Søndagstur med flott vær og flott følge

Langs Jærkysten.

Værmelding er en fin ting. Etter å ha meldt om finvær, null regn, lite vind, sol, men litt kalt i lengre tid, hender det at bestyrerinnen finner ut at hun vil på tur.

På fredagskvelden ble det gitt klar melding om at det måtte bli tur på lørdagen. Helst langs sjøen, fra Hå til Varhaug for eksempel.

Kjekt det, og det kunne for så vidt passe greit med en tur nede i strandkanten.  Jeg tok kontakt med broderen, og han ville ta opp turforslaget med sin frue.

Planen for søndagen ble også luftet med svoger og svigerinne på fredagen.

Søndagsmorgen ble det klart at vi ville bli 6 stykker på turen. Det var også enkelt å fastslå at turen måtte starte på Hå gamle prestegård. Og at v i måtte ha transportmulighet fra Varhaug tilbake til Hå.

Resten av opplegget lå mer i tåka. Hvor mange som skulle gå begge veier, om noen, og hvor vi skulle treffes. Hvilken bil som skulle stå igjen. Ikke alle kunne kjøre alle bilene…

Logistikken kom på plass, men ikke uten en viss forvirring og diskusjon.

Jeg så ikke syn på en skitur. Legger og lår var stive og vonde etter lørdagens tur. Det var ikke helt enkelt å krølle seg inn i bilen, men humøret steg adskillige hakk etter som hele gjengen kom sammen på Hå.

Været var usedvanlig samarbeidsvillig.  Sol, lite vind og temperaturen steg etter hvert til over null.

Turfølget var på samme måte samarbeidsvillig. Det gikk greit fra start. Vi holdt et mer enn greit tempo. Alle hadde likevel pust nok til å holde praten gående.

Fint vær, godt selskap, flate veien og skikkelig fin natur, hva mer skal til for å ha det bra?

Det gikk fort og lett over Komedelen og ned til Reimebukta. I hvert fall syntes jeg det. Ved sjøhusene, nede i vannkanten er det laget sitteplasser og bord. Vi hadde omtrent gått halve turen. En pause var på sin plass. Vi skremte antakelig vekk et par som hadde slått seg ned her, men forhåpentlig vis ikke for brutalt.

Når bestyrerinnen er med på tur, er det obligatorisk med kaffe og kjeks. Og prat. Det var mulig med en skikkelig pause denne gangen, for sola sørget for passe varme.

Videre nedover mot Varhaug, måtte vi ta det litt mer forsiktig. Sola hadde tint det øverste laget, og gjort det skikkelig sleipt. Det var noen lange spor et par plasser, men heldigvis var det ingen av oss som skled ut.

På Varhaug ble det tatt midlertidig farvel med damene. De satte seg i bilen for å kjøre tilbake. For oss ble det å gå.  Nå var vi ikke alene. Det var mange andre på tur, og med folk foran, blir det lett litt høyt tempo – for å komme forbi, selvsagt…

Det gikk greit unna, og det tok ikke så veldig lang tid før vi atter var ved Reimebukta. Der sa broderen fra om at vi nok måtte ta det litt med ro. Han har skulket treningen en del i det siste. Hytteprosjektet krever sitt.

Det ble ikke så veldig mye roligere videre, og jeg tror vi alle var glade for å se Hå gamle prestegård dukke opp bak neset.

En kjekk søndagstur i godt selskap, og med et skikkelig bra vær.

---

 [E1]

Brekkå på ski.

Lørdagstur på ski.

Skitur? Tanken slår meg plutselig på fredagskvelden. Det er ikke ski og snø jeg først og fremst tenker på. Slike turer kommer ganske langt bak i min prioritering.

Det må dessverre av og til trenes for turene inn til Blåfjellenden. Og når værgudene skuffer med et tynt lag nysnø på plenen hjemme, må det tenkes alternativ.  Kunne ikke den globale oppvarmingen, ha tatt seg av snøen i lavlandet i det minste?

Nå er litt nysnø, melding om gode forhold i Brekkå og lørdag, ingen dårlig kombinasjon. Det blir stort sett en tur eller to i Brekkå hvert år. Og da kan det godt være gode forhold.

Som vanlig ble det litt frem og tilbake før ski støvler og staver var på plass. Sko? De jeg fant, liknet da ikke på mine sko? De passet både på skiene og føttene – jeg prøvde….

Etter en stund kom svaret på mysteriet – nye sko i fjor, nettopp fordi jeg ikke fant de gamle. (Hukommelse er rare greier, bestyrerinnen husker det jeg har glemt.)

