Mange og kjekke folk i heia denne helga.

Nok en helt grei tur i juni.

Bestyrerinnen var bestemt på at jeg denne fredagen måtte være hjemme og feire fødselsdag til eldste sønn og arving. Min egen også, men det ble bare nevnt sånn i forbifarten...

Jeg kunne altså ikke dra oppover mot Blåfjellenden før på lørdag. Det måtte bli en tur denne helga. Neste uke blir det tur i England, og det er jo ikke Frafjordheiene...

Uten oppdrag på lørdagsmorgen var det mulig å ta avgårde tidlig. Jeg var på parkeringsplassen rundt ett. Det sto en del biler, og det var spor oppover. Osmundsen satt på terrassen, og det ble en liten stopp og drøs. De kunne fortelle at det alt hadde gått mye folk forbi på vei innover heia.

Og det kom flere folk. Kjentfolk – Ola med hunden sin. Han som vanlig med stor sekk. Vi har truffet hverandre i heia en god del ganger opp gjennom årene. Så ofte at jeg vil kalle oss kjente. Det ville i hvert fall være noen å snakke med på hytta.

Lengre inne i heia satt det en hel gjeng ungdommer. De skulle, sammen med en like stor gjeng, til Blåfjellenden. Slik jeg forsto det hadde de startet tidlig, og da jeg gikk forbi, var den siste gjengen ikke kommet halvveis. De tok det med ro innover, og det var vist ikke meningen at det skulle gå spesielt fort. Likevel er turen inn til Blåfjellenden fra Hunnedalen en kort 3 timers tur. Det er 300-400 høydemeter, men ikke mer enn 8-9 kilometer.

Ungdom i sin beste alder burde klare å gå turen på omtrent tre timer. Mitt barnebarn, den gang 5 år, gikk inn på 4 timer. Nå var det selvsagt lang fra alle som var i dårlig form, muligens var det bare noen ganske få som holdt tempoet nede. Det er likevel litt et tankekors at noen få ungdom ikke holder samme fart som bestefedre.

Denne turen til Blåfjellenden ble ikke en av de turene hvor jeg følte meg ensom i heia. Både på vei inn og på vei tilbake var det en god del folk i løype. På hytta ble det 35 gjester etterhvert. Det er plass til mange flere, men med så pass mange ble det i hvert fall ikke ensomt.

Jeg har den siste tiden, sjekket tiden jeg bruker på turen. Det kan virke som om alderen tunger, men både på turen innover og ikke minst på turen tilbake, gled kilometerne lett unna. Det var liksom ikke motstand i bakkene. Noe kan skyldes lett sekk og lette sko, men alt i alt var jeg godt fornøyd med å komme inn og ut på omtrent «godkjente» tider.

Det gir, i det minste, gode utsikter til at turene i England vil gå greit.

Jeg har aldri vært tilhenger av hund i heia. Delvis på grunn av at mange hundeiere ikke tar hensyn til sau, vilt eller fugl, men også delvis fordi mange hundeiere «slurver» med renholdet på hytten. Det er liksom andre som skal gjøre rent etter hunden.

Denne gangen var det mange hunder på hytta. Alle hundeiere gikk med hunden i bånd, og alle hundene oppførte seg bra. Jeg kunne muligens ha sagt noen ord om renholdet, men....

Det ble to flotte turdager, selv om sola manglet, og at det ikke var spesielt varmt. Det var noenlunde tørt i marka. Vinden holdt seg vekk, og selv med mange mørke, tunge skyer, ble det ikke noe regn. At det regnet skikkelig på natten er helt greit.

Det er i hvert fall sommer i heia, og nå håpe jeg på sol og varme fremover.

Sandvatn for første gang i 2019.

En kjekk tur – nesten som i gamle dager.

Det å gå tur er nesten alltid kjekt. Jeg kan ikke huske mange turer jeg syntes var «dårlige», muligrens ubehagelige, men ikke direkte dårlig.

Selv i regnvær, sludd og temperatur ned mot null, i sterk vind har det vært kjekt å gå tur, men ubehagelig. Det å gå våt, blir aldri en vane.

Den siste tiden, har det blitt lite søndagsturer. Det har blitt mer søndagstur på mandagen. Denne uka var det søndag som ble turdag.

