Korset og Lavendelstien med gjengen.

Sol og flott vær fortsatt.

Bestyrerinnen og Anne Margrete var enige om at denne dagen ville det bli tur. Edvin og jeg hadde selvsagt ingen innvendinger, Jentene ville ned Balitobakken og opp til Korset over Arguineguin. En grei begynnelse på en flott tur.

Av alle ting hadde det regnet tidlig på morgenen. Det var vått på plattingen utenfor og jeg måtte nærmes vasse litt for å komme til butikken. Vannet forsvant fort i sola, men det lå pytter i veien og i skyggene,

Nå laget regnet ikke noe problem for turen, annet enn at det var sleipt i den lille kneiken opp av rundkjøringen nede i Patalavaka. Videre oppover mot korset var stien tørr og grei. Nå er den bakken ganske bratt, og vi kom ikke opp uten å få pulsen opp. Det er god trening.

Det ble en pause på toppen. Selvsagt for å beundre utsikten ut over sjøen og nedover mot ANFI.

Det var så pass mange folk ytterst ved Korset, at det var vanskelig å få plass. Vi måtte vente litt for å få det tradisjonelle bildet av folk ved Korset med sjø og Argueineguin i bakgrunnen.

Vi skulle videre innover og fulgte stien til veien. Som etter en drøy bakke og en lang stund langs veien, ble fulgt av stien mot Lavendelstien. Det er lett å overse stedet der stien tar av, men den er merket med to små varder på hver side av stien.

Her går stien langs et rør, og stien kan være ganske smal enkelte steder. Det er faktisk vanskelig å passere andre som kommer i mot. Stien slynger seg inn og ut i buktninger og det hender folk kommer temmelig plutselig til syne.

Det var som vanlig ikke antydning til Lavendel langs stien da vi kom dit. Det må ha vært Lavendel en gang, men ikke så lenge jeg har gått her.

I bunn av bakken opp mot Norskeplassen ble det en liten stopp. Anne Margrete, Bestyrerinnen og Edvin gikk ut over og opp mot stien fra Norskeplassen og mot Dalen. Jeg tok en kjapp tur oppom Norskeplassen. Bakken opp er like bratt som alltid.

Nede i Dalen ble det en appelsinpause før vi fortsatte utover mot «Huledama» og Natural Park. Stien kan virke uendelig lang sett ovenfra, på vei nedover. Den slynger seg også ganske flott, og havet lyser mer og mer ytterst.

Her er stien heldigvis mye bredere enn stien fra veien ved Korset og til Norskeplassen. Likevel har noen klart kunststykke å falle utenfor. Det gjelder å holde kontrollen.

Den siste bratte kneiken ned e3r bratt. Her går jeg ganske forsiktig, og bruker tid. Det er greit å få øye på hotellet over kanten og vite at det snart er tid for en strekk på solsenga. Jentene synes i hvert fall det er greit.

Hele turen – ned Balitobakken, opp til korset og videre til (nesten) Norskeplassen, er på omtrent 11 kilometer. Med pauser og stopp, brukte vi litt over tre timer. En grei tur for hele gjengen.

Rigmors plass og Bjartes plass - igjen

En tur uten følge til kjente plasser.

Vi ble ikke helt enige om hvor vi skulle gå denne dagen. Edvin hadde en avtale denne dagen og kunne bare ta en kjapp og grei tur, Siden han hadde det litt travelt ble vi enige om å ta ut tidligere enn vanlig, og halv ti var vi på gang.

Det er tre mulige veier til Norskeplassen fra Natural Park eller «Huledama». Vi går vanligvis opp den bratte bakken rett bak «Huledama». Jeg komme som oftest tilbake ned samme plass, men uten hele den bratte bakken, Jeg går «Dalen» som selvsagt også kan gås innover også.

I tillegg er det en lang og seig bakke rett opp av veien oppover mot hotellet. Denne bakken bruker vi bare en gang i blant, og det var her Edvin dro meg opp denne dagen. Det var et par som også sto klar i stien, men de snudde et stykke oppe i bakken,

I tillegg til av vi tok en litt uvanlig vei opp, ble det også en ny sti et stykke innover mot Norskeplassen. Det er kjekt å gå nye stier, og den vanlig – rett opp – går vi ofte.

Det var ikke mange andre på Norskeplassen da vi kom der. Vi hadde startet tidlig, og ikke mange andre hadde tatt ut. Det ble den vanlige veien opp til Sukkertoppen. Her sa Edvin takk for følge. Han måtte tilbake til sin lunchavtale.