Det ble nytt kjøretøy i januar, og da måtte jeg jo finne ut av hvordan jeg skulle få skiene i bilen. Her har Toyota tenkt for meg, og laget en luke i baksetet. Enkelt og greit.

Det var omtrent bar vei helt opp, bare den siste bakken var dekket av is og snø. Jeg var heller ikke alene, det var nesten fullt på parkeringsplassen. Pris 30 kroner.

Jeg kikket meg forsiktig rundt. Ikke mange på min alder. Det var helst familier med unger, akebrett, ski og utstyr. Noen av ungene delt min skepsis til snø og ski, protestene var hørbare. I tillegg til familier, var det også noen ganske få med skikkelig utstyr og teknikk. Antakelig brukte de anledningen til å trene for større oppgaver.

Ingen andre med sekk, grønt fjellutstyr og langsom takt på skiene. Jeg følte meg litt alene og utenfor.

Det ble ikke bedre ned første bakke. Bakke? Egentlig bare slakt nedover. Det var nok for meg, sånn med en gang. Skiene ville liksom ikke lystre helt. Og ploging var ikke noe som kom av seg selv.

Jeg kom ned uten å lage skandale, men hva med den bratte bakken (en helt grei bakke for de fleste) litt lengre inne?

Med skien i plog hele veien ned, gikk det greit, og etter hvert fikk jeg litt selvtillit, og kunne sette utfor en del småkneiker. I den neste lange slake bakken var det folk. Det krever kontroll – på farten – ikke sant?

Neste runde gikk bedre. Jeg kjørte elegant forbi mange – på tre fire år, og antakelig på sin første tur….

Føret og forholdene var imidlertid slik at det etter en stund faktisk var kjekt å gå på ski. Selv om folk antakelig synes jeg mest lignet på en nisse fra forrige århundre. (Jeg er en nisse fra forrige århundre.) Det ble tre runder.

Og det var så avgjort nok. Innsiden av lårene protesterte heftig på slutten av siste runden. Det må være noen muskler eller sånt som ikke brukes på annet enn skiturer. 

Det var fortsatt folk på vei opp da jeg kjørte nedover. Blir det, som meldt, fint vær på søndagen, så vil det bli kaos, men uten meg. Det får holde med en skitur i uka.

Stranden som forsvant.

Og kom tilbake.

Avlys mobiliseringen. Kall tilbake alle gode krefter. Det vil ikke være behov for en innsats fra Naturvernforbundet, eller andre som måtte ha ansvaret for å få på plass sand og strender.

Naturen ordner opp selv.

Med et aldeles nydelig vær på fredagen, var det umulig å sitte inne å se ut. Det fikk heller bære eller briste med beina og achillesen. Jeg trengte jo ikke gå en skikkelig langtur. Et par timer burde være nok til at jeg følte meg sånn noenlunde fornøyd.

En strandtur fra Reve havn til Orre, er ingen utfordring. Flatt og greit og gå. Nå ble det tyngre enn det pleier å være. Sanden var løs, og sporene bak meg var dype. Det er omtrent som å gå i løssnø…

Det var faktisk andre enn meg som var ute og gikk. Jeg så folk, og det var masse spor. Noen antakelig fra dagen før, men også noen helt ferske.

Sol i ansiktet, trekken inn fra siden – fra vest. Det er et bra utgangspunkt for å få fram den gode turfølelsen. Det var kjekt å være på tur, selv om den ikke var i høyden og at det ikke var et fjell å se.

Sand derimot…

Det første stykket mot sør, fra Reve havn mot Reve, er det rullestein. Ikke mye sand å se. Helt som forventet og slik det var sist jeg gikk her. Ute på Reve stranden var det en helt annen historie.

Sist var stranden omtrent vekk. Sjøen gikk nesten opp til sanddynene. Denne gangen var det en flat og fin strand. Og opp mot 70 – 80 meter bred. Det var litt uventet.

Det var tross alt ikke så lenge siden jeg var her.

Naturen endrer seg kjapt på disse kanter. Nå var mye av dynene vaket ut, Det var enda brattere kanter og mye av den utvaskede sanden må nødvendigvis havne på stranden, men…

Det var uansett en bred og fin strand der det for bare et par uker siden var sjø.

Ved Reve var det fugler og fotograf. Han ventet antakelig på trekkfuglene. Og med en vestlig vind, kan det jo hende det kommer noen tidlig.

Jeg så ingen trekkfugler, men så har jeg heller ikke helt greie på hva jeg burde se etter.