I tidligere tider – for tre-fire år siden, var det vanlig at jeg gikk til Blåfjellenden på fredag, med retur på lørdag, og så tok mot Sandvatn på søndagen. Turen til Sandvatn gikk alene eller i lag med broderen.

Det har blitt noen skikkelig fine turer innover heia mot Mangædne og Sandvatn. Jeg husker likevel en tur fra Lortabu en høstdag i regn og 2 grader, sammen med broderen. Vi kom fram til hytta etter et par timer, godt nedkjølt. Turen læret meg noen om hypotermia.

Søndag var faren for nedkjøling ikke særlig stor. Det var meldt om sol og «nesten» sommer. Jeg hadde ikke vært innover mot Sandvatn til nå i år, og så for meg tur til Sandvatn. Broderen mente det ville bli for mye etter tre turer tidligere i uken. Bestyrerinnen mente turen ville bli for tøff.

Jeg var langt fra sikker på om det ville bli en grei tur. 16-17 kilometer på god sti, vil si omtrent 4 timer på beina, og bakken opp fra Lortabu er også ganske drøy.

Broderen og jeg hadde hatt en del timer på beina denne uka, og det var helt greit å bare trene styrke på lørdagen. Likevel var lysten til å prøve meg på turen til stede.

Jeg ville i så fall bli alene, men regnet med at det ville være andre på tur innover denne dagen. Både Sandvatn og Mohidler et turmål for flere enn meg.

Det var flere enn meg på tur denne dagen. Både fedre med sønner og telt – og stor oppakning, og folk som ville til Mohidler. Uten å finne fram.

Og som vanlig traff jeg Atle. Han er medlem av fadderlaget på Sandvatn og er ofte inne for å gjøre en innsats på hytta. Denne gangen var det et eller annet med båtopptrekket. Han hadde glemt å ta bilder, så den oppgaven fikk jeg.

Det var ingen andre på hytta da jeg kom dit. Siden jeg hadde stoppet og snakket med Atle på veien inn, ble det bare en kort stopp inne. Etter en halv time var jeg på vei tilbake.

Det gikk forbausende bra på tilbaketuren. Jeg hadde ventet at det skulle bli tungt – spesielt opp bakkene, men også ned bakken langs Lysebrekka. Det gikk greit. Jeg var myk og grei i beina helt til bilene. En kjekk opplevelse etter noen «tunge» turer i vinter.

Nede ved veien var det sau. Det sto to biler langs veien og lesset av sau, og det var mye folk og flere bikkjer som skulle gjete disse innover heia. Sauene på Blåfjellenden kom inn for 14 dager siden, men oppe på 1000 moh starter sesongen noe senere.

Det var fortsatt en enslig liten fonn på stien. Jeg sjekket bildene fra 2015. Da var det like mye snø (helst mer) i begynnelsen av september.

Broderen og jeg til Blåfjellenden.

En grei tur, både til hytta og på returen.

Spørsmålet blir ofte «når skal vi ta turen til Blåfjellenden?». Denne uka ble det tidlig klart at YR mente vi burde gå på torsdag, med retur på fredag. Disse dagene skulle det i hvert fall være brukbart vær.

Broderen har opp gjennom årene laget sine egne tradisjoner, blant annet en tur til Blåfjellenden tidlig i sesongen. Han foretrekker å ta turen i fint vær, i det minste i tørt vær. Det er en annen tradisjon han også ønsker å holde ved like. En stille stund på terrassen uten for hytta med sigar og en dram.

Vi ble fort enige om å dra oppover midt på dagen på torsdag. Det er ikke stort mer arbeid å handle inn for en person enn for to, og jeg står som regel for den oppgaven. Det eneste som virkelig kommer i tillegg er middagen.

Denne gangen satset vi på «Fjordland» som vanlig. Og jeg fikk med med «medisterkaker» og ikke «kjøttkaker» som vi vanligvis bruker å ha med. Det ble en litt underlig opplevelse. «Medisterkakene» smakte i galt – de smakte ikke i det hele tatt. Totalt uten smak. Greit det og, men ingen stor opplevelse.

