En tur til Bjursfjellet om Engjavatnet.

En flott men lang tur.

Mens jeg gikk på jobb, var det helt vanlig å gå frem og tilbake til Blåfjellenden på lørdag, og så ta turen frem og tilbake til Sandvatn på søndagen. Og så nesten det samme neste helg. Det ble til og med en onsdagstur etter hvert.

Nå er det ikke like lett å gjøre tilsvarende utflukter. Jeg skylder selvsagt på at det blir for få hviledager inne imellom alle turdagene. Det er uansett blitt tyngre å gå bare en vei til eller fra Blåfjellenden.

Etter den første turen på beina til hytta i 2025, var jeg egentlig ikke klar for en langtur, som nå er turer på mer en tre timer. Jeg lurte på hva jeg skulle finne på. Hvor skulle jeg ta ut. Det måtte jo bli en tur.

Yr mente det skulle bli helt greit vær. Sol inne i mellom og lite vind. Siden det hadde vært tørt en god stund mente jeg det muligens kunne passe med turen til Ristøl og Lauvlia. Det ble i hvert fall til at jeg tok mot parkeringsplassen i Sælandsskogen.

Det var mange andre som ville på tur denne dagen. Det er ikke ofte jeg ser så pass mange biler på den parkeringsplassen. Det satt en hel gjeng onne ved mølle ruinene, og det luktet stekte pølser.

Som vanlig tok jeg mot Stølsletta og Vindskaret. Oppe i skaret ble det også til at jeg tok oppom Håfjellet. En ekstra bakke var egentlig ganske greit. Nedover mot Bjødnali vurderte jeg dagens tur på ny, og fant ut at det ville passe bedre å ta turen rundt Engjavatnet og oppom Bjursfjellet.

Nå er turen til Bjødnali, rundt Engjavatnet og oppom Bjursfjellet ingen kort tur – for meg. Med turen oppom Håfjellet og så opp til toppen blir det en grei mengde høydemeter. I tillegg blir det omtrent 15 kilometer totalt, og jeg bruker omtrent tre og en halv time. Dette er en langtur.

Siden det etter hvert er blitt fast takst å ta bilde av treet til broderen oppe på Bjødnali, har jeg god kontroll på hvor lenge jeg trenger på turen fra bilen til gårde. Selv om jeg ikke presset på, brukte jeg nøyaktig den vanlige tiden. Det tyder på at formen er på plass.

Selv om turen videre mot «Skogen» går på vei, er det flott natur. Jeg tar alltid en del bilder her, og stopper ofte opp, bare for å se meg rundt. Jeg blir i godt humør av den fine naturen og det er kjekt å være på tur.

Jeg var selvsagt ikke sikker på om det ville bli en tur oppom Bjursfjellet. Det ble i hvertfall ingen pause ved «Skogen» og jeg vandret lett over Skogsånå og videre bortover mot Engjamyra. Under Sulken, går det en sti opp til «Den søta hålå», og uten egentlig å tenke over det, gikk jeg oppover.

En grunn til å gå denne turen nå, var jo for å unngå ungdyra som holder til på sletta i «Den søta hålå». Jeg syntes jeg så dyr i enden av sletta, men siden stien videre oppover mot toppen var klar fortsatte jeg.

Fra «Den søta hålå» og til toppen av Bjursfjellet er det bakke – en virkelig lang bakke. Ikke egentlig bratt før helt oppe ved slutten av den gamle traktorveien. Etter det bratte partiet er det ganske grei bakke videre mot toppen.

På toppen var det denne dagen folk. En familie med en liten i sekk, som hadde kommet opp samme vei som meg, lurte på om det var en annen vei ned til Eikeland. Det gikk en kar ned bakken mot vest, og de spurte om den stien var grei. Jeg har aldri gått der, men den skal være bratt. De tok nedover....

Det var bra forhold øverst. Nede ved Engjavtnet blåste det en kald trekk, oppe på toppen var det omtrent vindstille. Litt merkelig, men slik var været denne dagen.

Fra toppen og ned bakkene og videre mot bilen er det omtrent 6 kilometer. Jeg var mer en halvveis på turen, men hadde et god stykke igjen til jeg kunne hive av meg sekken. Nedover ville jo gå greit. Det er de siste tre kilometerne på vei som kan bli drøye.

Jeg kom meg ned bakken. Dyra jeg hadde sett og tenkt på nedover, var på andre siden av gjerdet. Bakken opp mot Jærbuskaret, som jeg gruet meg litt for, laget ikke problemer, og innover mot Sælandsskogen kunne jeg holde god fart.

