Resasteinen og Dalevannet fra Gramstad

Flott følge på en fin tur.

Sigbjørn ville gjerne en tur til Resasteinen. Nå var det ikke lenge siden jeg hadde tatt turen og funnet en ny vei ned fra Skjørestadfjellet. Det kunne muligens passe å kombinere disse tingene.

Bestyrerinnen ville også på tur, og på tross av advarsler om tett skog og lang tur, var hunn klar for en runde til Resasteinen og Dalevann. Før bakken opp mot Dalsnuten og Revholstjørn.

Sigbjørn var like klar, og Anne Lise hev seg også med på turen. Vi ble fire som ville til Gramstad for å gå til Resasteinen og Skjørestadfjellet – og videre, hvor nå det måtte bli...

Vi var langt fra alene på Gramstad. Det rant inn med biler og parkeringsplassen var nesten full. Mange ville på tur denne dagen, og det var lett å forstå.

De fleste har fri på lørdager, og i flott vær så vil Gramstad lett bli turmålet for mange. Denne lørdagen var det flott vær. Litt skyer og dis, men også en del blå himmel. Det var tørt, og helt greit å gå, og værmeldingen ville ha det til at det heller ikke skulle blåse. Fint vårvær – og turvær.

Det ble litt køgåing innover mot Revholstjørn, men så snart vi forlot «den brede sti mot Dalsnuten» var vi nesten alene. Vi kunne se folk på vei mot Resasteinen, men de var et stykke foran oss.

Det er lett å huske bare bakkene oppover rett før Resasteinen, men det er også noen kneiker inne i skogen. Vi holdt et greit tempo og kom opp til de siste bratte kneikene oppover mot steinen i god form.

Ved Resasteinen var det «stinn brakke», masse folk som satt og spiste, men også en del som gikk forbi, både opp og nedover. Det ble en kjapp pause på oss før vi fortsatte mot toppen av Skjørestadfjellet. Som ikke er langt fra Resasteinen.

Vi tok over toppen av Skjørestadfjellet og ned på stien mot Skjørestad. Der traff vi en kar som var i gang med å ytterligere gjøre stien mer fremkommelig. Ett stykke nedover gikk vi inn på traktor veien oppover og parallelt med stien nedover. Vi fulgte «veien» til vi kunne se Dalevannet.

Nedover siden mot Dalevann, fant Sigbjørn den nesten usynlige stien, som vi fulgte til STF stien. Det tok ikke lang tid før vi sto på dammen ved Dalevann.

Fra der ble det vei ned bakken og bort til Dale. På vei nedover lia fra Dalevannet kunne vi se bort mot dalsiden vi skulle opp. Fra Dale tilbake til stien mot Revholen er det opp, men ikke for bratt, og vi kom opp uten problemer.

Stien her har bredt seg ut over, i gamle dager var dette en tydelig stølsvei. Nå er en del av «stølsveien» tråkket i stykker.

Vi hadde brukt noen timer på rundturen, og det var mindre folk på vei mot eller fra Dalsnuten enn da vi startet. Siste stykket inn mot Gramstad og bilene gikk kjapt og greit.

En flott tur i virkelig godt turvær, med vårstemning – i hvert fall på sørsiden. Omtrent en mil, men med mye opp og ned og noen meter med tett skog uten sti.