Ny tur til korset over Arguineguin

Med bestyrerinnen og Anne Margrete.

Det skulle jo bli en hviledag. Etter en langtur på onsdagen, kunne det muligens passe. Bestyrerinnen hadde andre planer, og hadde lyst å ta en tur til korset over Arguineguin.

Det  er bare en liten time fra hotellet og starter med en god nedoverbakke. De andre turene begynner med en bakke opp....

Hvor turen ville gå etter at vi hadde besøkt korset,var ikke helt klart. Men tur måtte det bli. Fortsatt fint vær, selv om det var noen skyer. God temperatur og selvsagt ikke fare for nedbør.
Det ble bare en liten gjeng som tok nedover mot Balito for å gå opp mot korset. Bestyrerinnen, Anne Margrete og meg. Etter mange dager på tur har formen kommet seg for de aller fleste av gjengen. Både Bestyrerinen og Anne Margrete er i stand til å holde et mer enn greit tempo opp bakkene, og på flaten er det nesten full fart....

Det er jo litt greit å se at vi tar forbi andre i bakkene. Nå kan det selvsagt være at de vi går forbi er eldre enn oss, men vi høre til de "godt voksne" vi og.

Det ble en obligatorisk stopp ved korset for å ta bilde. Litt lengre oppover mot Norskeplassen, for det ble jo en alt for kort tur å bare gå fram og tilbake, gikk vi på kjentfolk. Det ble en liten prat før vi fortsatte.

Litt lengre opp tok vi av "hovedveien" og satte kursen mot "Lavendel" stien. Det betyr et par kilometer langs smal sti lagt inn i bakken. Det er mye kjekkere å gå slik, enn oppe på toppen - på vei. Bestyrerinnen og Anne Margrete hang på og gikk godt.

Forrige gang vi gikk her, hang vi oss på Norskeklubbens søndagstur. Det var oppmuntrede å kunne konstatere at vi nok gikk fortere denne gangen.
I den siste bakken opp mot Norskeplassen fikk vi heiarop fra oppe på Norskeplassen. Edvin hadde kommet opp med en del andre - den korte veien - og så oss i bakken. På Norskeplassen var også både Olav og Kjell. Rett før vi kom, hadde resten av den faste gjengen gått mot hotellet. Nesten hele gjengen hadde tatt turen innover, om ikke samlet.
Lettgått sti, fint vær og varme - det er kjekt å gå tur på Grand Canaria.

Det ble en god gjeng som startet på tilbaketuren. Etter en stund foreslo bestyrerinnen at vi skulle gå "dalen" tilbake. en noe lengre tur enn den resten av gjengen ville ta. De hadde det travelt - lunchen med sildebord ventet.

For vår del - bestyrerinnen og jeg, ble det en fin tur tilbake. Det var mange på vei mot oss, og en del gikk samme vei som oss. "Dalen" er lettgått. Det er noen bakker ned for å nå "hylla", men den er til gjengjeld nesten flat, om enn lang.

Fra Mogan til Tauro - en langtur på Grand Canaria.

Onsdagstur med Norskeklubben.

Langtur - 6-7 timer? Det virket ikke som en riktig god ide. I tillegg skulle turen være både bratt og luftig - for folk som er skeptisk til høyde...

Noe jeg av og til merker - når jeg er på plasser hvor høyde merkes.

Dette var hva Norskeklubben hadde på menyen denne onsdagen.  En tur fra Mogan - fra møllen og opp bakken, over "hylla" og opp til kanten. Var den turen virkelig noe for meg? Det hadde blitt så pass mye tur den siste tiden at jeg muligens ville kjenne det i beina etter hvert.. Og hva med føttene, de har fått en del blemmer og en god del juling.

Uansett, jeg ble med, selv om jeg egentlig først bestemte meg tidlig på morgenen.

