Hjemtur sammen med Bestyrerinnen.

Fra Blåfjellenden til Hunnedalen

Etter en jobbedag på søndag, var vi mandagsmorgen klar for å gå tilbake til bilen i Hunnedalen. Det var ingen selvfølge at vi kunne komme oss avgårde. Søndag var været mindre bra, helst elendig.

Det regnet skikkelig omtrent hele dagen. Elver og bekker svulmet opp og nedenfor hytta gikk elva hvit. Det fosset så. vi hørte det selv om vinduene var igjen.

Vinden gjorde det hele enda verre. Det blåste så hytta ristet. På gamlehytta sto de nye vinduene i bue innover i de verste vindråsene. Det blåse så pass at det var vanskelig å holde seg på beina.

Vi jobbet søndag – inne. Sauefolkene på Blåfjellenden måtte ut. De hadde samlet 18-20 dyr, men manglet fortsatt omtrent 40 sauer. Nede på veien ventet transporten, og de var nødt til å ta ut, uansett vær.

På hytta var det tre gjester fra polen (med liten erfaring, og søppelsekker som regnfrakk), som også måtte ut i været. De hadde tenkt seg ned til Mån, men kona til heiasjefen på Blåfjellenden fikk advart de mot denne turen, med så mye vann i elva.

Uværet herjet hele søndagen og til langt på kveld. Det roet seg ut over natta, og på mandagsmorgen var gangveien utenfor hytta tørr- for første gang denne helga.

Vi kunne se blå flekker på himmelen, og vinden minket merkbart ut over morgenen. Vi tok det med ro, og avsluttet jobbingen på en skikkelig måte.

Rundt 11 var vi klar for tur. Da hadde værgudene bestemt seg for at det var nok finvær for denne gang. Blå himmel inne i mellom ble skiftet ut med grå, og sola forsvant. Det kom litt regn.. Igjen.

Heldigvis holdt vinden se vekk. Det blåste bare en bris, noe som omtrent ikke merkes når vinden kommer bakfra. Nå hadde vi bestemt oss for å ta ut, og selv om det kom noe regn så skulle vi muligens overleve, eller....

Det er litt ubehagelig å gå opp bakken fra Blåfjellenden. Bakken er lang og stedvis ganske bratt. Jeg har aldri klart å komme opp til topps uten å svette. Slik var det denne gangen også.

Vi hadde vinden bakfra. Det er helt greit å gå i regn og vind når bare uværet kommer bakfra. Selvsagt blåste det i skaret øverst, men det var ikke over liten kuling,13-14 m/sek.

Bestyrerinnen, som hadde blitt våt på beina ved kryssing av vaet øverst, på vei innover, var skikkelig spent på hvor mye vann det var fortsatt der oppe.

I løpet av søndagen hadde elva ved hytta steget med minst 50-60 cm. Og mandag morgen var vannet sunket ganske mye, omtrent tilbake til nivået da vi kom inn. Vannstanden ved vaet var nesen den samme som på lørdag, muligens noen få cm lavere.

Vi hadde i hvert fall ingen problemer med å komme oss over til den andre siden – uten å ta av støvlene.

Det var et vått landskap preget av høst vi gikk gjennom. Nesten alle bladene på de større bjørkene er blåst bort. Dette blir en høst uten de gode fargene. Høsten er likevel her på vanlig tid. Fortsatt har det ikke vært frost, men temperaturen var ikke mange gradene over null på natta.

Det ble - som vanlig – en grei tur over heia og det var som alltid, hyggelig å være på tur med Bestyrerinnen.

Bestyrerinnen og jeg til Blåfjellenden.

Dugnadstur med regn og vind rundt hytta.

Tilbake til Blåfjellenden etter bare en dag hjemme?. Det var egentlig Bestyrerinnen som kom med forslaget. Hun mente vi burde komme oss opp til hytta så fort som mulig for å ordne opp etter arbeidsfolka – meg inkludert.

Hun har ikke mye tro på at vi ville ha gjort grundig nok rent og fått vekk alt støv og sagspon. Hun har muligens rett i det...

Det ble ikke tid til å vaske alle gulv, for ikke å snakke om hyller og skap. Noe måtte gjøres og det så snart som mulig – mente bestyrerinnen.

