Korset og Lavendelstien

En tur vi har tatt noen ganger.

Dag 2 av vårt årlige opphold i Puerto Rico, ville bar oss «gutta» på tur. Jentene så for seg en dag i solsteiken, og ville ligge ved bassenget. Helt som vanlig møttes vi ved porten til Natural Park. Denne dagen egentlig uten planer for hvor vi skulle gå.

Edvin, som turleder, tok ansvar og mente vi skulle ta ned Balitobakken og opp til Korset over Arguineguin. Det kom ingen andre forslag, og rundt ti var vi på vei nedover bakken. Det var folk som holdt på å sette opp gjerde for en byggeplass, så det kan bli vanskelig å komme bortover mot rundkjøringen ved AMFI senere.

På sørsiden av rundkjøringen henger det et tau, og her er det vi tar oppover tl stien mot Korset. Jeg har alltid syntes bakken opp til toppen er bratt og litt «utsatt». Denne gangen hang jeg tett på Edvin og kom opp helt uten problemer.

Det ble selvsagt en pause på toppen for å beundre utsikten, før vi tok fatt på den litt kjedelige veien videre oppover. Vi hadde brukt 45 minutter på å gå ned Balitobakken og så klatre opp bakkene til «Korset»

Både oppover bakken og oppe ved «Korset» var de mye folk. Det var mange som ville på tur i det gode været. Sol fra blå himmel og bare så vidt en trekk, ga virkelig gode forhold for tur.

Videre oppover går vi veien opp mot Geitefarmen, men ta av på stien som fører til Lavendelstien. Veien er kjedelig og det er en bakke underveis som alltid får opp pulsen. Bakken så ikke ut til å lage problemer for karen som jogget oppover.

Siden vi har tatt denne turen noen ganger vet vi hvor stien mot Lavendelstien tar av, men for andre kan det by på problemer. Det gjelder å kikke etter en ganske tydelig sti som fortsetter på nedsiden av veien på venstre side.

Dette stykket slynger stien seg bortover og den er ganske smal. I tillegg er det bratt på utsiden. Vi måtte en del folk, og da var det å passe på å finne en plass slik at ingen fikk problemer. Som vanlig fant vi ingen lavendel langs Lavendelstien.

Bakken opp til Norskeplassen var like bratt og tung som den alltid har vært. Det er en drøy bakke i starten og så blir det bratt. Vi kom oss selvsagt greit opp. Fra «Korset» og til vi sto på Norskeplassen brukte vi også omtrent 45 minutter. Fra Natural Park til Norskeplassen om «Korset» er omtrent 7 kilometer.

Nå sliter Edvin med ryggen og ville gå litt rolig det siste stykket, så han fortsatte bare videre mot Natural Park, mens Sigbjørn og jeg tok en liten pause. Edvin ville ta «Dalen» tilbake. Sigbjørn satset på korteste og kjappeste vei til hotellet.

Jeg tok etter Edvin, og i bakkene nedover tok jeg forbi. «Dalen» er den greieste veien mellom «Huledama»/Natural Park og Norskeplassen. Det er bakker, men de er ikke så bratte som de andre bakkene.

Nå er den stien nesten en kilometer lengre enn bakken direkte opp fra «Huledama», men for meg var det helt greit. Det ble full fart og jeg kom meg mot Naural Park i godt tempo. Selvsagt var Sigbjørn kommet før meg, og Edvin var heller ikke langt etter. Han hadde tatt det med ro, jeg hadde gått i full fart og forskjellen var noen ganske få minutter.

Vi brukte omtrent 45 minutter på det stykke også. Totalt ble turen på 11 kilometer og med pauser brukte vi noe under to timer. En flott rundtur.

Rigmors plass og Bjartes plass.

Første turen i 2025.

Så var vi endelig på plass i Puerto Rico og klar for en ny omgang med turer. Det hadde vært en lang og ganske slitsom flytur nedover, og selv om det sitting i en stol nesten hele dagen, kjentes det ut som om jeg hadde vært på en lang tur.

Nå hadde noen av gjengen vært på plass i Puerto Rico alt en uke å ligget i hardtrening. Denne gang ville det bli Sigbjørn, Anne Lise, Edvin, Anne Margrete, Bestyrerinnen og jeg som skulle på tur sammen

Vi ble bare enige om å ta til Norskeplassen på morgenen og så fikk vi se hvor vi eller skulle. Nå ble det ikke en tur til Norskeplassen i samlet flokk. Edvin og Anne Margrete ville først ned i byen for så å ta følge med venner til Norskeplassen.

