En lang og flott tur sammen med Bestyrerinnen.

Fire nuter fra Gramstad.

Etter en lang periode med flott vær og mange turer, er det litt vanskelig å finne en «ny» tur. De fleste greie og fine turene har jeg gått både en og to ganger i vår. Likevel hadde jeg bestemt meg for å ta en tur jeg, ofte sammen med andre, hadde gått noen ganger før denne våren.

Jeg hadde lyst til å starte fra Gramstad å gå til Mattisrudlå, så Bjørndalsfjellet og så Fjogstadnuten. Dalsnuten ligger i løypa, men det fikk bli opp til dagsformen om den toppen blir med.

Jeg hadde i utgangspunktet tenkt å gå alene. Broderen hadde andre planer, og ville ta en litt kortere tur. Jeg var innstilt på en litt lengre.

Bestyrerinnen spurte meg hva jeg hadde tenkt denne dagen. Det er ikke så ofte hun vil være med på det som for meg er blitt langturer – godt over to timer og omtrent en mil i terreng. En liten trøst er det jo at mine langturer ofte blir beskrevet som turer på både 4 og 5 timer – av andre.

Da Bestyrerinnen fikk høre hva jeg hadde tenkt, ville hun være med. Hun hadde gått denne turen før og var klar over at det ville være en god del bakker – både opp og ned.

Denne våre har det blitt en omlegging av ruta jeg benytter for å komme opp til Mattisrudlå. Den vanlige veien – og merkede stien, går fra Gramstad og inn mot Paradisskaret og opp Rinda til toppen.

En bratt og litt eksponert rute, som jeg ikke går i vått vær, når det kan være glatt. Jeg skylder på litt høydeskrekk. I alle fall, så kommer jeg ikke opp Rinda uten at pulsen går i rød sone, og det skyldes ikke bare den bratte bakken.

Nå går vi den vanlige stien opp mot Bjørndalsfjellet og tar i stedet inn Bjørndalsmyra og opp til skaret under Mattisrudlå. Derfra er det bare noen få høydemeter og ikke langt til toppen.

Fra gangveiene over Bjørndalmyra og til Mattisrudlå går det en nesten usynlig sti (i hvert fall fra enden av myra) til skaret. Det er ikke mulig å gå feil, men det er klart en mulighet for å bli våt på beina...

Vi fikk med oss Mattisrudlå og Bjørndalsfjellet og fortsatte tilbake til veien. Det var andre på tur, og vi møtte folk ganske ofte. De fleste opp og ned Bjørndalsfjellet, men også en del som var på rundturen.

Forrige gang vi gikk turen hadde vi en stopp nede i bakken mot Fjogstadnuten. Det ble til at vi satte oss ned på samme plassen denne gangen også. Tradisjon? Vi får se.

Bestyrerinnen hadde med «frokost» og det virket som om litt energi ga nye krefter. Vi fortsatte i hvert fall oppover bakken mot Fjogstadnuten i god fart. Det ble full stopp et stykke under toppen. Bestyrerinnen møtte kjentfolk – og ikke «veggen». Kjentfolk tar tid. Men vi hadde det ikke travelt denne dagen, og etter en stund var vi igjen på gang oppover.

Fjogstadnuten ble passert i god stil og med utsikt til Dalsnuten. Jeg forklarte hvordan jeg pleier å gå til topps her, og Bestyrerinnen spurte om hvor lang tid det ville ta.

Vi ble enige om å gjøre en skikkelig tur ut av det denne dagen og satte kursen mot Dalsnuten da vi kom ned på Kvitemyr.

Opp trappen gikk geit. Jeg tar over til den andre og slakere stien vanligvis, og slik gjorde vi også denne dagen. Vi kom enkelt til topps på Dalsnuten. Det ble fire nuter denne dagen.

Flott gjort av Bestyrerinnen, men vi var jo ikke ferdig med turen, og det var litt nedoverbakke før vi var tilbake til bilen.

Etter en «lang dag» var trappene ned fra Dalsnuten ikke helt greie å ha med å gjøre. Det ble noen forsiktige steg på det bratteste. Det er ikke like lett å holde balansen på slutten av en litt strevsom tur.

