Korset og Lavendelstien med gjengen.

Sol og flott vær fortsatt.

Bestyrerinnen og Anne Margrete var enige om at denne dagen ville det bli tur. Edvin og jeg hadde selvsagt ingen innvendinger, Jentene ville ned Balitobakken og opp til Korset over Arguineguin. En grei begynnelse på en flott tur.

Av alle ting hadde det regnet tidlig på morgenen. Det var vått på plattingen utenfor og jeg måtte nærmes vasse litt for å komme til butikken. Vannet forsvant fort i sola, men det lå pytter i veien og i skyggene,

Nå laget regnet ikke noe problem for turen, annet enn at det var sleipt i den lille kneiken opp av rundkjøringen nede i Patalavaka. Videre oppover mot korset var stien tørr og grei. Nå er den bakken ganske bratt, og vi kom ikke opp uten å få pulsen opp. Det er god trening.

Det ble en pause på toppen. Selvsagt for å beundre utsikten ut over sjøen og nedover mot ANFI.

Det var så pass mange folk ytterst ved Korset, at det var vanskelig å få plass. Vi måtte vente litt for å få det tradisjonelle bildet av folk ved Korset med sjø og Argueineguin i bakgrunnen.

Vi skulle videre innover og fulgte stien til veien. Som etter en drøy bakke og en lang stund langs veien, ble fulgt av stien mot Lavendelstien. Det er lett å overse stedet der stien tar av, men den er merket med to små varder på hver side av stien.

Her går stien langs et rør, og stien kan være ganske smal enkelte steder. Det er faktisk vanskelig å passere andre som kommer i mot. Stien slynger seg inn og ut i buktninger og det hender folk kommer temmelig plutselig til syne.

Det var som vanlig ikke antydning til Lavendel langs stien da vi kom dit. Det må ha vært Lavendel en gang, men ikke så lenge jeg har gått her.

I bunn av bakken opp mot Norskeplassen ble det en liten stopp. Anne Margrete, Bestyrerinnen og Edvin gikk ut over og opp mot stien fra Norskeplassen og mot Dalen. Jeg tok en kjapp tur oppom Norskeplassen. Bakken opp er like bratt som alltid.

Nede i Dalen ble det en appelsinpause før vi fortsatte utover mot «Huledama» og Natural Park. Stien kan virke uendelig lang sett ovenfra, på vei nedover. Den slynger seg også ganske flott, og havet lyser mer og mer ytterst.

Her er stien heldigvis mye bredere enn stien fra veien ved Korset og til Norskeplassen. Likevel har noen klart kunststykke å falle utenfor. Det gjelder å holde kontrollen.

Den siste bratte kneiken ned e3r bratt. Her går jeg ganske forsiktig, og bruker tid. Det er greit å få øye på hotellet over kanten og vite at det snart er tid for en strekk på solsenga. Jentene synes i hvert fall det er greit.

Hele turen – ned Balitobakken, opp til korset og videre til (nesten) Norskeplassen, er på omtrent 11 kilometer. Med pauser og stopp, brukte vi litt over tre timer. En grei tur for hele gjengen.