Turen innover gikk som vanlig greit. Det ble tørrere i bakken innover. Det hadde tydelig regnet mindre inne i heia enn i Hunnedalen, Fossebekken bød ikke på problemer. Det var bare å ta noen lange steg. Det var heller ikke mye snø igjen, en enslig fonn. Vi gikk på snø bare noen få meter.

Sommeren er kommet i heia. Sauegjerdene er oppe. Det er grønt for det meste, og rypemor,som lå på reiret de siste ukene har nå kyllinger. Det gror opp småbjørk over alt nedi dalene.

Det er ikke nok sau i heia til å beite ned de nye skuddene. Det vil gro skikkelig til i løpet av noen år.

Med sommerforhold gikk det greit å komme inn til Blåfjellenden. Vi gikk ikke helt å kikket på klokka, men da vi sto i stua, var klokka ikke mer enn 4. Det hadde ikke fått mer enn 2 1/2 time fra vi startet. Noe vi begge var fornøyd med.

Det ble bare oss to gamle på hytta den natta. Vi fikk et hyggelig opphold. Broderen hadde sin stille stund på terrassen, og jeg fikk på plass kart i begge hyttene.

Værmeldingen lød på bedre vær ut over dagen på fredagen. Det hadde regnet i løpet av natten, men ikke mye. Vi ventet til litt ut på morgenen før vi tok fatt på bakken opp fra hytta. En stigning på 150-200 høydemeter - i starten forholdsvis bratt opp.

På turen inn hadde vi vinden i ryggen. Vi fikk litt sterkere vind på fredagen, og den vinden kom rett i mot. Selv i motvind på 10-12 m/sek ble turen mot Hunnedalen kjekk. Vi måtte ha på jakke. Det hadde blitt kaldt uten, men det ble en flott tur. Mye skyer og bitte litt sol, noen ganske få dråper i lufta et lite stykke, men egentlig uten nedbør.

Bra forhold for en grei tur. Broderen var ganske godt fornøyd da vi satt ved Fossebekken på returen. Der ble det en liten drikkepause. Det er lite vits i å dra saften hele veien fra hytta til bilen...

Broderen hadde gått langtur på mandag – Bynuten, og inn til hytta på torsdag, og var nå på vei tilbake på fredag. Han hadde gått mer «tur» på en uke enn på mange år – trodde han.

Vi kom til bilen godt fornøyd med turen og med tiden vi hadde brukt over heia. Antakelig gikk vi fortere på returen enn innover. En grei tur.

Tradisjonell tur til Bynuten.

Brødrene på tur.

Mandag er blitt turdag. For tredje uke på rad ble det ikke noe av søndagsturen. YR får ta mye av skylda. Meldingen for søndagene har vært dårlig. Nå har været blitt bedre enn meldt, men det er en annen sak.

Bestyrerinnen var innstilt på en kort og enkel tur. Hun mente det ville være for bløtt i marka til en av de «vanlige» turene. For egen del var jeg ikke sikker på hvor turen burde gå.

Jeg sendte en sms til broderen. Han kom tilbake med ønske om en tur til Bynuten. - Det overrasket meg litt. Både fordi jeg ikke hadde tenkt på den turen og fordi en tur til Bynuten etter hvert er blitt en langtur.

Broderen har ikke hatt noen langtur på en stund, og har slitt både med knær og helsa forøvrig. Når forslaget var på bordet, hadde jeg lite valg uten om å godta dette.

Jeg må innrømme at jeg ikke helt så fram til å gå opp og ned Bynuten. Bare opp hadde egentlig vært nok, men det mangler litt på at det er mulig....

Værmeldingen for mandagen var god. Det var sol og nesten blå himmel hjemme. I nordøst tårnet det seg opp med mørke skyer. Innover mot Høle fikk vi noen ganske få dråper på ruta. Jeg ble enig med meg selv om at vi fikk gå til regnet kom og så vurdere videre tur. Det ble aldri noe nedbør.

Pinsen er ofte en god tid for tur. Om været er bra kan det være mye folk i løypa mot Bynuten. Det var alt en god del biler da vi kom til parkeringsplassen og vi kunne se en god del folk oppover i bakken.

To ungdommer startet samtidig med oss, og vi holdt følge et stykke oppover «Lyseveien», men de dro kjapt fra i de bratteste bakkene. Vi har ikke kondisjon som 20-30 åringer lengre.