Vi kom ned og brukte ikke lange tiden på stykket mellom Revholstjørn og Gramstad. Ved bilen kunne vi se på klokka at det hadde gått omtrent fire timer, selv om vi ikke hadde gått stor med enn en mil. Det er noen meter opp og ned på denne turen.

Strandvandring 2021 - Fra Reve til Orre.

Med Klepp Frivilligsentral på tur.

Vi var klar for tredje del av turen «Strandvandring 2021», eller rettere forberedelsene til denne. Sammen med et knippe andre har bestyrerinnen, med meg på slep, ordnes det slik at vi skal «gå opp» ruta som skal følges senere på året.

Tredje del skal gå fra Reve havn til Friluftshuset på Orre. Ikke mer en litt over 5 kilometer, og mesteparten på flate stranden.

Nå lurte vi oss til et par – tre ekstra kilometer ved å gå helt ut mot Orre-elva før vi snudde nesen tilbake mot Friluftshuset og bilene.

Som vanlig krever det litt organisering for at alle skal stille på samme plass og med transport fra og til eventuelle biler. Heldigvis er det enkelt å holde kontakten og få gitt beskjeder via vår egen gruppe på «Fjesboka» - «Strandvandring 2021» .

Vi avtale å møtes på Reve i halv ellevetiden. Alle hadde antakelig kikket på værmeldingen, eller i det minste ut vinduet. For ute blåste det stikker og strå. YR mente vi ville få vind opp mot stiv til sterk kuling, eller 16-17 m/sek.

Heldigvis ville vi, for det meste, ha vinden bakfra, eller i det minste fra siden. Og vinden merket vi godt da vi steg ut av bilene på Reve havn. Sjøen gikk hvit langt til havs, og saltråket sto innover.

Selv om det var noen ganske få varmegrader, ble det kaldt i vinden. For egen del hadde jeg utstyrt meg med vinterklær, og det var sånn akkurat passe.

Det tok ikke lang tid før vi kom i gang sørover. Det første stykket tror jeg de fleste så fram til å bli varme i trøya.

Stykket mellom Reve havn og Revtangen er flatt, nesten ikke høydeforskjell i det hele tatt. Bare helt ute på Revtangen gikk vi opp i dynene. 1 meter høyere eller så.

Denne dagen var ikke sanden helt samarbeidsvillig. Ofte er det omtrent som å gå på vei ute på sandstranden. Denne gang sank vi litt ned i sanden, og det er en del tyngre enn om det er hardt underlag.

Det gikk greit sørover, godt hjulpet av vinden. Vi blåste bokstavlig talt sørover mot Orre. Det var likevel tid for prat. Både om ruta vi fulgte og om andre rute, stier og fjell. Hel gjengen var mye på tur og hadde mye å fortelle. Denne turen var ikke spesiell – bortsett fra vinden.

Turistforeningen hadde mye nyttig informasjon i årboka som omhandlet strendene på Jæren. Den informasjonen kan være grei å ha med på turen.

Vi holdt oss helt i sjøkanten, selv om det ville vært mulig å gå på innsiden. Siden vinden kom bakfra var den ingen hindring – før vi snudde ved Orre-elva.

Da fikk vi vinden i mot, og sandråket i ansiktet. Selv med briller fikk jeg sand i øynene. Det var ikke noe stort problem, men for de med linser, var det nok skikkelig ubehagelig.

Vi hadde kun hatt en liten stopp ved Revtangen. Det passet godt å ta en kopp kaffe og en drøs i le av Friluftshuset. En kjekk og flott tur i bra vær, - men det blåste....

Rundt Lifjellet for å sjekke våren

Sommer og sol.

Det har ikke blitt vår ennå, men jeg var sikker på at det ville være grønne bjørker under Lifjellet langs fjorden. Det var på tide å sjekker forholdene.

En tur rundt Lifjellet i Sandnes har stått på programmet i mange år. Det har vært en av de faste vinterturene de siste ti-tolv årene. I noen år forsøkte jeg å gå til Bynuten minst en gang i måneden – hele året. Så ble det Lifjellet både en og to ganger i uka.