Jeg fortsatte innover veien mot «Våres plass». Der ble det bare en kjapp stopp for å ta et bilde, før jeg snudde og fortsatte innover, Planen var «Rigmors plass» og «Bjartes plass». Jeg fortsatte rett fram i stidelet mot Karpedammen og tok til høyre i neste stidele, og sto ganske snart på «Rigmors plass».

Der var det et par, som også lurte på om de skulle videre innover. Stien videre mot «Bjartes plass» går over steiner og «svaberg», og viser ikke mye, men den følger høydedraget nordover, og blir mer synlig etter hvert.

Det ble til at paret fulgte meg mot «Treet» og «Bjartes plass», som jeg fant - selvsagt uten problemer, selv om det er litt kronglet å finne fram. Det ble samme vei tilbake, men ved stien mot Karpedammen tok jeg ned bakken.

Det passet godt med en pause ved Karpedammen før jeg fortsatte opp bakken på motsatte side og ut på veien. Det ble en lang og støvete tur nedover tilbake til Sukkertoppen. Jeg lurte på å stikke bortom Eivinds plass, for å gjøre det til en skikkelig langtur, men siden det ville bli flere turer fremover, ble det veien tilbake til Norskeplassen.

Det var adskillig flere folk på Norskeplassen enn da vi gikk innover. Det ble ingen stopp på meg, og selvsagt tok jeg mot «Dalen» på veien mot hotellet. Jeg tror ikke «Dalen» blir så mye brukt, selv om det er den enkleste veien innover til Norskeplassen. Den er nesen en kilometer lengre, men enklere, Det var i hvert fall få folk da jeg gikk utover mot sjøen,

Det ble en tur på 15-16 kilometer denne dagen også, En flott tur, mye i eget selskap, men da også i «egen» fart. Det gikk fort i nedoverbakkene, men nesten bråstopp i den siste bratte kneika ned til «Huledama».

Med godt følge ned Miljøløypa.

En flott tur med godt selskap.

Det var selvsagt nok en dag med flott turvær. Sola skinte. Det var en og annen sky, men fortsatt lite vind – og temperaturen var så vidt over 20 grader. Nok en flott dag for tur,

Denne dagen ville vi bli ganske mange i følge. Min yngste bror Petter med Hilde ville treffe oss på Norskeplassen. Det samme ville Anne Margrete og Edvin, som først ville en tur ned til sentrum for å ta følge med venner opp til Norskeplassen.

Meningen var å gå Miljøløypa. Nå hadde vi alt gått denne, men jentene var ikke med på den turen. Så nå ville vi opp til Norskeplassen og ned til Arguineguin.

Det var bare Bestyrerinnen og jeg som tok oppover bakken fra Natural Park denne dagen. Nå var det selvsagt andre på tur denne dagen. Som hele uka, var det flott turvær med sol men også noen skyer. Det var også litt vind, Nok til at det ikke ble for varmt i bakken.

Oppe i høyden var vi ikke alene i stien innover. Denne dagen var det sykkelløp, og de brukte delvis samme stier som oss. Syklene holdt ikke høy fart oppover og innover. Vi hadde god tid til tre til side.

Det passet på mange måter bra med en pause på Norskeplassen. Det var meningen at Norskeklubben også skulle samme vei som oss, og det var enn del som ventet på folkene som skulle komme.

Petter og Hilde ventet på oss og vi ventet ikke lenge før også Edvin og Anne Margrete dukket opp. Selvsagt kom det også kjentfolk- Sigmund kom ruslende og som vanlig ble det en prat.

Vi kom oss avgårde en god stund før Norskeklubben startet. Vi hadde Stien mye for oss selv, og fikk tid til å sjekke landskapet. Det er langt ned fra stien og til bunn av dalen...

Etter å ha gått langs gjerdet rundt «farmen» ble det en pause på den vanlige plassen Det er benker og obligatorisk sted for en mandarin. Fra pauseplassen går stien litt opp og ned videre mot sjøen. Det er god sikt og egentlig ganske flott.

Med sola i ansiktet og flott utsikt ble det en kjekk tur nedover mot motorveien. Selvsagt dukket de vanlige plassene med litt «utfordring» opp. Jeg kommer lettere forbi slike plasser med øvelse. Andre gang går lettere en første gang.

Hele gjengen kom ned til Arguineguin i god form, og her tok vi litt forskjellige veier. Noen ville direkte til hotellet – og solsenga. Andre ville gå tilbake til hotellet. Det tar jo litt tid, og så er det Balitobakken opp på slutten....

Meningen var å stoppe for lunsj, men vi var i så pass godt driv at det ikke passet med en stopp. Været var bra, det var greit å gå langs sjøen, og Balitobakken var langt framme.

