En fantastisk uke på Nilsebu.

Fin vær, folk, familie og flotte middager.

Midt i fellesferien, tok vi, det vil si Bestyrerinnen, eldste bror og jeg til Nilsebu. En ubetjent turistforeningeshytte eid av Stavanger Turistforening. Vi hadde fått anledning til å være «tilsyn/verter» for en uke. Jeg sammen med forskjellige andre, har hatt denne «oppgaven» i noen år. Det har muligens blitt 15 slike «tilsyns-uker» opp gjennom årene

Mens Bestyrerinnen var i arbeid, og jeg pensjonist, hadde eldste bror og jeg jobben i noen år. Det var virkelig kjekt å kunne få anledning til å feriere med en bror som var venner med maskiner, og holdt båtmotoren i gang. (Jeg og maskiner er ikke venner....)

Dette året ville Bestyrerinnen også være med. Hun «overtalte» min datter med familie til også å ta turen opp til hytta. Det ville i tillegg komme to par som vi hadde vært på tur sammen med i England. Og, ikke minst, ville svoger og Anne Lise sammen med et annet par også benytte anledningen til en fjelltur.

Nilsebu ligger ved Nilsebuvannet opp av Lysebotn 730 moh, og med båt på vannet (som vi har) er det mulig å komme til hytta omtrent uten å gå i det hele tatt. Flott for oss som trenger «ferie» fra fjellturer....

Veien opp til «dammen» ved Nilsebuvannet er omtrent to mil opp av Lysebotn. Det er ikke like mange svinger opp som på andre siden mot Sirdal, men det er både smalt og svinget.

Vi kom til «dammen» og lastet båten til ripa. En uke krever masse bagasje. Vi hadde med ekstra mat for komlemiddag på onsdagen. Egg, bacon og ikke minst Pepsi Max for en uke veier selvsagt også en del.

Vi har alltid skysset folk og bagasje over vannet om det var behov for dette. Familier med unger kunne bestill transport, men dette året var det nesten «ferjedrift». Sverre, kapteinen på skuta, var fullt opptatt med å transportere folk og fe.(og sekker). Det ble noen turer på vannet neste hver dag. Prisen for transport er 100 kroner, og prisen ser ikke ut til å være et problem for noen.

«Alle» hadde bestemt seg for å ta en fjelltur den uka vi var på Nilsebu. Tilsammen hadde vi over 100 overnattinger. Hytta har normalt omtrent 500 overnattinger i året. Vanligvis står hemsen tom, selv midt i sesongen. Denne uka var det folk på hemsen nesten hver dag. En dag var det 33 overnattings gjester Med plass til 20 i senger nede og 12 på hemsen ble det litt trangt, men som alltid, det en sengeplass til alle som kommer.

Søndag kom Mari - datter - med barn og mann. De ble til onsdag. Heldigvis hadde de bestilt rom, og fikk sitt eget rom med fire køyesenger. De ble til onsdag, og barnebarna sammen med de andre ungene på hytta hadde det kjenpekjekt. Det var litt trist da de tok båten utover mot "dammen".

I tillegg kom også "broderen" - min tvillingbror på besøk.

Som alltid på Nilsebu, var det fjellfolk med mye erfaring. Det var familier med bestefedre og unger. De «gamle» hadde omtrent vokst opp i heia, og var godt kjent. Selvsagt hadde vi også mange felles kjente.

I tillegg dukket Charlotte og Erill opp. De var på langtur fra Haukeliseter til Lysebotn. Blidere turmenneske enn Charlotte treffer jeg sjeldent. Tunge sekker og lange dagsmarsjer er ikke noe problem for disse jentene.

Onsdag gikk med til å forberede den store komlemiddagen. Vi ventet ganske mange gjester. To par vi hadde truffet på Englandsturen og i tillegg Sigbjørn, Anne Lise, Kjell Einar og Rigmor. Vi fikk også med oss en kjekk familie som var på tur i vårt område.

To store komlegryter med pinnekjøtt og pølser, kokte gulerøtter, kålrabi og kålrabistappe. Vi var femten til bords, og alle ble stappmette. Det var god stemning rundt bordet, med mye latter og historier. Det var til og med plass til dessert...

Torsdag kom tre ungdommer tilbake til Nilsebu etter en rundtur i heia med merking av stier og tømming av dass. De fikk (som antydet) stekte komler og var vel fornøyd med det.

