Strandtur og vintertur - Orre til Reve havn.

Fin tur med flott følge deler av turen.

Det var meningen at jeg skulle ta en litt lengre tur denne dagen. Bestyrerinnen var ikke helt sikker på hva hun skulle gjøre. Det passet liksom ikke helt med en tur på to-tre timer.

Vi ble enige om å starte på Orre, men siden Bestyrerinnen ville hjem noe før meg, ble det til at vi kjørte to biler. Da kunne Bestyrerinnen snu mot bilen når det måtte passe.

En grei ting med strandturene, er at det ikke bestyr lang kjøring. Det er ikke mange kilometerne ned til parkeringsplassen ved Friluftshuset. Vi bruker bare 10-12 minutter.

Det var andre enn oss som ville på tur denne dagen. Antakelig ikke fullt så mange folk på tur 2. juledag som 1. juledag, men det var godt med bil og folk som skulle på tur.

Nå var det ikke vanskelig å forstå at andre også ville benytte dagen ute. Sola skinte fra blå himmel, og det var i tillegg lite vind. En skikkelig god dag for en strandtur.

Nå var det et tynt lag av is på bakken. Det kunne gi glatte forhold, men stranden er den plassen som det er minst mulighet for å gli – og falle, når det er glatt.

Vi gikk først mot elva, som ligger to-tre kilometer lengre mot sør, og i enden av Orre-stranden. Fra elva er det først en liten strand, før hele lengden av Orre-stranden dukker opp. Det ser ut som om det er ganske langt ned til andre enden, men vi har jo gått her noen ganger før, så vi vet at det tar egentlig ikke så lang tid.

Denne dagen var sanden bløt der sjøen hadde vasket vekk det tykke hvite laget. Inne på stranden er det mer ujevnt, og det tar litt lengre tid, men det var likevel enklere å gå der enn i bløt sand.

Et stykke nedover stranden ble vi tatt igjen av kjentfolk. Som dagen før var Sigbjørn og Anne Lise på samme tur som oss. Vi fikk kjekt følge nordover. Bestyrerinnen valgte likevel å gjøre turen kort og tok mot bilene, mens vi andre fortsatte mot Revtangen.

På nordsiden av Revtangen ligger det sandstrand som ender ut ved en traktorvei videre nordover. Sigbjørn og Anne Lise ville snu her og ta mot sør. De valgte å gå inne i sand-dynene på tilbakeveien, mens jeg gikk videre nordover mot Reve havn.

Det var kjekt med følge, og jeg kunne ha snudd, men siden jeg først hadde sett for meg en litt lengre tur, ble det tur til Reve havn denne gangen også. Med betaling for å parkere i havne, har det minket kraftig på biler og folk. Jeg møtte ikke mange etter Revtangen, og ingen på tilbaketuren før ved Orre-stranden.

Tilsammen blir turen tett opp til 15 kilometer. Det er vanligvis en skikkelig langtur, men på stranden, uten en hump, blir det bare en vanlig tur. Det tar likevel ikke så langt fra to og en halv time totalt. En helt grei tur 2. juledag.

Hellestø-stranden fra Sele med kjekt følge.

Flott vær og mange folk

Det skulle bare være en kjapp tur. En tur på omtrent 7 kilometer og som normalt går unna på noe over en time. Det er slike dagligdagse turer som ikke kommer med i loggen. De er bare «trening».

Det ble en litt annerledes. Første juledag er ikke dagen da jeg tar på langtur alene. Det er heller dagen jeg virkelig anstrenger meg for å finne en god grunn til å sitte hjemme og se ut vinduet.

Denne gangen var det været som gjorde det umulig å unngå tur. Sol fra blå himmel og nesten ikke vind. Selv med litt snø og is på bakken ville det være mulig å ta en tur.

Bestyrerinnen mente det var dagen for å ta ut, og hun kunne godt tenke seg selskap. Hun var i utgangspunktet innstilt på en kjapp strand-tur.

Den kjappe turen er vanligvis fra Sele havn til Hellestø, og tilbake. Som nevnt omtrent 7 kilometer helt uten bakker eller andre utfordringer. Det blir likevel ikke helt en spasertur. En del av turen går på sti, litt på vei men mye på sand og i sanddyner. Noe som kan være tyngre enn det høres ut som – om sanden er løs.

Nå kan vinden være en utfordring her i kanten av nordsjøen. Denne dagen var det som nevnt omtrent vindstille. Gode forhold, nå en ser bort fra litt is og snø.

