En vanlig søndagstur med godt følge.
Det må bli en søndagstur. Selv om det har blitt noen turer sist uke.
Og det skjer av og til uventede ting. Min eldste sønn (ingen guttunge akkurat, men snart 40) har gitt beskjed om at han godt kunne tenke seg å være med på søndagsturene - av og til…
Det er noen år siden arvingene var med på tur, og det ville selvsagt være kjekt å ha med en av guttene igjen. Nå hadde vi en liten prøvetur forrige uke. Da gikk turen til Bjørndalsnuten, ikke mer enn en god time opp og ned.
Denne uka måtte det bli en litt lengre tur. Bynuten er en passe lang tur. Det tar fort mer enn tre timer fram og tilbake. Det er mange og lange bakker å bryne seg på, men utsikten på toppen er bra.
La meg bare slå fast med en gang - jeg har ingen mulighet til å henge på min sønn. Han har en langt bedre kondisjon enn det jeg kan oppnå. Ikke det at han sprang fra meg oppover bakkene, han ventet høflig på opphavet. Men han kunne ha sprunget fra om han ønsket.
Det burde være deprimerende, men merkelig nok, virket det bare å være i tråd med naturens orden. Det var greit å se at avkommet er i stand til å ta over…
Denne dagen var vi så avgjort ikke alene om å ha Bynuten som turmål. Alt da vi kom, kunne vi se en del folk oppover veien. Ikke alle skulle til Bynuten. En del går også til Selvikstakken.
Det betyr uansett mange biler på parkeringsplassen, men vi fant nå en plass.
Det var ikke direkte varmt fra starten. Så snart sola tittet frem blant skyene, ble det imidlertid god temperatur. Etter en stund kom jakkene av, og vi tok meste parten av turen i bare blusen. Det er egentlig bra så sent på året.
På toppen var det en del folk, antakelig skulle en del videre på andre siden for å gjøre en rundtur av det. Vi for vår del tok samme vei tilbake.
Det første stykket nedover traff vi ikke en kjeft. Litt underlig. Da det først dukket opp folk, kom de i mengder. Vi møtte folk stort sett hele veien, og selv helt nede ved bilene var det noen som startet.
I de siste bakkene nedover mot parkeringsplassen, kunne jeg kjenne at vi nok hadde gått litt fortere enn det jeg etter hvert anser som “normalt”. Det fikk meg til å tenke på hvordan det kjentes de første gangene jeg gikk her. Selv om jeg var adskillige år yngre var jeg vesentlig trettere enn denne søndagen. Trening i noen år, gir noen fordeler.
Nede ved bilen kunne jeg konstatere at det hadde vært en grei tur. Både når det gjelder fart og når det gjelder følge.
Takk for turen til min sønn.
Fredag til lørdag - som vanlig.
Denne gang ble det bare broderen og jeg. Til Blåfjellenden naturligvis. Det begynner å bli sent på året, og broderen avslutter sesongen i heia noe tidligere enn meg. Han hadde lyst på en overnattingstur til i år.
For å si “takk for i år” og se nedover dalen med skikkelige høstfarger, og drømme om at vi igjen skal få oppleve våren med sine vare grønnfarger. Ikke noe stort ønske, og et som høyst sannsynlig vil bli oppfylt. Men i vår alder er intet sikkert, så et skikkelig farvel for dette året er likevel påkrevd.
Været innover var omtrent slik det bør være i midten av oktober. Litt vind, litt regn, skyer og 4-5 grader. Varmere, så hadde det regnet skikkelig. Klart vær, så hadde det vært frost. Midt i mellom er bra.
Med høstferie på gang, ville vi neppe bli alene. Det var en masse spor innover. Både etter store støvler og mindre sko. Med skolefri, ville det muligens være familier på vei.
Det viste seg å stemme, men i tillegg var det to foreldrepar med hver sin lille gutt på omtrent et år. De små knøttene krøp rundt på gulvet da vi entret hytta.
Det var fedrene som hadde båret ungene, mødrene tok seg av bagasjen. Som ikke var liten.
