Tur på sykkelsti og vei mens isen smelter.

En rundtur hjemmefra på 12 kilometer.

Jo, det er mulig å trosse varsel om oversvømmelser, sterk vind og snøskred, uten å sette hverken liv eller helse i fare. Denne dagen vartet YR opp med skikkelig dårlige nyheter. Det var snakk om storm i kastene, snøskredfare, og oversvømmelse. Alt på en gang. Mange gule farevarsel med andre ord.

Nå er vel snøskredfaren ikke særlig stor uansett snømengder på flate Jæren, men med grønne marker og bare noen spredde flekker av snø, så virker det helt feil å melde noe slikt.

Vind og nedbør, er noe annet, og denne dagen skulle det blåse skikkelig – i følge YR. Jeg har jo gått tur i vind tidligere, og vind over 17-18 m/sek, er ikke å kimse av. Det kan være skikkelig tungt å gå med så sterk vind i mot, og med slik vind bakfra, kan det være vanskelig å holde balansen.

Først kom snøen og laget det utrivelig å gå tur. En skitur ble løsningen,. Så kom det mildvær og regn. Det var omtrent umulig å holde seg på beina, og det ble et par inne dager, bare avløst av et besøk på treningsstudio.

Jeg så fram til vanlig vinter, med litt regn og ikke tegn til is og snø. Selv med 7 grader og regn tar det likevel tid før snøen forsvinner. Søndagen gikk uten tur.

Mandagsmorgen blåste det fortsatt, men vinden minket litt ut over morgenen. Det lå igjen en og annen snøflekk, og det var fortsatt litt is enkelte plasser.

Med sterk vind var det ikke snakk om en tur langs stranden. Det måtte bli en helt vanlig treningstur rundt Gruda til Øksnevad, om Klepp og hjem.

På vei nedover mot Bore, kunne jeg kjenne vinden, men den var langt fra så sterk som meldt. Den laget i hvert fall ingen problemer. Nå kom det noen dråper flygende. Ikke mange, men nok til at det ble litt surt – en kort stund. Selvsagt var nedbøren ikke med i varselet. YR mente det ville være opphold.

Nede på Bore er det noen som har elva i bunnen av hagen om sommeren og hagen i bunnen av elva om vinteren. Alt var som vanlig, men slikt kalles ikke flom.

På nordsiden av Borevarden, på vei mot Gruda, var det is i veien. Turveien hadde ikke blitt brøytet og den nedtråkkede snøen forvandlet til is. Fortsatt gikk det greit å komme fram.

Først oppe på Grudavarden, hele 75 moh, og over de åpne jordene, kunne jeg kjenne vinden. Øverst, uten le, var nok vindkastene opp mot 20 m/sek et kort øyeblikk.

Litt til min overraskelse, tittet sola fram, og det ble sikt utover mot havet. Videre over mot Øksnevad, var det denne dagen helt uproblematisk å gå. Jeg kunne se at det hadde flommet vann i ganske store mengder enkelte plasser. Vannet hadde skyllet vekk sand og grus og laget dype løp.

Det er jo litt rart å se grønne marker og bare veier når YR mener det er fare for snøskred, men nettopp grønne marker og bare veier er det jeg egentlig er vant med på denne tiden av året.

Det er ikke lenge til snøklokkene og krokus titter frem. Det vil antakelig være hestehov i blomst etter bare noen få soldager.

Fra Øksnevad tilbake til kjøkkenet er en litt kjedelig del av turen. Det blir et par kilometer langs vei og en siste kilometer inne i byggefeltene. tilsammen blir det likevel 12 kilometer i god fart og med en bakke som i hvert fall gir litt trening.