Likevel ble det til at vi gikk forbi en del folk oppover. Det er heller ikke å legge skjul på at noen gikk forbi oss også.

Det hadde regnet på søndagen, og det var fortsatt vått i stien. Med en mengde folk på tur, ble det opptråkket og glatt. På tilbakeveien skled jeg ut og havnet på rompa. Heldigvis uten andre skader enn på mitt eget selvbilde.

Vi forsøkte å ta det med ro denne gangen. Forrige gang brødrene var på tur mot Bynuten – pinsen 2017, ble det bare en av oss som kom til toppen. Denne turen ville vi begge opp. Det ble til at vi stoppet noen ganger og snakket med folk. Det er alltid hyggelig å treffe folk i heia. Denne dagen var det – som vanlig – bare hyggelige og kjekke folk vi traff.

Som vanlig snakket vi med noen som var på sin første tur oppover, og noen blir litt overrasket over hvor «tøff» turen egentlig er.

Nesten på toppen var det en kar som tilbød seg å ta bilder av oss begge. Det er ikke så ofte vi opptrer på samme bilde.

Nedturen ble helt grei.

Totalt nesten 12 kilometer og 650 høydemeter på 4 timer. Godkjent for oss gamlinger...

En grei tur inn i heia, en flott tur tilbake.

Regn og torden.

Det hender Bestyrerinnen mener jeg bør være til stede ved enkelte anledninger. Barnebarns 8 års dag er nok en slik anledning. Det betød at jeg ikke kunne dra til Blåfjellenden på fredag som vanlig.

Det måtte bli en torsdagstur i stede. Normalt jobber jeg hjemme før jeg drar oppover mot Hunnedalen. På torsdag tok jeg det med ro. Jeg hadde god tid.

Værmeldingen for torsdag var litt blandet, men helt til rundt 11 på torsdag, ville det være greit turvær. Plutselig hadde YR ombestemt seg. Det var nå snakk om store nedbørsmengder og torden. I tillegg skulle det blåse opp mot stiv kuling.

Nå høres stiv kuling alvorlig ut, men det er ikke mer enn 14 m/sek på det laveste, og det er egentlig greit å gå i 14-15 m/ sek vind. Det bråker fælt rundt ørene, men eller nesten greit.

Det ble litt hektisk etter at jeg hadde lest det nye værvarselet. Uværet, det vil si regn og torden skulle komme mot Blåfjellenden fra 4 tiden på ettermiddagen. Med en times kjøring og 2-3 timer tur, ville klokka bli godt over fire – om jeg ikke rasket på.

Jeg kom avgårde litt over 12. Jeg hadde noen dråper på ruta på turen oppover, og lurte på om Yr – muligens – hadde tatt feil av tidspunktet. Da jeg parkerte var det opphold, men det var mørke skyer rundt om.

Det er bedre med vinden i ryggen enn motvind. Jeg blåste innover heia. Likevel ble det en stopp av og til, med en kikk over skuldrene for å se på skyen som raste over himmelen. Det ble mer og mer mørke skyer.

Jeg gikk og lurte på når regnet – og lyn og torden vill komme.

Nede ved Blåfjellenden kunne jeg se nedover Fidjadalen, og ble glad for at jeg ikke var der. Der var det ikke mørke skyer, men svart himmel. Og det begynte og tordne mellom fjellsidene.

Jeg kom meg i hus, fikk hentet vann og gjorde klar til en vanlig kveld på hytta.

Klokka var ikke mye over 4, og jeg hadde antakelig vært på hytta en halv time da uværet slo til. Det lynte og tordnet – ikke litt, men mye....

Mellom fjellveggene lød det som dommedag en liten stund. Så kom regnet. Ikke vanlig regn, men styrtregn. Jeg har sett slik regn før, etter tordenvær – i syden. Det fosset bokstavelig ned.

Regnvann er brukenes til alt. Jeg satte bøtta under takskjegget og det tok ikke lang tid før den var full. Jeg slapp å hente vann på morgenen.

Morgenen var eller fullstendig annerledes. Sol, blå himmel og mye mindre vind. Det var en slik morgen jeg ønsker meg, men sjeldent får oppleve. Denne forsommeren har det vært mange slike morgener på Blåfjellenden.