De siste årene, etter at NAV betaler meg for å gå tur, har det blitt færre turer rundt Li, men flere turer tilsammen. Både i høyden og langs strendene.

Mange av de «nye» turene er noe kortere enn den rundt Li. Som tidligere gikk unna på to timer og tyve minutter, mens jeg i dag bruker omtrent to og en halv time. Ti minutter mer er mye....

Det var en tørr og flott dag. Sola skinte, og termometeret i bilen viste 17 grader. Det har omtrent ikke vært varmegrader siden nyttår, og så – plutselig – sommervarme. Det var virkelig kjekt å kjenne varmen.

Jeg tok ikke på jakke fra start, selv inne i skogen ble det ikke for kaldt med bare ullblusen. I le for den lille trekken, og med sola i nakken utover langs fjorden, ble det også nesten for varmt med langbukse. Det var folk som gikk i sommerklær, mens andre fortsatt holdt på vinteren.

Siden det var tørt, hadde jeg ingen unnskyldning for ikke å gå den vanlige stien utover langs fjorden. Den går i høyden forbi noen heng og med «Hjelpetråd» nedover et glatt berg. Jeg pleiere å gå en annen sti lengre nede, hvor det ikke er «klatring» i det hele tatt.

Den T-merkede stien var tidligere noe kjappere, men siden jeg ikke har gått her på lenge brukte jeg tid frem til stidelet mot Revesdal.

Som vanlig var det folk på vei opp «Sprettraubakken» - som er alt for bratt og eksponert til at jeg vil gå opp. Jeg går heller rundt.

Denne gangen var det meningen å sjekke bjørka ute på et svaberg. Det er et lite tre som står beskyttet, men samtidig får mye sol, og som derfor får grønne blader tidlig på våren.

Denne dagen med sol og varme var treet grønt. Stort sett med «museører», men i toppen var det grønne blader. Våren er på gang.

Selv på nordsiden var det vår. Det var ikke så mange ukene siden, jeg gikk på is og snø her. Med tørre forhold gikk det kjapt å komme til bakken opp mot Lifjellet.

Bakken er lang og enkelte steder ganske bratt. Med mange års trening i nettopp denne bakken, går det nå uten å få puls i rød sone. Det er uansett god trening.

Det var andre på vei denne dagen. Jeg kunne høre to jenter foran meg oppover bakken, og siden jeg tar en litt raskere vei enn den vanlige stien, kunne jeg høre de samme jentene bak meg, videre nedover mot Revesdal.

Det ble en kjekk tur i sommervarme. Å endelig kunne hive jakken og gå i bare ullblusen er tegn på at vinteren er over. At det også ga litt solbrente armer, er en annen ting.

Det var nesten fullt på parkeringsplassen da jeg kom ned. Mange andre var også på tur.

Resasteinen og Dalevannet fra Gramstad

Flott følge på en fin tur.

Sigbjørn ville gjerne en tur til Resasteinen. Nå var det ikke lenge siden jeg hadde tatt turen og funnet en ny vei ned fra Skjørestadfjellet. Det kunne muligens passe å kombinere disse tingene.

Bestyrerinnen ville også på tur, og på tross av advarsler om tett skog og lang tur, var hunn klar for en runde til Resasteinen og Dalevann. Før bakken opp mot Dalsnuten og Revholstjørn.

Sigbjørn var like klar, og Anne Lise hev seg også med på turen. Vi ble fire som ville til Gramstad for å gå til Resasteinen og Skjørestadfjellet – og videre, hvor nå det måtte bli...

Vi var langt fra alene på Gramstad. Det rant inn med biler og parkeringsplassen var nesten full. Mange ville på tur denne dagen, og det var lett å forstå.

De fleste har fri på lørdager, og i flott vær så vil Gramstad lett bli turmålet for mange. Denne lørdagen var det flott vær. Litt skyer og dis, men også en del blå himmel. Det var tørt, og helt greit å gå, og værmeldingen ville ha det til at det heller ikke skulle blåse. Fint vårvær – og turvær.

Det ble litt køgåing innover mot Revholstjørn, men så snart vi forlot «den brede sti mot Dalsnuten» var vi nesten alene. Vi kunne se folk på vei mot Resasteinen, men de var et stykke foran oss.