Yr var langt fra samarbeidsvillig. De varslet både regn og vind. Regn i bøttevis og vind så blader og folk ville flakse over haug og hammer. Mange millimeter regn og vind opp mot storm.

Vi sjekket værvarselet i detalj. Det ville være mulig å ta seg opp til hytta på fredag. Jeg kunne egentlig godt tenke meg en natt hjemme. Det er ikke alltid jeg sover så veldig bra på Blåfjellenden. I tillegg ville det antakelig bli en både våt og stormfull opplevelse å gå hjem på søndagen.

Vi ville trenge en dag for å få vekk sporene fra jobben med å skifte vinduer. Det betød at retur ville bli på søndag om vi tok opp på fredagen.

Det så ut til å kunne være mulig å ta innover på lørdag med retur på mandag. Begge dagene var det en periode der både vind og regn var noe mindre heftig enn resten av tiden.

Det ble til at vi satset på å ta oppover på lørdagsmorgen, og planla retur på mandag, men vi holdt tirsdagen åpen – om været ikke skikket seg slik YR varslet.

Det ble en litt trøstesløs tur opp mot heia. Regn, nesten hele tiden, og mer regn jo lengre opp vi kom. Vi hadde startet hjemme rundt halv elleve, og YR melde bedre vær rundt tolv.

På parkeringsplassen klokka halv tolv, var det bare å få på jakken og kneppe godt igjen. Det regnet. Opp over bakken fra Hunnedalen gikk det ikke uten å gå rundt, stige over eller sette foten i – vann. Det var mye vann etter regnet. Før vi var opp i skaret, ble himmelen merkbart lysere og regnet lettere. Litt etter ble det opphold.

Og klokka var presis tolv. Er det mulig å stille klokka etter vær-varselet til YR? Det ble uansett en litt greiere tur uten regn.

Bestyrerinnen er blitt pensjonist, men holder seg fortsatt på beina, og har ingen ting i mot å gå tur. Selv med sekk og våte klær er det greit å ta ut. Vi var forberedt på at forholdene denne dagen ikke ville vare optimale.

På vei oppover Øvstebødalen kunne vi se det rant mye vann i elver og bekker, og vi lurte litt på hvor mye vann det ville være i Fossebekken. Heldigvis har jeg krysset denne bekken noen ganger, både med lite vann og med mye vann.

I snøsmeltingen og med regn, kan denne bekken nærmest være «farlig» å krysse alene. Jeg synes i hvert fall at det ikke er helt greit. Denne gangen var det bare normal vannstand som ved regn på høsten.

Bestyrerinnen måtte uti med beina, og vannet gikk antakelig omtrent til støvleskaftet. Med gore-tex buksa godt snørt rundt støvlene gikk det likevel greit å komme over uten å bli våt.

Det ble en tur som vanlig. Det var vann og sorpe i mengder, og buksa ble skitten til knærne, men det er vanlig med regn.

Fra Saftbekken – halvveis innover – kom det lett regn. Fra Saftbekken fikk vi en tur inn mot Blåfjellenden med jakka på og med hetta ned over øynene. Det var helt greit å se hyttene dukke opp, og at det var røyk fra pipa.

Yr hadde meldt kraftig regn fra 6. Fra 6 regnet det så det smalt i bakken. Yr må ha en direkte link til værgudene....

Til Blåfjellenden med helikopter.

En dugnadstur.

Jeg har antakelig gått stien mellom Hunnedalen og Blåfjellenden opp mot tusen ganger. Det er jo en del år siden første gang, og det blir forhåpentlig noen år til siste gang. Denne uka fikk jeg anledning til å fly over.

Etter en kjempetur til Støle, kunne jeg muligens ha godt av en hviledag eller to. Jeg kunne denne gangen faktisk kombinere en tur til Blåfjellenden med en hviledag. Helikoptertransport er lite strevsomt...

Stavanger Turistforening hadde funnet en gullåre i kjeller eller noe slikt. De hadde bestemt seg for å skifte ut alle vinduene og gjøre en hel del andre endringer på Blåfjellenden. Det betød helikopter transport. Nå minket det kjapt på ved også. Med bare så vidt høst, den virkelige høsten kommer om noen uker, og vinteren antakelig i månedskiftet oktober/november, så måtte det fraktes ved innover.

