Tur nummer to - Fra Mogan til Puerto Rico

Fire flotte folk på tur.

Det er helt greit å sette seg ned i baren etter 6 timer på tur. Mange timer og og mange kilometere i virkelig flott turvær og med skikkelig bra turfølge. Det gjør heller ingen ting at vi nådde «happy hour» hvor vi får dobbelt opp – to for prisen av en.

Selv med mye vann i sekken smaker det ekstra bra med Pepsi max for meg, men øl for andre. Spesielt når vi kunne sitte ned og nyte noe kjølig flytende. En fantastisk avslutning på en fantastisk tur.

Turen gikk fra Cooperativet i Mogan tilbake til Puerto Rico, gjennom pinjeskogen til Cortadores og via Norskeplassen til hotellet i Puerto Rico. Totalt målte jeg turen til 22 kilometer.

Dette var så avgjort en turdag som var vel verdt å få med seg. En lang tur, og med en bratt og drøy bakke i starten. En tur de fleste som er sånn noenlunde i form bør kunne gjennomføre.

Vi var firestykker som stillet på startstreken denne dagen. Min bror Petter, med Hilde, og Edvin som ikke hadde med følge, og jeg – uten Bestyrerinnen.

i startet med en taxitur til Mogan dalen og Coopertivet. Det står det et treskilt og viser vei litt inn av hovedveien, og fra skiltet er det bare å sette kursen for «brinken» høyt der oppe. 

Bakken opp og stien er egentlig grei å gå. Ingen plass er det spesielt bratt eller utsatt. For det meste er d
et opparbeidet sti med «trapper» og kanten oppbygd. Jeg synes det er lettere å komme opp her enn fra «mølla» i Mogan. Ingen plass er det snakk om bergvegg til venstre og stup til høyre. Vi gikk i et greit tempo oppover. Hurtig nok til at jeg fikk pulsen opp i omtrent rød sone, mens Hilde hadde krefter – og pust – til å snakke i telefonen. Det tok oss omtrent en time å komme helt opp.

Stien slynger seg pent og forsiktig oppover, men det er langt opp og ikke helt selvsagt, sett nedenfra, hvor stien går. Nesten øverst går stien i et elveleie, og her kan det lønne seg å følge med på de hvite merkene.

Vi kom selvsagt opp. I høyden over dalen er det nærmest ørkenpreg. Tørre busker, tørre bekker og bare stein og grus – og litt sand. En tørr verden, men for oss, litt flott likevel.

Det går gradvis oppover etter dette. Vi tok en liten stopp der vi kom inn på stien fra «mølla». Der fortsetter stien slakt oppover til vi omtrent når «to rom og kjøkken». Der endrer både landskap og sti seg. Stien går over til en «hylle» i bergveggen. Ikke så bratt og utsatt som ned mot Mogan, men med småbakke jevnt nedover.

I tillegg går stein gjennom «pinjeskogen». Her er det skikkelig flott. Spektakulær utsikt over dalen nedover mot Tauro og stien omkranset av pinjetrær. Tørre kongler på bakken, (som det er forbudt å ta med seg – i følge Edvin) og stien dekket av nåler. Det er en egen klar luft her inne. Det er omtrent 4 kilometer fra «to rom og kjøkken» til Cortadores, Stien slynger seg nedover inn og ut og rundt fremspring og inn til bekkeløp. Det som ser ut til bare å være et kort stykke blir et langt strekk.

Stykket fra «to rom og kjøkken» er så avgjort verdt å få med seg, og for egen del var jeg glad for igjen å få anledning til denne turen en gang til. En flott opplevelse.

Fra Cortadores er det mer «vanlig» natur med vei og grus nedover mot Norskeplassen og videre mot Puerto Rico. Greit å gå, men litt ensformig.

For oss ble det et spørsmål om vi ville klare å nå «happy hour» på hotellet klokka 5. Det gikk fort det siste stykket og vi klarte å nå bare med en halv time til å bestillenødvendig drikke.