Turen fra Natural Park til Norskeplassen er på omtrent en mil. Fra Arguineguin og tilbake til hotellet er det også fem kilometer. Tilsammen blir det en ganske lang tur. Selv om det er greit å gå langs sjøen tar turen opp mot tre-fire timer.

Jeg gikk alene opp Balito bakken, og selv om bakken er lang, så klarte jeg å holde farten opp – helt opp. Dagene her nede, med tur hver dag, må ha gjort godt på formen. Jeg syntes det gikk lett opp bakken.

Eivinds plass, Karpedammen og "Våres plass"

Samme "plassene" som dagen før, men i motsatt rekkefølge. 

Det ble en grei rundtur på forrige tur. Vi var ikke helt sikre på hvor turen ville gå på morgenen neste dag, men var enige om å ta til Norskeplassen, og så se hva det ble til. Det ville uansett bli en tur.

Med en ganske lang tur i beina fra dagen før ville jenten på bytur. De så ikke for seg en tur oppe i høyden, selv om sola skinte og omtrent 20 grader. Skikkelig forhold for en sommertur. Det ble oss tre som tok oppover bakken fra Natural Park.

Inne på Norskeplassen ble det en kjapp stopp, før Edvin kom med forslaget om å gå til Eivinds plass. Han vill derfra og nedover mot dammen og videre ned til Moto Grande. Nå er den stien ikke en plass jeg foretrekker. Den er bratt og med en god del løs grus. Ikke noe for meg.

Jeg så derfor takk for følget og satte kursen mot Karpedammen. Nå ble det mye samme tur som dagen før , men i motsatt retning. Det fikk nå være slik denne gangen.

Oppover veien til Cortadores, tenkte jeg på at mange har spurt om veien nettopp til Karpedammen. Jeg tok noen bilder som viser hvor stiene og «veiene» til de forskjellige stedene tar av.

Fra Karpedammen ble det som vanlig nedover til «Våres plass». Her er stien noe «oppkjørt» av sykler, men grei å gå, og det er nesten umulig å gå feil. Det var selvsagt ikke snakk om å ta direkte mot Sukkertoppen og Norskeplassen. Jeg måtte innom «Våres plass» også.

Nå var jeg så heldig og gikk på kjentfolk ved «Våres plass». Sigmund kom gående og var på samme runde som meg – i motsatt retning. Vi fikk en hyggelig prat, mens han fant fram mat og drikke. Jeg for kjapt videre mot veien og Sukkertoppen.

Det er litt kjedelig å gå veien. Når det i tillegg dukker opp biler med en tykk støvsky bak, blir det ikke bedre., men det er enklest å komme til de fleste «plassene» innover med å følge veien det første stykket.

Det var ikke mange folk på Norskeplassen da jeg igjen kom ned. Ned vil si nesten 100 høydemeter under Sukkertoppen som er omtrent 400 moh. Heldigvis er bakkene mellom Sukkertoppen og Norskeplassen så pass greie at det er mulig å la beina bare gå – og omtrent løpe nedover.

Jeg tok ganske fort videre mot Natural Park og «Huledama». Nå er det flere mulige stier nedover. Vi går som regel opp den bratte bakken bak «Huledama» og vider mot Norskeplassen. Tilbake -nedover - , blir det ganske ofte til at jeg velger å følge «dalen» tilbake til hotellet.

Den stien er på langt nær så bratt og «vanskelig» som den bratte bakken – synes jeg. (For de fleste andre byr både bakken og stien i «Dalen» på null problemer.

Nå er «Dalen» en liten omvei. Rett ned bratte bakken er litt under tre kilometer fra Norskeplassen. Omveien om «Dalen» er på nesten 4 kilometer. Det blir nesen 15 minutter ekstra, noe som for meg er helt greit.

Det ble bare en litt kortere tur enn dagen før. Jeg fikk rundturen til å bli 15 kilometer totalt, men da altså en ekstra kilometer om «Dalen». En flott rundtur i ekstra godt vær.

"Våres plass", Karpedammen og Eivinds plass.

Med hele gjengen på tur.

 Under middagen dagen før var det snakk om Hjermannsplass som tur mål dagen etter. Nå viste det seg at jentene mente det ville være greit å se «Våres plass», og ville ta følge innover på morgenen.– om form og bein ikke ville være greie for en langtur.

Siden «Våres plass» og stien mot Hjermanns plass går i samme retning var det klart at vi tok følge innover. Det er jo alltid hyggelig å være samlet på tur.

Det var derfor en fulltallig gjeng som møttes ved Natural Park klokka ti som vanlig. Det ble også denne gangen til at vi tok den bratte bakken oppover mot Norskeplassen.