Tilbaketoget blir litt antiklimaks. Sola i nakken og trekken mer forfra, gir ikke den samme vårfølelsen.

Det blir mer snakk om å gå, komme seg tilbake til bilen.

Jeg var svett og fornøyd da jeg satt i bilen hjem. En kjekk tur.

Søndagstur med snø på toppen.

Vinteren slipper ikke helt taket

Det var ikke helt godt å gjøre seg klar til tur på søndagen. Lørdagens tur satt i kroppen. Jeg var stiv og støl.

Nå vet jeg at det ikke henger så veldig lenge i. Det er bare å gå seg skikkelig varm, så er det helt greit.

Men det kunne ikke bli en tur uten bakker. Nok en tur på flate stranden eller på høgjæren, så jeg litt mørkt på. Det måtte bli en vanlig treningstur rundt Li.

Broderen ringte på søndagsmorgenen, og vi ville bli to på tur.

Fortsatt var værmeldingen ikke helt klar på hvordan det ville bli utover lørdagen. Det var regn og vind på gang, men hvor mye regn, eller for den saks skyld hvor mye vind det ville komme var usikkert.

Nå er vi forberedt på det meste – bortsett fra at broderen hadde glemt lua hjemme…

Det var for så vidt ikke behov for hodeplagg så lenge vi holdt oss nede langs fjorden. Her var forholdene slik at vi hev av oss jakken og gikk i skjortearmene.

Så snart vi kom rundt Einernestet, og på nordsiden av Lifjell, var det frost i bakken og det lå snø i stien.

Jo lengre opp mot toppen vi kom jo meg hvitt ble det. Oppe over skogen var det ikke mye le for vinden. Min ekstra lue, som har ligget i topplokket en god stund, kom endelig til nytte. Broderen slapp å fryse på ørene…

Vi snakket med et par fyrer nede ved stidelet for stien rett til topps. De var antakelig ikke veldig godt kjente, men ville ta denne stien, om de bare kunne finne ut hvor den startet. Hunden de hadde med sto midt i stien og ventet, og når vi pekte på den første røde T`en, fikk de fart på seg oppover bratte henget.

Utenom det var det ikke mye folk på tur denne dagen. Fra toppen og mot Øksendalen, var det spor, men trakk vi vekk de to vi hadde snakket med, var det ikke mange ellers.

I «den fordømte bakken» var det som vanlig masse is. Det var et par laaange spor, så noen hadde hatt problemer.

Selv om det var både snø og noe is, var det helt greit å gå. Nede ved sjøen var det jo ikke vinterforhold i det hele tatt, og oppe i høyden var det denne gangen omtrent ikke is under det hvite.

Øverst var myra frosset, og greit å komme seg over.

Nedover bakkene mot Dalevann gikk greit. Under Dalevann forsvant vinteren og det ble gode forhold. Et stykke nede i lia renner det en bekk, og her er det mulig å vaske av den verste skitten fra buskebeina. Denne gangen var det heldigvis nok vann.

Det er greit å sette seg inn i bilen med noenlunde rene bukser.

Vi var nok en gang enige om at det hadde vært en fin tur. Greit å gå, greit vær, uten fall, og på en anstendig tid. Slik som søndagsturen skal være.

Både vinter og vår samtidig på Jærkysten

Lørdagstur i vær og vind.

Vær, masse vær var det som preget lørdagens tur. På denne tiden av året er det ikke uvanlig at værgudene har vanskelig for å bestemme seg. Det kan være vår, vinter eller høst.

Denne gangen fikk jeg servert alt på bare et par timer.

Det hadde jo blitt litt sjekking av værmeldingen de siste dagene. På fredag så det ut til at det ikke ville bli så ille…

Og værmeldingen hadde rett – sånn inne i mellom.

Det var meningen at lørdagens tur skulle gå over Synesvarden til Steinkjerringå – på høgjæren. Jeg tok også i denne retningen, men fra Skjæret så jeg at det ville bli en tur med vassing i slaps eller snø. Det var ikke en slik tur jeg hadde tenkt.

Jeg tok peiling på kysten. Der pleier det å være tørrere, mildere og mer vår på denne tiden, men ulempen er mer vind.

På Hå var det ikke mye folk – faktisk ikke en bil. Nå gjør det ikke så mye om det ikke er folk, savnet er verken følbart eller stort, men det pleier jo å være noen.

Men været? Sol. Og flagget hang rett ned. Det var en liten overraskelse.

Under slike forhold er det bare kjekt å hive sekken på ryggen og sette kursen sørover. Med sola i ryggen. Uten jakke og med småfugler syngende. Det smakte av vår.