Buss til Mogan, er første post på programmet. Med busskifte i Porta de Mogan. Nå måtte vi vente på bussen i Puerto Rico, og når den først kommer så kjører sjåføren som om han skulle ha stjålet bussen.
Det sto en liten buss og ventet for å ta turen opp til Mogan kl 09:40. Norskeklubben var over 20, i tillegg kom det en annen gjeng. Bussen ble full.
Vi steg av ved møllen i Mogan, og gikk noen meter innover og tok en asfaltert stikkvei oppover lia. Det sto et skilt på toppen og viste vei - rett opp. Vi skulle opp 500 høydemeter på omtrent en kilometer. Rimelig bratt, men for så vidt uten problem på den gode stien.
Jeg var glad da vi kom opp til kanten. Jeg hadde antakelig høyere puls det siste flate stykket enn i bakken...

Nesten helt øverst gikk stien bortover en smal hylle. Fjellveggen på ene siden og bratt ned - stup - på den andre. Også det helt greit - for folk som ikke har problemer med høyde.

Det ble en liten pause øverst. Folket benket seg langs stien og pustet ut.
Dette var en tur i regi av Norskeklubben, og her gjelder regelen om at det er lov å si fra om farten er for høy, men ikke mase om å gå fortere...

Det hindrer ikke gjengen fra å gå i bra tempo. Her går det egentlig unna både i oppoverbakkene og nedoverbakkene. Det står vel også på sidene til Norskeklubben at de som vil være med på langturen onsdagene, må være i bra form til å gå både fort og langt.

Og lang er turen fra Mogan til Tauro Grill.

Etter å ha kommet opp bakken, stiger stien jevnt men ikke bratt oppover. Den går langs brinken ned mot Mogan, og det er mulig å se stien opp bakken mot Venguera og selve stedet Venguera.

Det er et stykke å gå ned til "to rom og kjøkken" hvor vi hadde en spisepause. ("To rom og kjøkken" er navnet på rester av en bygning her inne på heia.) Videre gikk stien mot Cortadores gjennom pinjeskog på gammel opparbeidet sti. Fortsatt bratt ned på siden, men her var det greit å gå. Utsikten nedover mot Tauro var virkelig fin. Det var også kjekt å gå gjennom skogen som ga skygge. Og så luktet det kvae..

På denne turen tar vi ikke opp på Ivars plass, men gikk langs en hylle og opp på veien mot "sommerfjøset" Hvor vi tok en pause. Da hadde vi vært på tur noen timer, og selv om det fortsatt var over en time ned til Tauro, så de fleste mot slutten på turen.

Nedover gikk det samme vei som forrige onsdag. Selv om tempoet nok var litt lavere. De gyldne dråper på Tauro grill smakte fortsatt fantastisk, og det ble drosje til hotellet.

23 kilometer med 5 timer på beina og to timer pause totalt. 800 høydemeter opp og 1000 ned.

En skikkelig fin tur.

Venguera - fortsatt en hyggelig opplevelse.

Endelig var det tid for tur og opplevelser.

Det ble ekstra kjekk tur denne tirsdagen. Været var selvsagt bra. Forholdene eller perfekte. Tørt, sol, blå himmel og ikke minst hyggelig selskap. og en skikkelig fin tur.

For meg er turen mellom Mogan og Veneguera den fineste jeg går her på Grand Canaria. Den har det meste. Oppoverbakker, sol og varme - helst vel varmt, opplevelser, skikkelig fint landskap med grønne planter og fargerike blomster. Med en hyggelig lunch halvveis....

Vi ble fler og fler på turen. I tillegg til den faste gjengen Sigbjørn, Annelise, Kjell, Ingrid, Edvin og Anne Margrete pluss bestyrerinnen og jeg, ble også Olav og fruen med. Min yngste bror ankom også Grand Canari denne uken. Vi møttes tilfeldig på mandagen, og avtalte at de også kunne melde seg på turen tirsdag.

Vi var et helt følge - 12 stykk - som satte oss på bussen i Puerto Rico for å dra til Puerto de Mogan. Vi nådde bussen videre til Mogan med et nødskrik.

Sol og sommer? I det vi gikk av bussen på Mogan - i skyggen, var det ikke direkte sommertemperatur. Ikke stort mer enn 10 grader. Men bare et lite stykke oppe i bakken - i sola, ble det adskillig varmere. Og opp mot toppen ble det hett...

