Ulvarudlå med Bestyrerinnen.

En flott rundtur.

Etter en lenge tur på lørdag, var det helt greit med en litt kortere tur på søndag. Bestyrerinnen ville ut på tur, og hun foreslo å gå til Ulvarudlå. En ganske høy topp, og som ligger litt for seg selv, slik at utsikten er skikkelig god.

Turen er ikke mer enn 7 kilometer, men det er noen ganske drøye bakker opp og ned. Noe som gjør at turen lett kan ta tre timer. Det kan bli kjekke timer om været skikker seg, og myrene er forholdsvis tørre.

Denne dagen skinte sola, og selv om det ikke var sommertemperatur, så skinte sola og det var lite vind. Når det i tillegg er tørt i bakken, ligger det til rette for en flott tur.

Det er ikke helt lett å finne fram til parkeringsplassen innenfor Tjåland. Det enkleste er å ta Sikvalandsveien fra Undheim og ta til høyre rett før Tjålandsvatnet. Det står et grønt turskilt ved hovedveien, og skilter viser videre vei innover. Vi fant fram, som tidligere, men Bestyrerinnen måtte åpne et par grinder.

Jeg tror nok Bestyrerinnen hadde «glemt» hvor bratte og drøye bakker det var oppover mot toppen, men starten gikk greit. Innover Bodilsmyra og mot Trongjen.

Det er god traktorvei helt opp til «Roligheta», hvor veien går over til sti. Hele veien oppover viser «fyrstikker» vei..

Stien tok oss greit mot Butjønna og til bakken oppover mot toppen. Over den åpne heie der, viser Ulvarudlå høyt der oppe. Vi skal opp 150 høydemeter

Halvveis oppe går stien forbi restene av det som må ha vært en høyløe. Myrene rundt løa ble nok slått i gamle dager, og høyet brakt hjem på vinterføre.

Det ble noen små pauser i de bratteste kneikene, men både Bestyrerinnen og jeg kom opp til toppen i fin form. Vi kikket oss rundt, og savnet kikkerten som lå hjemme denne dagen også. Selv uten kikkert er det mye å se på fra toppen. Vådlandsnutene var godt synlig og det lå fortsatt snø opp mot toppene.

Vi var alene på toppen, men da vi satte oss ned for mat og te, litt lengre nede mot Aurenes, kom det folk både fra Tjåland og fra Aurenes. Det var helst folksomt en stund.

Det er ofte ganske sorpet og vått nedover mot Sjurstjønnet, men denne dagen var det heldigvis tørt. Ungdommen som kom løpende nedover ble knapt våte på beine, selv i lave sko.

Det er greit å gå videre nedover, og her er flott utsikt nedover lia mot Tjålandsvatnet. Selv om det igjen er en drøy bakke nedover, så er det traktorvei igjen og helt greit å komme fram.

Det siste stykket fra Aurenes tilbake til bilen, går langs Tjålandsvatnet. Dette stykket på opparbeidet gangvei. Det må ha vært veien fra Aurenes til Tjåland og videre i gamle dager,. Det er virkelig kjekt å finne slike gamle ferdselsveier som fortsatt blir vedlikeholdt.

For Bestyrerinnen hadde det vært en grei treningstur i bakker. Vi hadde tatt det med ro og til og med sjekket utsikten enkelte plasser. En flott tur, med flott utsikt fra toppen av Ulvarudlå.

Viglesdalen en flott dag i mai.

En vanlig tur tidlig i sesongen.

I noen år har det blitt en vår eller tidlig sommertur til Viglesdalen. Turistforeningens hytte som ligger på sletta innenfor Viglesdalsvatnet, er «snøfri» temmelig tidlig. Den ligger ikke mer enn litt over 400 meter over havet, og vinteren er kort.

For egen del synes jeg det er kjekt å komme i gang med sommersesongen så tidlig som mulig, og en tur til Viglesdalen kan jeg ta uker før jeg kan gå til Blåfjellenden.