Havet ga bakgrunnsmusikk. Det suste jevnt og drønnet når de største bølgene brøt mot land. Uværet hadde gitt store bølger, og det var tydelig at sjøen tidligere hadde gått mye høyere. Det lå renner med grus og rusk langt oppe på jordet.

Men hvor lenge varte dette. Mørke skyer ute i havet, med tydelige «regngardiner» kom kjapt innover mot land. Vestavind bringer som oftest nedbør.

Forbi Obrestad og opp videre mot Komedelen gikk greit. Det var kjekt å være på tur.

Det kom et annet vær.

Rett før toppen av Komedelen – ikke så veldig høyt, men totalt uten beskyttelse f or vind og vær, og med vindpress fra kanten av brekkå ned mot stranden, fikk jeg uvær på meg.

Vinden tok seg fort opp, regnet kom, og det ble utrivelig. Til jeg fikk på jakken og hetta. Været kom inn fra siden, men likevel pisket og stakk regnet meg i ansiktet. Kaldt ble det også i vinden.

Det var ikke lenge det sto på. Været roet seg, regnet holdt opp og nede på flaten ble det helt greit.

På kjerreveien mot Bodle fikk jeg også kjenne vinden. Det blåste antakelig ikke mer en stiv bris, men likevel var det tungt å gå.

Og nettopp tungt, ble etter hvert det som kjennetegnet denne turen i tillegg til vær. Jeg holdt vel antakelig samme tempo som rundt Gruda. Det er et tempo jeg ikke har problemer med den timen det går med her. Det tar vesentlig lengre tid å gå Fra Hå gamle prestegård til Varhaug gamle kirke – og tilbake.

Jeg brukte krefter – det tok på å gå. Det hadde jeg ikke ventet. Men som sagt, turen er lengre enn den vanlig, og i samme tempo som Grudaturen – med sekk, så skal det koste krefter.

Det var helt å se Hå gamle prestegård dukke opp bak fyret. Turen trengte ikke å være lengre – Jeg var stiv og støl neste morgen. 

Søndagstur, med gode forhold, i bra tempo.

Fortsatt frost og vinterforhold.

Værmeldingen var ikke mye i tvil om hvordan været ville bli for søndagen. Hele uka hadde de slengt fram på med sol og lite vind, omtrent som for lørdagen – og fredagen.

De klarer selvsagt ikke å holde det de lover i så mange dager. Lørdagen var det overskyet.

Men noe mildere, og fortsatt tørt. Gode forhold med andre ord.

Broderen ringte, og det ble en diskusjon om hvor søndagens tur burde gå. Broderen så for seg en tur på høgjæren. Jeg ville fortsatt til Dale, for en sedvanlig tur rundt Li. Og årsaken var achillesen, som jeg fryktet ville ta «kontrollen» i nok et halvår om jeg ikke la om til mer terrengturer.

Acillesen vant.

Det var mange biler på Dale denne morgenen også.

Vi kjente røklukt et stykke før Dalsvågen, og nede ved sjøkanten var det en familie som hadde tent opp bål. Det så avgjort koselig ut, men vi skulle videre.

Ut over langs sjøen tok vi stien nede, og ikke oppe i henget. På den måten unngår vi en del partier med is. Det tar noe lengte tid, men det tar vi igjen med å korte inn turen andre plasser.

Med tørt berg og lite is, var det enkelt å gå over flyene og svabergene utover mot Einernestet. Vi kunne se spor av folk, og ett stykke utover satt det en kar. Vi fortsatte videre, og kunne se flere spor, men vi så ikke flere folk før i den lange bakken.

Der tok vi igjen en gjeng, men ble samtidig tatt igjen av karen vi tidligere hadde gått forbi.

Denne gangen tok vi følge et stykke og fikk en liten prat. Før han forsvant oppover lia.

Også søndagen stillet opp med gode forhold. Det var selvsagt litt is enkelte plasser, men i det store og hele var det svært greit å komme fram. Vi kom derfor opp til toppen i god stil og uten for mye pusting og pesing.  Det har hendt at en pause har vært helt nødvendig. Ikke slik denne dagen.

En kjapp stopp for å drikke litt saft, og så videre nedover mot Øksendal og Revesdal. Der venter «den fordømte bakken». Med noen års erfaring bak oss, starter vi aldri for fullt her. Det gir garantert høy puls lengre oppe. Bakken er ikke bratt, men bratt nok til at den krever litt – og helst mer enn det ser ut til nedenfra.