Vi var så pass mange at det var litt forskjell på formen. Noen holdt god fart.  Jeg halset bak de første, mens andre brukte noe mer tid opp bakken. Passet er 424 moh, så det er noen høydemeter oppover.  Fra toppen er det god utsikt over både Mogan og Veneguera. Det er litt spesielt å kunne se både start og endepunkt på en tur fra samme sted.

I forhold til området rundt Norskeplassen, er terrenget her oppe mye mer grønt og med flere planter og busker - og palmer. Det er ganske tett med gras og busker, og det dukker opp gamle kjente planter som lavendel.

Nede mot Venguera blir det nesten oaseaktig. Palmer og planter står tett.  På veien nedover mot landsbyen hører vi bikjer som bjeffer og haner som galer, det lukter høy og det er mulig å kjenne at det fyres med ved. Kjente og koselige lyder og lukter.

Det er kun en ting som kan minne oss på årstiden - kalenderen. ellers er det sommer. Både lyktene og lydene er minner om sommerferier på landet.

godt selskap gjør en kjekk tur enda hyggeligere. Denne dagen var vi så mange at det var lett å finne en og snakke med. Det var bare greit å friske opp gamle minner fra forrige tur samme sted med noen, eller vise andre, på sin første tur i løypa, noen av severdighetene.

En av de tingene som det greit å få med seg, er en lang og fredelig lunch. Ute på plazaen i Venguera. Sammen med andre på tur og lokale som også skulle ha sin lunch. Det å sitte fredelig og rolig med god mat, godt selskap, i sol og sommertemperatur, kan det ikke bli for mye av.

Det kom stadig fler som ville ha lunch. Det er tydelig at denne turen er blitt mer kjent i løpet av det siste året. Og det fortjener turen, som er en virkelig perle. Vi, som hadde ankommet før kokken,  måtte vente på maten før vi overlot bordene til nye gjester og tok fatt på turen tilbake - samme vei som vi kom. Bakken opp er selvsagt både lang og noe bratt, men den er lagt lik at det egentlig er helt greit å gå.

Stien er en gammel ferdselsvei og det viss delvis ved at den er fint steinsatt. Slitasjen viser dessverre også på steinsettingen, som er vekk deler av turen.

Dette er ingen lang og tung tur. Avstanden i luftlinje mellom Venguera og Mogan er ikke mange kilometrene. Høyden og alle svingene oppover gjør den lengre og tyngre enn den tilsynelatede kan være.

Dette er en tur som får min anbefaling. Bedre tur enn dette må det være vanskelig å finne.
Tilsasmmen 300 høydemeter - omtrent 10 kilometer og vi brukte nesten 1,5 time hver vei - og 1,5 timer på lunchen...

Krossen i Arguineguin og til Norskeplassen.

Vi hang oss på Norskeklubben oppover.

Hviledag på lørdag. Etter mange turer gjennom uka, var det på tide med en liten pause. Selvsagt ble det også på hviledagen en del spasering. Hotellet ligger jo ikke rett på siden av senteret i Puerto Rico. Det blir et par -tre kilomer hver vei.

Lørdagen ble for en stor del tilbrakt ved bassenget. Kjekt det og. Det minner mer om "syden" enn å traske opp og ned bakker. Hviledagen ble brukt til å planlegge søndagens tur. Nå har Norskeklubben tur hver søndag. Fra Puerto Rico og fra Arguineguin, med retur til et av stedene for medlemsmøte - med allsang og noe i glasset.

Edvin og Ann Margrethe vill ta følge med Norskeklubben fra Puerto Rico og gå til Norskeplassen. (Forbi hotellet, det ble bakken ned og opp for de.)
Resten av gjengen tok sikte på korset over Arguineguin. Et landemerke med god utsikt. Fra Korset var det for så vidt ikke fastlagt rute, men det var snakk om å gå om Norskeplassen.