Vi andre startet fra Natural Park, og vandret innover. Bestyrerinnen var betenkt på hvor fort vi andre ville gå og startet slitt før. Vi andre fire, kom samlet fram. Det tok en stund før Edvin og Anne Margrete kom, men det passer godt med en pause på Norskeplassen. Denne gang traff jeg både min yngste bror og Sigmund.

Det ble tid til en diskusjon om hvor vi skulle gå. Den kvinnelige delen kom fort til at de alle ville tilbake til hotellet via «dalen». Vi andre ble enige om å ta mot Rigmors plass og «treet» (Bjartes plass).

Vi har bare tatt turen til disse plassene et par-tre ganger tidligere. Vi har ikke problemer med å finne fram, men for «ukjente» kan det gi problemer. Det enkleste er å ta mot «Våres plass» og et par hundre meter før, ta mot nord og karpedammen/dusjen og Cortadores. Et stykke etter stidelet mot karpedammen kommer det et nytt stidelet, mot Dusjen/Cortadores og mot Rigmors plass og Bjartes plass

Denne stien er ikke så markert som den som går videre nordover. Det er først over en liten dal og opp på en høyde. Der er det lett å finne en ganske stor varde, med bok. Videre mot Bjartes plass/Treet. Så er det bare å følge stien videre. Her gjelder det å følge med forbi «hula» og opp til treet, for det er ikke helt lett å finne veien tilbake til «Hula».

Denne gang fant Sigbjørn i stede en hylle i fjellsiden som ganske enkelt, og helt uten klatring, brakte oss ned i dalen og bort til stien vi hadde kommet. Jeg forstår at stien fører folk bort til «hula», som virkelig er noe å få med seg, men det bestyr noen klatresteg for å komme opp til Bjartes plass. Treet står og viser vei. Her er det ikke mulig å ta feil. (Men på tilbakeveien er det ikke like enkelt...)

Inne i varden på Rigmors plass fant vi denne gang bok, og kunne senere på dagen fortelle Bestyrerinnen at hun hadde vært på Rigmors plass. Forrige gang var vi ikke riktig sikre på hvor denne plassen befant seg. Så nå kunne Bestyrerinnen krysse av for nok en «plass» hun har vært innom.

På tilbaketuren ble det en liten svipp bortom «Våres plass». Vi kunne liksom ikke hoppe over en «plass» når den ligger så nær stien. Videre mot Norskeplassen diskuterte vi hvor langt det egentlig er inn til Rigmors plass og Bjartes plass.

Fra Stidelet mot «Våres plass» brukte vi omtrent 40 minutter opp. Når vi så vet at det er omtrent 5-6 kilometer fra Natural Park og inn så vil det si at avstanden er omtrent 15 kilometer. Dette stemmer bra med hva vi fant på appen..

For Edvin ble det en dagsetappe på over 20 kilometer. Det er et dyktig stykke arbeid, og det var ikke så rart at han tok det litt med ro siste bratte bakke ned til Natural Park. For oss andre var det en god dagsmarsj, og både Sigbjørn og jeg var godt fornøyd med dagens tur.

Bore, Fuglingene, Elvenes og Sele.

Det ble ikke helt ti kilometer.

Broderen og jeg forsøker å få til en tur sammen i uka. Denne uka har det ikke blitt noe til nå, men torsdag lå det til rette for tur. Vi har ofte tatt onsdagsturer. Denne uka ble det en kjapp rundtur alen, men torsdag kunne passe for oss begge.

Det var meldt om frost på natta, men lite vind og sol. Nå ble det ikke helt slik. Sola var gjemt bak noen mørke skyer inne i mellom, men vi fikk da også noen solstråler denne gangen. Med så vidt plussgrader var det helt greit at vinden holdt seg vekk.

Jeg hadde egentlig tenkt å forslå turen fra Bore til Reve havn. Det er omtrent en mil, og vi bruker vanligvis to timer – inklusiv en stopp ved havna. Vi avtalte at broderen skulle hentet meg, og før han kom brukte jeg litt tid på å finne et alternativ til den vanlige turen.

