"Våres plass", Karpedammen og Eivinds plass.

Med hele gjengen på tur.

 Under middagen dagen før var det snakk om Hjermannsplass som tur mål dagen etter. Nå viste det seg at jentene mente det ville være greit å se «Våres plass», og ville ta følge innover på morgenen.– om form og bein ikke ville være greie for en langtur.

Siden «Våres plass» og stien mot Hjermanns plass går i samme retning var det klart at vi tok følge innover. Det er jo alltid hyggelig å være samlet på tur.

Det var derfor en fulltallig gjeng som møttes ved Natural Park klokka ti som vanlig. Det ble også denne gangen til at vi tok den bratte bakken oppover mot Norskeplassen.

Det er vel ikke til å stikke under en stol, at det går litt sakte i bakken . Det ble en pause på Norskeplassen denne dagen.

Hjermannsplass er en ganske lang tur, og vi tok egentlig forbehold, med jentene på laget. Nå har vi ferie – i tillegg til å være pensjonister, og burde ha god tid. Jeg syntes likevel det gikk veldig greit å komme inn til Norskeplassen denne dagen.

Det er jo ikke helt slutt på bakkene når vi er på Norskeplassen. Det er en ganske drøy bakke opp til Sukkertoppen, med den var heller ingen hindring denne dagen. Oppe i høyden er det faktisk mulig å se nesen hele veien innover mot «Våres plass».

Først veien til krysset og så ned til høyre og så er bare å følge tråkket videre utover til kanten mot Arguineguindalen. Det er temmelig bratt ned, men det går stier nedover flere plasser. Vi stoppet for en liten pause, og skrev oss inn i boka.

Ved «Våres plass» ble det splittelse i gjengen. Jentene ville tilbake, mens Edvin tok i god fart mot Balito og en lite brukt sti. Sigbjørn og jeg ble fort enige om at dette var ikke dagen for Hjermann plass. Vi tok sikte på Karpedammen og – muligens – Eivinds plass.

Ved Karpedammen var det folk som matet skilpaddene. Vi så ikke fisk, og det ble ingen stopp. På vei nedover og tilbake mot Norskeplassen, så vi veien innover mot «Fincaen» og bestemte oss for å ta over markene.

Det var snakk om sjekke ut tauet, eller i hvert fall sjekke stien mot tauet som henger i stien ned mor dalbunnen. Vi kom ikke helt til tauet, men mente vi kunne se hvor det måtte være. Stien mot Eivinds plass, var tydelig, og vi kom greit nedover.

Det kom folk i mot. Det virket som om noen hadde litt problemer med hvor de egentlig befant seg i geografien, men de kom forhåpentligvis tilbake til Arguineguin. Vi kom i hvert fall til Eivinds plass uten problemer.

Det ble til at vi tok mot veien og krysset ned mot «Våres plass» og videre ned til Norskeplassen. Siden vi var i godt driv, ble det ikke noen pause, men vi fortsatte videre mot Natural Park.

Nå tok Sigbjørn den bratte bakken ned, men jeg tok mot Dalen og den lange slyngete stien utover mot Balito og hotellet. Fra jeg forlot platået oppe i høyden til jeg sto og så ned på hula til «Huledama» så jeg ikke et menneske. Jeg var ganske alene på den turen.

For meg ble det 16 kilometer, men for Sigbjørn som tok direkte mot den bratte bakken, var det omtrent 15 kilometer. Det ble egentlig en ganske drøy tur likevel den dagen, selv om det ikke ble Hjermannsplass.