Vi hadde satt garn på onsdagskvelden. Torsdag morgen ble brukt til å rense fisk og garn. Det ble nok fisk til en skikkelig middag. Sigbjørn, Anne Lise, Kjell Einar og Rigmor ble to dager, og jenten laget i stand en fantastisk ørretmiddag på kvelden. Denne gangen ble vi 8 rundt bordet. Det var avgjort ikke like mye latter og prat denne gangen. Alle hadde nok med å nyte maten.

Fredag gikk med til å få hytta i orden. Den var skikkelig fin da vi kom, men det er alltid noe som kan gjøres. Bestyrerinnen sto for vask av vindu og gulv, jeg tok dass og uthus.

Torsdag var den eneste dagen med regn. Ellers hadde vi et skikkelig fint vær. Egentlig drømmevær. Lørdag ble det meldt om vind og regn. Med erfaring fra tidligere år, fant vi ut at vi like greit kunne ta ut på fredagskvelden som å vente til lørdag morgen med mye vind.

Det er alltid litt vemodig å forlate Nilsebu etter en uke. Spesielt når det har vært flott vær og mye kjekke folk. Denne gangen var det spesielt mye folk, og alle kjekke.

En uke i heia i skikkelig vær – sommerferie på sitt aller beste, også for oss pensjonister.

Dagstur til Blåfjellenden

Alene på tur, men folk på hytta.

Det har ikke blitt så mange flott dager i heia i år som i fjor, men denne torsdagen så ut til å bli nettopp en slik sommerdag som vi hadde mange av forrige år. Det måtte bli en fjelltur.

Neste uke vil jeg være vertskap på Nilsebu, og får derfor ikke anledning til å besøke Blåfjellenden. Det kunne passe bra med et dagsbesøk innover.

Dagsbesøk? Tidligere i historien, var dagstur til Blåfjellenden ganske vanlig. Det var ikke noen spesielt lang eller slitsom tur. En del ganger gikk det skikkelig fort. Helst under to timer – begge veier.

Etter å ha kommet over den magiske grensen «70 år», er ting ikke like enkelt. I hvert fall ikke fram og tilbake på under to timer hver vei. Jeg var langt fra sikker på om det var noen god ide å ta på dagstur.

Det ble dagstur tross alt. Etter en ganske lang tur på tirsdag, og jeg var ikke helt klar for ny tur på onsdag. Torsdag var det greit å ta ut. Været gjorde det lett å pakke. Det var havskodde hjemme, kaldt og guffent, men oppe i heia meldte YR om sol og sommer. Bare noen kilometer lengre inne i landet forsvant skodda og sola kom fram.

Det var en god del biler på parkeringsplassen. Kan andre også ha funnet ut at det kunne passe med en fjelltur? Jeg så en person oppe i lia, og bare en kort stund etter for jeg forbi. Det viste seg å være en jente på tur med telt. Det er en del jenter som tar ut alene etterhvert. Og det er jo bra.

Det var tørt og fint i marka. Sola skinte. Det var omtrent vindstille, og temperaturen holdt seg rundt 15 grader. Nesten perfekt turvær.

Selv om jeg burde nyte turen, for det er ikke ofte været ordner seg slik, så ble det til at jeg gikk og tenkte på «gamle dager» og hvor fort jeg gikk dengang...

I egne tanker, på en av flyene innover, ble jeg plutselig klar over at det det var noe uvant rundt beina. 5-6 rype kyllinger for rundt, mens mora maste fælt på at de skulle komme seg vekk av stien.

Rypemor holdt igjen slik at hun var mellom meg og kyllingene. Jeg kom sånn omtrent en halvmeter fra rypa, uten at hun satte opp farten. Det ble noen bilder, og ikke rypemiddag...

Nede på hytta var det full gang. En gjeng utsendte ungdom fra Stavanger turistforening jobbet med både å male og tømme dassen. Jeg fikk ordnet noen småting, og ut på ettermiddagen tok jeg avgårde tilbake mot Hunnedalen.

Det hadde blåst litt opp, men den lille vinden kom bakfra. Det hadde også skyet til, men sola var fortsatt fremme inne i mellom. Jeg hadde tenkt på sol og høyere temperatur, og bading. Det ble det ingen ting av.