Bestyrerinnen og jeg gikk, for en god stund siden, fra Bore først til Fuglingene og så hele Borestranden til sørenden, for så å ta veien tilbake til bilen. Til min store overraskelse ble turen ikke på mer enn så vidt 7 kilometer. Kunne vi muligens utvide turen sørover før vi snudde mot til Sele?

Da burde turen bli i det minste nesten ni kilometer. Det ville i så fall være en ganske flat tur. Noe som broderen med hofteproblemer ville sette pris på. Nå kunne jeg muligens få lurt broderen med på litt utvidelser i nordenden også, så vi kom opp i ti kilometer?

Det er flott å gå fra Bore og sørover. Innenfor sanddynene er terrenget laget for tur. Det gikk kjapt utover til Fuglingene og videre et stykke sørover. Ute på stranden kunne vi se til nordenden av Borestranden. Den er uendelig langt bort. Stranden er mer en tre kilometer fra den ene enden til den andre.

Heldigvis var det greit å gå i sanden, og vi kom ganske fort bort til elva og brua. Vi var ikke helt sikre på om vi ville gå over et stykke med rullestein, men heldigvis var rimen tint, og vi kom oss bort til Sele og fant en benk hvor det passet å ha en kjapp pause.

Vi kunne ha valgt å gå veien tilbake til brua, men siden rullesteinen var grei å gå på ble det samme vei tilbake. Fra brua og tilbake til bilen ble det å traske veien. Det er litt ensformig men det går i hvert fall fort.

Tilbake ved bilen viste klokka at vi hadde brukt nok så nøyaktig to timer, inklusiv pausen ved sjøhusene på Sele. Det hadde ikke blitt ti kilometer denne dagen. Telefonen viste litt over ni. Det skal ikke lange turen videre nordover før det tilsammen blir de manglende 7-800 meter.

Det får vi sjekke en annen dag. Broderen var godt fornøyd med en kjapp og grei tur. Han håper fysioterapeuten har rett når han anbefaler to turer på ikke mer en og en halv time i uka. Han håper å komme i form til en tur til Blåfjellenden i sommer.

Det ble som vanlig en kjekk tur til Bjødnali og rundt Engjavatnet.

Tur i sol og regn.

Onsdag blir det ofte ikke annet en ganske kjapp og grei tur. Det hender jeg tar rundt Gruda og over til Øksnevad og så til Klepp. En tur på over en flat mil. Som oftest blir det bare en liten tur på 6-7 kilometer. Nok til å holde meg i form.

Mine naboer opp gjennom årene samles hver onsdag for drøs og historier. Det er selvsagt «kånene» som startet, men vi mannfolk har etterhvert også komet inn i et fast mønster. Det er ganske kjekt å treffe folk, og jeg klarer meg godt med en kjapp tur på onsdagene.

Nå var det bare det at YR var full av sol og lite vind fra onsdag og fremover. Torsdag og videre ville det bli frost på nettene og fare for glatte forhold til ut på ettermiddagen. Det ville på mange måter passe bra med en tur på onsdagen.

Heldigvis står sola opp så pass tidlig at det faktisk er mulig å starte hjemmefra rundt ti. Jeg tenkte derfor at det burde være mulig å ta en vanlig runde fra Sælandsskogen og likevel være på Klepp – nyvasket og tørr – ikke mye over ett, som er starttidspunktet for vår sosiale sammenkomst.

Hjemme var det ikke en sky på himmel da jeg kom meg opp. Det var noen skyer i nord, men da jeg sjekket værmeldingen mente YR fortsatt at dagen ville bli flott med sol og lite vind. Her var det bare å komme seg avgårde.

Jeg stolte likevel ikke mer på værvarselet enn at jeg hadde på «regnutstyr» - Recon jakke og bukse. Det har for mange ganger kommet regn på tross av lovnader om opphold. Jeg har alltid jakke med i sekken, men denne gangen tok jeg den også på, i stede for å ta på en vindfleece som ytterplagg.

Det var andre som ville på tur denne dagen. Da jeg kom til parkeringsplassen i Sælansskogen, var det 5-6 andre biler, og jeg kunne se spor av folk oppover mot Stølssletta og Vindskaret. Som vanlig ble det til at jeg tok oppom på toppen av Håfjellet også.