Det er vel ikke til å stikke under en stol, at det går litt sakte i bakken . Det ble en pause på Norskeplassen denne dagen.

Hjermannsplass er en ganske lang tur, og vi tok egentlig forbehold, med jentene på laget. Nå har vi ferie – i tillegg til å være pensjonister, og burde ha god tid. Jeg syntes likevel det gikk veldig greit å komme inn til Norskeplassen denne dagen.

Det er jo ikke helt slutt på bakkene når vi er på Norskeplassen. Det er en ganske drøy bakke opp til Sukkertoppen, med den var heller ingen hindring denne dagen. Oppe i høyden er det faktisk mulig å se nesen hele veien innover mot «Våres plass».

Først veien til krysset og så ned til høyre og så er bare å følge tråkket videre utover til kanten mot Arguineguindalen. Det er temmelig bratt ned, men det går stier nedover flere plasser. Vi stoppet for en liten pause, og skrev oss inn i boka.

Ved «Våres plass» ble det splittelse i gjengen. Jentene ville tilbake, mens Edvin tok i god fart mot Balito og en lite brukt sti. Sigbjørn og jeg ble fort enige om at dette var ikke dagen for Hjermann plass. Vi tok sikte på Karpedammen og – muligens – Eivinds plass.

Ved Karpedammen var det folk som matet skilpaddene. Vi så ikke fisk, og det ble ingen stopp. På vei nedover og tilbake mot Norskeplassen, så vi veien innover mot «Fincaen» og bestemte oss for å ta over markene.

Det var snakk om sjekke ut tauet, eller i hvert fall sjekke stien mot tauet som henger i stien ned mor dalbunnen. Vi kom ikke helt til tauet, men mente vi kunne se hvor det måtte være. Stien mot Eivinds plass, var tydelig, og vi kom greit nedover.

Det kom folk i mot. Det virket som om noen hadde litt problemer med hvor de egentlig befant seg i geografien, men de kom forhåpentligvis tilbake til Arguineguin. Vi kom i hvert fall til Eivinds plass uten problemer.

Det ble til at vi tok mot veien og krysset ned mot «Våres plass» og videre ned til Norskeplassen. Siden vi var i godt driv, ble det ikke noen pause, men vi fortsatte videre mot Natural Park.

Nå tok Sigbjørn den bratte bakken ned, men jeg tok mot Dalen og den lange slyngete stien utover mot Balito og hotellet. Fra jeg forlot platået oppe i høyden til jeg sto og så ned på hula til «Huledama» så jeg ikke et menneske. Jeg var ganske alene på den turen.

For meg ble det 16 kilometer, men for Sigbjørn som tok direkte mot den bratte bakken, var det omtrent 15 kilometer. Det ble egentlig en ganske drøy tur likevel den dagen, selv om det ikke ble Hjermannsplass.

Miljøstien

Flott vær og flott tur.

Miljøstien er selvsagt en av våre faste turer. Som på svært mange av våre turer starter denne med å gå inn til Norskeplassen. Fra Natural Park er det en tur på noe under tre kilometer – om vi velger å gå opp den bratte bakken og så mot Norskeplassen.

Dette er en litt brutal bakke å starte i, men siden vi er i grei form, så byr ikke bakken på store problemer. Denne dagen var det bare Sigbjørn, Edvin og jeg som ville ta til Norskeplassen og så ned til Arguineguin.

Jentene ville gå – litt senere – ned til Balito og så til Arguineguin, Vi avtalte å møtes utenfor Norskeklubben for lunch. Rekesmørbrødene frister, og så passer det jo med en pause etter å ha kommet ned stien.

Det var langt fra så mange folk på vei innover mot Norskeklubben denne dagen som på mandagen. Inne ved palmene var det heller ikke skikkelig folksomt. Det kan jo være at det vil komme en del flere ut over dagen.

Været kan ikke ha skylda for manglende oppmøte. Edvin mente onsdagen muligens er byttedag, og det derfor er færre ute. I alle tilfeller så var været det beste. Vi går i lette klær og Edvin har som regel blusen i belte – uten å bli solbrent.

Det er jo litt greit å kunne kikke ut vinduet på morgenen og bare se blå himmel. Nå er det ikke mer en 14-15 grader før sola får tak, I løpet av dagen blir det behagelige 20 grader pluss. Skikkelig bra vær for tur.

Et blir likevel varmt i bakkene nedover mot Arguineguin, der sola står rett i mot og vinden ikke får tak. De samme bakkene gir meg noen små problemer. For mange ser det helt greit å gå denne stien. For meg, med et snev av høydeskrekk, kommer noen av de mest vanskelige punktene som en overraskelse – hvert år.