Turen tilbake over heia ble på mange måter en helt vanlig retur. Det siste stykket kunne jeg kjenne at beina ikke var like «friske» som da jeg startet. Det ble litt tungt opp siste kneika, men det er alltid en tung bakke. Jeg var stiv i muskler og bein da jeg sto på parkeringsplassen, og det ble ingen trening på fredag.

Likevel var jeg godt fornøyd med fortsatt å kunne gå frem og tilbake på dagen.

Lammanuten i Tysvær.

På tur med Bestyrerinnen, Sigbjørn, Anne Lise, Edvin og Anne Margrete.

Alt på søndagskvelden ble det snakk om ny tur- på tirsdag. Det var svoger og svigerinne som kunne tenke seg besøk på hytta med innlagt tur.

Hytta ligger i Tysvær, og det er noen fine turmuligheter i nærheten. Den nærmeste toppen Haukåsen, kan nås på en halv time. Det var muligens den turen min svoger hadde tenkt på.

Nå er både Sigbjørn og Anne Lise turmennesker, og går gjerne på litt lengre turer. Vi har noen uker på Grand Canaria på vinteren, og da er det tur som gjelder. En fin oppkjøring til sesongen.

Bestyrerinnen har selvsagt ikke noe i mot være med sin bror på tur, og hun besøker gjerne hytta – så ofte som mulig. Værmeldingen var bra, det var bare snakk om noen skyer og helst lite vind. Fint turvær.

Vi avtalte ikke hvor vi skulle gå, men det kunne vi gjøre i løpet av mandagskvelden. Sigbjørn og Anne Lise har venner i Tysvær, vi har fått anledning til å bli med disse og flere andre på turene i syden.

I løpet av mandagskvelden ble det klart at både Anne Margrete og Edvin kunne tenke seg en tur. Vi ville bli 6 stykker. Alle turmennesker. En grei gjeng.

Vi hadde en liten diskusjon rundt hvor vi skulle gå. For egen del var jeg med samme gjengen til «Himakånå» i fjor. Sigbjørn og jeg var på Valhest for omtrent 10 år siden og vi var også på Lammanuten en eller annen gang på tidlig i århundret...

Det kunne passe med en tur til Lammanuten. Den høyeste toppen i Tysvær kommune med sine 631 moh. Denne toppen ligger i nærheten av «Himakånå» en mil lengre vest. Eller en mil fra Skjoldastraumen. Det er en parkeringsplass med informasjonstavle nord for veien, men den er lett å overse.

Det første stykket går på god vei, men det er bratt oppover. Mange gode høydemeter blir tatt her. Fra en liten sperredam går det ut i terrenget. Det er skilt som viser vei, og det er merket. Stien er grei å følge.

Noen har gjort en skikkelig god jobb her oppe i heia. Over tre store myrer er det lagt gangveier. På hver av myrene må det være minst to – tre hundre meter med gangvei. Det gjør det lett å komme fram – i hvert fall her. Oppe på myrene stikker både Gråfjellet og Lammanuten opp, og det er lett å se at det fortsatt er noen høydemeter før toppvarden kan nås.

Det går bratt et stykke, men «øverst» (det er fortsatt noen gode høydemeter igjen) blir det god sti og lett å gå. Vi tok samme vei tilbake, men Sigbjørn og Edvin var stemt for å legge turen om Gråfjell. Det hadde gjort turen omtrent en time lengre, og ble kjapt nedstemt.

Vi tok pause på toppen og stoppet også for en kaffekopp lengre ned. Vi brukte godt over fire timer på turen, men ble da forbigått av folk vi hadde møtt på oppturen.

Stien forteller at dette er en populær tur. Gangveiene gjør det lett over myrene. Utsikten øverst er flott og så avgjort verdt strevet med å nå toppen.

En flott tur på en helt grei dag.

Blåfjell, Sælandsfjellet og Bjødnali.

"Ti på topp i Time" og Bestyrerinnen.

Bestyrerinnen har begynt å samle. På turer. Time kommune har gitt ut et hefte med «Ti turer i Time» og samtidig lagt ut «tenger» for «klipping» ved turmålene, Helt uimotståelig for Bestyrerinnen.

Søndagsturen denne uka ble derfor lagt til et av disse turmålene.