Nå er eget ønske om å komme igang med å gå tur i heia, ikke den eneste grunn til å besøke Viglesdalen. Turen oppover dalen går på gammel opparbeidet driftevei. Ikke traktorvei, men driftevei, som er laget av svenske slusker en gang tidlig i forrige århundre.

Veien er laget for å kunne få sauene til fjells. Med dagens priser på transport, både bil og ferge, blir det for dyrt å frakte sauene til Nilsebuområdet med bil, så de ble siste året drevet opp den gamle drifteveien.

Jeg mente det ville være en lang kjøretur for meg. Det viste seg at det var omtrent 8 mil og bare litt over en times kjøring, før jeg sto på parkeringsplassen og gjorde meg klar til turen.

Denne dagen var jeg usikker på bekledningen. Hjemme var det tåke og kaldt, og tåka lå over Nes, men det glimtet av sol oppe i høyden. Værmeldingen mente det skulle bli en flott dag. Jeg kunne ha brukt kortbuksa denne dagen.

Det var andre enn meg på tur denne dagen. Det var en del biler på parkeringsplassen, og det kom en del folk oppover etter meg. De første bare på dagstur – som meg, men på vei nedover møtte jeg folk som ville overnatte.

De første bakkene oppover dalen er ganske bratte. Nederst er veien godt steinsatt, men et stykke oppover lia, er steinsettingen vasket ut, og det minner mer om en ur. Det var folk i gang med å utbedre veien på dugnad, ett stykke oppe i lia.

Oppover dalen er det fosser, flere fosser, og nå i snøsmeltingen, var de imponerende. En del folk går oppover dalen bare for å se fossene. Dette var dagen for en slik tur.

Oppover dalen går veien på høyre side, ved Viglesdalsvatnet går veien over på venstre side. Det er en flott opparbeidet steinbru over elva. Riktig en bru for de tre bukkene bruse.

Ett stykke etter brua, er det et le som antakelig skiller mellom to saueflokker. Grinda har faktisk et eget navn: Kjeagardsgrinda. Den må ha stått noen år for å få eget navn.

Innover langs vannet åpner dalen seg og det er mulig å se hyttene fra ganske lang avstand. Hele slette inne i Viglesdalen ligger åpent til med bratte fjell på begge sider. Denne dagen var det fortsatt snø på toppene og det var virkelig et flott syn.

Det var folk som hadde forsøkt å nå Stakken over på andre siden av Klinkerhorten. De hadde mistet merkene i snøen, og hadde snudd, og kommet ned til hytta i to tiden – på natten. Det hadde vært mulig å finne fram nedover Benkene i mørket.

Jeg hadde tatt med pølser, og det tok tid å steike og spise maten. Noe som også var planen. Jeg mente det ville passe med en skikkelig pause. Det var helt greit å ta fatt på veien tilbake, men nedover bakkene tilbake mot Nes, ble det etter hvert tunge bein.

Nede ved bilen kunne jeg vri blusen. Det var virkelig sommertemperatur i sola, i le av vinden. Det hadde tatt meg omtrent 4 timer – inklusiv pause – å komme opp og ned. Hele turen var på omtrent 14 kilometer.

Fra Gramstad til Resasteinen med broderen.

En flott tur, litt utenfor merket sti.

Broderen driver fortsatt på å trene seg opp til sommeren. Det har blitt noen treningsopphold denne vinteren og våren, og formen er ikke helt hva han ønsker den skal være.

Nå har broderen alltid fått opp kondisjonen fortere enn det jeg klarer. Bare i løpet av noen uker har han tidligere tatt igjen meg, som trener flere ganger i uka og adskillig flere timer en det broderen er villig til å ofte.

Det har ikke gått fullt så greit denne våren, men han har nå begynt på noen bakker, og denne dagen var han innstilt på å gå til Bjørndalsfjellet. Det betyr en god bakke opp til toppen, og sammen med en tur over Fjogstadnuten blir det en treningstur på opp mot to timer. Ikke så mange kilometerne, men en grei tur.

