrosset, og med noen få kuldegrader, var det vinterforhold.

Som vanlig mente jeg det ville være mulig å gå tur på stranden. Der er det normalt ikke mye som hinder meg fra å gå noen kilometer. Naturlig strøing er helt greit, men jeg kunne tenke meg «vanlig» vintervær med varmegrader og nedbør.

Det var sol fra morgenen av, og værmeldingen mente sola ville skinne store deler av dagen. Vinden ville bli bris, men med sterkere vind i kastene. Jeg var – igjen – klar for en strandtur.

Det var en stund siden jeg hadde vært på Orre. Ikke lenge siden, men lengre enn på de andre vanlig utgangspunktene for strandturer. Orre-stranden er lang og om sanden er hard, er det greit å gå fra den ene enden til den andre. For å gå hele stranden, måtte jeg først bort til elva – sørover.

Det var ikke mange andre på tur denne dagen. Været burde ikke være noe hinder, men muligens fare for glatte veier holdt pensjonistene hjemme. Det er jo stor sett oss pensjonister som har anledning til å gå tur midt på dagen.

Jeg tok stien på innsiden av sandkulene på vei sørover. Der var det satt opp nye gjerdestolper, og det kunne se ut som om et nytt gjerde ville sperre stien flere plasser. Det så litt idiotisk ut. Blir gjerdet slik vil det krysse stien mange ganger...

Da jeg kom ut på stranden og satte kursen nordover, fikk jeg vinden rett i mot. Etter min mening var den sterkere enn det YR hadde meldt. Det ble kaldt. Jeg var glad for å ha på vinterklær...

Denne gangen gikk jeg helt i sjøkanten fra Åtangen til Sørnes og videre til Revtangen. Denne gangen var det ingen andre ved Revtangen. Her treffer jeg vanligvis folk som kikker etter fugler.

Selv med en sterk nordlig bris og ganske store bølger på nordsiden av Revtangen, kom bølgene inn fra sør på den andre siden. Et ganske merkelig fenomen.

På nordre Revesanden var det dukket opp mye mer rullestein. Nå var bare den helt sørlige tredjeparten sandstrand. For bare et par år sidden var alt sandstrand.

Det var kaldt å gå i mot vinden nordover. Jeg var ikke helt sikker på om jeg burde gå helt nord til Reve havn. Jeg kom ikke det siste stykket, og fikk ikke den vanlig stoppen i båthuset ved Reve havn. Det lå en stor is-svull i veien.

Det ble mindre kaldt på vei tilbake til bilen. Sola sto så pass lavt at den skinte rett inn i øynene, og oppe i sanddynene, var det ofte vanskelig å se stien under marehalmen i skyggen.

Jeg lurte et øyeblikk på å ta sør til elva også på tilbaketuren, men da jeg kunne se Friluftshuset, ble det til at jeg gikk rett mot bilen.

Det er jo egentlig en enkel tur å gå i strandsonen. Likevel kan jeg kjenne at jeg har vært på tur etter 13 kilometer og to og en halv time. Store deler av turen går i høyt tempo. Det er jo lite som utfordrer pusten, men jeg tror likevel det gir effekt på kondisjonen.