Noen må sørge for å få veden i hus. 160 sekker spaserer ikke inn i uthuset av seg selv, helikopter-transporten får bare veden på utsiden av døra. For å få veden på plass, fikk jeg med meg broderen. Han kunne tenke seg en helikoptertur over heia.

Nå skulle en hel gjeng arbeidsfolk også innover. Bestyrerinnen sa seg villig til å stå for middagsmaten for alle, og ble med på lasset. Vi ville bli 5 tømrer sammen med Bestyrerinnen, broderen og meg.

Mandag parkerte vi i Hunnedalen, og traff de andre som skulle være med. For de fleste av disse, er det å fly helikopter ganske vanlig, men for broderen ville det bli første gang. Bestyrerinnen og jeg har vært med på en del helikopterturer opp gjennom årene.

Det tar nesten 2 1/2 time å gå fra Hunnedalen til Blåfjellenden, men bare litt over 3 minutter å fly samme strekket. Innover fulgte vi sommerstien sånn omtrent. Selve stien viste godt igjen i terrenget, og det var ikke vanskelig å se nøyaktig hvor langt vi var kommet. Siden dette var første gang jeg fløy denne veien, fikk jeg også et nytt overblikk over terrenget rundt stien. Jeg fikk endelig se hva som finnes bak de knausene og bakkene som jeg ikke har vært. En kjekk oppdatering, og en flott opplevelse.

Det var vanskelig å finne den rette roen på Blåfjellenden denne gangen. På hovedhytta var det helt umulig. Her var det full gang med skifting av vinduer og terrasser og gangveier. Inne sto det en sag og gjorde stua full av fint sagespon. Dørene sto opp og det var ute-temperatur i hytta.

Vi holdt til i annekset, og her var det mer hyttestemning. Bortsett fra at arbeidsfolkene holdt på fra tidlig morgen til lyset forsvant ved halv ni tiden. Klokka 10 var det stille i hytta.

Bestyrerinnen og broderen tok hjemover på tirsdagen. De fikk en grei tur over heia. Jeg ble igjen og fikk en dag ekstra på hytta. Onsdag var det så dårlig vær at helikopteret sto på bakken.

Torsdag var det bra vær, og jeg fikk igjen en tur over heia. Denne gang fulgte helikopteret mer vinterløypa, og jeg fikk derfor også sett litt av landskapet rundt Leitevann og Kringlekveven – uten snø.

Det var helt greit å slippe å gå ut. Gangveien er glatte i regn, og et fall ga en strekk i ankelen – ikke den jeg skadet tidligere, men den andre – selvsagt....

Tur til Støle.

Sol og vann. Vassing på myrene.

Skreådalen var på sitt beste denne lørdagen. På tross av at de var gravemaskin på gang med veibygging, var det så pass mye igjen av løypa oppover mot Grunnetjødnå at det ble en skikkelig flott turopplevelse – i finværet.

Jeg måtte stoppe på brua for å få med naturen rundt. Jeg håper at i hvert fall denne delen av Skreådalen blir spart for dyrkingsmaskinene. Grunnetjødnå lå blanke og stille, bare et vak laget bølger.

Det hadde gått ganske greit å komme opp til brua. Noe overraskende sto det et skilt som viste rød løype mot Støle og at det var 7.5 kilometer igjen. Tilbake til Skreå var det 5.5 kilometer. Ikke halvveis engang....

Det er noen flater oppe i Trongane. Midt på den første flaten var det en inngjerding. Her hadde de nettopp hentet ut sauene som var samlet på fredagen, og de pluss sauer fra Øyestøldalen var på vei mot skillegardene nede ved Skreå. Et stykke av turen gjennom Trongane går på bare fjellet, bortsett fra at det ikke er flatt men det er en masse småhauger og kanter.

Jeg mistet stien et lite stykke. Det er heldigvis ikke spørsmål om hvor jeg skal. Flæet er godt synlig lengre framme.

Ved flæet ligger stidelet for stien mot Tomannsbu, Støle og Skreå. Jeg har gått stien mot Tomannsbu. En tung og kronglet sti mot Katthol.

