Mattisrudlå, Bjørndalsfjellet og Fjogstadnuten.

Snø og vått midt i april.

Det har vært mye vær i det siste. Med snø og frost om nettene, og hvit plen på morgenen, og sol og plussgrader på dagen, som får snøen til å forsvinne. På plenen hjemme.

Med plussgrader – på dagen – er det lett å tenke seg en tur oppover i høyden. Det kan ikke være topper innover i landet, der regjerer snøen fortsatt, men de nærmeste toppene burde være greie turmål – mente jeg.

Siden sola skinte og det var meldt om bra vær, så måtte det jo bli en tur. Forrige uke hadde det blitt to dager på rad uten at jeg kom meg ut av huset. Både på grunn av været, men også på grunn av et lite stikk i armen. Som forhåpentligvis gjør at jeg kan ta på tur uten å tenke på korona.

Jeg var temmelig sikker på at det ville være snø i høyden. Antakelig mest i skyggene på nordsiden. Det viste seg å stemme ganske bra. Det var bare mer snø enn jeg hadde tenkt, og den lå lengre nedover i lia en hva jeg hadde trodd.

Jeg hadde tenkt meg en tur til Bjørndalsfjellet. Jeg fikk se hvordan forholdene i Bjørndaldmyra var før jeg bestemt om det også skulle bli en tur mot Mattisrudlå.

Det var ikke snø på myra – men vann. Myra var våt. Det ble likevel til at jeg vasset innover, og innenfor myra ble det – snø.

Det ville antakelig ligge enda mer snø i det siste ganske bratte skaret opp mot Mattisrudlå. Hva med å gå opp et skar før. Jeg hadde jo sett dette skaret, og det så ikke bratt ut, og ganske enkelt å komme opp.

Selv om det var litt snø, kom jeg opp bakken uten problemer. Jeg fant ingen sti, men det var så pass slakt opp at det ikke var noe problem. Skulle jeg gå mot Bjørndalsfjellet eller Mattisrudlå.

Det ville bli en ganske kort tur om jeg gikk mot Bjørndalsfjellet. Jeg satte kursen mot Mattisrudlå. Og fikk bakken opp mitt i fleisen. Den var både brattere og lengre enn jeg hadde trodd. Jeg har nokk gått opp der før, men de siste årene har det bre blitt ned denne bakken, og ned er jo ikke vanskelig å komme. Opp derimot...

Det ble en runde til Mattisrudlå og Bjørndalsfjellet. Det var også andre på tur denne dagen, men ikke mange. Jeg kunne se tre andre på vei mot Mattisrudlå. Og de samme tre nedover bakken mot Bjørndalsfjellet. Så forsvant de.

Etter å ha vært på toppen, og igjen kom ned på myra, kunne jeg se spor som kom innen fra og så videre nedover stien. Jentene hadde antakelig gått ned der jeg gikk opp.

Det måtte også bli en tur til Fjogstadnuten. Eller ville det ikke bli en «skikkelig» tur. Rett under toppen gikk jeg på kjentfolk. Gaute med følge hadde gått Resasteinen og Skjørestadfjellet, og var nå på vei mot bilen.

Jeg gikk videre mot Kvitemyr og Revholen. Det var bare noen dager siden jeg hadde fått sprøyte mot Korona og dagen før hadde jeg kjent meg litt «rusjen». Jeg utsatte turen til Dalsnuten og gikk direkte mot bilen. En litt våt, og noe mer anstrengende enn vanlig tur. Flott tur likevel.

Fra Friluftshuset på Orre til Hå gamle prestegård.

Forberedelser for "Strandvandring 2021"

Etter en uke med en god del dårlig vær, vind og regn eller snø og vind, så kunne det se ut som om søndagen skulle bli litt annerledes. YR meldte om sol og ikke mye vind, selv om den skulle komme fra nord og det skulle fortsatt være kaldt.

Det var vanskelig å bestemme hvor turen burde gå. Bestyrerinnen var oppsatt på tur, men ville helst ikke på «langtur» eller topptur. Vi ble ikke helt enige om turmål for dagen.

Nå har vi heldigvis Anne lise og Sigbjørn som gjerne går tur, og som denne søndagen sjekket om vi ville være med. Fortsatt var det slik at turmålet kunne diskuteres, men Sigbjørn mente at det måtte være en dag for strandtur.