Alt på Sele kunne vi se at det likevel var en usedvanlig dag. Det var biler over alt. Parkeringsplassen var full, men vi fant en plass helt i kanten. Med mange biler blir det også mye folk.

Det var ikke glatt. Isen var for det meste forsvunnet, og så snart vi kom bort i sanden, var det strødd. Naturlig strøing i dynene. Vi kom enkelt nedover mot Hellestø, selv om vi måtte gå litt «rundt» for å holde avstand til andre.

Ute på Hellestø-stranden, som er bred, var det greit å holde en meters til andre, men det var likevel mer folk på stranden enn jeg hadde sett noen gang på vinteren. Det var nærmest like mange som en litt solrik dag midt i uka på sommeren.

Det ble ingen pause i enden av Hellestø-stranden. Vi snudde og tok fatt på tilbaketuren. Samme vei som vi kom – trodde vi.

Det var mye folk, noen gikk med oss, mens andre kom imot. Med lav sol midt i mot var det vanskelig å se om det var kjente. Sigbjørn og Anne Lise var også på tur, og vi holdt på å passere, uten å kjenne igjen svoger og svigerinne.

Det ble likevel en stopp, for prat. Vi tok selvsagt følge. De var også på en kjapp tur, men de tar vanligvis en litt annen vei på tilbaketure. De velger innsiden, baksiden av sanddynene.

Det ble som vanlig en kjekk tur i godt selskap. Vi har gått sammen i noen år, og har funnet et tempo som passer alle. Det blir til og med anledning til litt småprating underveis.

Med det lille tillegget som kom fordi vi valgte å ta følge med Sigbjørn og Anne Lise på tilbakeveien, ble turen på over 8 kilometer og vi brukte omtrent et par timer. En kjekk og grei tur i flott vær.

Regnværstur på lille juleaften

Fra Hå gamle prestegård til Varhaug gamle kirkegård. 

Selv på vinteren tar vinterværet slutt etter en tid, og går over til vanlig desembervær. Normalen er regn, vind og varmegrader. Juleaften og Sr Hans har noen ganger samme temperatur, rundt ti grader.

Med tin-vær bare i noen timer vil det likevel ikke være spesielt gode forhold i høyden. Lille juleaften var det fortsatt bare så vidt over null, men det var stort sett grønne eller brunsvarte marker.

Det måtte bli nok en strandtur, men jeg hadde lyst å gå litt lengre enn bare et par timer. Hva med tre fire – tenkte jeg, og hva med å gå fra Hå gamle prestegård til Varhaug gamle kirkegård. Det har jeg gjort noen ganger opp gjennom årene, men det har blitt mindre av disse turene i det siste.

Nå var det ikke så lenge siden jeg gikk denne turen. Noen år kan desember gå, uten at det har vært nødvendig å tråkke langs stranden mellom Hå og Varhaug. Dette er tross alt en «reserve» tur når andre steder er stengt på grunn av is og snø. Dette året har det altså blitt to turer, og vi er ennå ikke i slutten av desember.

Bestyrerinnen var ikke helt med på at jeg skulle ta ut på en lang tur, sånn like før kirkeklokkene ringer inn jula, men det er en av de få lengre turene som er mulig – for meg, med snø og is på bakken. Jeg fikk ta med julestemning.

Værgudene var ikke helt i julestemning. Det var varmegrader – så vidt, og nesten ikke vind. Det litt kjedelige var at det regnet. Ikke mye, men hele veien. Det dryppet jevnt og trutt – hele turen. Det var nødvendig å ha hetta oppe stor sett hele veien, men jakken og buksa ble bare våte på forsiden.

Litt regn og frost i bakken gjorde det litt sleipt. Det var sorpa og ikke frosten som bød på utfordringene denne dagen . Jeg hadde en «utglidning», men klarte å ta meg greit inn.

Det er litt spesielt å gå i tre- fire timer i regn og ikke bli gjennombløt. Det ble selvsagt slik at jeg glemte hele nedbøren, og det ble en tur som så mange ganger før. En kjekk tur, men ensom.

Det er jo aldri langt til vei og folk på mine turer langs Nordsjøen. Jæren er flat og det bor folk nesten over alt. Helt i strandsonen er det er ubebodd område. Det kan ofte være noen hundre meter til bebyggelsen.

Denne gangen ble det en ensom tur. Det var ingen andre ute og gikk denne dagen. Jeg traff bare tre jenter helt nede ved Bodle. De gikk en kjapp tur nordover, og jeg traff de samme tre, etter at jeg hadde snudd ved kirkegården.