Det kunne se ut som jeg jeg taklet en langtur ganske bra. Turen hadde gått unna på den vanlige tiden. Jeg var ikke mer sliten eller stiv enn vanlig. Det hadde vært en kjekk tur.

Påsketur til Blåfjellenden - med fjellsko.

Det var kjekt å komme innover.

Etter 27 påsker, ble det for første gang ikke mulig å komme inn til Blåfjellenden dette året. Det manglet snø. Vi har tidligere hatt år med lite snø, men det har – til nå – alltid vært mulig å komme inn til hytta, selv om det var null snø rundt selve hytta.

Nå viste bilder at det faktisk var så lite snø at det ville være mulig å gå innover – på beina. En skikkelig tidlig start på sommersesongen. Jeg har et år, kommet inn 3. mai på beina. Den gangen med mye is i stede for snø.

Jeg fikk rapport om forholdene innover i starten av april, og hadde selv en «prøvetur» innover. Forholdene var da omtrent som normalt for slutten av mai. Etter en uke med fortsatt mildvær og noe regn, mente jeg det ville være greit å komme innover uten ski.

Det ble mye kikking på værmeldingen.. Yr mente det ville bli bra vær fra skjærtorsdag til 1. påskedag. Jeg gjorde meg klar for en påsketur til Blåfjellenden, selv om det ikke var forhold for ski. Bestyrerinnen mente jeg burde ta med meg mat for to overnattinger, og jeg fikk med meg ekstra brød og pepsi max.

Siden det ikke hadde blitt en tur innover med sengetøy, måtte jeg – heldigvis – utsette den jobben. Det ville antakelig være nok å ta fatt i uansett. Det var jo mer enn 5 måneder siden sist jeg var innover. Jeg satset på støvsuging, rydding og vasking.

Selv om Yr mente det skulle bli bra vær, så var det en sur vind fra nord som møtte meg da jeg gikk innover ganske tidlig på Skjærtorsdag. Jeg fikk bruk for vinterutstyret, som selvsagt var med.

Jeg møtte kjentfolk på veien innover. Det kom to karer imot. Den ene med en stor grein i hånden, og en ødelagt fot. Dette var en kar som hadde vær på hytta sammen med oss en påske for et par år siden. Jeg kunne heldigvis hjelpe mot smertene, med noen små greier.

Det kom flere imot. Det var folk som var på dagstur, og som jeg møtte da de var på vei tilbake. Et par karer hadde stor fart, men likevel tid til en liten prat, midt i bakken over Saftbekktjødnet. Der jeg satset på å kravle gjennom ura, men disse to hadde løpt oppe i fonna over ura.

Jeg kom selvsagt over ura. Det hadde vært noen snøfenner tidligere på turen, men den første tredjedelen var omtrent snøfri. Det var mer snø øverst, og i bakken nedover mot Blåfjellenden var det fenner på de vanlige plassen.

Etter å ha gått innover så tidlig i sesongen som mulig i ganske mange år, vet jeg om noen steder der det kan være lurt å gå utenom stien. Et par plasser valgte jeg å gå rundt, men ned «renna», som jeg ofte bruker første gang jeg går innover i sommersesongen, var ikke mulig. For lite snø.

Det ble en hyggelig kveld på hytta, etter noen timer med jobbing. Morgenen ble skikkelig flott, med blå himmel og sol. Selv om det hadde vært nesten frost på natten, så steg temperaturen fort. Etter noen timer til med jobbing, tok jeg oppover bakken mot Hunnedalen

Sola steikte, og oppover bakken , som lå i le av vinden, ble det varmt. Oppe i høyden var det greit med bluse og mellomlag,og lue, men vantene ble liggende i lomma. Det gikk lettere på tilbakeveien. Det er faktisk mye greiere å gå opp fenner enn nedover.

I ura fant jeg «stien» og egne nødlinger fra tidligere år, og kom fort gjennom. Nedover mot Fossebekken og videre mot Hunnedalen, ble det sommertur. Den siste tredjedelen var jo uten snøfenner, og det var tørt i bakken. Sola skinte, og jeg kunne kjenne varmen av sola i ansiktet.

Turen nedover bakkene mot Hunnedalen, var virkelig kjekk. Det ble en tur av de helt sjeldne. Sol, varme og tørre forhold, og det beste av alt, jeg følte ikke at det var tungt. Jeg håper virkelig at det blir flere slike turer denne sesongen.