Framme på Blåfjellenden ventet en overraskelse. 4 geiter. De hadde kommet fra Flørli samme dag - i følge med tre ungdommer. Opp trappene…..
Det hadde gått helt greit i trappene, selv om det tok litt tid før alle dyrene ville gå på treverket enkelte steder. Ungdommen kunne fortelle at de forsøkte å trene geitene til å bære kløv.
Kvelden ble kjekk. Tiden går fort i godt selskap. Morgenen gikk også greit. Alle tok i et tak med vasking og rydding.
Det hadde ikke vært frost om natten, men temperaturen var ikke mange gradene over null. Vi hadde på vindfleece da vi startet opp bakken, og tok den ikke av. På tilbaketuren fikk vi vinden i fleisen, og selv om den ikke var særlig sterk ble det surt - på tross av vindfleecen - over kantene.
For første gang i år var vinterlua med, og ble brukt.
Det var tåke på toppene, den forsvant etter hvert, men da var det noe vått i lufta. Selv om det nok var surt enkelte plasser, ble det en fin tur tilbake.
Og det var masse folk i heia. Vi møtte 15 stykk på dagstur og en god del som ville inn til hytta.
Turen inn gikk kjapt, returen tok litt lengre tid, men fortsatt gikk det greit. Vi ble likevel innhentet av en kar som passerte oss rett over toppen av bakken, han på vei inn. Han sprang riktignok, men brukte antakelig ikke mer enn en time hver vei.
Fin tur tidlig i oktober.
Etter en kjempetur på søndagen hadde det muligens passet med en “pause”, men når værmeldingen varter opp med omtrent det samme været på mandagen - og dårligere vær utover, så får det heller være om beina kjennes litt tunge.
Nå ble det egentlig meldt om mer skyer og mer vind, men håpet på godt vær er der alltid.
Det måtte bli til Sandvatn. Det er ei fonn som jeg skulle ha sjekket opp. Er snøen vekk, eller ligger det fortsatt noe kaldt og hvitt i skråningen?
Hukommelse er merkelige greier. Dette året må da snøen ligge lenge? Nei, jeg sjekket tilbake, og i 2012 lå den samme fonna omtrent som i år. Bildet den gangen var riktig nok fra 30. September, og vi er nesten en uke senere, men …
Mine gamle tur-rapporter viser også at det ikke egentlig er spesielt sent med turer inn til Sandvatn. Det er år der jeg har gått helt i slutten av oktober. Med andre ord fortsatt håp om en tur eller to til i år.
Jeg er sikker på at det å finne fjelltjæreblom i blomst i oktober, heller ikke er noen sjeldenhet. Jeg kan ikke huske å ha sett blomster så sent. Det er jo litt kjekt at det fortsatt er farger i fjellet.
En mandag i oktober. Vil det være andre i heia? Det var andre. Rett oppe i bakken gikk jeg på far og sønn. Gutten var 6 år og hadde nettopp begynt på skolen, og han hadde en søster på 3 og et halvt, og hva var mitt navn? Gutten hadde gått fra hytta for tre timer siden (god fart det…) og var fortsatt i godt humør. Godt gjort.
På vei tilbake møtte jeg en familie på fem. Ungene hadde knapt tid til å snakke med en gammel gubbe som kom stavrende i mot - med stokk. Foreldrene stoppet og vi fikk en liten drøs. De var vant med fjell og tur, og så ikke mørkt på om det ville blåse mer på returen dagen etter. I skolens høstferie, kan det hende at det kommer flere innover, men jeg så ingen.
Det er ikke alltid like enkelt å vite hvordan turen blir. Med en del timer på beina de siste dagene, burde det være tungt. Denne gangen var det greit å gå. Det var faktisk så greit at det ble litt småspringing oppover bakkene - et tydelig tegn på overskudd og god form. Det må være den lette sekken som gjorde utslaget.
Uansett årsak så er det kjekt å være på tur når kroppen fungerer og ting både er lett og enkelt. Dette var en slik dag.