Jeg skulle videre mot Øyestøl, og det betød ned indra Trongane. Her er det laget sti med tildels sprengt stein. Og det er bratt på utsiden. Stien er ikke spesielt bred, så på enkelte steder går jeg forsiktig og sikrer med en hånd langs fjellet på innsiden.

Dette er ikke en god plass for meg med et snev av høydeskrekk.

Nede i bakken ligger Øyestøl. En støl med historie. Indra Trongane og den oppbygde stien er deler av den gamle drifteveien. Her drev de dyr mot Sirdal for videre drift mot østlandet og slakting.

Det var så pass stor ferdsel at Øyestøl hadde skjenkerett. Det var ikke mye skjenk å få da jeg gikk forbi og ut på myra. Det ble vassing i stedet.

Alt regnet den siste tiden hadde så langt fra rukket å renne bort. Det var vann over store deler av myrene. Heldigvis hadde jeg nesten nye fjellsko med Gore-Tex. De holdt meg tørr på beina, selv om mye av de siste kilometerene inn mot Støle betydde vassing.

Det var kjekt å få øye på hytta oppe på en liten høyde over elva. I finværet var det skikkelig flott rundt hytta. Sol og litt høstfarger er en grei ting.

Det var andre på hytta. En familie som hadde gått samme vei som meg. Vi satt utenfor i sola en god stund. Litt senere på kvelden kom det 4 jenter fra Kvitlen. De hadde gått litt utenfor den merkede stien og brukt lang tid oppover.

Det ble en kveld som vanlig på en selvbetjent turistforeningshytte. Hyggelig prat med varme i ovnen og stearinlys på bordet og tidlig til sengs. Morgenen fulgte også det vanlige mønsteret med frokost og vask.

Tilbaketuren ble nesten like fin som turen inn. Stien opp bakken i indra Trongane gikk mye greier enn på vei ned. Det er bedre å se inn i bakken enn ned i ura...

Det gikk tre timer før jeg så bilen. Og det tok to timer å komme hjem..

Ny vei i Skreådalen..

En skikkelig fin tur i et landskap under endring.

En gang for lenge siden, den gang verden var ung, og tur i heia en nyhet og en utfordring, gikk turen til Støle. Hytta ble bygd i 93, og det kan ikke ha vært så mange årene etter dette, vi tok den første turen innover.

Den gang som nå var det 13 kilometer mellom bilen og hytta. Merkelig det der, avstanden har ikke endret seg men mye annet er helt forskjellig.

Den gang hadde vi med andre voksne og unger. Det var fra STF antatt ar turen inn ville ta tre timer. Vi brukte fem... En lang og litt slitsom tur i varmt sommervær.

Yr får ta skylden for at det ble en tur litt utenfor de vanlige stiene i år også. De siste årene har det blitt mange turer på samme stier – litt fordi det er enkelt, men også for si nye ting blir mer og mer vanskelig å gjennomføre. Det har helt sikkert noe med alder å gjøre, i hvert fall noe med dårligere form å gjøre.

I vinter hadde vi en tur innover Skreådalen til Tomannsbu på snøscooter. Da jeg så værvarselet for helga, tenkte jeg på om jeg burde gjennomføre en eller annen langtur. Som opp og ned til Langavatn, enten fra Høgaleitet eller Lortabu. 6 timer på beina, både lørdag og søndag....

Det ville antakelig være gjennomførbart, men beina ville være temmelig «møre» på søndagen.

En litt enklere tur ville være å ta til Skreå og gå inn til Støle. «Bare» 4 timer hver vei. Helt gjennomførbart – antakelig... Yr var for engangs skyld samarbeidsvillig, og lovet både sol, lite vind, og forholdsvis høy temperatur på dagen.

Det var på tide å forsøke turen på nye. Denne gang ble det bare meg. En tur uten andre og antakelig heller ingen andre på vei...

Det tar tid å kjøre inn til Skreå. Jeg brukte antakelig nesten to timer hjemmefra. Det sto et par andre biler på parkeringsplassen, og det var spor innover – på veien.

Vei? I vinter var det ikke spor av vei innover...