Været søndagsmorgen  var skikkelig bra. Sol, lite vind, og god temperatur - nettopp slik "syden" skal være. Det var sommer og sol og skikkelig bra da vi startet på bakken ned mot Balito, for så å ta opp mot selve korset. Og vi var ikke alene. Selv om det var tidlig, var det en god del folk på vei.
På vei opp bakken mot korset gikk vi på gjengen fra Norskeklubben som skulle til Norskeplassen. Vi så de igjen, et godt stykke under oss, fra toppen.
På toppen traff vi en gjeng jenter på tur. De ville også oppover mot Norskeplassen, men først etter å har blitt fotografert ved korset.

Vi tok fatt på den lange veien oppover mot Norskeplassen. Forrige søndag hadde vi gått på sti nedover, og jeg håpet å finne denne stien på vei oppover.
Gjengen fra Norskeklubben kom opp mot oss, og de skulle gå denne stien. Vi hanh oss på, og fikk flott gølge oppover. Deter mye hyggeligere å gå på sti mellom busker og kratt - selv om stien er smal, og det er bratt.

Vi kom opp til Norskeplassen rett før gjengen fra Puerto Rico.

På Norskeplassen var det trangt om saligheten - en masse folk hadde samles. Ikke bare de som fulgte Norskeklubben, men også mange andre. En liten pause, og så tok vi fatt på nedturen - denne gang sammen med Norskeklubben og mot Puerto Rico, og medlemsmøtet.

Noen gikk "veien" mot Puerto Rica, mens andre satset på stien ned "Røret". Og den stien er ikke helt enkel. Bratt og lang, og med litt klyving over "røret". Forrige gang jeg gikk ned her, tror jeg at jeg sa at det ville jeg ikke gjøre flere ganger. Jeg er ikke helt komfortabel i bratte bakker med løs grus.

Denne gangen var det en helt grei tur ned. Det tok riktignok et kvarter omtrent, men nestren uten problemer. Noe - fra Norskeklubben hadde vært ute og sopt vekk en del av den løse grusen, og på den måten gjort nedstigningen relativt enkel. Nederst i bakken begynner veien og asfalten, som vi fulgte til senteret i Puerto Rico.

Det var alt kommet en god del medlemmer av Norskeklubben, og etter som deltakerene på søndagsturn også inntok lokalet, ble det rimelig fult. Opp mot hundre menesker til sammen.
Med allsang og øl....

Champanjestien til "Våres Plass"

Opp og ned, men en spennende tur.

Det er ikke bare norske på tur på Grand Canaria.  Denne gangen traff vi en "utenlandsk" mann, men for sikkerhets skyld så snakket han norsk... For å gå tur her må  det være enklere å snakke norsk - for "utlendingene". Alle andre er jo norske....

Vi kom sent i gang med dagens tur. Værmeldingen mente vi skulle bli velsignet med sol og sommer på formiddagen, og at vi bare fikk sommer på ettermiddagen. Da passet det godt med noen timer på solsenga før turen.

Det har vært smått med dagsedler og program. Denne dagen hadde programkomiteen tatt seg sammen og avholdt et kjapt møte og komiteens eneste medlem Edvin, hadde enstemmig vedtatt at vi skulle gå Champanjestien til "Våres plass".  Ingen av oss hadde gått denne turen før. Vi har sett deler av stien, og hadde en oppfatning av hvor vi skulle gå. Hva vi ikke var klar over, var hvor mye opp og ned - og opp, vi skulle. En overraskelse for mange...

Utgangspunktet var selvsagt Norskeplassen. Fra hotellet og rett opp når vi greit Norskeplassen på noe under tre kvarter. En liten pause, og så opp til stidelet mot Champanjestien. Et gammelt skilt viste vei.

En kjapp bakke opp, og så overraskelsen. Vi måtte ned en både lang og bratt bakke til Champanjedalen, for bare å ta fatt på en enda lengre bratt bakke opp. Før vi kunne spasere utover mot "Våres plass".

Anstrengelsene både opp og ned bakkene ga så avgjort valuta for pengene. Champanjedalen var noe ganske annet en det mer ørkenpregete landskapet opp på slettene ved Norskeplassen og innover. Her var det blomster, busker og kaktus, samt en og annen malerisk pinje. En bakke her og der er også greit. Det blir jo litt ensformig å gå den samme veien hele tiden.
Nå er ikke alle i vår gjeng like "glad" i bakker. Det skal ikke mye til for å komme på gli i grusen, og det er bratt og langt ned....