Nede ved bilen viste termometeret 15 grader. Jeg var omtrent gjennomvåt av svette. Det var en virkelig flott påsketur.

Kort tur og nye ALFA Impact.

En strandtur.

Etter å ha prøvd de gamle Alfa Impact med nye såler på en litt lengre tur- med et heller vondt resultat, var jeg langt fra sikker på om jeg i det hele tatt burde ta på tur. Muligens ville det ikke skade med en kjapp og lett tur. Bare for å sjekke.

Nå var ikke været det aller beste. Selv om det var nevnt sol i værmeldingen, så var det vind og lav temperatur som holdt meg tilbake. Nå har jeg gått i både vind og med lav temperatur noen ganger før, det står i hvert fall ikke på klærne.

Jeg har hatt liggende et par nye Alfa Impact. Det kan se ut som om disse skoene går ut fra ALFA sitt sortiment, og jeg kjøpte et nytt par. Bare for å være sikker. Disse skoene har ligget klar.

Det paret jeg har brukt i mer enn to år, begynner å bli slitt. Mønsteret på sålen er nesten forsvunnet og hælen har bare omtrent halv høyde. Jeg har lenge tenkt å ta i bruk det nye paret.

Problemet er at nye sko alltid er litt trange i starten. Det har som regel ordnet seg ved at jeg ikke har på mer enn et tynt par med strømper. Med det eldste paret ute av bruk, det neste utslitt, burde jeg tenke på det nyeste paret.

Det kunne være en tanke å kombinere en kjapp tur med å ta i bruk det nye paret med ALFA Impact. Heldigvis har jeg Borestranden like i nærheten. Der er det flatt men stor sett veldig greit å gå. Det ville jo være mulig å snu om skoene – eller beina – ikke var klar for en tur.

Jeg hadde i utgangspunktet ikke tenkt å gå mer enn til Fuglingene og tilbake. En tur på snaut 5-6 kilometer. Det ville jo være mulig å fortsette mot Reve havn, å gjøre det til en så pass lang tur at den kom med i loggen – med nød og neppe.

Jeg pakket opp skoene. Fant fram turklær og kjørte ned til Bore. Der var det denne dagen ikke mange andre som ville på tur. Noen er der selvsagt, bikkene må jo luftes.

Nye sko er litt stive, og føles trangere enn gamle inngåtte sko. Jeg kunne godt kjenne at de nye tok litt på samme plass som de gamle med nye såler. Jeg lurte på om det ville bli noe som liknet på tur. Ved Fuglingene fortsatte jeg videre, og etter en stund glemte jeg nesten at jeg hadde på nye sko, og fortsatte bare sørover.

Jeg havnet selvsagt på Reve havn før jeg snudde. Denne gang uten noen pause. Tilbake samme vei som jeg var kommet, men etter hvert fikk jeg vondt. Det var kanten helt øverst på skoeskoen som tok bort i på leggen.

Dette er noe jeg har kjent på nye sko tidligere. Det pleier å rette seg etter bare noen få gangers bruk. På en måte må skoene gås inn, men ikke for annet en å få «åpningen» stor nok. Jeg har nå tre par ALFA Impact, og litt avhengig av om jeg får ny såle på det mellomste paret, så har jeg sko i tre til fem år. Jeg får se hva jeg gjør da.

Det ble en tur som mange andre. Omtrent 9 kilometer. Null bakker, og godt underlag, gjør at farten ble nesten 5 kilometer i timen. Jeg var egentlig godt fornøyd da jeg igjen sto ved bilen.

Urådalen og rundt Engjavatnet.

En flott vårtur.

Det er selvsagt en del plasser i mitt område der våren kommer tidlig. Selvsagt ligger disse ofte i en sørvendt skråning og gjerne i le for vind både fra vest og nord. Det blir gjerne et besøk i disse områdene tidlig på våren.

En vårtur er langs sjøen ut mot Bymarka og videre opp til Lifjellet i Sandnes. En annen plass jeg også liker å besøke på våren (og ellers) er «Skaret» inn av Fjogstad. Begge disse plassene er flotte, også utenom våren.

Nå blir det også nesten årlig – på våren, en tur opp Urådalen fra Sælandsskogen og opp mot Bjødnali. Det er en tur i et landskapsvernområde, som er kjent for skogen med varmekjære trær – mye eikeskog. Det har blitt hevdet at eikeskogen er en siste rest av den skogen som en gang dekket hele Jæren.

