En tur fra Gramstad til Resasteinen og videre til Skaret og Dalsnuten.

En grei tur i et litt trist vær.Jeg syntes det ville være greit med en litt kort tur denne dagen. De siste årene har det kommet en periode sent på høsten der jeg ikke ser fram til langturer. Det har antakelig blitt litt mange turer på opp mot tre timer, og det har tatt på.

Det er i tillegg slutt på turene til Blåfjellenden for dette året, og jeg har ikke det å se fram til. Det er vanskelig å finne turer som jeg synes er kjekkere en de, og det er jo – hvert år – litt trist at nok en sesong er over.

Det var en stund siden jeg hadde gått den litt kjappe rundturen fra Gramstad til Resasteinen rundt Skaret, over Dalsnuten tilbake til bilen. En rundtur med tre topper og som er på godt under tre timer.

Værmeldingen var overskyet, med lite vind og ikke noe nedbør. Hjemme på morgenen var det fuktig i gresset, og da jeg kjørte innover mot Sandnes, gikk vindusviskerne. Det kunne se ut som om det ville bli en fuktig tur.

I Sandnes var det tørre veier og på parkeringsplassen var det ikke antydning til nedbør den dagen.. Det var bare å legge i vei oppover bakkene mot Fjogstadnuten. Det går antakelig saktere i bakkene enn før, men jeg kommer opp de første kneikene uten å bli for andpusten.

Selv nede på parkeringsplassen var det få folk, og oppover bakkene var det ingen andre. Det var spor i stien, men de kunne godt ha vært fra søndag. Det kunne bli en ensom tur – uten andre, selv om jeg oftest treffer noen ved Resasteinen.

Det er jo litt greit å kunne gå en tur i skikkelig terreng, nesten med utsikt over sentrum av Stavanger eller Sandnes hele veien – uten å treffe andre. Uten om lørdag og søndag, er det lett å finne en tur der jeg omtrent ikke treffer andre.

Denne dagen ble det en tur uten at jeg engang så folk før jeg nesten tilbake til bilen – på toppen av Dalsnuten så to jenter. Det har hent - en gang – at jeg har vært alene på toppen av Dalsnuten. Denne gang var det få andre.

Det hadde ikke kommet mye nedbør den siste tiden, likevel var det fortsatt vått i myrene og det var glatt i sorpa. I bakkene oppover der sola har fått tak, var det mye tørrere. Det var likevel en skikkelig våt tur.

Jeg kom meg greit opp til Resasteinen og videre oppover til Skjørestadfjellet. Flyvraket fra krigen viste så vidt, og jeg for bare forbi. Også denne gangen ble det en tur over flyene bort til Midtskaret og så tilbake til veien fra Skjørestad mot toppen.

Veien nedover mot Skaret var oppgått og det var mye sorpe. Første gang jeg gikk her, og det er ikke så veldig mange årene siden, viste stien omtrent ikke i det hele tatt. Det må være mange flere som bruker denne veien nå.

Det ble en tur rundt Skreppå og bort til Sørdalsleitet, og så over Kyrkerindå og opp mot Dalsnuten. På toppen hilste jeg så vidt på jenten før jeg tok trappene på Nordsiden og ned mot Revholstjørn.

Langs veien hang det refleksbrikker som hadde vist vei i helga med «1000 lykter bak Dalsnuten». Jeg hadde ikke problemer med å finne veien tilbake til parkeringsplassen. Det ble 15.000 skritt og omtrent 10 kilometer, og jeg brukte nesten 3 timer på turen.