Vi har ganske ofte tatt turen til Bjødnali og videre til Sjelset og tilbake til Sælandsskogen. En rundtur på omtrent 8 kilometer og som vi bruker to-tre timer på. Litt avhengig av pauser og vær. Det er ofte mye vær på Jæren. I sterk vind er rundturen et godt alternativ. Turen går mye i skog, godt beskyttet for vind.

På disse rundturen har vi gått forbi et skilt som viser vei til Sælandsfjellet. Vi har ikke kommet på å gå oppover der. Sannsynligvis fordi jeg har antatt at turen opp og ned ville være for kort.

Nå var nabotoppen til Sælandsfjellet – Blåfjell - med på lista «Ti på topp i Time». Bestyrerinnen mente det måtte være en grei tur å gå opp til den toppen, fortsette ned mot Bjødnali og så ta resten av den vanlige turen.

Det ville gi anledning til å få «klippet» kortet på toppen av Blåfjell.

Det er litt «krøkket» vei til parkeringsplassen ved Sælandskogen. Vi tar fra Bryne mot Ålgård og et stykke etter Melsvann går en vei mot Undheim. Etter et stykke på denne veien viser et skilt inn til parkeringsplassen.

Det var ikke mange biler på parkeringsplassen da vi kom. En flott søndag kan det bli temmelig fullt. Det er noen skikkelig fine plasser bare et kort stykke langs «veien» mot Urådalen. Stien oppover Urådalen er på opparbeidet turvei.

Vi gikk denne gang mot venstre – mot Sjelset - i stede for til høyre mot Urådalen, som vi vanligvis gjør. Vi kom selvsagt opp i fin form. Øverst – eller nesten øverst sto et skilt som viste vei til høyre mot Blåfjell, 200 meter og til venstre Sælandsfjellet – 200 meter.

På toppen av Blåfjell traff vi to jenter som også var på tur. Det var også spor av andre, og i andre enden traff vi et par som begynte på oppstigningen. Toppene er turmål, selv om vi aldri hadde vært der før.

Det var ikke mange høydemeterne fra skiltet, til hverken Blåfjell eller Sælandsfjellet. Vi gikk begge – selvsagt. Bestyrerinnen tar med seg det meste av topper....

Det var flott utsikt fra begge toppene. Greit å se temmelig langt innover og selvsagt ut til havet. Høyhuset på Bryne er greit å orientere seg etter.

Tilbake til skiltet, etter å ha besøkt begge toppene, tok vi fatt på bakken ned mot Moldtjørnet og Bjødnali. En drøy bakke ned, med både myr og vann. Det siste stykket inne i skogen kan nok gi noen små problemer i regnvær. Grantrerøtter er glatte når de er våte.

Tilbake på den vanlige stien gikk vi mot Bjødnali, hvor det ble en liten pause.

Derifra og tilbake til bilen fulgte vi gammel «oppskrift», gardsveien mot Sjelset og langs bekken mot Sælandskogen, forbi skiltet som viste vei oppover lia, og endelig mot bilen.

Antakelig er turen over toppen like lang som den vanlige runden, omtrent 7-8 kilometer. Men det er selvsagt en del mer høydemeter over toppen. Vi brukte noe over to timer.

En flott søndagstur, og Bestyrerinnen var godt fornøyd med å kunne krysse av for nok et turmål i boka «Ti turer i Time».

Lørdagstur fra Blåfjellenden

Alene - som vanlig.

Etter noen dager – hele fredagen i et strålende vær, var det på lørdagsmorgen tid for å komme seg tilbake til bilen og sivilisasjonen.

Det er kjekt å være på Blåfjellenden, men Bestyrerinnen ser jo helst at jeg – av og til – også gjør noe hjemme...

Jeg hadde fått gjort det jeg planla å gjøre og det hadde komme maling på noen plasser som trengte det. Malerværet var helt bra. Malerarbeid er jeg ikke glad i, men på Blåfjellenden sto det noen spann som burde....

Da jeg kom inn på torsdagskvelden, var det fyr i begge ovnene. En Canadisk jente hadde fyrt opp. Hun var kald etter noen timer på tur mot Blåfjellenden. Det ble ikke mindre kaldt utover kvelden og natten.

Å bli «gammel» betyr hyppige besøk på uthuset. Selv midt på natten. Jeg måtte opp i tre-tiden. Da sjekket jeg gangveien for å være sikker på at det ikke var is på plankene. Temperaturen var like over nullpunktet, Termometeret i stuevinduet viste 2-3 grader. 600 meter over havet (nøyaktig.) og nesten frost 6 juli....