Forslaget var å gå fra Orre og ende ut på Hå gamle prestegård. Med kald nordavind og sol fra sør, var dette et godt forslag. Det kunne være kjekt å gå langs stranden sørover.

Det var også lenge siden vi hadde gått denne spesielle turen. En sjekk i arkivet viste at vi hadde gått denne turen i januar 2017. Det var på tide med en repetisjon. Spesielt siden vi bare hadde gått turen den ene gangen.

Nå hadde i hvert fall Bestyrerinnen og jeg også en annen god grunn for å ta denne turen. Bestyrerinnen har meldt seg som turleder for «Strandvandringen 2021», som er en organisert tur over flere dager langs hele Jærkysten.

Klepp kommune har ansvaret for turen langs stranden i «vår» kommune og det er her vi skal være med som «turledere». En liten oppdatering av ruta er avgjort på sin plass.

Vi har alt gjort unna den første delen, og resten er nettopp den tur Sigbjørn ville ha oss med på. Her var det bare å bli enige om «når» og «hvor».

Vi startet fra Friluftshuset på Orre. Kursen ble satt mot munningen av elva og Bestyrerinnen fiklet med mobilen. Det var noe med en app. Etter litt over to kilometer sto vi på brua ved Orre gamle kirke og så ned mot stranden.

Det første stykket gikk på traktorvei til første hindring. Det går en grunn kanal på tvers av elva her, og første gang måtte vi gå sørover til vi kom forbi kanalen. Denne gang gikk vi på gangsteiner over kanalen helt uten problemer.

På andre siden fulgte vi traktorspor sørover et stykke og så var det Sanddyner til vi kom ut på åpne stranden. Uten sand. Rullestein og store steiner. Det var igjen en traktorvei som tok oss et godt stykke sørover forbi Gjerdstangen.

Derfra til Skeievika var det utmark og myr, uten skikkelig sti, men med gjerdeklyvere som var lett synlig. Vi snakket med en kar fra Vik, og han kunne fortelle at at hadde gått mye folk langs stranden det siste året. Mye mer enn før. Vi var heller ikke alene denne dagen, men kunne se folk både foran og bak oss.

Både Sigbjørn og jeg var usikre på hvordan vi skulle komme oss over, eller forbi Skeie kanalen. Det var, også her mulig å krysse på gangsteiner, men vi så ikke syn på å balanser over, og gikk rundt – halvveis opp til veien og rundt kanalen. En liten omvei på noen hundre meter.

Etter flystripa var det sandstrand og mye folk helt til Håtangen. Det ble til at vi sto i kø for å komme over brua ved prestegården.

Omtrent 13 kilometer og vi brukte god tid i det flotte været. En fin tur i godt selskap, med skikkelig søndagsvær. Det var selvsagt fullt på parkeringsplassen. Mange andre ville på tur denne dagen.

Fra Bore til Orre i kuling

Dårlig vær? Ikke med vinden bakfra.

Nei, vinteren var ikke over. Snarere tvert i mot. Den siste uka har det virkelig vært vinter. Snøstorm om natten og ny snø på dagen. Rundt null og vind så det holder. Kuling og vind opp mot storm i kastene.

Det har blitt noen småturer, men med gode klær og vindtett ytterst. Det ble en klapp tur med broderen, og vi hadde storm (i hvert fall vind opp mot 17-18m /sek) snø og hagel, og sol og vind på «bare» 10-11m/sek, og igjen snø, hagel og sterk vind – i løpet av fem minutter.

Siden Bestyrerinnen ikke var med på den kjappe turen ville hun på tur onsdag. En kikk ut vinduet var nok til å utelukke de fleste turene oppe i høyden. Med snødekket plen ville det være mer snø høyere.

Det lå så avgjort til rette for en tur i sjøkanten. Nå har vi mye og lange sandstrender, med rullestein og grus strender inne i mellom. Det er mye å velge blant.

En titt på Yr la en viss demper på turplanene. Det ble meldt om vind – stiv kuling, opp mot liten storm på ettermiddagen. Og det var alt langt på dag....

Det var egentlig klar at det ikke kunne bli snakk om å gå fram og tilbake. Det måtte bli en vei – sørover, med nordvesten i ryggen. Heldigvis var det ikke snakk om mye nedbør, og det var muligheter for sol – inne i mellom.