Det ble en tur der jeg gikk og småsang for meg selv. Selv om vinden nok var oppe i 12 m.sek så måtte jeg holde igjen for å ikke presse på for mye.
Bakken var tør. Det var lite sorpe. Det var mulig å stole på at skoene satt på fjell og stein. Det betød god fart begge veier. Jeg var hjemme i god tid til middag…
Sammen med bestyrerinnen og broderen.
Det måtte bli tur til Blåfjellenden denne helga. Bestyrerinnen har ikke vært på hytta siden siste skitur i år. Så mye har kommet i veien, men denne uka stemte det meste.
Og i hvert fall værmeldingen. Etter en del om og men, slo den seg endelig til ro med at det ville bli bra vær - skikkelig bra vær - både lørdag og søndag.
Om ikke hele lørdagen så store deler av dagen.
Det ble ingen stor diskusjon på fredagen, og ut på kvelden ga broderen beskjed om at han også kunne tenke seg å bli med. Godt selskap er halve turen. Vi regnet med at det ville bli rimelig fullt på hytta. Lørdagskveld og god værmelding og første helga i høstferien.
Turen innover startet greit, men vi fikk fort melding om at det var andre på vei. 40 stykker ble nevnt. Og det skulle komme en god del folk fra Flørli…
Nå viste det seg at noen av disse 40 var på dagstur, og at andre, med små unger snudde. Vi ble likevel 53 som overnattet.
Nå var vi ikke spesielt bekymret om det kom mye folk. Det har vi vært før, over 60 bare på den gamle hytta. Og vi - dvs bestyrerinnen og jeg, har eget rom.
Broderen fikk ta til takke med benken i stua.
Vi har i høst hatt noen strålende morgener på Blåfjellenden, og denne føyde seg pent inn i rekken. Vindstille, sol og i hver fall ikke frost - det var rim på plankene. De ble spinnglatte.
Etter en rolig frokost var det vask og rydding. Vi var nesten sist ut av hyttene, og da så det ikke så verst ut. Under pakkingen av sekkene kom bestyrerinnen med det revolusjonerende forslag at vi skulle ta den gamle stien tilbake. Og på den måten gjøre en rundtur ut av det. Både broderen og jeg er gamle stabeist i vår beste alder, ingen endringer i rutiner takk…
Heldigvis fikk bestyrerinnen overtalt oss. (Beslutningen var tatt …)
Om det ikke kommer ut: vi har aldri i løpet av 30 år tatt den veien tilbake til Hunnnedalen…
Og det ble en riktig fin tur. Stor takk til bestyrerinnen som fikk oss med på dette.
Det er selvsagt stigning opp til Leitesvann. Bratt til og med, men som alltid, vi kommer jo opp.
Og det var jo greit å se på barmark stedene der vi har gått på ski så mange ganger. Nå ble det jo litt leting etter stien, og enkelte plasser var vi litt utenfor - opp den bratte bakken i solhålå fant vi lite spor av folk og sau.
Stien på østsiden av Leitesvann går langs vannet. Her er det ingen ting som skygger for sola. Vi hadde den i ansiktet og vinden i ryggen. Da må det bli behagelig.
Det var også en dag for å få med seg naturen og utsikten. Blikk stille vann med fjell og trær speilende. Nydelig, men vanskelig å fange med kamera.
På dårlig merket og delvis “forsvunnet” sti ble det ikke den dagen det gikk fortest, Det var helt i orden. Dagen var så perfekt for heietur, som det går ann å få det.
Det var en av de turene der det virkelig var kjekt å være på tur, hvor det ikke gjorde noe om det var bakker, sekken noen kilo tyngre enn nødvendig, glatt stein og våt myr.
Og så fikk vi sett terrenget uten snø. Takk til bestyrerinnen som fikk oss med på eventyret.
Høsttur til Tomannsbu
Hva med en tur til Tomannsbu? Egil måtte en tur innover for å prøve å ordne solstrømmen, og kunne tenke seg følge på turen.
Det var snakk om en overnatting - onsdag til torsdag. Da er det greit å være pensjonist. Det er ikke noen jobb som hindrer tur. Selvsagt ville jeg være med.