Heldigvis gikk det helt greit med alle - selvsagt.

Sigbjørn hadde gått til anskaffelse av "champanje" spansk så danne... Det var meningen å feire dagen - og en ny tur ute på "Våres Plass". Det viste seg at Champanjen burde vi ha spettet nede i dalen. Det hadde det passet best.

Nå gjorde det ikke mye forskjell, det ble likevel en feiring - på "Våres Plass".
Hjemturen gikk på kjente stier, og på kjente veier. Grus og støv. Ikke fult så kjekt, men raskere. Med en klunk Champanje innabords og flate  veien, var det ingen grunn til sure miner. Nedover mot Norskeplassen gikk kjapt og med godt humør.

Som vanlig hadde Kjell kontroll på tidsforbruk og avstand. Vi gikk til sammen 13 kilometer på 3 timer - effektiv gåing.

Champanjestien er antakelig litt kjappere en den vanlige veien, men med mye mer opp og ned. Og den er noe bratt inne i mellom - ikke problematisk bratt, men...

Fra Norskeplassen gikk vi mot sola og solnedgangen tilbake til hotellet. en grei avslutning på en fn tur.

Ivars plass - på langtur med Norskeklubben.

Fin tur i vekslende vært.

Det er bare å slå det fast. Norge er et lite land. Det skal ikke mye til før det viser seg at helt fremmende fra andre deler av landet kjenner naboer eller slektninger.

Vi skulle på langtur med Norskeklubben. Fra Norgesplassen klokka 10. Vi, det vil si den mannlige delen av gjengen + Olav som denne gangen hev seg på sammen med oss, hadde avtalt å delta på utflukten. Vi ankom Norgesplassen i god tid, og hva skjer, jo selvsagt var det også kjente som ville på tur.

Dette var en kar jeg hadde vært på dugnad sammen med. Vi hadde truffet hverandre på Blåfjellenden og på Strandalen. Han var sammen med en svigerinne - som selvsagt viste seg å være nabo til min nevø i Sauda. Og det er ikke noe sært at vi finner slikke koblinger.

En kveld i Puerto Rico, hvor det var andre Norske enn oss - fra østlandet og nord på vestlandet. Det viste det seg at de hadde felle kjente med en del av vårt følge...
Norge er et lite land.

Langtur med Norskeklubben betyr mer enn 20 kilometer og opp mot 6 timer før vannhullet og den obligatoriske halvliteren kan nytes.

Denne gangen skulle turen gå fra Norgesplassen opp til Contadores, og videre til "Ivarsplass" før nesene ble satt nedover mot Taurusdalen. Det er friske 500 høydemeter på turen - oppover. Nedover når vi sjøen - 800 høydemeter. Det er egentlig ikke noen skikkelige bakker på turen opp - utenom den siste opp mot "Ivars plass".  Det viser likevel godt på farten at det går opp - nedover går fortere.

Og det er muligens på plass med en liten advarsel. Selv om det hovedsaklig er pensjonister som går disse turene, er det lite som minner om "støvets år" på tempoet. Her  går det unna. Tempoet er ikke for høyt, og det er lov å gi beskjed om at tempoet er for høyt. (men ikke motsatt.)


Vi var ikke like heldige med været denne onsdagen som på de tidligere turen. Det var mørke skyer og vind - liten bris...
Vi så regnbue inne i landet, og helt oppe i høyden var det noen dråper i lufta. Det kan ikke kalles regne, men heller ikke opphold hele turen.

Vi holdt følge til et godt stykke nedover mot sjøen. en fra Norskeklubben hadde tatt følge med gjengen som var på tur. Et stykke nedover bestemte karen seg for å ta en annen sti enn det som var lagt opp for turen.

Da et par andre bad om å få ta samme vei, var Edvin ikke sen om å henge seg på, og siden vår egen turleder hev seg på, måtte vi andre følge opp. Vi ble hele 9 stykker som tok mot "sommerfjøset" og ned. Og her ble det ikke spart på kruttet. Ville vi henge med, så var det å holde farten opp - småspringing eller virkelig kjapp takt. I slak nedoverbakke. Det gikk fort.