For bare noen dager siden gikk Bestyrerinnen og jeg fra Orre til Bore, men da med vinden i fleisen. Hva med å gå motsatt denne dagen. Med vinden i ryggen.

Det er likevel godt over ti kilometer, så det ville bli en tur på omtrent to timer. Med sterk vind og temperatur på 4-5 grader. Jeg har gått i storm og dårlig vær tidligere. Spesielt med vinden i ryggen, er det helt greit.

Siden både Bestyrerinnen og jeg er oppsatt med egen bil. Det var derfor enkelt å kjøre til Orre, parkere den ene bilen og så dra til Borestranden Begge stedene er det store parkeringsplasser. Det er populære plasser om sommeren med sol og blå himmel.

Denne dagen var våre biler de enste som sto parkert i det vi startet. Ingen andre på tur da. Og det var i grunnen forståelig. Det var riktig kaldt i starten. Bestyrerinnen gikk virkelig raskt det første stykket bortover mot Fuglingane. Vi ble selvsagt varme etter hvert.

Langs Jærstrendene er det storhavet rett ut. Det er ingen øyer som tar i mot. Nå kom vinden langs stranden, så det bygget seg ikke opp inn mot stranden. Likevel var det «mye sjø». Havet gikk hvitt så langt ut vi kunne se, og bølgene brøt langt ute. Toppen av bølgene ble tatt av vinden og vannet slo høyt opp.

Det er kjekt å gå tur med naturkreftene som følge. Vi måtte stoppe opp et par ganger å bare se. Vi kunne se båter ute på havet, og de hadde ingen problemer. Det hadde egentlig ikke vi heller...

Fra Bore til Reve havn gikk greit. Vi kom også bort til Blomhaug, men i det vi kom ut på sandstranden fikk vi virkelig kjenne vinden – i ryggen. Vi blåste bortover stranden. Det gikk fort.

På Revtangen ble det enda mer vind. Her var nok vinden opp mot liten storm. Vi hadde problemer med å holde oss på beina. Sandstranden mellom Revtangen og Sørnes gikk ennå kjappere en tidligere. Det ble bort i mot småspringing, med hagel fykende rundt ørene.

Ved Friluftshuset trakk vi innenfor sanddynene og fikk litt livd. Det ble til at vi tok turen bort til Orreleva. Bare for å gå likt forrige gang.

Tilbake til Friluftshuset og bilen, gikk ikke like greit. Det var oppoverbakke, og det tok lengre tid enn turen bortover. Vi så et par mennesker uten om oss, og var enige om at været ikke var noen hindring for tur denne dagen.

Resasteinen, flyvrak og Dalevann fra Gramstad

På nye stier over Skjørestadfjellet 

Det må nesten være en liten rekord. 8 dager på tur på rad. 7 av turene med sekk på ryggen og 6 av turene godt over to timer. Jeg pleier å ta en «hviledag» sånn inne i mellom – omtrent hver 7 dag.

Det vil si tur i 6 dager og så en dag i godstolen. Bestyrerinnen er forståelsesfull, og hybelkaninene formerer seg i hurtig tempo. Det mangler litt på «overskuddet» til å ta i et tak hjemme. Tur får 1. prioritet. Det er kjekt å gå tur.

Det har vær vår de siste dagene. Flott vær og nesten tørre forhold. Alt for bra vær til å slite stolen hjemme. Yr mente vinteren vill komme tilbake, med både snø og vind. For noen dager ville det være skikkelig utrivelig med kuling og kuldegrader. Det var bare å pakke sekken og komme seg ut på tur.

Som vanlig er det ikke helt lett å finne en tur som frister. Det blir jo mye de samme turene, og jeg er ikke direkte kjent for å tråkke utenom «den smale sti».

Nå var «ekspedisjonen» innover Bjørndalsmyra rimelig vellykket, og jeg har tråkket der noen ganger. Ville det muligens være andre uoppdagete stier? Jeg snakket med noen ved Resasteinen og de hadde kommet fra Skjørestad. En kort tur, men det kunne jo tenkes at det var andre stier som kunne gi en rundtur fra Gramstad.