Av og til er det meste på plass. Sol i ansiktet. Ikke for varmt og ikke for kaldt. Trekken bakfra, og det er ikke for mye vann rundt om.

På returen mot Hunnedalen fikk jeg oppleve en slik dag, Når det i tillegg er mer sommer enn vår med blomstrende grepplyng og klokkelyng som lyser opp, og i tillegg multeblomster, fioler, og andre blomster, må det bli en flott tur.

Jeg var forberedt på å få rypemor mellom beina denne gangen også. Hun lå bare stille på reiret og kikket engstelig opp på meg.

Jeg viste jo godt hvor rypereiret lå. Jeg kikket likevel 10 cm feil, og lurte på om jeg husket feil. Først da rypa beveget hode ble jeg klar over at reiret var der, men med rypemor på plass.

Denne turen over heia ble en av de bedre. Det er slike turer som er kjekke og tenke tilbake på. En flott tur i flott vær.

Mandagstur med Bestyrerinnen.

Bjørndalsfjellet og Fjogstadnuten.

De siste ukene har det ikke blitt den tradisjonelle søndagsturen. Delvis fordi Bestyrerinnen har vært opptatt på annet hold, men også fordi mine ankler og bein, ikke helt er innstilt på tur tre dager etter hverandre.

Nå har værmeldingen også gjort at mandagen har blitt foretrukket frem for søndagen. Det er kjekkere å gå tur i solskinn enn i regn.

Yr har meldt om dårlig vær på søndag og bedre på mandag. Og fått delvis rett. Det har ikke blitt bedre vær på mandagen, bare omtrent det samme.

Denne mandagen var det også meldt om opphold og litt sol ut over dagen. Det vi fikk var overskyet og vind. Heldigvis har temperaturen steget til «nesten» sommer. Det var 14-15 grader hjemme og 16 da vi kom ned til bilen.

Det hadde regnet noen dager før helgen. Vi regnet med at det ville være både sorpet og bløtt de fleste plasser. Turen rundt på Høgjærern var et alternativ, men der hadde vi gått på torsdag.

Bestyrerinnen foreslo en tur langs stranden. Hjemme lå buskene i hagen omtrent flate, og trærne svaiet i vinden. Det ville være bedre med en «topptur» fra Gramstad.

Det var ikke mange biler på Gramstad i forhold til i helger eller skikkelig flotte dager, men det var avgjort en god del folk på tur. De fleste mot Dalsnuten, men vi så også noen som tok mot Bjørndalsfjellet.

Det kom folk i mot da vi startet på bakken oppover. Stien mot Bjørndalsfjellet er bred og oppgått. Det er lagt ut lemmer i myrene, så selv om det er bløtt, er det mulig å komme tørrskodd fram.

Vi tok det med ro oppover bakkene. Det er både mange høydemeter og bratt for å komme opp til topps. Etter som vi begge har lang erfaring med bakker, blir det til at vi går i jevnt (og sakte) tempo.

Det er det jevne tempoet som bringer oss kjappest til topps.

Selv om vi hadde møtte en del folk oppover var det tomt på toppen. Det ble et kort opphold. Vinden blåste oss kjapt nedover bakkene mot veien igjen.

Det ble til at vi satte kursen mot Fjogstadnuten og nok en drøy bakke. Det er ikke mer enn 2,5 kilometer fra veien og rundt Fjogstadnuten til parkeringsplassen på Gramstad.. noe av dette på god vei. Likevel tok det oss nesten en time.

Med den «ekstraturen» ble det en grei mandagstur, Uten rundturen hadde det bare blitt en liten utflukt – ikke en skikkelig tur.

Jeg fant fram et nytt par med ALFA Walk King til turen. De gamle er ikke slitt men lekk. Selv om jeg kom tørrskodd ned på siste turen fra Blåfjellenden, så blir jeg våt om det regner.

Nå hadde jeg hatt de «nye» skoene liggende en god stund. Jeg har begynt å bruke lave Salomonsko. De er vesentlig lettere enn Walk King og har vært behagelige å gå med.

Problemet var at jeg mistet styrken i beina med lette sko. Det ble tungt å gå med gamle våte Walk King.