Det holdt nesten...  En av deltakerne fikk et ubehagelig møte med stien. Det gikk heldigvis godt, men vi tok det litt med ro etter det.

Ute langs kysten overtok finværet. Det ble igjen sol og sommer. En god avslutning.
For oss som startet fra det øversste hotellet, ble det totalt 23 kilometer. Og denne ganske lange turen gikk unna på 5 timer - utenom pausene. Vi var nede før 4 på ettermiddagen.

Puerto Rico til "Våres plass".

Turdag 3 på Grand Canaria.

Selvsagt er det bra turvær også 3. dagen. Sol, lite vind og temperatur rundt 20 grader. Mer perfekt enn det er det vanskelig å få. Nå hadde hele gjengen hatt to dager med noen timer på beina hver dag. Den kvinnelige del av oss ønsket mer strand og solstol og mindre fot-tur.

Det ble bare den mannlige delen av selskapet som tok på tur denne dagen. Nå er vi "gutta" i god form, så det kunne hende det ble en litt kjappere tur denne gangen?

Egentlig hadde vi planlagt å ta drosje til utgangspunktet og gå tilbake til hotellet - over Norskeplassen. En kinkig rygg satte en foreløpig strek over det prosjektet. Det ville muligens bli for langt for den kinkige ryggen, så vi tok en tur som bare var omtrent dobbelt så lang....

Vi ble kjapt enige om å ta mot Norskepalssen. Nesten alle turene med utgangspunkt i Puerto Rico må om Norskeplassen. Også vår tur som skulle gå til "Våres plass" - om Norskeplassen.
Fra øverst i "Nyedalen" i Puerto Rico og til Norskeplassen er det mulig å ta forskjellige løyper. Alle har en drøy stigning - 200 høydemeter, men det er forskjellig hvordan høyden tas.

Vi har tatt turen rett opp fra hotellet, som gir en bratt bakke helt i starten, og vi har gått langs en "hylle" oppover. Mye mindre bratt, men lengre.

Denne dagen valgte vi stien - rett opp til venstre, Men først etter en liten "strafferunde i starten. Noen meter ut i terrenget før vi endte ut på veien, for så å ta fatt på bakken.
Bakken var grei den, selv om det seg bratt ut nedenfra. Vi kom oss opp i godkjent stil og fortsatte i bra tempo mot Norskeplassen. Hvor vi som vanlig ikke var alene.  Godt med folk, de fleste pensjonister og, som vanlig, alle Norske.
Det er egenlig ikke lange biten ut til "plassen", men det tar likevel tid. Og returen - samme vei - tar omtrent like lang tid.

Etter en liten pause, tok vi veien mot "sukkertoppen"  (410moh) og videre "oppover" veien. Stidelet mot både "Øyvindsplass" og "Våres plass" er merket med skilt.

Vi er heller ikke alene ute i terrenget. På alle stier er det folk på vei til eller fra en "plass". Mange har nok gjort som oss - tatt turen til Grand Canaria for å gå.

"Våres plass" ligger også på 410 moh. Denne gangen tok det oss omtrent tre kvarter å gå fra hotellet til Norskeplassen. (Ruten om bakken "til venstre" er noe lengre enn om vi hadde tatt bakken rett opp.) Det tok oss tre kvarter å nå "Våres Plass" og det samme tilbake til Norgesplassen. Fra Norgesplassen tok vi tilbake samme vei som dagen før, men i et litt høyere tempo - også den delen på tre kvarter. Det er ikke mange utfordringer ved å gå i terrenget rundt Puerto Rico - for folk uten respekt for høyde. For oss andre, er det enkelte plasser litt spennende. Det er smal sti og stup til venstre - eller høyre. Det er bratte bakker med løs grus. Alt i alt er det likevel enkelt å komme fram.

I godt selskap, en fin gjeng, alle i sin beste alder og med trening i å gå, blir det skikkelig kjekt med tur. Været gør det hele ekstra kjekt. Det er til og med bedre enn å være hjemme....