Planen var altså å ta til Gramstad for å gå til Resasteinen og videre mot Skjørestad – om jeg fant fram. Jeg hadde ikke helt bestemt meg for om jeg skulle ta tilbake til bilen gjennom Fjogstadskaret og til Gramstad, eller om jeg skulle forsøke meg på Dalevann, Dale og tilbake til Gramstad.

På kartet så det ut til å være en helt grei tur, men det var bare delvis tegnet inn sti. Jeg fikk ta innover og sjekke ut forholdene.

På Gramstad var det mye folk og biler, fortsatt noen ledige plasser, men det fullt opp fort. Så snart jeg forlot stien mor Dalsnuten, var jeg alene. Det var en gjeng foran meg, og litt etter Resasteinen tok vi omtrent samlet mot toppen av Skjørestadfjellet og flyvraket et lite stykke bortenfor toppen.

Det var ikke lange stykket, men jeg hadde aldri tatt bryet med å gå bort til der restene av Henkelen ligger. Det var egentlig på tide.

Jeg var på jakt etter stien fra toppen og ned til Fjogstadskaret. Den var ikke vanskelig å finne. Ikke merket på noen måte, men grei å følge ned fra toppen. Like under toppen gikk stien over i en skikkelig opparbeidet sti. Her var det ingen tvil om hvor jeg skulle.

Litt lengre ned møtte stien en skogsvei, som jeg bruker for å komme ned til Dalevann fra - i stede for å gå den T-merkede stien. Som nok er litt for bratt for meg.

Så var spørsmålet om jeg skulle ta mot bilen eller gå rundt til Dalevann. Siden jeg aldri hadde fulgt skogsveien annet en et stykke, valgte jeg å gå oppover igjen, nesten parallelt med stien jeg hadde kommet ned.

Fra der jeg gikk inn på skogsveien og til der jeg vanligvis kommer inn, var det omtrent 500m og videre til jeg igjen var på den T-merkede stien et lite stykke over Dalevann, var det nye 500m. Det siste stykker går i skog, nesten uten sti og i bratt bakke. Den halve kilometeren tar tid.

Fra demningen og ned til Dale gikk fort, og videre tilbake mot Gramstad fulgte jeg den vanlige stien. Det betyr en ganske lang bakke opp, men denne dagen gikk det greit.

Turen var antakelig ikke mer enn omtrent en mil, men jeg brukte ganske lang tid. Det tar tid å gå ukjente stier. Det var likevel en flott tur. Neste oppdagelsesferd går da i samme spor, men tilbake til bilen fra Fjogstadskaret.

På poengjakt med Bestyrerinnen.

Tre topper fra Gramstad.

Bestyrerinnen er på poengjakt. Det hadde blitt helt greie turer de siste dagene. Ikke spesielt lange eller tunge, men mer enn en vanlig kjapp tur. Turen hadde vært på omtrent en mil og mer enn to timer.

Det er mer tur enn Bestyrerinnen vanligvis gjennomfører. Det ble likevel ikke en fridag. Bestyrerinnen er oppsatt på å sanke poeng – helst mange.

Det er jo mange mulige turer og det er helst topper som gir mest poeng. Ut fra Gramstad er det en god del topp-turer, og på den måten mulig å samle poeng. For Bestyrerinnen.

Det gikk ikke helt etter oppskriften forrige gang Bestyrerinnen, broderen og jeg var på tur i dette området. Den gang ble det en stopp midt i bakken opp mot Bjørndalsfjellet, og det var en av toppene jeg håpet å kunne gå til denne gangen.

Broderen og jeg gikk opp mot Bjørndalsfjellet, men tok inn Bjørndalsmyra og opp til Mattisrudlå, før vi fortsatte mot Bjørndalsfjellet. Det var nettopp den ruta jeg tenkte Bestyrerinnen og jeg kunne forsøke oss på denne gangen.

Både Mattisrudlå og Bjørndalsfjellet gir mange poeng – til appen på telefonen til Bestyrerinnen. Spørsmålet var om Bestyrerinnen kunne tenke seg å forsøke opp bakkene som ikke var helt grei forrige gang?

Bestyrerinnen stillet villig opp til den foreslåtte turen. Hun mente at med bedre forberedelser (les frokost) så skulle det meste gå så meget bedre.