Det er lett å huske bare bakkene oppover rett før Resasteinen, men det er også noen kneiker inne i skogen. Vi holdt et greit tempo og kom opp til de siste bratte kneikene oppover mot steinen i god form.

Ved Resasteinen var det «stinn brakke», masse folk som satt og spiste, men også en del som gikk forbi, både opp og nedover. Det ble en kjapp pause på oss før vi fortsatte mot toppen av Skjørestadfjellet. Som ikke er langt fra Resasteinen.

Vi tok over toppen av Skjørestadfjellet og ned på stien mot Skjørestad. Der traff vi en kar som var i gang med å ytterligere gjøre stien mer fremkommelig. Ett stykke nedover gikk vi inn på traktor veien oppover og parallelt med stien nedover. Vi fulgte «veien» til vi kunne se Dalevannet.

Nedover siden mot Dalevann, fant Sigbjørn den nesten usynlige stien, som vi fulgte til STF stien. Det tok ikke lang tid før vi sto på dammen ved Dalevann.

Fra der ble det vei ned bakken og bort til Dale. På vei nedover lia fra Dalevannet kunne vi se bort mot dalsiden vi skulle opp. Fra Dale tilbake til stien mot Revholen er det opp, men ikke for bratt, og vi kom opp uten problemer.

Stien her har bredt seg ut over, i gamle dager var dette en tydelig stølsvei. Nå er en del av «stølsveien» tråkket i stykker.

Vi hadde brukt noen timer på rundturen, og det var mindre folk på vei mot eller fra Dalsnuten enn da vi startet. Siste stykket inn mot Gramstad og bilene gikk kjapt og greit.

En flott tur i virkelig godt turvær, med vårstemning – i hvert fall på sørsiden. Omtrent en mil, men med mye opp og ned og noen meter med tett skog uten sti.

Sammen med "Onsdagsgjengen" til Lyngaland.

En flott gjeng og en fin tur.

Bestyrerinnen inviterte «onsdagsgjengen» på tur. Det var Lyngaland som var turmålet. Et område med rester av en bosetning fra folkevandringstiden og med en masse gravrøyser rundt om. Kjekt å se for de fleste.

«Ondagsgjengen» er gjengen fra nabolaget, som flyttet inn i ny bolig samtidig med oss. Ikke i folkevandringstiden, bare nesten.

Alle er i pensjonistalder. Opp gjennom årene har vi hatt mye med hverandre å gjør. Det har blitt en del St. Hans bål og krabbefester.

Noen sliter med ettervirkninger av alvorlige ulykker, mens andre har plager som ofte kommer med alderen. Ikke alle er i like god form. Alle er i alder der tidligere generasjoner omtrent var «borte».

En flott gjeng naboer og tidligere naboer. Vi møte som oftest på handelslaget til kaffe og drøs – på onsdager.

Bestyrerinnen mente det ville være kjekt – koselig – om vi, de vil si «onsdagsgjengen» kunne dra på en tur sammen. Med korona har det jo ikke blitt de vanlige onsdags-samlingene.

Noen av oss er også interessert i «gamle dager» og ville sette pris på å få se restene etter en bosetning som er omtrent 1500 år gamle. Fra før vår tid...

Siden nesten ingen har vært på Lyngaland, men de fleste har gått rundt Melsvann, ble det til at vi skulle samles på parkeringsplassen sånn i tolv-tiden.

Bestyrerinnen - og jeg, var overrasket over hvor mange som møtte opp. Jeg hadde trodd vi ville bli noen ganske få, men hele 11 stykker ville til Lyngaland for å se på resten av bosetningen.

Fra parkeringsplassen er det et par hundre meter til der stien ta over veien og mot Lyngaland. Vi kom alle velberget over veien men ikke alle kom over myra uten å bli litt våte på beina.

Etter 500 meter opp en slak bakke kunne vi alle beundre bygningsrestene. Hella i inngangsdøra lå og ønsket velkommen. Vi gikk inn og benket oss langs veggene for litt kaffe, noe mat og masse prat.