Det passet på mange måter greit med en tur til Tomannsbu. Ikke har jeg fått anledning til å besøke hytta dette året, og det har da ikke regnet på en stund?
Det med regn eller nedbør er viktig når det gjelder tur til Tomannsbu. Jeg synes stien opp Tveidebrekka og videre innover er utrolig sorpet, og i regnvær blir sorpa bunnløs enkelte plasser.
Med nesten ikke nedbør siste uke, burde det være gode forhold. Værmeldingen var i hvert fall god. Sol og tørt onsdag og overskyet på torsdag. Her var det bare å hive seg med.
Så feil kan man ta.
Det var sorpe. Det var bedre å gå ute i myra enn å følge stien.I
Innover hadde vi et flott vær. Ikke for kaldt, og lite vind - og sol. Tilbake til bilen var det litt annerledes: litt yr, overskyet og vind i mot. Akkurat slikt vær det er vanskelig å ta ut i. Men som alltid, det blir bedre så snart varmen kommer og beina ikke er alt for stive.
Egil fikk selvsagt orden på det elektriske, jeg fikk orden på gulvvask og matlaging. Det ble jobbet fra vi kom inn til middag, og fra morgen til omtrent 12.
På denne turen var det to ting som virkelig skilte seg fra det ordinære.
På vei innover møtte vi to karer. De hadde vært på hytta og fisket - uten å få noe, og var nå på vei tilbake.
Fottøyet på den ene karen var ikke helt vanlig. Eller rettere sagt mangel på fottøy. Han gikk barbeint, og påsto at det var slik han pleide å gå.
Det må jo være det helt riktige for de som mener utstyret er blitt alt for “fancy”.
Vi traff tre jenter som var på dagstur, og skulle til Tomannsbu. Alle hadde hund, og alle gikk alene.
Det er flere jenter som tar ut alene. Og det synes jeg er helt i orden. Å treffe tre stykker er fortsatt så uvanlig at jeg legger merke til det.
At så pass mange jenter synes det er i orden å ta ut alene, at de virkelig tar på tur på tross av fjellvettregler og mulige “advarsler” er mer en greit. Det er fint. Aleneturer skal ikke bare være for oss “gutter”.
Vi er kommet til oktober. Det merkes på fargene. Rødt, brunt og mørke farger dominerer over grønt. Det er fortsatt blader på bjørka, og liene begynner å få den rette høstfargen. Det mangler fortsatt frost for at trærne skal få den virkelig fine høstfargen. Kan fargen komme i helga?
Litt farger, men fortsatt mildt.
Det blir høst i år også. Trist men pent.
Det ligger noe treverk ute i myra mot Sandvatn. Det skulle ha vært lagt på plass.
Greit å ha en unnskyldning til tur innover. Og Blåfjellenden ligger jo der, klar til å ta i mot oss glade vandrere.
Jeg pakket for et par dager på fredagen. Før jeg kunne ta fatt på turen opp mot Hunnedalen, var det sosiale forpliktelser. Gamle mødre må besøkes.
Det er fortsatt blader på bjørka, og den er fortsatt stort sett grønn. Det har så langt i år ikke vært frost. Med blogg er det enkelt å sjekke hvordan været var de siste årene. Og noen år var det fortsatt blader på bjørka, mens i andre var trærne bare. Tidligere år har ofte hatt en frostnatt eller to i september. Jeg klager ikke, og håper vinteren holder seg vekk en stund til.
Det må derimot kulde til for at bjørka skal få den riktige fine høstfargen. På denne turen var det en regnbue som sto for fargespillet. Det var meldt vekslende vær. Jeg fikk regn på meg helt i starten, men innover var det stor sett opphold og noen glimt av sol. At det regnet rundt om, viste jo regnbuen.
Andre som kom innover hadde hatt dårligere vær med skikkelige bøyer.
Det var ikke bare sekken som var tung denne dagen. Med masse jobbing de siste dagene + trening og tur, kjentes beina skikkelig tunge. Turen innover gikk i et rolig tempo. Det merkelige er at det ikke er større tidsforskjell på “rolig” og “full fart".