Det er veibygging på gang, så de som vil oppleve Skreådalen inn til Grunnetjørna uten vei må skynde seg. Det var en gravemaskin som jobbet med å forlenge veien. Veien vil gjøre det mulig å dyrke opp de store flatene innover, men vil også ødelegge en flott tursti.

Nå var veien kommet en god kilometer innover, men det er fortsatt 4 kilometer med myrer vann, bjørkeskog, tyttebærlyng, tørre rabber, bakker og flater inn till Grunnetjødnå. I sol som denne lørdagen var det en ren nytelse å få lov å gå dette strekket.

Det vil antakelig ikke bli mulig å kjøre dette stykket, så for de som vil inn til Støle, blir det å gå 5 kilometer på grusvei....

Mot formodning, var det andre på vei. Jeg traff noen som hadde vært innover for å prøve fiskelykken – uten flaks. De hadde fisket i Skeåvannet i flere år, men dette året var det ikke fisk å få. Verken på spinner, flue eller sluk. De hadde forsøkt alt.

Det ble en flott tur oppover mot Grunnetjødnå og brua. Litt trist at det muligens blir siste gang...

Søndagstur med vindmøller rund hele horisonten.

Høgjæren og broderen.

Det må være en form for galskap når godt voksne pensjonister tar ut på tur med sekk og fjellsko opptil 4-5 ganger i uka. Det virket i hvert fall slik på søndagsmorgenen. Jeg var ikke heltent på tur. Det måtte i så fall bli en enkel og forholdsvis kort tur.

Broderen var klar. Han hadde tatt det litt mer med ro, og ønsket en søndagstur helst i terreng og med noen bakker. Gjerne et par timer 9-10 kilometer. En vanlig søndagstur.

Med alt regnet de siste dagene, ville det stor sett være bløtt og vått de fleste plassene. Stier ville være glatte og våte. Vi diskuterte flere muligheter, og selv om jeg insisterte på at broderen måtte velge turmål, så kom han bare med forslag...

Vi ble omsider enige om at det måtte bli en tur på høgjæren, men med litt ekstra lengde. Regn og vind kan gjøre tilværelsen ganske «sur» på høgjæren, og værmeldingen denne dagen var noe usikker.

Vi hadde regn på bilruta på vei oppover. Det blåste ikke spesielt mye, og temperaturen var levelig..

Vi tenkte å starte fra Tovdalsveien, gå mot Synesvarden og videre til Steinkjerringå og retur. Det ville være mulig å forlenge turen ved å ta mot Holmavatn for så å gå tilbake til Synesvarden og bilen.

Den planlagte turen ville være omtrent 9 kilometer og det ville ta omtrent 2 timer. «Bare» 4,5 kilometer i timen, men hele turen ville gå i terreng, og selv om det ikke er mange bratte bakker så går det opp og ned. Bare den første bakken er på omtrent 40 høydemeter og bakken opp mot Synesvarden er på over 70 høydemeter. Totalt blir det en del bakker, selv om turen går i ganske flatt terreng.

Det var opphold da vi startet, og blå himmel enkelte plasser. Vinden var ikke noe problem, og bakken opp fra veien gikk greit. Kunne søndagsturen bli en grei tur?

Oppover bakken ble det varmt, jakken kom av og vi fortsatte i ull-blusen – som vanlig. Vi møtte en del folk , og tok igjen noen som gikk samme vei som oss. De fleste godt tilknappet med jakken på. De lurte nok litt på kaldt det kunne være å gå uten jakke....

Det siste året har det kommet opp nye vindmøller i bøtter og spann rundt det som er Synesvarden Landskapsvernområde. «Den største endringen siden istiden» mener Naturvernforbundet.

Broderen jeg jeg talte tilsammen over 100 vindmøller som kan sees fra Synesvarden. Broderen tror det må være omtrent norgesrekord.

Fra forskiftene for landskapsvernområdet: «For landskapsvernområdet gjeld følgjande reglar:

1.