En flott langtur i godt selskap.

Tur nummer 1 - Fra Norskeplassen til Arguinequin.

Igjen på tur i "syden"

Vi har aldri vært på Gand Canaria i november før, men med nesten to år med Corona var det kjekt å tenke på tur i «syden» selv om det bare var november. Da vi bestilte turen så det lyst ut med Corona. Da vi reiste var det de høyeste smitte tallen vi har hatt – i Norge. På Grand Canaria var smittesituasjonen under kontroll – håpet vi.

Det har jo blitt noen tradisjoner etter en del besøk i Puerto Rico. Vi kommer ned på lørdag, og søndag har Norskeklubben tur. Noen går fra Puerto Rico, andre starter fra Arguinequin, alle møtes på Norskeplassen for så å gå tilbake, enten til Puerto Rico eller Arguinequin. Vi har de siste årene gått «miljølypa».

Denne «turen» er vi ikke fulltallige. Vi mangler både Sigbjørn og Anne Lise og Kjell og Ingrid. Kjell har tatt opphold i Bergen for å ordne opp i noe med blodpumpa, så han har så avgjort «lovlig» frafall. Vi håper det går gått, og at han er klar til vår tradisjonelle tur i januar/februar.

Til erstatning for de som ikke kunne stille har vi fått med en annen Ingrid, og på første turen fikk vi også med oss en tidligere arbeids-kollega av Bestyrerinnen.

Når var også min bror Petter og Hilde på plass. De var også klar for tur, selv om de hadde gått tur hver dag de siste 14 dagene. Og det har vært noen skikkelige langturer enkelte dager.

Vi var med andre ord ni stykker som kom sammen på Norskeplassen. Nå skulle Norskeklubben også gå Miljølypa denne dagen, men vi bestemte oss likevel for å starte noe før klubben og bare gå nedover.

Det ble en lang rekke med turfolk ut fra Norskeplassen, men langt fra så mange som Norskeklubben noen ganger har med seg på denne turen. Vi har vært opp mot 40 stykker enkelte ganger.

Det er selvsagt været som drar oss ned i «syden» mens det er regn og vind og korte dager hjemme. Det er virkelig kjekt å gå tur i kortbukse, i sommertemperatur og med sol i ansiktet – midt i november. Det får heller være at det er mye grus og småstein, og at bakkene er bratte med løs grus, og at det kan være støv og småstein i strømper og sko. Det er sommertemperatur og sommertur.

Selv om vi hadde gått til Norskeplassen, hadde hele gjengen ikke noe i mot å ta miljøløypa nedover til Arguinequin- nesten 13 kilometer, som gikk unna i god fart og med fin stil. Vi hadde noen små stopp underveis for å sjekke utsikten men mest for å fylle på vann. Det ble varmt i le av trekken og med sola midt i mot.

Nede i Arguinequin skiltes vi. Noen ville bade – etter en lunsj. Andre ville ta en drosje tilbake til Natural Park, men vi andre fortsatte turen med å gå langs strandpromenaden nordover. Med en lang lunsj på den vanlige plassen. Noen tradisjoner må vi tross alt ta vare på.

For oss som gikk hele rundturen, med bakken opp til Natural Park fra Balito, ble turen på godt over 15 kilometer. En skikkelig søndagstur i «Syden».

Fra Varhaug gamle kirkegård til Hå gamle prestegård.

En god gjeng på søndagstur

Søndagsmorgen var det tid for tur. Bestyrerinnen ville ut, men det hadde regnet «katte» på morgenen, og det var antakelig søkkvått i marka de fleste steder. Stranden er et sikkert sted å gå tur i slikt vær.

Bestyrerinnen tolk kontakt med sin bror og spurte om de også ville på tur. De var klar for en tur i sjøkanten fra Varhaug gamle kirkegård til Hå gamle prestegård. En tur på omtrent ni kilometer. De ville gå sammen med venner, men vi kunne gjerne hive oss med.