Det var mye is i "den fordømte bakken". Heldigvis er det enkelt å gå rundt de verste plassen, og her går det så pass mange folk at det ikke bare er vi som ser med skepsis på is og glatte partier. Det er omtrent god sti på «omveiene».

Nedover mot Dalevann kom det en gjeng imot oss. En av mennene takket for sist. Jeg har store problemer med å ta igjen folk, så dessverre, helt uten peiling på hvem det kan ha vært.

Bakken fra Dalevann og ned gikk kjapt. Det ble helst småjogging nedover lia.

Vi var enige om at vi egentlig hadde tatt det med ro, i hvert fall første halvdel, og selv om vi nok hadde gitt på ned siste bakken, så var det ingen tung og anstrengende tur vi hadde bak oss.

Vi ble gledelig overrasket da vi så på klokka – turen hadde gått unna i et mer enn bra tempo.

Gode forhold og masse folk rundt Li.

Det nærmer seg vår.

Hva er det med været. Finvær hele fredagen, og ikke tur? Det kjentes i foten etter hvert. Håpet var at det ville komme seg  -  om jeg tok det litt med ro. Achillesproblemer er ikke helt å spøke med, og nå er det omtrent et år siden de ble akutt.

Det ble meldt om like bra vær på lørdagen og det skulle fortsette på søndagen.

Ingen tvil om det ville bli tur på lørdagsmorgen.  Hvor turen skulle gå, ga seg nesten selv. Det er en mindre påkjenning å gå i terreng enn på flate veien. I hvert fall mener jeg å kunne kjenne det – onsdagens tur rundt Gruda i god fart kjentes.

Lørdagens vær? Sol og frost. Ikke vind, ikke nedbør, ikke varme.

Spenningen ligger i hvor mye is det er i stien. På vei mot Dale, i fjellveggen langs veien, var det mye is. Helt dekket. Det betyr ikke at det er ufremkommelig, bare at det antakelig blir nødvendig å få rundt noen plasser.

På Dale ventet en liten overraskelse. Det var en masse biler. Og folk. Selv om jeg ikke kunne se så mange på parkeringsplassen.  Denne gangen var det masse enslige med hunder – i band. Og det selv om det faktisk ikke er båndtvang.

Utover langs sjøen gikk det greit. Tørt fjell, ikke sorpe og lite is. Og best av alt røttene er heller ikke glatte. De kan skape problemer av og til, der de ligger usynlig og er skikkelig glatte.

Det gikk mer enn greit. Det var skikkelig kjekt. Selv litt klyving for å komme rundt issvuller kunne ikke ødelegge humøret og gleden av å være på en skikkelig tur i finvær på bra føre.

Det gikk et menneske foran meg, med hund i band. Og jeg tok langsomt innpå.  Det er et par «snarveier» der jeg tok vedkommende igjen.  Karen var på treningstur (selv om han ikke sa det slik direkte) for større oppgaver. Han hadde, sammen med andre, vært på flere ekspedisjoner i utlandet, som Kilimanjaro og rundt Mont Blanc. Og til sommeren sto nye eventyr for døren.  Noen er heldige som kan ta ut på slike ting.  For egen del, kan slikt bli vanskelig.

Vi tok følge et stykke. Han var ikke klar over stien opp gjennom skogen. Opp bakken gikk det for egen del greit. Med hviledag på fredagen, var det overskudd på lørdagen. Bakker og brattheng var ikke noe hindring. Her var det bare å ta sats og komme seg opp. Slikt er morsomt.

På toppen var det folk. Flesteparten hadde tatt veien opp, men det var også en del som var på fjelltur. 

Videre nedover ble det helst folksomt til å være lørdag. Selv fine vårdager (dette var en vinterdag…) har jeg møtt færre folk.  I bratthenget ned mot Øksendalen kom det en jente i mot. I god fart – hun hadde målet klart foran seg. Hun skulle til topps, og helst først…

Faren kom etter, med stor oppakning. Jeg tror han strevde litt med å ta igjen jentungen – og hun var ikke gammel.

Litt lengre nede kom mor med en yngre søster. Vi kom i prat, og det viste seg at vi hadde vært på Blåfjellenden sammen. Det er skikkelig hyggelig å treffe folk igjen på denne måten.

Videre nedover gikk i bra fart. Skoene hang jo. Det var mulig å slippe seg nedover i et høyere tempo en vanlig. Det er også morsomt.

Nede ved bilen viste klokka at turen hadde gått unna på en grei tid. Denne gangen kunne den faktisk ha vart lengre.