Det som normalt går unna på litt over to timer, blir adskillig lettere i “rolig” tempo, og bare 5-10 minutter lengre.
Inne på hytta satt det to par. De hadde gått fra Flørli tidlig - ferja går i 6 tiden. Og hadde hatt en del regn. Men syntes det likevel hadde vært en grei tur.
Lørdagsmorgen ble det en del jobbing. Regnet gjorde at jeg utsatte arbeidet i myra, men etter en stund kom sola igjennom - for en stund, og jeg tok med utstyr og drill for å jobbe. Det ble gjort noe…
Jeg ble ikke helt ferdig, men slik at det i hvertfall kan stå en stund.
Pannekaker er grei lunsj, spesielt når gamle kjente kommer innom på tur mot Langavatn. Det ble en hyggelig time.
Og hva så. Det ville komme en del folk - sengene var alle bestilt. Det var tidlig på ettermiddagen - 4. Jeg pakket og for av gårde.
Det var planen og ta det med ro en dag, men turen over heia er ikke så lang. Det kom en hel gjeng danske gutter inn til hytta på dagstur. De startet en stund før meg. Jeg regnet ærlig talt med å ta disse igjen oppe i bakken. Ikke tale om. Guttene hold et godt tempo og jeg tok bare langsomt innpå. Nå ble det noen små stopp underveis for å snakke med folk som kom i mot, og slikt tar jo tid…
Jeg kom meg omsider forbi men da var vi nesten helt nede i Hunnedalen. Guttene fra Danmark var i god form,
Ettermiddagstur med bestyrerinnen
Merkelige greier. I helga hadde jeg vært så heldig å få til en litt lengre tur enn det som har vært vanlig i det siste.
Det merket jeg selvsagt i beina - de var ikke helt i orden mandags morgen. Det var liksom ikke en ny tur jeg gikk og tenkte på.
På ettermiddagen ble det fra bestyrerinnen ymtet frampå om en liten utflukt - det var jo så bra vær….
Og det ble jeg med på.
Det hadde vært godt vær på mandagen, i løpet av ettermiddagen trakk det opp noen skikkelig mørke skyer i sør. Det kunne så avgjort se ut som om det ville komme regn.
Det var ikke helt i tråd med planene.
Nå er erfaringen den at de skyene som ligger nede i horisonten ikke alltid gir et godt bilde av været som kommer. Både når det regner og snør og når det trekker over.
Jeg blir ikke lenger lurt av noe som kan se ut som en lysning i skydekket i horisonten, og derfor bærer bud om opphold.
På samme måte betyr ikke tunge skyer i horisonten nødvendigvis regn, i hvert fall ikke sånn med det samme.
På vei oppover mot Holmavatn og Synesvarden, som var turmålet denne dagen, ble himmelen lysere og tur ville det bli - uten regn til å begynne med.
Det var biler på parkeringsplassen, men uten om to karer som kom i mot nesten helt til å begynne med, var vi alene på hele turen.
Tørt i bakken, greit å gå, litt vind, men uten nedbør. Det måtte bli en fin tur.
Bare for å ha sagt det, bestyrerinnen er kommet i bra form etter hvert. Det gikk i et greit tempo oppover bakkene fra Holmavatn til Synesvarden. Selv de bratteste (ikke særlig bratte, men…) bakkene gikk greit unna.
På lågheia - “den siste rest av det brune Jæren” - var det tydelig høst. Brunt var den dominerende fargen. Det var lite fugl, utenom en og annen kråke. Det var derimot sau i hopetall. De var antakelig kommet ned fra heia og fikk noen dager her ned i lavlandet.
Mellom Steinkjerringå og Holmavatn var det fortsatt masser av Blåknapp i blomst. Noen planter holder ut til frosten kommer.
På parkeringsplassen var det ennå færre biler enn da vi kom. Det var nok ikke mange på tur en mandagsettermiddag. Det var egentlig dagen for tur, turen ble fin den.
Takk til bestyrerinnen som dro meg med.