Vi ble kjapt enige om å møtes på Hå for å sette igjen en bil og kjøre sammen til Varhaug. & stykker og en bil som tar 5 er litt problematisk, men «noen» får vente på Hå gamle prestegård mens andre henter biler.

En grei tur langs Nordsjøen er avhengig av været. Regn kan være nesten greit, men vinden må helst ikke være for sterk og aller helst komme bakfra. Vi pleier å gå turen slik at vi får medvind hjemover, og motvind fra start – om vi skal gå frem og tilbake, Denne gangen skulle vi bare nordover – med vinden bakfra.

Nå var ikke vinden spesielt sterk, så den skulle vi klare. YR hadde lovet opphold, men da vi sto ved Varhaug gamle kirkegård kunne vi se noen truende skyer. Håpet var at Yr skulle få rett.

På Hå var det mye folk, og på Varhaug var det en god del biler. Mer biler enn det jeg vanligvis ser der. De fleste går mot sør, men det var et par gjenger som også hadde kursen nordover.

Med lite regn og vind, ventet vi at sjøen skulle være rolig, men sjøen gikk tungt. Det var store dønninger som slo innover land. Støyen fra sjøen var merkbar.

Denne turen fra Hå og nordover kalles kongeveien, og går forbi både gamle båthus og plakater og merker. Det første vi treffer på er sjøhusene til Varhauglosene, litt etter kommer Bodle med sjøhus, luten og ikke minst gamle møller ved bekken.

Etter dette går veien/stien forbi den gamle båtopphugging-plassen. Det neste er destruksjons- anlegget på Grødaland, hvor lukten noen ganger er skikkelig dårlig.

Reimebukta er bred og Kommedelen dominerer i nord. Stien går over toppen, men før det passerer stien både nye båthus og gamle stolpebygg. Som forøvrig holder på å falle sammen.

Møllene ved bekken i Reimebukta (Hunnedalen) var i bruk under krigen – på nattes-tider. Etter Kommedelen går stien rundt bukta mot Obrestad. Et lite stykke av stranden her er det satt opp «Hitlertenner».

Obrestad er kjent for rester av viking båthus, og for fluktforsøk under krigen. Forøvrig er det rester etter tyskerene langs hele stykket.

Vi brukte noe over to timer på turen. 9 flate kilometer med mange ting å se og legge merke til. En flott tur i greit vær, og for noen av oss ble det tid til kaffe og litt å spise på prestegården på Hå.

Blåfjell og rundt Engjavatnet

En helt vanlig tur.

Da var det vinter. Etter en kjapp tur til Hunnedalen for å sjekke forholdene, var det bare å snu å kjøre hjem. Glasert bakke er hva som møtte meg. Frost og is er ikke forhold for fjelltur. Yr mente det ville være varmegrader. Så feil kan de ta. Det å suse rundt i heia ganske alene med slike forhold, er ikke for oss godt voksne.

Det ble ingen tur på torsdagen. Selv med sol og flott vær, var jeg ikke klar for vintertur. Det fikk bli en hviledag. Jeg brukte litt av kvelden til å tenke på hvor jeg skulle ta ut neste dag. Det er en del plasser å velge mellom.

Nå var værmeldingen langt fra bra. Det var snakk om regn, og om få varmegrader. Det kan lett bli «vasskaldt» - høy fuktighet og lav temperatur.

Den vanlige vinterturen til nå, har vært rundt Lifjellet. Der var jeg nettopp. Det fikk bli en kjapp tur fra Sælandsskogen. Der ville det være mulig å ta opp mot Ristølnuten og videre til Lauvlia. Med mye myr og våte forhold.

Et annet alternativ var å at rundt Engjavatnet. Det gjør rundturen omtrent 3 kilometer lengre og hele greia blir på godt over ti kilometer. En god del på god vei og sti, men med noen bakker, både opp til Blåfjell og opp skaret mot Sjelset.