Som på alle turene gikk det selvsagt helt greit, selv om det ikke går like fort med meg som med de to andre på de bratteste punktene. Oppover går i grunnen mye greiere, men det er liksom ikke mulig å gå oppover for å komme ned.

Nå kom vi – som alltid – ned i Arguineguin helt greit, men så var det å finne veien bort til Norskeklubben. Vi har kontroll på den generelle retningen, men så er det noen huser i veien. Det var bare noen minutter etter at vi hadde funnet et bord, før jente kom rundt hjørnet.

Etter en kjekk lunsch, ble vi enige om å også legge turen innom Sjømannskirken. Vaflene er gode, og selv om vi alt hadde spist, smakte det godt med vafler med syltetøy.

Turen fra Natural Park om Norskeplassen og ned til Arguineguin via Miljøstien, er på omtrent en mil. For oss er det fortsatt fem kilometer tilbake til hotellet langs sjøkanten. Flatt og langt. Helt til slutt står Balitobakken opp til Natural Park for tur.

En ganske drøy og lang bakke oppover, som får pulsen opp. Det var likevel en godt fornøyd gjeng som kunne sette seg ned ved hotellet. Det ble også tid til en time på solsenga – før «Happy Hour» .

Veneguera fra "Mannen med staven".

Den korte men flotte turen.

Det har i ganske mange år blitt en tur til Veneguera. Til å begynne med gikk vi fram og tilbake fra pueblo Mogan, og syntes den turen både var litt spennende (bratt og litt «utsatt») og flott. Etter hvert fant vi også ut at det var mulig å gå fra «Mannen med staven» og ned til Veneguera, for så å ta lunch før vi fortsatte til pueblo Mogan.

Turen frem og tilbake fra pueblo Mogan er omtrent like lang som turen fra «Mannen med staven» og ned. Det er imidlertid bare en oppoverbakke på turen fra «Mannen med staven». Nå er det temmelig bratt det første stykket, men hele turen går på en gammel sti «camino» og er grei å gå.

Terrenget er bratt, og helt annerledes enn hvor vi vanligvis går, i området rundt Norskeplassen. Det er antakelig mer nedbør der oppe, og derfor mer frodig med blomster helt fra toppen. Fjellene rundt er helt ulik noe jeg kjenne hjemmefra. De er taggete og til og med hullete. Kantene står som palisader øverst.

Nede ved Norskeplassen er det mye grus og stein og egentlig lite annet. Ved Veneguera er det appelsintrær, bananplanter, sitrontre og andre ting. Vi mente også gjenkjenne en fikenplante denne gangen.

Vi var ganske mange som vill ta turen denne gangen. Hele 8 stykker meldte seg på turen. Det enkleste er å ta en drosje opp til «Mannen med Staven». Fra Puerto Rico betyr det en biltur på 45 minutter. På ganske svinget vei, med mye oppover.

Skaret øverst ligger på godt over 600moh, og vi har opplevd at det har vært ganske kaldt øverst. Denne gangen var vi heldige med været. Det var lite vind og blå himmel, med opp mot 20 grader også helt øverst.

Det går aldri fort nedover mot Veneguera, som hele tiden er godt synlig. De tre fire kilometerne nedover går gjennom så pass flott natur at det blir en del stopp både for å se på landskapet, men også beundre blomstene langs stien. Det er også bratt et det for min del ikke på noen måte blir løping.

Det er jo kjekt å kunne spise lunch omtrent halvveis. For vår del ble det et hyggelig måltid med prat og drikke. I tillegg til maten. Nå gå bussen fra pueblo Mogan til Puerto Mogan hver hele time, så det blir lett til at vi titter på klokka og planlegger når vi må være nede i byen for å nå bussen.

Denne gangen hadde vi små problemer med å nå bussen klokka tre, som forøvrig egentlig kommer fra Veneguera. De som ikke synes det er kjekt med bratte bakker, kan derfor velge å ta bussen tilbake.

Turen fra Veneguera til pueblo Mogan tok oss denne dagen omtrent 40 minutter. Vi nådde bussen med god margin. Denne dagen var det ingen som holdt greie på hvor lang tid vi brukte. Dette er en tur der vi bruker tiden underveis, og lengden på pausen bestemmes av bussen.

Det blir mange og ofte lange turer på de to ukene vi holder til i Puerto Rico. Som regel går turene innom Norskeplassen. Det er greit å kunne ta en litt kortere tur en gang i blant. Likevel er turen til Veneguera så avgjort verd å ta også på grunn av naturen og plantene.