Sommer på vei inn, vinter på tilbaketuren.

Blåfjellenden, - som vanlig.

Selv med mulighet til å ta ut på tur når jeg vil, passer det som regel å ta ut på fredag, med retur på lørdag. Selvsagt blir YR sjekket opp og jeg prøver å tilpasse meg finværet – om mulig.

Denne uka var det tidlig klart at fredag ville bli en god dag, og lørdag ikke fullt så bra. Varselet for lørdag endret seg ganske mye i løpet av uka. Det var snakk om stor nedbørsmengder midt på dagen. Og ble etterhvert til «vanlig» regn på natten og på morgenen.

Nå er været ikke en hindring for å komme seg på tur, selv om dårlig vær er ubehagelig. Ikke så kaldt og vått at turen ble utsatt. Jeg satset på å komme meg både fram og tilbake....

Fredagens tur innover heia mot Blåfjellenden ble en av de flotte turene i vår. Nå vil en tur til Blåfjellenden i mai uansett vare skikkelig fin. I år har vår og sommersesongen kommet godt i gang før den normalt så vidt starter.

Det er nesten ikke snøfenner igjen, og bilder fra 2015 viser omtrent samme snømengde i slutten av juli. Om det er den globale oppvarming som endelig slår til, så har den i hvert fall en positiv effekt i «min» hei.

Det var ikke helt sommertemperatur på vei innover, men selv med bare 10-12 grader i lufta, var det noen unger som ville bade og vannet var sikkert kaldere enn lufttemperaturen.

Det ble en tur over heia i bare ullblusen. Omtrent sommertur. Det var tørt i bakken, stein og berg var greie å tråkke på. Det var ikke noen grunn for å sitte hjemme. Det var spor innover, men de så ut til å være fra dagen før.

Noen hadde bestilt plass på hytta, så jeg ville antakelig ikke bli alene. Det viste seg å være 4 jenter som hadde gått fra Mån på torsdag. Planen var Sandvatn – samme dag. Det ble litt i overkant, og jentene tok heller to netter på Blåfjellenden.

Det kom ingen flere denne kvelden. Det ble selvsagt en kveld som mange andre på Blåfjellenden. Det er alltid hyggelig å sitte på hytta og lese eller løse sudoku. Det er ekstra kjekt om det i tillegg er noen å snakke med. Det var det denne kvelden.

Regnet YR snakket om, kom på kvelden. Jeg kunne høre regnet utenfor om natten og lyden av bekken med den lille fossen ble høyere og høyere.

Det båste og regnet, samtidig med at tåka la seg nedover fjellsidene da jeg sto opp. Temperaturen sank utover natten. Og det var ikke mer enn 5-6 grader på morgenen. Litt trøstesløst vær å ta ut – eller?

Det tok litt tid før jeg fikk summet meg og var klar til turen tilbake den morgenen. Jeg fikk på omtrent vinterklær, med lang under.

Opp bakken ble det alt for varmt. Regnet hadde gått over til yr. Jeg fikk både regnet og vinden bakfra. Det ble egentlig ikke spesielt ubehagelig. Det ble en fin tur,

Oppe ved «vaet» gikk vannet høyt over gangsteinene. Jeg snørte buksa tett rundt fjellstøvlene og vasset uti. Jeg var tørr i skoene da jeg kom over. Gore-tex`en holdt tett. Tåka la seg nedpå, men den ble aldr spesielt tett. Det var alltid minst 50-60 meter sikt.

Med tåke og regn og snøfenner ble det likevel litt «trolsk».

Oppe i høyden, går stien på begge sider av en liten stein. Da jeg var rett på siden av steinen, flagret rypa opp. Jeg fant 4 egg i et reir på sørsiden av steinen. Jeg lurer på hvor høyt jeg hoppet da rypa kom omtrent mellom beina på meg?

Nedover mot Hunnedalen ble det en grei tur. Egentlig mer enn grei, det ble en skikkelig flott tur, selv i det dårlige været.

Nesten nede, hørte jeg sauebjeller. Det var en ganske stor drift som var på vei mot gjeterhytta ved Blåfjellenden. Og selvsagt traff jeg kjentfolk.

En hyggelig avslutning på en kjekk tur.