Jeg sjekket hvor ofte jeg hadde tatt denne turen i år. Det viste seg å være noen ganger. Til og med så pass mange ganger at den nesten har tatt over som «standard»tur. Det er egentlig en grei tur og den er passe lang og bakkene er til å komme opp – uten for store problemer

Det var regn da jeg startet. Selv om det ble litt opphold etterhvert, kom regnet nok så for tilbake. Jeg måtte av og på med jakken noen ganger denne dagen.

Det var bare en bil på parkeringsplassen i Sælandsskogen utenom min. Det var spor oppover mot Blåfjell. Det satt to stykker på en stein da jeg kom opp til Bjødnali, og utenom disse var det ikke et menneske å se før jeg igjen var nede ved Sælandsskogen.

Det er et lite problem med turen rundt Engjavatnet. Det går storfe ute hele året. Skotsk høylandsfe med horn. Jeg har alltid litt problemer med å gå rett forbi disse dyra.

Etter å ha gått noen ganger forbi flokken, har jeg jo sett at disse dyra er «snille». De trekker vekk nesten med en gang jeg kommer, og det er bare av og til at noen er så pass interesserte i oss at de nærmer seg. Likevel blir det til at jeg kikker etter hvor dyra står, og er glad når de er ute på merka og jeg kan gå forbi uten problemer.

På vei mot Sjelset, på det høyeste punktet, og der det er minst som tar i mot for vinden, fikk jeg regn og vind mitt i ansiktet. Det var surt en stund, og det ble kaldt, men heldigvis sto det ikke på spesielt lenger. Alt nede i bakken var det igjen bra turvær.

Rundturen gikk på omtrent 2 og en halv time, og det var 11 -12 kilometer. Nok en gang en flott tur, som nå altså er omtrent en standard vintertur.

Topptur med broderen

Tre topper fra Gramstad. 

Broderen ville gjerne være med på tur. Denne gangen ble det bare oss to – som så mange ganger før. Det er alltid kjekt med selskap på turene, og broderen blir ofte med, men det siste året har hans slakket litt av. Det er ikke like lett å få med karen på det vi etter hvert ser på som langturer.

Med langturer ute avbildet, må det bli en av de mer kjente turene. En eller annen tur vi har gått noen ganger før. Gramstad peker seg ut som et godt start-sted siden jeg var på Dale for bare noen dager siden.

Fra Gramstad er det mulig å gå nok så mange forskjellige turer. Noen korte og flate – som inn til Kubbetjørn, og andre både korte og lange med mange eller litt færre høydemeter.

For folk flest er det Dalsnuten som trekker. En del høydemeter, men ikke mer enn rundt 3 kilometer frem og tilbake. Bakkene opp mot toppen av Dalsnuten er rimelig enkle. Det er trapper og god sti for det meste. Et godt besøkt turmål.

Den siste tiden har det oftest blitt en tur til Bjørndalsmyra og Mattisrudlå/Bjørndalsfjellet før Fjogstadnuten og eventuelt Dalsnuten. Alle fire toppen på en gang vil si en tur på omtrent tre timer. En skikkelig langtur.

Broderen mente det fikk bli en tur til Bjørndalsfjellet og Fjogstadnuten. For min del tenkte også på Dalsnuten, men siden broderen ikke alltid vil opp der, så fikk vi se.

Etter en del grå og triste dager var det helt greit med sol og delvis blå himmel. Værmeldingen for dagen var også god. Mye sol og lite nedbør. Vi var ikke alene som ville på tur denne dagen. Det var en god del biler på Gramstad.

Vi kunne se folk på toppen av Bjørndalsfjellet og på Dalsnuten, men det var ikke så mange på vei mot Bjørndalsfjellet som var vårt første mål. På toppen var det folk. Broderen mente han aldri hadde vært på toppen av Bjørndalsfjellet sammen med så mye folk.

Det gikk i vanlig fart nedover tilbake til veien, likevel kom det en kar og for lekende lett forbi. Vi er muligens litt for forsiktige, men....