Eika blir grønn ganske sent, men oppover Urådalen er det også andre busker og trær, og mange av disse blir grønne skikkelig tidlig. Dalen ligger lunt til og det er opparbeidet stølsvei fra Sælandsskogen og opp til Moldtjørn.

Gjennom nesten hele året blir det mange turer fra Sælandsskogen og opp til Bjødnali og videre. Nesten alltid går turen opp mot Stølsletta, til Vindskaret og så om toppen av Håfjell og ned til Moldtjørn.

Den turen gir i hvert fall en skikkelig bakke, mens turen gjennom Urådalen går oppover uten annet enn en og annen liten kneik. Nå er nok turen om Urådalen også litt kortere enn turen over Vindskaret. 10 minutter er selvsagt meget viktig...

Alt da jeg parkerte i Sælandsskogen var det klart at dette ville bli en skikkelig vårtur. Der var bjørkene så vidt grønne. De hadde fått den lyse grønnfargen, som bare vare en kort tid tidlig på våren.

I sol, men med litt vind, ville det bli en ny tur i bare ullblusen, mente jeg. Selv turen fra parkeringsplassen og langs Taksdalsvatnet mot Urådalen var denne dagen flott. Det var begynt å bli grønt på trærne lags veien, og i enden av vatnet var det grønne marker.

Opp over dalen er det mye stein, og når dette blir betegnet som stølsvei, så betyr det ikke at den er farbar for annet en hest. For to-beinte, tar det tid å gå enten på stein eller mellom steinene. En grunn til å gå om Vindskaret er selvsagt at stein blir glatte i regn og på vinteren er det mye nedbør.

Denne dagen var det virkelig flott å gå oppover Urådalen. Bekken laget lyd, og mellom det lyste hvitt i de små fossefallene inne i mellom grønne blader. Småfuglene var på plass, og jobbet sikkert med sitt.

Det er ikke mer enn to-tre kilometer opp til Bjødnali, og jeg hadde jo tenkt meg på en litt lengre tur enn det. Etter å ha tatt bildet oppe ved gården, tok jeg veien videre mot Skogen. Innover veien mot «skogen» er det lerketrær- Nåletrær som mister nålene om vinteren og får nye på våren. Nå var det så vidt grønnfarge på trærne. Det ble et par bilder her også denne dagen.

Planen var opprinnelig å også gå opp til toppen av Bjursfjellet. Det ble det ikke noe av denne dagen heller. Jeg hadde valgt de gamle ALFA Impact denne dagen, og etter skifte av såle og Gore-tex, er de blitt trangere enn før. Det hjelper heller ikke at jeg har en storetå som ikke er helt grei. Det gjorde vont etter hvert.

Over Engjamyra, bestemte jeg meg for bare å ta opp mot Jærbuskaret og videre tilbake mot bilen. Nede langs ånå innover mot Sælandsskogen var det grønt. Grønne marker og grønne trær. I sola minnet det om sommer.

Det ble bare en ganske kjapp og kort tur denne dagen. Hele turen er på omtrent en mil og denne dagen var for flott til å holde øye med klokka.

En firetoppers rundtur fra Gramstad.

En tung start og flott avslutning.

Det er lett å planlegge turer. Det krever i hvert fall lite svette. Det er ikke like lett å gjennomføre planen. Ofte stemmer ikke planen helt med det som er gjennomførbart.

Det var snakk om en dag med sol og ganske varmt og flott vær. En slik «inneklemt» dag mellom dager med dårlig vær. Det kunne se ut som om det ville passe med en litt lengre tur denne dagen.

Jeg kunne godt tenke meg turen om Mattirudlå, Bjørndalsfjellet, Fjogstadnuten og Resasteinen, med Dalsnuten helt til slutt.

Det er en tur på over en mil og tar normalt opp mot tre – fire timer. Det mente jeg ville være en grei tur denne dagen – før jeg startet. Alt er så meget bedre før start. Det ble ikke fult så greit etter hvert på turen.

Andre ville også på tur denne palmelørdagen. Det fine været hadde fått folk ut, og med dårlig værmelding fremover, ble det nesten fullt på parkeringsplassen, De fleste skulle nok til Dalsnuten, men denne dagen møtte jeg ganske mange på turen opp mot Bjørndalsmyra og ned fra Bjørndalsfjellet.

Det ble tungt allerede oppover bakken mot gjerdeklyveren før stien mot Bjørndalsmyra. Det var også mye våtere enn jeg hadde sett for meg. Det var glatt enkelte plasser og jeg gikk forsiktig.