På vei innover mot Gramstad nevnte jeg muligheten for å gå Fjogstadnuten og så over myra til Resasteinen og over Skjørestadfjellet og ned på andre siden. Det vill i så fall gi litt mindre stigning i forhold til Bjørndalsfjellet, men det er fortsatt noen bakker igjen om vi tar veien over myra tilbake til Revholstjørn. Turen blir i hvert fall noe lengre.

Broderen mente jeg fikk bestemme denne dagen. Han synes bakken opp til Resasteinen er bratt og litt vanskelig å komme opp – for oss med et snev av høydeskrekk. Likevel var han med på å ta «min» rute i stedet over Bjørndalsfjellet.

Vi kom oss greit over Fjogstadnuten etter en enkel start opp veien fra parkeringsplassen. Denne gangen fant jeg også «snarveien» over Løemyr mot Sørdalsbakken.

Broderen så ikke fram til å ta fatt på den bratte bakken opp mot Resasteinen, men med en liten stopp underveis, kom vi opp i god stil. Broderen mente pulsen hadde vært høy, og da ikke bare på grunn av klatringen.

Fra Resasteinen gikk vi opp til flyvraket. Broderen hadde vært der før, men vi gikk likevel bort for å lese det som sto på informasjonstavla.

Både stien ned mot Skjørestad og «Skaret» er mer brukt enn da vi gikk her for bare et par år siden. Nå er det tydelig tråkk og ikke lenger bruk for de «nødlingene» jeg la opp. Spesielt nede ved veien inn mot Skaret er det nå lett å se hvor stien tar av.

Det ble ingen pause ved «Skaret», vi fortsatte direkte mot Løemyr og stidelet der. Det er skikkelig fuktig i myra der stien går, og «noen» er i ferd med å legge ut ganglemmer. Det vil bli lettere å gå her når de kommer på plass.

Som vanlig tok jeg av den merkede stien og gikk direkte mot stien mellom Resasteinen og Revholstjørn. Det stykket er ikke mer enn 300 meter, men nesten helt uten sti.

Denne dagen var det ikke snakk om å ta mot toppen av Dalsnuten. Broderen mente det hadde vært nok bakketrening, og vi satte kursen mot bilen og parkeringsplass ved Gramstad.

Det ble en tur på omtrent 8 kilometer, og vi brukte rundt to timer. En helt grei tur, som broderen var god fornøyd med.

Kaurebu- dagturhytta i Bjerkreim.

Med en ekstratur til «Såta»

Grunnlovsdagen ble feiret uten tur. Det har hent vi har dratt på ganske lange turer, men dette året hadde Bestyrerinnen og jeg sosiale forpliktelser, og måtte holde oss hjemme.

Neste morgen ble det snakk om tur. Jeg mente det var en grei dag for et besøk på «Skåpet». En turistforeninghytte forbi Fossan. Det ville bety en kjøre tur på minst halvannen time.

Før vi begynte å pakke sekk og gjøre klar for tur, tok Bestyrerinnen kontakt med sin bror. Vi har hatt mange kjekke og greie turer med Sigbjørn og Anne Lise, og det er alltid greit med følge.

De ville gjerne være med på tur, men hadde tenkt å besøke Kaurebu i Bjerkreim. Kaurebu er kommunens dagturhytte, og er lokalisert på et nes opp av Ørsdalsvatnet, helt i sørenden. Spørsmålet var om vi ville bli med.

Nå er ikke turen inn til dagturhytta fra parkeringsplassen ved Holmen, nær Gjedrem – ikke mange meterne fra E39, en tur på nesten fem mil. Det er ingen hindring for å komme på en ny plass.

Nå hadde hverken Bestyrerinnen eller jeg vært på denne dagturhytta før, så det kunne passe med et besøk. Selv om turen frem og tilbake ikke er på mer enn i underkant av 6 kilometer, lovet Sigbjørn at det var mulig å utvide turen med et besøk på Såta. Noe som ville utvide turen med noen kilometer.