Det var aldri spørsmål om det skulle bli en veldig kjapp tur opp og ned Bjørndalsfjellet. Vi tok mot Fjogstadnuten direkte. Det var ikke mye folk mellom veien og Kvitemyr, men noen kom i mot.

Nede på myra måtte vi ta en avgjørelse om det også skulle bli en tur opp til toppen av Dalsnuten. I avstand er det ikke mer en en god kilometer, men det er noen høydemeter fra Revholstjørnet og opp til toppen, 137 får å være nøyaktig.

Stien opp mot toppen er godt tilrettelagt det første stykket. Det er laget steinsatt sti og trapper. Vi ta normalt over til sørsiden etter den første stigningen og går opp stien der. Slik vi går denne turen er det aldri spesielt bratt eller utsatt, og helst litt enkelt, men som sagt 137 høydemeter.

Det var ganske få andre på toppen. Vi var et lite øyeblikk omtrent alene. Det hender ikke ofte. Denne ekstra-turen gjør rundturen omtrent en halv time lenger. Vi brukte denne dagen litt over to og en halv time totalt. En flott rundtur.

Vinterturen i begynnelsen av november.

Rundt Lifjellet i Sandnes. 

Det var ikke en spesielt oppløftende værmelding for mandag. Det skulle være litt opphold på morgenen, men etter hvert skulle det regne – mye. I tillegg var det snakk om vind, så ørene skulle flagre. Opp mot 20 meter i sekundet. Nesten storm.

Hvor i alle dager burde turen gå med den værmeldingen? Det er november, og selv om det så langt ikke har vært frost i lavlandet, og mange trær fortsatt har blader, nærmer det seg vinter med stormskritt.

Vinterturen frem for noen, har vært rundt Lifjellet i Sandnes. 9-10 kilometer med en god del opp og ned og noen knauser som må forseres. Ikke mye klatring, men noen få meter et par plasser.

Dette var turen jeg valgte om det ellers var vinter. Jeg har gått turen både med is og med snø, og i storm. Det blåste så pass en gang, at jeg måtte på alle fire øverst. Det var ikke mulig å gå oppreist.

Siden mye av turen går i skog, ville ikke vinden være en hindring, selv om det skulle blåse opp mot storm. Turen har jeg også gått i regnvær mange ganger. Det var muligens på tide å prøve turen en gang til. Sist jeg gikk der, var på vårparten.

Turen rundt Lifjellet, var en helt vanlig tur for bare noen år siden. Det er ikke så veldig lenge siden jeg syntes denne turen bare var en kjapp «treningstur». Ting har endret seg. Jeg var litt usikker på om turen er «kjapp», og heller vel til at dette er blitt en «langtur». I alle fall trenger jeg over to og en halv time. Et helt kvarter lengre enn det jeg brukte tidligere.

Det blåste, og det var mørke skyer i sør da jeg parkerte. Ikke langt inne i skogen ble det rolig. Stien går på vestsiden av Lifjellet og i le av sørlig vind. Jeg ventet at det ville begynne å regne i løpet av en times tid. Det mente i hvert fall YR.

Ut over langs fjorden kunne jeg se det regnet under skyene i øst, mot Sandnes og Stavanger. Det kom ikke en dråpe på meg. Kunne jeg igjen være så heldig å unngå regnet?.

Det var tydelig en stund siden jeg hadde gått denne turen. Det dukket opp en ny sti som så ut til å gå i rett retning, men ikke opp og ned en bakke. Jeg valgte å følge denne nye stien, og havnet nesten uten problemer på den gamle etter en stund.

Etter å ha gått på tørre svaberg og stein, kom jeg til Einerneset, som burde skifte navn til Kristtorn-neset. Her gikk stien gjennom en «skog» med kristtorn. Etter litt klatring og klyving var jeg i «Klungeldalen» og rett over bakken der, er det lagt ut tau for rappellering ned en liten knaus.

Bakken opp til toppen må tas i «rolig» tempo. Jeg kom opp til siste bakken i god form. Ved skiltet tar min «vintersti» av fra den merkede løypa. Jeg går rett mot toppen.