Det ble selvsagt også tid til å se på anlegget og lese hva som står på informasjonsplakaten. Hva skulle vi så finne på?

Mitt forslag var å gå til Sælandsskogen og parkeringsplassen der. Det hele ville bli grei tur på 4 – 5 kilometer totalt. En av gjengen måtte dessverre stå over rundturen på grunn av problemer med beina, men resten satte kursen nedover Lyngalandsveien mot Sæland.

Det ble en hyggelig tur nedover mot ånå og videre til parkeringsplassen. En del hadde gått stykket langs ånå tidligere, men ikke alle. Det er et så pass flott stykke at det er vel verdt å få med seg.

Fra parkeringsplassen gikk vi over veien og fortsatt over gjerdeklyvere, jorder og myrer tilbake til
Lyngaland. Igjen ble det stopp med litt kaffe og en god del drøs. Stoppen ble kortere denne gangen, men det var også turen tilbake til bilen synes en del.

Ved bilene var det bare å si takk for turen og takk for følget, og takk for kaffe for de som ikke hadde «medbrakt». En vellykket utflukt.

Bjørndalsmyra og Mattisrudlå - igjen.

Vårtur i flott vær.

Jeg, sammen med broderen var tilbake på Gramstad og klare til å ta fatt på samme runde som jeg tok tidligere i uka. Broderen ville prøve seg på Mattisrudlå og Bjørndalsfjellet fra Bjørndalsmyra – igjen.

Denne ruta opp til Mattisrudlå, er adskillig «enklere» enn den vanlige opp fra Paradisskaret. Vel å merke er det ikke en meter å spare i høyde – og antakelig omtrent samme lengde, men den veien blir det aldri bratt eller eksponert.

Både broderen og jeg synes at den vanlige veien er på kanten av å være for bratt, og litt eksponert enkelte plasser. Den ruta er ikke helt noe for oss med et snev av høydeskrekk.

Det er ikke mye «nytt» på ruta oppover mot Bjørndalsfjellet. Litt snø, eller helst hagel, ligger fortsatt igjen. Det er så pass kaldt om nettene at det smelter sakte.

Denne natta hadde det ikke vært så kaldt at myra var hard. Det var vått da vi tråkket innover Bjørndalsmyra. Her er det likevel så få som går at stien ikke er tråkket gjennom. Med flere folk innover kan det lett bli dype sorpehull i stien.

Stien vi benytter innover går på nordsiden av dalen. Det er også mulig å gå på sørsiden, men der er enkelte skikkelig våte partier. Det var folk som kom ut fra dalen og til stien mellom veien og Bjørndalsfjellet forrige gang jeg gikk her.

Det er selvsagt like mange høydemeter til toppen av Mattisrudlå uansett hvilken vei du går fra Gramstad. Det er likevel enklere å ta noe av høyden på vei, og opp bakkene mot Bjørndalsfjellet er nærmest «trapper».

Fra Bjørndalsmyra er det bare noen ganske få meter med bratt bakke før den vanlige stien mellom Mattisrudlå og Bjørndalsfjellet.

Denne gangen gikk vi også helt til topps. En liten ekstratur opp og ned, før vi fortsatte den vanlige stien nordøstover. På toppen satt det to blide jenter som ikke hadde noe i mot å bli med på bilde fra toppen.

Det er litt opp og ned, og noen bratte kneiker før vi sto på Bjørndalsfjellet. Med utsikt over fjord og fjell – sammen med hav og by.

Det var mye folk på tur denne dagen. Over toppen på Bjørndalsfjellet kom det en jente , og hun forsvant fort nedover bakkene mot veien. Vi bruker lengre tid.

Det er noe spesielt med vårsola når den står ned mellom trær uten blader. Varmen fra sola kjennes i ansiktet og selv om det ikke er blader, så er småfuglene ikke i tvil om at vinteren er forbi.

Vi stabbet i vårt tempo oppover bakkene mot Fjogstadnuten. Her snek vi oss forbi uten å besøke selve toppen, selv om det bare er 100 meter opp og ned.

Det ble kaldere opp på den lille «heia» mellom Fjogstadnuten og Kvitemyr. Her er det ikke mye som tar av for trekken, og det var aldri snakk om å hive av jakken.