Fra parkeringsplassen ved Holmen, var det å følge en vei som gikk mot elva, og videre langs denne til Odlandshølen. Det var omtrent helt flatt og hele tiden gikk vi på god vei. Denne dagen var det tørt, det hadde tydeligvis ikke regnet på en stund.

Bare det siste stykket – ikke mer en et par hundre meter, var det en bakke opp og rundt en nabbe på toppen fant vi hytta. Den lå med flott utsikt utover Ørsdalsvatnet, og bare utsikten var verdt et besøk.

Det var for tidig til å tenke på en skikkelig pause, så etter en kort stund gikk vi videre. Denne gang på sti, litt opp og ned, i retning Galtadalen. Det var ikke mer en 3-400 meter til vi igjen sto på traktorvei, og kunne ta mot bilene eller opp til Såta.

Hadde vi satt kursen mot bilen, hadde det blitt en kjapp og kort søndagstur. Vi hadde andre planer, og tok veien oppover mot toppen. Nesten 250 høydemeter lengre oppe.

Det var helt greit å komme oppover. Det var aldri snakk om å gå feil. Vi fulgte traktorveien helt opp til toppen, men bratt var det, og det ble en god del bakker hvor «vi nærmer oss toppen».

Det var ikke lett å finne det høyeste punktet øverst, men Sigbjørn klatret opp på et par små topper, og vi andre bestemte oss for at vi likevel hadde vært på toppen.

Nedover fulgte vi samme vei som opp, og det gikk mye greier å komme ned til Galtadalen enn opp til toppen. Det tok ikke lang tid før vi igjen var nede på sletta ved elva, og kunne se parkeringsplassen.

Det var egentlig et flott terreng vi gikk i, med skog og myr, og siden vi hele tiden gikk på vei var det enkelt å komme fram. Det eneste vi stoppet opp for, var å sjekker ut ansiktet i fjellveggen over veien. Helt tydelig en gammel gubbe, nokså misfornøyd med tilværelsen. Det hadde jeg også vært om jeg hadde sittet fast i berget.

Tilbake ved bilen sjekket vi avstanden, og vi hadde gått omtrent en mil. Med bakken opp mot Såta, så hadde det blitt en grei søndagstur. Takk for turen til Sigbjørn og Anne Lise som fikk oss med.

Maitur med telt i Fidjadalen.

Jeg  fikk igjen oppleve våren inne i Fidjadalen.

Hva har en eldre mann (midt mellom 70 og 80) å gjøre, alene inne i Fidjadalen. Med tung sekk – telt sovepose, liggeunderlag, ekstra klær, kokeutstyr og mat. Totalt opp mot 17 kilo. Bare sekken, en Norrøna para ranger, veier nesten 5 kilo.

Det lurte både Bestyrerinnen og jeg på, men det var nettopp det jeg gikk og planla. Værmeldingen var bra, med sol og uten frost, og våren var antakelig bare så vidt kommet innen for Månastølen.

Jeg var langt fra sikker på om en telttur var et godt påfunn, men det kan lett bli få dager fremover, som gir mulighet for en slik tur. Det var – muligens – nå eller aldri mer, bokstavelig talt.

Nå ville det jo selvsagt vær mulig å snu, eller legge seg ned en plass nær Mån eller Månvatnet. Jeg var i tvil om tung sekk og meg, hører sammen. Det ble til at jeg bestemte meg for å forsøke.

Det er gode grunner til å velge Fidjadalen. For min del er det «tradisjon», selv om det har vært nok så mange år uten vårturen til innenfor Månastølen. Andre grunner er også naturen. Det er virkelig flott å komme innover dalen med bare så vidt grønne bjørker, blå himmel og fjell med snø på toppene. Det minner mye om postkort, og jeg setter pris på å få oppleve et slikt sted.

Det er ikke lett å komme til min vanlige plass for teltet. Det er en drøy bakke opp fra parkeringsplassen ved Eikeskog og opp til Mån. Selv om det er både trapper og kjettinger, så er det tungt.

