Ristøl og Lauvlia.

En flott tur over myr og hei.

Det er alltid kjekt å være på tur. Nesten alltid, selv i skikkelig dårlig vær blir jeg glad over å kunne være ute i naturen. Jeg kjenner liksom at jeg lever, - og har det bra. God kondisjon er et ekstra gode.

Noen turer synes jeg er virkelig flott, og ser alltid fram til å kunne gå turen en gang til. Det er oftest litt lengre turer enn de «vanlige på to og en halv time. Rundturen i Madland om Vådlandsnuten og Rolighetsvatnet er en slik.

Litt nærmere og ikke fullt så¨lang, er turen fra Sælandsskogen til Bjødnali, opp og over til Ristøl og videre til Lauvlia og om «Skogen» tilbake til bilen. Jeg har alt gått denne turen et par ganger denne våren, men den er så pass flott at jeg gjerne går en ny runde.

Været denne dagen var bra. Yr mente det ville være opphold og sol, men fortsatt en kald vind. Vinden var en grunn til at jeg denne dagen valgte å starte fra Sælandsskogen. Med opp mot 15 m/sek, kan vinden være ubehagelig, og tung å gå i mot.

Rundturen til Ristøl og Lauvlia, er i grunnen godt beskyttet mot vind fra nord og vest. Det kunne bli vind i Vindskaret og Jærbuskaret, men ikke mer enn at det ville gå greit. Jeg har jo gått i sterkere vind noen ganger.

Det var andre biler enn min da jeg kom til parkeringsplassen. Folk ville på tur i vårværet. For min del startet jeg oppover mot Håfjell og møtte ikke andre før nede ved Bjødnali. Der var det to gjenger. Bare jenter – eller mer riktig damer.

Jeg måtte opp å ta bilder av treet, og det er etterhvert blitt et sjekkpunkt for farten på turen. Denne dagen hadde jeg brukt en time – helt som vanlig. Fra parkeringsplassen og opp til treet, bruker jeg nok så nøyaktig samme tid på alle turene. Det er ikke store avviket.

Oppover mot gjerdeklyveren i toppen av bakken mot Ristøl, er det nå både nødlinger og synlig sti. Spesielt på våre før det er kommet nytt gress, viser stien bra. Jeg hadde i hvert fall ikke problemer med å finne stien.

Bakken nedover mot Ristøl er både bratt og våt, og her «forsvinner» stien. Det er likevel ikke tvil om hvor ferden burde gå – nedover..

Nå følger jeg bare traktorveien fra Ristøl et stykke, og før porten tar jeg direkte mot Lauvlia. Her finner jeg – inne i mellom – et greit tråkk til steinmuren og fra den blir det rett over myra mot Lauvlia. Et gjerde stå i veien, men på andre siden er det faktisk god sti mot gården.

Fra Lauvlia er det traktorvei til Snorestad, men jeg følger en merket sti mot «Skogen». Den tar meg over myrer og hei til bakken ned mot Engjavatnet og Skogen.

Hele turen fra Bjødnali og «tilbake» til Engjavatnet er flott med god utsikt øverst og flotte partier innover myrene mot Lauvlia. Ved Dabelen – et lite tjørn øverst i bakken ned mot Skogen, er det et minnesmerke over far og datter som omkom en vinterdag for omtrent hundre år siden.,

Nede ved Skogen, er jeg ikke ferdig med turen. Det gjenstår en liten runde mot Engjamyra og videre opp til Jærbuskaret. Hvor fet fenne dagen blåste kaldt imot. De siste to-tre kilometerne mot bilen går på vei eller god sti, og går fort.

Tilbake ved bilen kunne jeg bare takke meg selv for en virkelig flott tur, som denne dagen hadde tatt tre og en halv time.

Mattirudlå, Bjørndalsfjellet, Fjogstadnuten og Dalsnuten.

Overskyet og hagl.