Som så mange ganger før, var det flott å gå innover Bjørndalsmyra. Selv om det fortsatt er lite grønt å se, gjorde det varme sollyset at myra nesten var gylden. Litt lenge inni myra var det tydelige tegn til at våren var på gang. Noen småbjørker hadde museører og tyttebærlyngen var skikkelig grønn.

Etter en kjapp tur opp mot Mattirudlå fortsatte jeg videre mot øst. Turen gikk også denne gangen, over Kulheia omtrent som vanlig. Jeg hadde nok tatt det litt rolig oppover bakkene, så pusten og pulsen var helt grei mot bakken opp til toppen av Bjørndalsfjellet.

Det var kaldt da jeg startet. Så pass at jeg vurderte å ta på jakke, men oppover bakkene ville det jo bli varm nesten uansett. Det ble aldri kaldt. Selv på toppen var det helt greit uten jakke. Det ble en tur i bare ullblusen. På slutten av turen minnet det ikke så lite om sommer.

Turen gikk også denne gangen rett forbi stidelet mot Resasteinen og Skjørestadfjellet. Det ville ille bli en tur til «Skaret» heller. Det hadde jo vært greit å oppleve våren, for der kommer den tidlig, på sitt flotteste her.

Det var ingen tvil om at jeg måtte opp til toppen av Dalsnuten. Det blir liksom litt for kort tur om jeg ikke tar med denne toppen også. Fire topper fra Gramstad er en skikkelig flott runde, med en god del høydemeter, selv om turen ikke er på mer enn litt over en mil.

På vei mot bilen angret jeg litt på at jeg ikke hadde lagt turen om Resasteinen og Skaret. Det hadde selvsagt gått helt greit. Jeg var i god form og burde kunne ta en slik tur, selv om jeg ikke følte dagsformen var inne. Det var en grei tur.

Tur mot Blåfjellenden for å sjekke forholdene.

Det ble dårligere vær enn meldt.

Det er en litt uvanlig vår. Det er nesten ikke snø i heia, og nede i lavlandet er våren alt i full gang. Vi har hatt en lang periode med flott vårvær, og det har blitt mange fine og kjekke turer. Faktisk så pass mange at jeg har problemer med å finne en tur jeg ikke har gått på en stund.

I mange år har jeg sett fram til å komme innover til Blåfjellenden på beina for første gang det året. Det er ofte ganske mye snø og snøfenner de første gangene jeg går innover. Nå er det ikke snøen som lager mest problemer, men snøsmeltingen.

Snøen ligger litt forskjellig fra år til år, men det er ikke stor forskjell. Det som er virkelig forskjellig, er tidspunktet for når det eer mulig å gå innover. Jeg har aldri opplevd at det har vær forhold for fot-tur i april.

Et år med ekstreme snømengder og virkelig sen vår var 2015. Da gikk jeg innover for første gang i midten av juni. I år er det omtrent like mye snø nå – i midten av april som da. Det ville jo bli litt spennende å se hvor snøen ligger dette året.

Som vanlig var det en liten fonn nesten helt nede ved veien. Videre oppover Oleskaret var det omtrent ikke snø. Her har jeg ganske mange ganger opplevd å måtte gå på snø lang ut i juni. Fonna helt øverst i skaret var mindre enn vanlig og vil forsvinne ganske kjapt.

Siden jeg går alene, er jeg nok mer forsiktig enn mange andre. Det har vel også litt med alder å gjøre. Balansen er ikke hva den var, og det er ikke hyggelig å tenke på at det lett kan bli et fall på¨is eller snø.

Det er en liten kant ned mot Fossetjødnene. Her – i nordhellingen – ligger det alltid en fonn, som tidlig i sesongen er bratt ned. Jeg har jeg funnet en helt grei sti rundt, og bruker denne. Jeg bruker antakelig 3-4 minutter lengre tid.....

Stien går langs det stor Fossetjødnet, og også her ligger stien i nordhellingen. Innover denne dagen gikk jeg oppe i høyden og rundt fennene. Jeg forsøkte å gå på snøen, men den var frosset og skikkelig glatt. På vei tilbake gikk jeg over snøen uten problemer. Her går jeg normalt forsiktig. Så lavt tiner det fort og snøen blir fort råtten. Det er fort gjort å tråkke gjennom.