Mot Gramstad var det masse folk. Ikke alltid like enkelt å holde avstand – det er ikke alle som synes det er nødvendig.

En flott tur i virkelig fint vårvær.

Fra Vistnes til Møllebukta.

En ganske lang tur med mye "kultur".

For ganske lenge siden var det snakk om en tur fra Tungenes og sørover. Siden vi ikke hadde gått den «nye» turveien fra Tanangerbrua til Møllebukta, var den med i planen.

Sigbjørn sto på, og vi avtalte turen, og så utsatte greiene. I mellomtiden ble det også diskutert lengden på turen og vi fant at fra Tungenes ville det bli en – lang – tur.

Om vi startet fra Visnes ville det bli en god del kortere, men fortsatt omtrent 15 kilometer. Siden både Anne Lise og Bestyrerinnen mente at 15 kilometer er nok på en dag, ble det til at dette ville vi forsøke.

Tirsdag var alle klar for tur. Vi, det vil si: Sigbjørn, Anne Lise, Bestyrerinnen og jeg kjørte til Møllebukta og satte igjen en bil og fortsatte til Vistnes.

Det var litt vanskelig å finne en parkeringsplass, og vi endte ut med å stoppe på Vistnesturnet. Og fikk en liten kikk på dette anlegget.

Som første «kulturelle» innslag var det fort gjort, men det skulle vise seg at «kultur» skulle følge oss gjennom dagen. Ikke noe galt i det, men det er ikke helt det vi hadde planlagt, men kjekt var det uansett.

Siden vi ikke hadde «funnet» startstedet, tok vi en tur nordover først. Det første stykket rundt Vistnes var det sti i utmark, med enkelte stykker av gårdsvei. Helt greit å gå, men det kan være bløtt.

Etter et par kilometer fra der vi snudde, kikket jeg opp på et skilt og så «Vistehåla». Helleren ligger et lite stykke opp for turveien, men vi måtte selvsagt oppom. En liten parkeringsplass og en informasjonstavle. Ingen store greier. Tydeligvis ikke mye besøkt.

Etter Vistestranden gikk turveien delvis ute mot sjøen, men også gjennom boligfelt til Kvernevika. Mot Smiodden gikk turveien mellom sjøhus og båtstøer, og helt i sjøkanten.

Rundt Smiodden var det god turvei. Antakelig anlagt i forbindelse med monumentet. Vi måtte selvsagt bortom en tur. Jeg hadde aldri sett dette før, og var imponert over størrelsen.

Ved Kjøbenhavnerbukta sto neste «kulturelle» innslag for tur. En oppslagstavle viste vei til helleristninger, og også her måtte vi ta en tur (40 meter) bort for å se.

Ikke lenge etter var vi ved Tanangerbrua og kunne se innover Hafrsfjorden. Vi hadde diskutert hvor lang turstien fra brua til Møllebukta egentlig var. Det viste seg ganske kjapt at Sigbjørn hadde rett. Stukket er omtrent 7 kilometer.

Det er lett å gå på god turvei. Vi kom oss ganske greit innover langs sjøkanten. Meste parten av stranden var i bruk til båtplasser og sjøhus, eller hadde vært i bruk til naust og annet. Det var ikke mye igjen av vanlig strand, men enkelte badeplasser inne i mellom.

Rundt Håhammeren hadde noen brukt imponerende mye penger på turveien. Veien var lagt utenpå berget over sjøen og var skåret gjennom fjellet. Flott gjort.

Da vi gikk langs skytebanen kunne vi så vidt skimte Møllebukta en god kilometer lengre framme. Før vi kom så lang måtte vi forbi neste «kultur» innslag. Statue av fiskerkona fra Tananger som gikk med fisk til Madlaleiren.

Vi hadde brukt mange timer på turen. Med en del småstopp og en spisepause ble det omtrent 4 timer. I følge Sigbjørn var turen på opp mot 16 kilometer. Innholdsrike kilometer og en flott tur i godt vær.

Vi var i hvert fall godt fornøyd da vi sto på parkeringsplassen ved Møllebukta.