Turen rundt Bjødnali og Engjavatnete er omtrent 10 kilometer, og utenom bakken opp til toppen av Håfjellet, er det meste nokså flatt. Når en del av turen går på god vei eller skogsvei, blir det ikke en spesielt utfordrende utflukt.

Nå synes jeg det er flott å gå denne turen. Landskapet er nok så forskjellig. Fra bakken opp og stien ned mot Bjødnali. Hvor jeg alltid går forsiktig for ikke å havne på rompa. Det er også temmelig vått i myrene nedover lia og spesielt bortover mot Bjødnali. Rundt Engjavatnet er det vei og vanlig sti i skogen.

Da jeg nærmet meg Bjødnali, kunne jeg høre stemmer. Og det gikk en kar oppover mot garden. Det viste seg å være kjentfolk, og jeg måtte jo stoppe opp for en prat. Det er alltid kjekt å treffe andre fjellfolk.

Den eneste utfordringen denne dagen var Skogsånå. For det første gikk den større enn vanlig, og i det jeg kom bort til vaet, kom nedbøren – i form av hagel og regn. Det skulle jo være en tørr dag, men jeg fikk bruk for jakken en stund.

Jeg syntes det gikk lettere over Jærbuskaret og videre nedover mot Sjelset enn det har gjort de siste gangene. Det ble noen kjappe steg ned den bratteste bakken. Ikke for å spare tid, men fordi det er lettest å bare la beina løpe.

Nede ved elva og videre mot Sælandsskogen, var det igjen sol og flott vær. Det hadde vært en litt annerledes tur denne gangen. Jeg traff kjentfolk og det kom regn, men best av alt var at nede ved elva, med sola i ansiktet, så minnet det om vår.

Bjørndalsfjellet og Dalsnuten på en grei rundtur.

Fortsatt litt vinter og kaldt.

Etter et par dager med tur i sjøkanten kunne det se ut som det ville være mulig å gå litt i høyden. Det har blitt en del langturer, så jeg tenkte også på en litt kortere tur. Enten fra Gramstad eller Sælandsskogen. Det ville i hvert fall ikke bli sand under skoene.

Siden det var en stund siden jeg hadde gått den vanlige turen fra Gramstad, og med litt vind og muligheter for nedbør, selv om YR mente det ville bli en tørr dag, så ble det til at jeg kjørte til Gramstad.

Det er nesten alltid en god del andre som også vil på tur fra Gramstad. Denne dagen var det få biler på parkeringsplassen. Antakelig var mange av de som ville på tur denne dagen, skikkelige turfolk, som ikke bare går til Dalsnuten, for jeg møtte en del på vei opp mot Bjørndalsfjellet og en del på vei nedover.

Jeg hadde ikke ventet at det ville være is i stien. Det hadde antakelig vært så vidt frost om natten, for enkelte plasser var det en tynn ishinne på pyttene. Det lå også fortsatt is i stien etter hardtråkket snø, men den laget ikke problemer. Det ble bare å ta et steg til side for å komme videre.

Denne gangen var Bjørndalsmyra nokså tørr. Det gikk helt greit å komme innover til bakken opp mot Mattirudlå. Det hadde ikke gått med lave sko, men med fjellsko var det helt greit. Oppe i bakken gikk jeg også forbi spor av hjort. Det er litt kjekt å se at det er dyr i området.

Som vanlig ble jeg varm og svett oppover bakkene mot Bjørndalsmyra og videre mot Mattirudlå. Det ble en litt brutal overgang til det åpne landskapet bort over mot Kulheia. Selv om vinden kom nesen bakfra, ble det skikkelig kaldt. Det er ikke vår ennå.

Det var så pass kaldt i vinden at det ikke ble noe stopp i det hele tatt oppe på toppen av Bjørndalsfjellet. Det var bare å komme seg nedover til litt lunere omgivelser. Jeg må ha blitt vant med vinden og temperaturen for mot Fjogstadnuten og oppe på Dalsnuten var det helt greit.

På vei over Kjyrkjerindå kom regnet. Det som YR mente ikke ville komme. Det regnet skikkelig en stund, men opp i trappene mot Dalsnuten ble det igjen opphold. Det ble aldri bra vær, og det var temmelig mørkt under hele turen, men i horisonten var det hele tiden lysninger, og jeg kunne se sol på fjellene inne i landet.

Det var ikke mange på Dalsnuten denne dagen, men det var faktisk folk på vei oppover, selv om det var folketomt øverst da jeg kom dit. Folk hadde nok ventet til regnet forsvant.