Tilretteleggingen er for de som vil opp å se Månafossen. Det er Rogalands høyeste foss – uten inngrep, og fallet er på nesten 90 meter. I snøsmeltingen, som da jeg gikk innover, er det imponerende masse vann i fossen.

Nå er det også flere utfordringer på vei innover dalen. Først er det den storsteinete ura under Månvatn som må krysses. Her gjelder det å holde øye med merkingen og stien. Så er det bakken opp til over Månvatn. Ikke fullt så lang som bakken opp til Mån, men bratt nok og drøy nok, for meg med 17 kilo på ryggen.

Det gikk greit for meg å komme opp første bakken. Jeg traff på kjentfolk, faktisk familie, med små unger, og det ble til at jeg tok følge oppover en stund.

På Mån var det mye folk, men så snart jeg hadde lagt sletta bak med var det få andre. Ved elva, hvor stien i snøsmeltinga er langt under vann, ble det klatring i veggen for å komme videre. Her traff jeg tre andre - de på vei nedover, men også de måtte klatre forbi elva.

Det gikk smått opp bakken fra ura, og det gikk ikke spesielt fort innover mot Månastølen heller. Noe skyldes alt det som lå i veien i stien. Det var mer en 20 trær som lå over stien, og som jeg måtte klatre over, gå rundt eller under.

Det var helt greit med en stopp en plass jeg vet det er dekning, og ringe hjem for å fortelle at det blir en overnatting inne ved elva – som planlagt. Det viste seg å være dekning nede ved elva også. En endring i forhold til tidligere

I solskinn og varme var det ganske kjekt å være på tur i Fidjadalen. Nede på sletta ved elva, rett ovenfor Huldrehaugene der jeg pleier å sette opp teltet,var det fortsatt sol da jeg kom ned. Det ble te og skoleboller, med sol i ansiktet.

Det er litt arbeid med å få etablert leir, koke og spise middag, men det var likevel god tid til cola og nøtter – og lesing ut over kvelden. Jeg hadde glemt sudokuen.

Alt i ti- tiden ble det mørkt nede i dalen, og ikke lenge etter slukket jeg lyset. Det er ikke lett å få en god natts søvn i sovepose, med lyden av elva rett utenfor, samt alle andre lyder.

Som vanlig ble det skikkelig kaldt ut over natten. Kaldraset fra Blåfjellenden i toppen av dalen gjør at temperaturen faller ganske mange grader når sola forsvinner. Jeg har en pose for minus tre grader, og det kunne godt ha vært en litt varmere pose denne natta.

I to tiden ble jeg vekket av et skikkelig brak. Det var steinsprang i fjellsiden over meg. Antakelig ikke store steinen, men det smalt skikkelig da den nådde fjellveggen under stupet. Det er litt nifst å ligge slik å høre etter om det kommer stein ned i nærheten – eller på teltet...

En time senere, og da hadde jeg bare så vidt sovnet igjen, smalt det en gang til. Denne gangen litt lengre ute i dalen, men med større steiner. Det tok litt tid før jeg fant roen.

Med Huldrehaugene som nærmeste nabo, er det selvsagt slik at de underjordiske ikke liker folk, og hiver stein nedover for å skremme vekk vandrerne. Dette har jeg opplevd noen ganger på turer innover dalen tidlig på våren. Fidjadalen er egentlig ikke stedet for de som ikke liker at de underjordiske hiver sten.

Det ble tidlig morgen. Alt i åtte-tiden var jeg opp og laget frokost. Litt over ni begynte jeg på turen tilbake, som fulgte samme spor og sti som på veien inn.

Jeg hadde tenkt at denne turen ville bli skikkelig strevsom, og var ikke helt fremmed for tanken på å snu, eller legge meg til litt lengre ute i dalen, Det ble en tur som mange ganger før. Strevsom, ja vist, men helt greit gjennomførbar. Jeg var godt fornøyd med meg selv da jeg sto ved bilen.