Det må ikkje gjerast inngrep som vesentleg kan endra eller innverka på landskapet sin art eller karakter. I dette er medrekna uttak, utfylling, plassering eller lagring av masse, bortlegging av avfall, vegbygging, drenering eller tørrlegging av område, skogplanting, fjerning av steingjerde eller andre inngrep som kan skada kulturminne, framføring av luftleidningar, oppføring av anlegg og andre innretningar eller bygningar. Opplistinga er ikkje fullstendig.»

Det gjelder altså ikke rett utenfor området, selv om vindmøllene omtrent stenger for sola.

Det gikk greit nedover mot Steinkjerringå. Vi var helt alene der, og det var ingen på vei. Ofte er det ganske mye folk, men denne gangen ingen andre.

Turen tilbake gikk samme vei som nedover. Av en eller annen grunn virker det ofte som om det går fortere på tilbaketuren enn nedover mot «målet». Det betyr antakelig at vi gå mer på «automatisk». Uansett ble det en helt grei tur, med fint turvær og det var heller ikke for mye sorpe.

Både broderen og jeg var mindre tunge i beina enn det vi pleier å være, og begge var enige om at det hadde vært en fin tur.

Blåfjellenden 31. august.

Fredagskveld som vanlig.

Det har ikke blitt så mange turer med overnatting på Blåfjellenden denne sommeren. Det har blitt et par turer inn og ut på dagen, og i tillegg har vi lurt oss til «syden» noen uker. Det var på tide å gjøre noe med dette.

Derfor måtte det bli en tur til Blåfjellenden fredag til lørdag. Yr var ikke vennlig stemt for tur disse dagene, men ombestemte seg litt ut over uka. Det kunne se ut som om det ville være opphold på turen innover og det samme på lørdag – om jeg tok ut senere enn vanlig begge dagene.

Det hender ofte at jeg er alene, eller at det kommer noen få andre gjester sent på kvelden på fredagene. Oftest sent i sesongen, men det kan være få andre midt i sesongen også. Denne gangen var det ikke mange bilene på den vanlige parkeringsplassen. Ingen andre...

Det var likevel spor i sorpa. Mange nedover og noen få andre oppe på de nedover. Det var med andre ord folk på vei innover. Og som antatt – skoleklasse som hadde gått ned.

Skoleklasse på besøk betyr at det er brukt mange kjøkkenhåndklær og at det er sølt stearin rundt om, og at noe er gjenglemt. Ungdommen oppfører seg helt eksemplarisk, men det er noen ting som de ikke helt takler – stearinlys som brenne, og oppvasken. At det blir gjenglemt «greier», gjelder alle – meg inkludert....

Jeg gikk forbi 4 dansker som også var på vei mot hytta. Det viste seg at disse var på sin første tur til selv- eller ubetjent turistforeningshytte. Det var kjekke folk, men dansk er ikke alltid helt enkelt å forstå.

Jeg trodde at dansk og norsk er så pass nært at det ville være stort sett forståelig men når disse gjestene snakket seg i mellom, forsto jeg lite...

I tillegg til de danske gjestene, kom det en gjeng som ville til Flørli dagen etter. Kvelden og morgenen ble som vanlig. Jeg har med lesebrett og sudoku, og det holder som underholdning. Som nevnt hender det jeg glemmer ting. Denne gangen lå lykta hjemme. Nok en gang fikk jeg bruk for reservelykta som ligger fast på hytta....

Innover var det lite bra vær, med yr og litt vind. Heldigvis kom vinden fra sør – bakfra. Fredagens tur ble derfor helt grei, selv om jakken var på hele veien. Det regnet en god del natt til lørdag. Det var en del høyer vannstand i bekkene på tilbakeveien.

Ut over morgenen ble det bedre vær, og da jeg var ferdig med å rydde og vaske, og klar til å ta ut, så var det så godt som opphold. Bare et lite stykke oppe i bakken gikk jakken av. Resten av turen gikk i bare ullblusen. Jeg trodde det ville bli for kaldt på toppen. Yr snakket om vind opp mot 13-14 m/sek. Nesten stiv kuling. Nå blåste det antakelig ikke mer enn omtrent 10 m/sek – frisk bris, men det kan være kaldt nok.

Det ble en helt grei tur, temperaturen var så pass høy at det ikke var problemer med å gå uten jakke.

En liten stopp for å snakke med kjentfolk, så til bilen – med regn på ruta nedover...