Det ble ikke mye julestemning på denne turen, selv om det var lille juleaften. Litt kjekt var det likevel at jeg klarte å holde farten oppe hele turen. Ikke helt som i «gamle» dager, men likevel fortere enn på vårparten.

Det skulle for så vidt bare mangle, etter all den traskingen langs stranden jeg har gjort –  og etter et godt treningsopphold i syden.

Jeg kom til parkeringsplassen ved Hå gamle prestegård i fin form, og var langt fra skikkelig trett i beina. En kjekk og grei tur, selv om det regnet.

Strand, sol og sjø - i minusgrader.

 Fra Hellestø til Orre - 15 flate kilometer.

Rett før Jul ble det bare tid for en del småturer. Bestyrerinnen mener det er ting som må på plass og slikt tar tid. Jeg ville jo heller vært på tur, men...

Nå kom frosten tilbake, og selv om det bare var et tynt lag med snø på bakken, så blir jeg fort skeptisk til kombinasjonen snø og is. Noen spektakulære fall tidligere, kan ha skylden.

Det er greit å ha strand og sjøkant å ty til når forholdene ikke er gode oppe i høyden. Det blir bare så alt for mange turer på de samme plassene, og som oftest blir det bare en kjapp tur på 7-8 kilometer og på under to timer.

Nå er det selvsagt mulig å gå lengre turer, men da må det liksom bli en forlengelse, noe uten om det normale, men på samme plasser som vanlig. En slik tur er fra Hellestø til Orre, som jeg gikk første gang i fjor.

Nå har jeg alt gått denne turen i år. Det kan likevel ikke skade å ta turen en gang til. Tidligere har jeg hatt kjekt følge, denne gangen så det ut som om jeg skulle bli alene.

Broderen meldte at han kunne bli med et stykke sørover. Han hadde det travelt denne dagen, og kunne ikke bruke for mange timer på tur. Jeg fikk i hvert fall følge et stykke på turen.

Fra Hellestø til Orre er (mer eller mindre) 15 flate kilometer. Turen starter med sandstrand den første kilometeren, før det blir rullesein og sanddyner fram til Sele havn. Brua over Figgen ligger et lite stykke inn i landet, og det betyr en kilometer på grus og stein (og bru) før Borestranden kan beundres fra nord. 3 (I hvertfall 2,5) kilometer paddeflat strand. Ikke en hump, og bare en plass er det noen steiner ute i sjøen.

Videre er det blanding av sandstrand og rullesteinstrand. Hele tiden med Nordsjøen på høyre side, uten en holme før England. I flott og rolig vær, helt greit å gå. I storm og kuling – og regn, ikke fullt så greit.

Det er flatt på Jæren, og fra stien ute i strandsonen er det nesten ikke mulig å få øye på heia og fjell inne i landet. Det ligger en «rand» av fjell helt i horisonten, mer en to mil lengre inne i landet. Denne dagen var det snø på toppene, men bare et tynt lag. Vinteren er ikke helt på plass.

Forrige gang jeg gikk fra Reve havn mot Orre, valgte jeg å gå inne i landet – i sanddynene mot Revtangen. Beina ble bare bedre av å tråkke noen småbakker opp og ned. Det burde i prinsippet bety en tyngre tur, men den gangen gikk det lett og greit.

Jeg satset også denne gangen på å ta turen i sand-dynene. Det gikk ikke fullt så greit som gangen før, men jeg kom til Revtangen i fin form, og holdt Sanddynene helt fram til stien mot Friluftshuset.

I mangel av fjell og bakker, og med is og frost over landet, så er stranden fin å ha. Med det fine været lille juleaften vi hadde ble det både en kjekk og flott tur sørover mot Orre.

Denne dagen var det en liten trekk fra sørøst, og det ble kaldt i skyggen, men siden jeg for det meste hadde sol, så ble det heller ikke en for kald tur.

Sol, nesten ikke vind og omtrent flatt hav, så var det en flott opplevelse å gå tre timer i havkanten på lille juleaften.

Blåfjell og Bjødnali sammen med broderen.

En flott tur med litt bakker.

Etter en periode med mange turer stor sett uten en eneste bakke, ble det endelig anledning til å komme på turer med både bakker og sorpe og vann. Is og sne er for det meste vekk, og selv nok så høyt oppe, forsvinner mye av snøen.

Det ble en grei og flott tur på flere topper, i går – første turen i høyden på lenge. Denne gangen ville broderen være med, men han var langt fra sikker på om snø og is var erstattet av vann og søle.