Det skyet over fredagskvelden og regnet kom i løpet av natten. Litt trist å se ut i regn, spesielt for meg som kunne ha pakket sekken og kommet meg av gårde på fredagen – i finvær.

I følge en av gjestene skulle det regne fra morgenen av og bli bedre vær utover dagen. Det ble til at jeg tok det med ro til over 12. Da tok jeg snippeska og staven og labbet avgårde opp bakken mot Hunnedalen.

Den bakken er aldri kjekk å begynne på. Den er lang. Det tar (for meg) en halv time å komme opp til toppen. Det første stykket er bratt... Puls og pust går i høygir...

Jeg hadde jakken på da jeg startet. Det for noen dråper i lufta, men ikke lenge etter start, ble det slutt på nedbøren, selv om sola fortsatt var vekk og det kom sinte, svarte skyer fra vest.

Nå hadde vannet ved «vaet» øverst sunket så pass at det var uproblematisk å komme over på gangsteinene. Jeg var likevel glad for å ha på nye Gore-Tex sko som holdt vannet ute. Tørrskodd kunne jeg ta fatt på turen over heia.

Det var ingen andre på tur denne dagen. Helt alene i heia. Det er jeg så pass ofte at jeg egentlig ikke ofrer det en tanke. Spesielt ikke på turen mellom Hunnedalen og Blåfjellenden, hvor jeg må ha gått opp mot 1000 ganger.

Kontrasten til fjorårets supersommer er stor. Det var overhodet ikke snakk om å stoppe for et bad i Fossebekken. Vannet holder antakelig ikke mer en 10 grader, selv uten snøsmelting.

Det ble likevel en liten pause med bekken. Et lite foto, og noen dråper saft – en halv liter eller så.

Det siste stykket gikk jeg og kikket etter folk. Så pass sent på dagen, burde det være noen som var på vei innover mot hytta. Det gikk folk på andre siden av Fossebekken, og se så ut som om de lette etter stien.

Jeg tror ikke hytta står tom en lørdagskveld i juli selv om Frafjordheiene er en av Norges best bevarte fellesferie hemmeligheter.

Juli -tur med vinterklær.

Vind og kaldt mot Blåfjellenden

Denne sommeren minner lite om fjorårets. Det er lite sol og mye regn. Temperaturen i juli er vinterlig. Hjemme er det kaldere enn rundt jul. Siden snøen er omtrent forsvunnet, er det likevel grønt i heia.

Litt lengre inn i heia, og litt høyere opp enn det jeg skulle på torsdagen, var det grønne delvis dekket av noe hvitt. Snø i juli i mitt område er sjeldent. Det er ikke vanlig i det hele tatt. Nå var det ikke hvitt der jeg skulle gå, men temperaturen var likevel i nedre kant av rødt. Ikke mye over 5-6 grader midt på dagen.

Værmeldingen lød på regn på formiddagen og mindre regn ut over dagen. Jeg hadde det ikke travelt med å komme avgårde, og klokka var rundt halv tre da jeg tok på sekken i Hunnedalen. Det regnet lett, men alt noen hundre meter oppover lia, forsvant regnet.

Vinden ga ikke opp. Det blåste ikke mer en stiv bris, men det tok seg opp mot en liten kuling. Det er helt greit å gå i slik vind, men med lav temperatur blir det kaldt. Jeg beholdt jakken på hele turen innover heia denne gangen.

På tross av vind og temperatur. Så er det grønt og frodig. Det tyder på sommer. En enslig liten flekk med snø rett på siden av stien viser at det ikke er så lenge siden snøen dekket landskapet. Det gjelder å ta vare på de korte ukene med sommer så pass høyt som opp mot 1000 meter over havet.

Det er andre blomster nå en tidligere på året. Siden forrige tur innover, har tettegraset blomstret og står langs stien med flotte blå blomster, Inne i mellom tuene på de laveste myrene kan jeg se en eller annen fiol, med sine litt sarte blåfarger. Skrubbabærblomstene – hvite med litt sort, står i mengder enkelte plasser. En og annen skogsstjerne lyser også opp, sammen med noen små gule blomster som jeg antar er tepperot.