Jeg brukte nesten tre timer inn til Huldrehaugene – ca fem kilometer inne i dalen, men med en god del bakker opp.

En skikkelig langtur med 5 topper fra Gramstad.

En langtur i flott vær.

For oss som bor i Stavanger og Sandnes området, er det lett å ty til Gramstad som utgangspunkt for tur. Det er mulig å gå mange kjekke og flotte ture med utgangspunkt i parkeringsplassen på Gramstad. Jeg har muligens gått de fleste etter hvert.

Mange er merket og satt på kartet, men noen er fortsatt bare en utydelig sti. Den siste tiden er det gjort mye for å merke flere stier, og ikke minst å legge til rette for å krysse myrene.

For egen del blir det fortsatt en god del turer delvis utenom merket sti. For en stund siden «merket» jeg en del av en rute som startet ved flyvraket på Skjørestadfjellet og går fra Midtskar ned Trongedal mot Dalevatn og den T-merkede stien mellom Dalevatn og Resasteinen.

Jeg har lenge syntes at ruten ned fra det som Turistforeningen kaller Jødestadfjellet (Det heter egentlig Kjerdalsfjellet) er litt for bratt, og har lett etter en «erstatning».

Jeg kunne tenke meg å sjekke opp denne ruta. Nå var forrige tur, ganske lang, med både Mattirudlå, Bjørndalsfjellet og Dalsnuten, i tillegg til Skjørestadfjellet og Resasteinen. Jeg hadde brukt noen timer på ture, men det var jo mulig å korte ned noe.

På Gramstad var det bra vær, og da jeg startet oppover veien med tanke på å gå over Fjogstadnuten til Resasteinen, syntes jeg dagen var for fin til en kort tur. Det ble til at jeg la ruta om både Mattirudlå og Bjørndalsfjellet.

På toppen av Bjørndalsfjellet snakket jeg med et par som også var på en litt lengre tur. De ville også til Resasteinen, men om Fjogstadvannet og mot «Skaret». Jeg lurte på om jeg ville treffe de igjen, og eventuelt hvor.

Det tok ikke lang tid før jeg sto på veien igjen, og gikk videre oppover mot Fjogstadnuten. Det går en umerket sti mot Resasteinen over Løemyr mot Sørdalsbakken. Jeg har gått denne stien en del ganger, og denne gangen klarte jeg å rote meg bort, og måtte ty til den merkede stien.

Oppe i bakken traff jeg på en kar, og vi fant fort felles kjente, og fikk en hyggelig prat. Litt forbi Resasteinen og flyvraket, møtte jeg paret fra Bjørndalsfjellet. Det tok omtrent like lang tid begge veier mot Resasteinen.

Etter å ha fulgt vardene over småtoppene og videre rund skogsveien til Midtskar og skogsveien nedover mot Dalevatn, krysset grøfta på planken og klatret gjerdet, så kunne jeg se den første merkingen fra forrige gang jeg gikk her.

Jeg trodde at jeg ville huske nøyaktig hvor jeg hadde merket, men da jeg kom til lia nedover, var jeg glad for å kunne følge de røde merkene til den T-merkede stien.

Etter å ha gått her noen ganger, mener jeg å kunne si at «omveien» om flyvraket og skogsveiene ned mot Dalevatn, ikke tar spesielt mye lengre tid enn om turen gå ned den vanlige veien.

Etter å ha gått forsiktig nedover, og brukt tid, ble det hele for enkelt og beina stokket seg, og plutselig lå jeg langflat i steinhaugen. Noen skrammer her og der, men ikke noe alvorlig. Det kunne lett ha gått skikkelig galt.

Nedover mot Dale begynte jeg å lure på om Dalsnuten også skulle med på dagens tur. Det var egentlig ikke meningen det kulle bli en lang og tøff tur denne dagen. Jeg hadde sett for meg en noe roligere dag.