Det som tidligere var en oppgått sti var nå nesten gjengrodd. Jeg kunne se «stien» enkelte plasser, men over myra øverst var stien helt borte.

Helt øverst fikk jeg vinden rett i mot, og YR hadde rett det var nok 20 m/sek, men bare noen meter under toppen roet det seg igjen.

Fra toppen gjenstår bare en bakke – opp, «Den fordømte bakken» lengre og brattere enn forventet nedenfra, men fra toppen går det radig nedover omtrent hele veien til bilen.

Ikke en dråpe regn, kun vind over toppen, jeg var heldig med været. En flott tur selv om YR meldte dårlig vær.

Strandtur fra Friluftshuset sist i oktober.

Bestyrerinnen, broderen, Bjørg – og meg.

Dagseddelen lød på tur. Det var snakk om bra vær og greier. Bestyrerinnen mente det ville passe med en strand-tur denne dagen. Det kunne for så vidt være riktig. Selv om sola skinte søndag, var det kommet mye regn den siste tiden, og det var bløtt – over alt.

Vi var i utgangspunktet klar for en tur fra Orre til Reve. Da jeg tok kontakt med broderen, ville han og Bjørg også gjerne være med. Fra Orre til Reve og tilbake er en tur på omtrent en mil, eller litt under, og tar noe over to timer. Litt avhengig av pausen.

Vi avtalte og møte opp på parkeringsplassen ved Friluftshuset. Det tar ikke mange minuttene for oss å kjøre ned til Orre. Vi kom litt tidlig og fikk anledning till å tenke over hvor turen burde gå.

Det blåste. Ikke mer enn opp mot ti meter i sekundet, men det er nok til at det blir litt «oppoverbakke» på flate stranden. Vinden sto rett fra sør, og det er alltid bedre å ha medvind på hjemveien. Det går kjappere tilbake på den måten.

Skulle vi få medvind på hjemveien, måtte vi gå sørover. Og sør på Orrestanden ligger Håelva, uten bro. Vi måtte i så fall gå til veien og ta over broa der. En liten omvei, men siden vi var ute for å gå, så kunne vi like gjerne gå om brua så på stranden nordover.

Broderen var med på å gå sørover, så gjengen satte kursen mot sør på innsiden av sanddynene. Det står en gjerdeklyver et stykke før elva, og fra der er det grei sti og vei til brua. På andre siden av elva er det traktorvei et stykke nedover mot stranden. Vi måtte også langs en gulerotåker for å komme fram. På innsiden av sanddynene er det en kanal, men her fant vi kjapt en plass å komme over på noen steiner.

Det går en tydelig traktorvei sørover mellom åkrene og sanden. Vi fulgte denne og kom ut på en vei ovenfor stranden. Her var det ikke sandstrand, men rullestein. Neste sandstrand sørover ligger nok et par kilometer fra Orrestranden. Ikke alle strendene på Jæren er sandstrender.

Det dukket etter hvert opp en ny gjerdeklyver og turen gi deretter ut i marka. Selv om det hadde regnet mye i det siste, var det helt greit å ta seg over markene sørover.

Etter flere gjerdeklyvere og mer utmark til kikket vi på telefonen og fant ut at vi hadde kommet 5 kilometer sørover, og hadde da det samme tilbake. Vi snudde.

Det gikk greiere på tilbaketuren. Vinden bakfra ga os det lille ekstra, slik at det gikk både fortere og greiere. Vi fant le for vinden helt sør på sandstranden. Der ble det tid for pause og kaffe.

Til underholdning, kom det en jente i god fart og tok et lite stykke nordover stranden. Hun var der for å bade. 31. oktober er en bra dag for å bade i Nordsjøen, men ikke for oss.

Det ble en mil denne søndagen. Uten en dråpe regn, men med sol og vind. Å gå sørover fra Friluftshuset er helt greit, men det er like flatt som nordover. Likevel var det en grei tur.