Nede ved Kvitemyr var noen i gang med å lage ny port i gjerdet. Gjerdeklyveren som har stått her har vært bratt og vanskelig å komme over for mange, så det vil være en forbedring med en port. Ikke rart at gjerdet ble tråkket ned på vinteren.

Det ble en tur på omtrent ti kilometer og denne dagen gikk det unna på de vanlige to og en halv timene. Helt som normalt. Jeg syntes likevel det hadde vært letter denne gangen en de forrige gangene jeg har tatt denne turen. Antakelig begynner formen å komme tilbake.

På hjemvei stoppet jeg opp for fylle bensin. Det ble kaldt. Jeg ristet litt på vei hjem, og det ble «likfingre» på begge hendene. Det var virkelig godt med en varm dusj etter turen.

Fra Friluftshuset til Reve havn.

Det var store endringer på strendene.

Etter en skikkelig langtur dagen før. Var jeg ikke helt klar for ny utfordring denne dagen. Det kunne passe med en litt kortere tur, men gjerne med en bakke eller to. Det lå ann til en grei tur rundt Gruda, men så var det været da.

Det var i utgangspunktet meldt om bra vær, men med samme lave temperatur som dagen før. Nesten frost, selv om sola skinte, og frost i skyggene der sola ikke når inn. Jeg kunne altså finne en strandtur denne dagen også.

Det var i utgangspunktet ikke meningen å ta en lang tur. Nå blir en tur i strandsonen aldri «tung», men etter 22 kilometer dagen før kunne jeg kjenne at jeg hadde brukt beina. Det varte selvsagt bare til jeg ble varm.

Det er alltid mulig å ta en tur fra Friluftshuset og mot Reve – sørfra. Dette er også en av mine faste vinterturer. Når det er is og snø ellers. Nå har jeg "utvidet" denne turen med å ta først til elva, for jeg snur nesa mot nord.

Helt til Reve havn vil det bli 12-13 kilometer, litt avhengig av hvor jeg går. Det ville selvsagt være mulig å snu for eksempel ved Jærens rev – eller i sør enden av Revestranden. Eller jeg kunne gå helt til havna og snu der.. Jeg hadde langt fra bestem meg, da jeg begynte å gå.

Jeg fikk vinden midt i ansiktet, og før jeg hadde gått meg varm, var det vinter og kaldt. Det var rett før jeg tok klaffene ned på ørene. Det ble straks så meget bedre da jeg hadde gått meg varm, men jeg tror vantene ble på hele turen.

Ved elvemunningen har det alltid til nå vært sandstrand. Nå var det rullestein fler hundre meter mot nord. Her hadde storm og vind virkelig gjort en forskjell. Det var andre endringer også. Bortover Orresanden, var det bratte kanter inne ved dynene. Sjøen hadde vasket ut sanden og «ødelagt» kanten mot sjøen. Det må ha vært krefter igang.

Ved Sørenestangen ligger det rester av båt som gikk på grunn på 60 tallet. De siste årene har det blitt mindre og mindre å se av båten. Nå var det vasket fram mye rustne deler, spredd over et ganske stort område.

Selvsagt kom bølgene inn fra både sør og nord ved søre Revtangen. Forrige gang kom vinden fra nordvest, denne gang blåste det fra sør, men begge gangene kom det bølger inn på begge sider.

Nordre Revesanden har endret seg mange ganger i løpet av det årene jeg har gått her. Noen ganger er det flat og fin strand fra Revtangen til Skarsteinen, og andre ganger er det mye stein og grus. Denne gang var det greit å gå omtrent halvveis, før det ble mye stein.

Jeg kom meg til Reve havn, og det ble en kjapp pause. Det er greit å sitte ned – i en av stolene som står der, og det passet bra med litt saft. Jeg kikket på telefonen, og jeg hadde brukt en og en halv time så langt da jeg begynte å gå tilbake mot sør.

For ikke å gå helt i samme spor som på vei mot havn, gikk jeg inne i sanddynene ved nordre Revestranden og holdt meg på innsiden av sanddynene vider mot Friluftshuset. Det blir antakelig en litt kortere tur tilbake enn veien nordover, men opp og ned sanddynene krever sitte. Det tar antakelig omtrent samme tid.