Det var andre biler enn vår på Gramstad. Hele folket er på tur disse dager, og en god del tar turen til Dalsnuten, og noen harde sjeler går veien oppover mot Bjørndalsfjellet. Nå var nok været med på gjøre denne skjærtorsdagen til en utedag. Det var sol og nesten blå himmel. Vi manglet sommervarmen, men bakkene opp fikk oss likevel til å svette.

Bjørndalsmyra var en ny rute for Bestyrerinnen. Vi hadde imidlertid ingen problemer med å komme opp til Mattisrudlå. Noen ganske få bratte steg det siste stykket opp mot den vanlige stien – det var alt.

Det var andre på vei mot Bjørndalsfjellet, til og med kjentfolk. Vi hadde følge med to svensker et stykke, de lurte på om foreldrene ville ha klart å komme opp bakkene mot Mattisrudlå.

Mellom Mattisrudlå og Bjørndalsfjellet er det noen småbakker både opp og ned. Et par plasser er det nesten nødvendig å hjelpe til med hendene, men for det meste er det en grei sti. Det tok ikke lang tid før vi kunne beundre utsikten fra Bjørndalsfjellet. I alle retninger. Snødekte fjell i øst, byen, Sandnes og havet i vest.

På vei nedover, ble det avklart at to topper ikke var nok denne dagen. Bestyrerinnen vill ha med seg Fjogstadnuten i tillegg. Vet ble en pause i bunn av bakken, men kjeks og te. Den lille gutten som satt på farens skuldre fikk bare kjeks, og var glad for det.

Turen over den lille «heia» mellom veien og Kvitemyr, gikk kvikt, og det tok heller ikke lang tid før vi igjen stå ved bilen. Bestyrerinnen var godt fornøyd med turen – og poengene.

En kjekk dag med flott tur i selskap med Bestyrerinnen.

Fra Orre til Bore i kald nordavind.

Sammen med Bestyrerinnen på strandtur.

Her kommer turene tett som hagel. En tur til dagen på mer enn en mil og opp mot tre timer. Det blir mye trening det. Jeg hadde i utgangspunktet tenkt å ta det med ro, det vil si gå en litt kort tur.

Bestyrerinnen hadde andre planer. Hun ville til Orre og gå om elva og så nord til Bore. 11-12 kilometer eller der omkring. I hvert fall ingen kort tur.

Hvis Bestyrerinnen ville på tur langs stranden, så var det egentlig greit. Jeg hadde jo ikke helt tenkt hvor dagens tur burde gå. En strandtur denne dagen.

Både Bestyrerinnen og jeg kikket ut av vinduet for å sjekker været. YR mente vist det skulle blåse fra sør, og skyene gikk da nordover?. Vi var enige om å kjøre to biler til Bore for så å kjøre sammen til Orre – å gå nordover.

På Bore blåste det stikker og strå. Vind opp mot 8-10 m/sek. - fra nord. En kald vind. Nordavinden er alltid kald. Vi var likevel samstemte om å holde oss til planen og dro til Orre og Friluftshuset.

Bestyrerinnen måtte først sør til Orre-elva. Det er noe med noen poeng. Hun samler topper og poeng, og kan se hvor mange plasser hun går fram eller taper i forhold til kjente. Orre-elvsmunningen er en slik poengplass.

Bortover mot elva, på baksiden av sanddynene var det greit. Vinden, selv om den var kald, kom bakfra og vi hadde på greie nok klær. Ved elva kom vi ut på stranden og fikk vinden midt i mot. Den kalde vinden – fra nord. Fortsatt ikke spesielt sterk, men den krøp under og gjennom klærne, og det tok litt tid før jeg ble varm.

Jeg trodde dette ville bli en kald, lang og ugrei tur. Bestyrerinnen gikk på med godt mot, og holdt tempoet oppe. Det viste seg ganske fort at stranden, helt ute ved sjøen, var fast og fin. Det var helt greit å gå. Omtrent som på en god vei, bortsett fra at det kunne komme en bølge som kunne skylle over skoene.

Det gikk merkverdig bra nordover langs Orresanden, - som er lang. Av og til virker denne sandstranden uendelig lang. Denne dagen var vi i andre enden ganske kjapt, på tross av vind i mot.

Nå er det sandstrand helt bort til Skarsteinene, bortsett fra et lite stykke ytterst mot Jærens Rev. Hele den delen av turen gikk fort og greit. På Revtangen traff vi en kar som kikket etter fugler, og på spørsmål, kunne karen fortelle hvilken fugl jeg hadde hørt dagen før. En gråspett.