Det måtte bli en av de «vanlige» turene, og mer vanlig enn rundturen fra Sælandsskogen er det vanskelig å finne.

De fleste går nok bare en tur på skogsveien – frem og tilbake til Taksdalsvannet. En god del legger turen opp gjennom Urdådalen til Bjødnali, og går samme vei tilbake. Noen, som er godt kjent eller godt trent, går en rundtur om Bjødnali og Sjelset og tilbake langs ånå. Det er også mulig å legge turen om Blåfjell, både fra Urdådalen og fra veien langs ånå.

Alle disse er egentlig ganske greie og forholdsvis korte turer. Den lengste, opp til Blåfjell og en svipptur opp om Bjødnali, før veien tilbake til Sjelset og Sælandsskogen. Denne turen blir på 8 kilometer og gir en del høydemeter, i hvert fall to greie bakker.

Nå er det mulig å forlenge turen ved å ta rundt Engjavatnet og «Skogen», men denne dagen var det den vanlige rundturen vi tok sikte på.

Det var ikke mange andre på tur denne dagen. Vi var omtrent alene på parkeringsplassen og vi møtte ingen andre på rundturen.

For å komme til stien mot Blåfjell, bruker vi å ta til venstre noen hundre meter, og opp lia. Stien, nesten vei, er merket med et skilt. Etter hvert er stien så pass oppgått at det omtrent ikke er mulig å ta feil av hvor du skal gå.

Selv gjennom hugstfeltet, er det etter hvert blitt tydelige spor. Vi kom oss ned uten problemer, og tok turen opp om Bjødnali.

Det var egentlig meldt forholdsvis bra vær. Sola skulle komme igjennom og det skulle ikke være nedbør. Nå fikk vi ikke regn, men heller ikke se sola. Bare i horisonten, ute ved havet var det sol.

Turen er for kort til å ta en pause. Vi snudde oppe ved garden og tok fatt på veien tilbake til bilen. OG den går for det meste på vei. Fra Gården går det god vei til Sjelset, og fra Sjelset er det vei til Ånå. Bare et kort stykke der er det sti, før traktorvei tar over hele stykket tilbake til bilen.

Selv om turen denne gangen ble på bare 8 kilometer, brukte vi lengre tid enn normalt. Det var lenge siden vi hadde gått sammen og vi hadde litt å prate om.

Tilbake ved bilen var vi begge enige om at det hadde vært en skikkelig fin tur – som vanlig.

Endelig vanlig vintervær - 7-8 grader og regn.

En topptur.

Endelig har det vanlige vinterværer kommet tilbake. 8 grader yr/regn og litt vind. Etter mange dager med både is og snø, var jeg lei av å gå i havkanten. Det kunne på mange måter passe bra med en «fjelltur», i hvert fall en «topptur». Nå er det ikke mye hverken fjell eller høye topper på Jæren, men ikke så langt vekk ligger Sandnes og Gramstad med et flott turområde.

Det er omtrent en og en halv måned siden broderen og jeg var på de kanter. Sydentur og kulde har holdt oss vekk fra området. Det var på tide med en fjelltur.

Nå er det mange turer å velge i ut fra parkeringsplassen på Gramstad. Broderen og jeg bruker å legge turen om Bjørndalsfjellet, og ta med Dalsnuten om dagsform og vær samarbeider. Det er ikke alltid det skjer.

Tidlig i vår, fant jeg en ny sti opp til Mattisrudlå. Inn av Bjørndalsmyra. Det er en enkel, men kan være våt, måte å komme opp til denne toppen. Det har blitt noen turer innover Bjørndalsmyra og til Mattisrudlå. Det kunne passe å ta denne turen igjen.

Det var egentlig ikke en helt god dag for tur. YR melde regn og lavt skydekke, og selv om det ikke skulle blåse noe spesielt sterkt, så kunne kastene komme opp i over 20 m/sek. Storm i kastene er sterk kost på toppen av Bjørndalsfjellet.

Med dårlig værmelding og regn på ruta innover mot Sandnes, var det ikke så overraskende at det var få biler på Gramstad. Noen folk var det, men de tok mot Dalsnuten.

Ikke et spor oppover. Det var litt lettere å se stien innover Bjørndalsmyra, men det var mye fordi stien lå under vann. Jeg måtte opp i sida og holde høyden innover. Det tok litt tid.

Det var lett yr fra jeg startet. Det kom litt regn inne i mellom, men siden stien for det meste går i le av vestavind, fikk jeg regn og vind bakfra. Noe som er mye bedre enn å få «greiene» i ansiktet.