Det var ikke mange bilene på parkeringsplassen da jeg startet, men det var en god del mer da jeg omsider kom tilbake til Friluftshuset. Mange hadde nok planlagt tur i håp om at været ville bli like bra som dagen før. Det var i hvert fall mer folk ute enn vanlig.

Alt i alt ble det en helt grei tur. Jeg var likevel glad for å kunne sette meg i bilen å ta hjemover etter to og en halv time på tur.

Langturen fra Hellestø til Reve havn og tilbak.

En flott dag for en tur i sjøkanten.

Det var snakk om både sol og lite vind for den neste dagen. Temperaturen var problemet. Selv om det var lite frost, så var det heller ikke snakk om mange grader over null. Det kunne lett bli glatt. Jeg håpet på at det ville være greit med en tur fra Gramstad, men trodde helst på en tur i sjøkanten.

Så pass bra vær at det måtte bli en litt lengre tur. Fra Gramstad var det lenge siden jeg hadde tatt turen om Resasteinen, og jeg håpet at det ville være greit. På morgenen var det hvitt av rim ute i hagen, og veien utenfor kjøkkenvinduet var islagt.

Jeg satset på en strandtur, selv om det sikker var fullt av folk som gikk de vanlige stiene fra Gramstad. En langtur i strandsonen betydde tidligere å gå fra Hå gamle prestegård til Varhaug gamle kirke – og retur. En tur på 18-19 kilometer.

Nå ville broderen være med på tur denne dagen. Han hadde ikke planer om å gå så langt som meg, men ville gjerne være med et stykke før han snudde og tok mot bilen. Vi ble to på tur en stund denne gangen.

I 2023 ble det et par turer fra Hellestø til Reve havn og tilbake. Det er en tur på godt over 20 kilometer, og den går mye på sand. Enten oppe i sanddynene eller ute på selve stranden. Der er det i hvert fall normalt lite is og glatt.

Etter mange dager med dårlig vær var det tydelig at folk hadde fått med seg de gode værutsiktene for dagen. Det var mange biler på parkeringsplassen, og det var mer folk på stranden enn på en vanlig søndag. Mange ville nytte en flott dag til å gå tur.

Fortsatt står jo sola lavt og det var ikke så lenge siden sola hadde kommet over horisonten, da jeg kom ut på Hellestøstranda, (som antakelig egentlig heter Skarastranden), fikk jeg sola i ansiktet. Det var en stund siden sist jeg kjente at sola varmet – så vidt.

Det er jo flatt og fint både på Hellestø Stranden og på Borestranden. Denne dagen var det i tillegg bra forhold. Sanden var frosset og det var greit å gå. Jeg kom til Fuglingene uten problemer. Det er en vanlig tur å gå fra Hellestø til Fuglingene og tilbake. Denne dagen hadde jeg ikke planer om å snu der, og fortsatte bare videre mot sør.

Fra Fuglingene og videre til Reve havn er også en tur jeg ofte tar. Da normalt med start fra Bore. Denne dagen ville det bli en mye lengre tur. Det ble den vanlige stoppen i båthuset på Reve havn. Det passet med en pause for å drikke. Det ble noen gjendekjeks også.

Jeg synes det var en liten trekk i mot på vei sørover, men det ble også en trekk i mot da jeg snudde hjemover. Det kan ikke ha vært mye vind. Det var heller ikke store bølgene. Denne dagen var det få surfere ute i sjøen.

Det er alltid letter å gå på velkjente stier, og selv om det alt hadde blir mer en en mil på beina, gikk det greit tilbake mot Bore. Mellom Fuglingene og elva gikk jeg på innsiden og det betyr vei fra Bore og til brua.

På veien ut fra Sele havn, var jeg stiv i beina etter å ha gått nokså jevnt og fort både sørover og nordover. Det ble litt bedre da jeg kom inn i sanddynene mellom Lyratangen og Båtsmannsvika. Det løser litt opp å gå noe annet enn på flate veien eller stranda.

Et stykke mot Hellestø kom Sigbjørn i mot. Han var på tur alen, antakelig for å trene til vi skal gå i Syden. Det passet for meg å sjekke formen med en langtur. Det blei antakelig en del slike de 14 dagene vi er på Grand Canaria.

Ved bilen sjekket jeg avstanden, og også denne gangen mente appen turen er på 22 kilometer. Den hadde gått unna på litt over fire timer denne gangen.