Fossebekken kan ofte værer en utfordring. I snøsmeltingen og med regn, kan den bli stor, og jeg har noen ganger snudd her på en slik tur jeg var ute på denne dagen. Denne gang var det helt greit å krysse bekken.

Det var mindre snø enn vanlig opp til omtrent 800 moh. Fra der og videre ville det bli store fenner som må krysses. Helt som vanlig. Det tar alltid tid før snøen så høyt forsvinner. Dette året vil det antakelig være helt bart sent i mai eller tidlig i juni. Noe jeg ikke tror jeg har opplevd før.

Denne dagen kom jeg ikke lengre en en tredjedel innover – eller ca tre kilometer. Værmeldingen var god for dagen. Det var snakk om sol, og til jeg kom opp i høyden var det nettopp det jeg hadde. Jeg kunne se skyer, men håpet at de ville holde seg vekk.

Det blåste kjapt opp, og jeg fikk kuling i kastene. Det ble skikkelig kaldt, og jeg var glad for å ha med vinterutstyr. Det kom til og med en og annen snøfille. Nedbør var ikke nevnt en gang. 

Jeg var glad for ikke å ha kommet lengre innover i heia før jeg snudde. Det dårlige været kom virkelig fort.Turen ble bare på 6-7 kilometer, men jeg brukte godt over 2 og en halv time. Det tar tid å gå rundt fenner og finne vei utenom sti.

Fra Tovdalsveien til Steinkjerringå sammen med broderen

En grei tur på en fin dag.

Broderen og jeg forsøker å få minst en tur i uka sammen. Det eer ikke alltid det passer, og når det samtidig helt bør være bra vær, så går det uker uten at vi er sammen på tur. Nå kunne det passe med en tur.

Værmeldingen var bra for dagen, men det skulle komme både vind og regn i de neste dagene. Det hender jo at YR tar feil, men de neste timene ville i hvert fall bli bra. Når det i tillegg er tørt i bakken, ligger alt til rette for en fin tur.

Det var en stund siden vi hadde gått fra Tovdalsveien og ned til Steinkjerringå. Det er en tur som passe for oss begge. Den eer ikke for lang, bare omtrent en mil, og selv om det er bakker, så er det ingen bratte bakker.

Denne gang bestemte vi oss for å kjøre sammen, og det ble endelig min tur til å stå for transporten. Oppover mot Tovdalsveien, fikk vi tid til å sjekke vårtegnene. Det er mye blomster i sørhellingen. Og det var lam ute på jordene. En flott tid, men våren varer ikke mange dagene.

Det var andre på tur denne dagen. En bil utenom vår på parkeringsplassen. Vi traff damene på tur både ved Steinkjerringå og på returen oppover mot Synesvarden.

Så lenge det ikke er kyr på beite under Kartakalven, bruker vi å gå opp traktorveien i stede for den merkede stien. Vi sparer litt høyde og antakelig bort i mot to minutter. Om det er bløtt i marka, så blir det noen skikkelige sorpehull å hoppe over – med lange steg.

Vi må likevel klatre den nederste gjerdeklyveren for å komme videre mot bakken opp til Synesvarden. Den bakken er ikke blitt kortere med årene, og etter hvert blir den tatt i rolig tempo.

Fra Synesvarden kunne vi se ned til Steinkjerringå. Det kunne bli en flott tur nedover. Med sola i ansiktet og vinden litt fra siden gikk det greit. Det var ikke sommer, men langt fra vinter. Vi beholdt jakken på, men kunne etter hvert ta av vantene. Broderen brukte vinterlue. Jeg gikk med caps.

Nesten nede ved Steinkjerringå stoppet broderen ved hytta mens jeg fortsatte helt ut til Jolosteinen og Steinkjerringå. Det ble ingen pause på meg- Jeg tok noen bilder og gikk så tilbake til broderen. Som ventet ved benken.

Vi hadde holdt bra tempo nedover, og det ble ikke spart på noe oppover heller. Bortsett fra i bakken oppover til toppen av Synesvarden, hvor både broderen og jeg tok det litt med ro. Kondisjon er ferskvare.

Det hender, eller mer riktig, det hente jeg løp nedover bakken fra Synesvarden mot Tovdalsveien. Det begynner å bli noen år siden. Nå blir det mye mer forsiktig nedover.. Både balansen og dårlige bein har satte en stopper for slike ting.

Nede ved bilen sjekket vi hvor langt vi hadde gått. Broderen endte på litt over ni kilometer, men jeg kom til nærmere ti. Vi hadde bruker litt over to timet. En flott tur i fint vær.