Det ble selvsagt til at jeg tok oppom Dalsnuten. Fra Dale og til toppen av Dalsnuten er det nesen 300 høydemeter. Etter å ha vært på tur 3-4 timer er det ikke helt greit å holde høyt tempo opp bakken. Jeg tror det henger litt sammen med at mesteparten av «lagrene» er tomme, og det må fettforbrenning til for å holde koken. Uansett, så kom jeg opp, selv om det ikke gikk kjapt.

Det hadde vært en flott dag, med mye godt vær, regnet dagen før hadde gjort bakken våt – og sleip, noe jeg fant ut ved Dalevatn. Likevel var jeg godt fornøyd med igjen å ha gjennomført en tur på 14-15 kilometer og med antakelig opp mot 1000 høydemeter opp og ned. Det var ikke mye overskudd da jeg sto ved bilen.

En tur rundt Engjavatnet med broderen.

En flott vårtur, selv uten sol.

Sist torsdag ble det en tur på over en mil sammen med broderen. Han ville gjerne være med på tur denne torsdagen også, men var lengt fra sikker på om den turen burde bli på over en mil.

Det var en stund siden vi hadde gått rundturen fra Sælandsskogen sammen. Her er det mulig å ta en kjappere og lettere tur ved å gå veien mot Sjelset.

Det var den turen vi satset på tidligere, og jeg i hvert fall, syntes det var en lang nok tur den gangen. Nå er ikke rundturen, med avstikker opp til toppen av Håfjell og ved å ta turen helt opp til gården på Bjødnali, på mer enn 8 kilometer. Det er etter hvert blitt en kort tur, omtrent som i «ungdommen» for 15 år siden. Da var en langtur, en tur i heia på 4-5 timer.

For broderen har det vært en litt vanskelig vår, med en del hindringer for å holde på formen. Han ligger i trening og håper å komme tilbake i god form. Det var en av grunnene til å velge Sælandsskogen. Der er det mulig å finne en og annen bakke.

Vi valgte å ta den vanlige stien opp mot Håfjell. Det betyr en bakke på nesten 200 høydemeter og siden vi kjenner denne bakken, er det lett å holde en grei fart.

Bare et lite stykke oppe i bakken, ved første sving, ble det stopp for lettelse i antrekket. Det var varmt nok til å gå i bare ullblusen. Det er kjekt å kunne hive av de siste rester av vinterhabitten, selv om det kommer dager der det fortsatt er nødvendig med både vanter og lue.

Denne dagen ble det til at vi kunne gå i ullblusen hele turen. Det er virkelig vår, og snart sommer. Nå gjelder det bare for broderen å komme i form.

Det ble en grei tur opp til Bjødnali og rundt Bjødnalivatnet. Ved veien videre nedover mot Skogen og Breilia, kom broderen til at dette var dagen for en liten utfordring, og mente vi skulle ta turen om Engjavatnet også.

Det ville i så fall si at turen totalt ville bli på over en mil, og siden en så pass lang tur gikk greit forrige torsdag, var broderen klar for en tilsvarende tur denne dagen.

Det ble en flott tur til Skogen og videre rundt Engjavatnet. Det ble faktisk ikke noe av stoppen jeg hadde forberedt meg på. Denne dagen var det ikke nødvendig med stopp for te og kjeks. Vi fortsatte oppover bakken mot Jærbuskaret, og videre mot Sjelset.

Jeg viste broderen den tydelige stien mellom indre og ytra Stølsberget. Den er tydelig brukt for å komme opp til «den søta hålå» og videre opp til toppen av Bursfjellet. For oss ble det ingen topptur for oss denne dagen.

Nede ved ånå mellom Sjelsetvatnet og Taksdalsvatnet, var det grønt. Her var det mer sommer enn vår, og heggen blomstret. Det vil nok komme mer blomster etter hvert, og lukta av hegg kan bli ganske sterk.

Broderen mente det hadde vært en skikkelig flott tur. Runden rundt Engjavatnet gjør turen til noe mer enn en treningsrunde. Det er virkelig en liten perle, men om høylandsfeet står i veien kan det lett bli en ekstra runde rundt.