Oppe ved Mattisrudlå kunne jeg kjenne vinden og da jeg snudde for å gå mot Bjørndalsfjellet, ble det litt «ubehagelig» Regn/yr, vind og et par grader er kaldt – svinekaldt.

På vei opp mot toppen av Bjørndalsfjellet kom det to jenter nedover bratte lia. Vi var alle overrasket over at andre var ute i drittværet. På toppen hadde vinden fritt frem, men vindkastene kom aldri over 14-15 m/sek. Jeg hadde ikke problemer med å holde meg på beina. Tørr på beina derimot. Mine flott og til da tørre ALFA Impact tålte ikke lenger et par timer med myr og vått vær.

På vei over heia mot Kvitemyr og Revholen, dukket det vanlige spørsmålet opp. Skulle jeg ta turen opp til toppen av Dalsnuten eller ikke. En «ekstra» tur på en halv time og 2 kilometer, men med noen høydemeter. Jeg valgte å gå direkte mot bilene.

Selv på veien mellom Dalsnuten og parkeringsplassen var det ikke folk. Det ble en ganske ensom tur. Regnet hadde gått over til yr og tåke, og nede ved Kvitemyr ble det skikkelig opphold. Det ble en grei tur det siste stykket. Jeg var likevel temmelig våt og fuktig. Det var greit å skifte til tørre klær ved bilene. Da hadde jeg vært ute i 2 1/2 time omtrent.

I sjøkanten fra Orre til Reve

En litt lengre tur en vanlig.

Etter et tøft treningsopphold i Puerto Rico, med mange og lange turer, bar det hjem til vinter med snø og is. Det gikk nesten 14 dager før forholdene igjen begynte å bli noenlunde normale for årstiden. Rundt ti grader og regn.

Det tar alltid lang tid før isen forsvinner i oppgåtte stier og tråkk. Fortsatt var det is igjen i gaten utenfor kjøkkenvinduet, og ut fra gammel erfaring betyr det fortsatt is i stien der jeg vanligvis går på vinteren. Stranden er annerledes, med mye naturlig strøing

Lørdag ble det en ganske lang tur. Søndag var hviledag. Mandag var jeg igjen klar for tur., men fortsatt var det strandtur som passet best. Nå hadde jeg gått de fleste «vanlige» turene. Det kunne god bli en litt uvanlig tur, men hvor?

Tidligere i uka gikk broderen og jeg fra Orre til Reve og tilbake. En tur på omtrent en mil, og som vi gjorde unna på omtrent to timer. Kunne denne turen gjentas, gjerne med en liten utvidelse.

Det ble til at jeg tok ned til Orre igjen. Der var nesten all is og snø forsvunnet, og i motsetning til tidligere i uka var det helt greit å gå mot sør og til elva. Fortsatt var det frost og hard i bakken, men ute på stranden var det løs sand, og litt tungt.

Etter en stund trakk jeg opp i sand-dynene, og fulgte stien som går oppe på sand-dynene. Der var sanden bedre å gå på, og jeg kom ganske kjapt bort til selve Revtangen med sine rullesteins høyder stikkende langt ut i nordsjøen.

Etter et stykke på sandstrand – med høyvann og litt frem og tilbake for å unngå bølgene, kom jeg ut på traktorvei og god sti, som endte ut på Reve havn. Denne gangen ble det en pause før jeg tok fatt på tilbaketuren.

Selv om det hadde gått greit nordover, valgte jeg å gå inne i sand-dynene nedover mot Orrestranden. Jeg hadde en god del flate kilometer i beins fra de siste turene, og kunne kjenne at jeg etter hvert ble litt stiv. Stien inne i sand-dynene går opp og ned. Ikke mange høydemeter, men nok til at puls og pust går hurtigere enn ute på flate stranden. Det merkelige var at jeg ble myk og ledig i beina, og var i bedre form på slutten av turen enn da jeg snudde halvveis.

Til en forandring var det nesten vindstille på Jærkysten. Det var oppholdsvær og flotte forhold. Det som var litt spesielt var lyset. Sola gjemte seg bak skyene, og lyset som slapp igjennom minnet om soloppgang til det skiftet til solnedgang. Det var ikke mye vanlig dagslys.

Siden jeg la turen om elva, ble det en ganske lang dagsetappe. Vanligvis er turen mellom Orre og Reve havn – raskeste vei – omtrent 5 kilometer. Denne gangen ble turen på omtrent 15 kilometer. En helt grei tur midt i uka, men jeg savner fjell og hei etter hvert.