De siste årene har jeg sett 5 marihånd planter et stykke oppe i lia. Uka etter har de vært vekk. Så også i år, bortsett fra at det bare var tre blomster dette året. Litt lengre nede i lia sto det en enslig blomst av arten på myra. Jeg har prøvd å finne ut hvilken marihånd det kan være, og har landet på at det må være smalmarihånd, som egentlig ikke skal finnes i dette området. (Dette har jeg ikke greie på, så - uten ansvar for mulige feil.)

Bjørnskjegget er grønt i toppen. Det er en av de første plantene som blir brunt. Jeg håper det blir en del turer før det skjer.

Det er likevel stein og gras som dominerer. Granitt og øyegneis er ikke bergarter som gir næring til jorda.

Det var andre folk innover denne dagen. De tre jeg gikk forbi var også på vei mot Blåfjellenden. Denne gangen var det ikke snakk om å gå på rekordtid – med motvind og tung sekk gikk det heller smått.

Det ble likevel en grei tur innover. Regnet den siste tiden hadde gjort at bekkene gikk store. Ved vaet rett før nedstigningen til Blåfjellenden, var vannstanden så pass høy at jeg måtte stramme buksene rundt skoene. Med nye sko og gore-tex bukse gikk det helt greit å komme tørrskodd over.

Det var kjekt å komme til Blåfjellenden etter en uke på tur i England.

Langs Hadrians mur i England.

Sammen med Helge Johanson og Temareiser.

Siste turen i England for denne gang. Det har vært noen fine dager, men også noen få dager med dårligere vær. Alle turene – 5 tilsammen, med den siste, har vært forholdsvis korte, og ingen har bydd på noen form for utfordring.

Nå var det bratte og litt luftige partier ned fra Cat Bell, men selv med min form for høydeskrekk, gikk det greit. Noen av turene – den første ved Bolton Castle som eksempel, var heller kjedelig, med mye kryssing av dyrket mark.

Ingen av turene har vært på under en mil og de fleste på 12-13 kilometer. Vi har brukt dagen på tur, og ikke sett på klokka. Likevel var jeg noe overrasket over tempoet våre italienske guider satte opp. Det gikk ganske fort opp bakkene, og de med litt mindre trening fikk høy puls og pustet tungt.

Det er liksom ikke helt det jeg hadde ventet meg. Vanligvis går slike turer i et tempo tilpasset den som går senest. Nå tok guidene noe igjen med hyppige pauser. Igjen heller ikke helt slik jeg er vant med. Jevn fart og heller lange pauser når det passer.

Vi har vært innom to nasjonalparker til nå, og siste turen gikk i den tredje. Vår tur ville gå fra «The Sill» til «Roman Army Museum»- langs restene av «Hadrians Mur».

Muren, som gikk fra Wallsend ved Newcastle til Bowness-on-Solway, er 117 kilometer lang. Den var opprinnelig bygget omtrent 3 meter bred og 5 meter høy. Hovedsaklig av to vegger med stein og fyll i midten, med med en base av stein. I dag er det bare rester igjen, og muren er enkelte steder helt forsvunnet. Dagens murrester er sjeldent over 2 meter. Mye av steinen er gjenbrukt i bygninger og steingjerder.

Vi skulle bare gå omtrent en mil langs muren. Stien langs restene av muren går fra kyst til kyst og er en av mange «long distance path» i England.

Det ble litt opp og ned denne dagen. Muren er lagt langs kanten av en del høyder for å gjøre det enkelt. For oss som fulgte muren betød det opp noen meter og så ned. Passe bratt, men det var laget trappetrinn de bratteste bakkene.

Vi kom omtrent halvveis i godt vær. Det blåste ganske godt, og vi fikk vinden forfra, men det var varmt i sola i le av vinden.

Vi tok pause ved Crawfields. Et steinbrudd, nå fylt med vann. Og fikk regn på oss. Det ble en skikkelig bøye, og det fortsatte å komme noe nedbør den siste halvparten av turen.

Etter pausen gikk stien over gjorder og gjennom le og over gjerdeklyvere. Det var ikke mye å se av myren annet en en jordvoll enkelte plasser.

Siden vi gikk over de høyeste bakkene, kunne vi ofte se langt. Det var mye dyrket mark, lite utmark og bare litt skog. Det er likevel et åpent og greit landskap å bevege seg i.

Siste kilometeren inn mot «The Roman Army Museum» gikk likevel på asfalt.

En fin men kort tur i vind, sol og regn.