Vi nådde Reve Havn i fint driv, og fortsatt nordover mot Bore. Landskapet mellom Reve havn og Fuglingene i søre enden av Borestranden, er litt spesielt. Med grønne gress-sletter og høy brink. Det minner litt om enkelte plasser jeg har vært i utlandet.

Det var ikke vanskelig å få gehør for at vi skulle ta på innsiden av sand-dynene det siste stykket inn mot parkeringsplassen og bilene. Bestyrerinnen var enig i at det ville være best denne dagen.

Det ble en enkel avslutning på en tur som ble kjekker etter en stund. Som vanlig ble i hvert fall jeg vant med den kalde vinden, og det er jo trivelig å være ute.

En flott tur på 11-12 kilometer, men da helt uten bakker. Bare motvinden laget trøbbel denne dagen.

Over Blåfjell og rundt Engjavatnet.

En grei mil.

Etter to dager med bare korte turer, var jeg klar for en litt lengre tur. Som er litt vanskelig å finne – om jeg ønsker en tur litt utenom de vanlige. Strandtur blir det for mange av, og Høgjærern ble benyttet for bare en dag siden.

Broderen og jeg går ofte runden fra Sælandsskogen til Blåfjell og Bjødnali og så tilbake til bilen rundt Sjelset. En grei tur, med en bakke som får opp pulsen, og passe kjapp. I underkant av to timer.

Nå er det mulig å forlenge denne standardturen. Det er mulig å gå rundt Engjavannet, og dette gjør turen omtrent 3 kilometer lengre. I tillegg er denne ekstraturen virkelig flott.

Jeg bestemte meg fort for at det skulle bli denne rundturen. Nå var det ikke direkte sol, helst overskyet, og selv om YR mente det ville bli solglimt, så var, og ble det en grå dag. Yr fikk heldigvis rett i at det ikke ville regne.

Bakken opp mot Blåfjell var som vanlig lang og drøy. I tillegg var det en del vann i stien. Heldigvis kjøpte jeg skikkelige sko sist jeg gikk til anskaffelse av nye. ALFA Impact, som selv etter 16-17 måneder fortsatt holder vannet ute. De gamle ALFA Walk King holdt sjeldent mer en 8-9 måneder. Når skoene i tillegg henger skikkelig bra på vått fjell, så sier det seg selv at det neste paret også blir Impact. Selv om prisen er mer enn stiv.

Det ble nærmest vassing gjennom myrene nedover mot Urdådalen og videre mot Bjødnali. Fra Bjødnali til skogen er det vei, og det byr ikke på utfordringer – bortsett fra at det er en stor flokk med høylandkveg ute ved «Skogen». Jeg drar på en stokk....

Ved stidelet mot Lauvlia, satt det en gjeng med bålet i gang. De hadde kommet fra Snorestad og ville samme vei tilbake. Det er ikke mer en omtrent 5 kilometer hver vei, og mye på traktorvei, men det tar uansett tid.

Ved «skogen» er det slutt på vei og det er i tillegg lite sti å se, men stykket uten vei/sti på nordsiden av Engjavatnet, er ikke mer en en drøy kilometer – som tar tid. Denne gangen var ikke den lille bekken så «sint» som sist, og med et par lange steg kom jeg greit over.

Småfuglene var på plass. Det hørtes fuglekvitter omtrent hele tiden. Jeg hørte også en karakteristisk lyd, men jeg kjente ikke fuglen. Gråspett – sa eksperten – etter beskrivelse, og det stemte.

Da jeg sto på veien mot Sjelsett, etter å ha kommet rundt Engjavatnet, var det på tide med en liten oppsummering. Det hadde gått greit opp bakkene, og rundt vatnet hadde jeg ikke hatt problemer. Med syv kilometer bak meg og tre kilometer igjen, var jeg fortsatt i god form og hadde ikke problemer med beina.

All turgåingen i det siste har i vert fall gitt et godt grunnlag for slike turer som jeg var på denne dagen. Jeg ga nok på nedover bakkene og bortover mot Sælandsskogen, men nedoverbakke svikter ikke pusten, og på flatene er det greit å holde litt fart. En kjekk tur i godt vær.