Det blir ofte de samme turene flere ganger i måneden. Det gjelder selvsagt også turen til Blåfjellenden, som jeg forsøker å få til en gang i uka. Det blir ofte 4 slike turer i måneden, og siden turen går over to dager, blir det lite tid til andre turer.

Etter en vanlig tur til Blåfjellenden, lurte jeg på hvor jeg skulle ta ut denne lørdagen. Det var snakk om delvis skyet og muligheter for noen småbyger med regn. Vinden ville være grei og det burde egentlig ligge til rette for en skikkelig tur.

Problemet var at jeg ikke var helt klar for en langtur. Selv om det «bare» ble en tur inn til Blåfjellenden og så tilbake dagen etter, så kan jeg kjenne at det har tatt på. Antakelig har dette selvsagt ikke noe med alder å gjøre, men med hvor mange turer jeg eller også har tatt,

Jeg var derfor ikke klar for en langtur denne dagen, og fant ut at en helt grei tur fra Gramstad ville passe. Jeg kunne jo ta opp mot Mattirudlå og Bjørndalsfjellet, for så å se hvordan kroppen fungerte. Det kunne jo vær at det passet med en tur oppom Resasteinen.

Det hadde regnet ganske bra på natta. Likevel var det ganske tørt i stien oppover mot Bjørndalsmyra. Nå var det øverste laget fuktig og sleipt, så det gikk litt forsiktig. Myra innover var nesten tør

Det var ganske grønt. De fleste bjørkene sto grønne, og på bakken tittet nye grønne skudd opp. Det er fortsatt tidlig vår, men alt nå er det omtrent sommerfarger. Våren er en virkelig flott tid, men den går så alt for fort.

Det var andre på tur denne dagen. Jeg kunne høre og se folk på vei mot Bjørndalsfjellet. i stien oppe på Kulheia. Innover myra var jeg alene, og med en nesten usynlig sti, blir det en liten smak av «villmark», med utsikt til Stavanger og fjorden.

Etter en snarvisitt bort mot Mattirudlå, og en grei tur over Kulheia, ble det en litt tung tur opp bakken mot toppen av Bjørndalsfjellet. Jeg hadde sett folk på toppen hele veien bortover småtoppene, men det var ingen andre da jeg kom opp.

Nede ved veien var det ikke snakk om å ta mot bilen. Det måtte bli en tur mot Fjogstadnuten, og da ville det også bli en tur til toppen av Dalsnuten. Jeg kan liksom ikke ta rett mot Kvitemyr og bilen etter å har krysset den lille heia.

Jakken hadde kommet på oppe i høyden, og jeg fikk nedbør på meg etter å ha krysset veien. Ikke regn, som yr hadde nevnt, men hagl – så det smalt i hetta. Det var langt fra sommervarme uten sol. Heldigvis ble det igjen opphold oppover mot Dalsnuten.

Det var folk på vei nedover trappene på sørsiden, og jeg traff flere oppe i stien. En god del «utlendinger» hørtes det ut som. Merkelig nok var jeg ganske alene helt oppe på toppen. Det var andre et stykke under toppen, men på min runde rundt varden så jeg ikke folk.

Jeg så ikke syn på å ta ned bakken fra Øvre Eikenuten til Gramstad. Bakken var alt for sleip til at det ville være mulig å løpe nedover. Jeg tok trappen i Nord og veien tilbake til parkeringsplassen.

Denne dagen tok turen nesten tre timer. Jeg var likevel i god form da jeg sto ved bilen. Det kunne ha blitt en langtur...

Til Blåfjellenden i slutten av april på sommerføre.

Sol og regn, og lite snø.

Det var meldt bra vær på dagen, litt dårligere vær på kvelden, men igjen skikkelig bra vær neste dag. Jeg syntes det kunne passe med en tur til Blåfjellenden – igjen. Vi var fortsatt bare i slutten av april.

Normalt skulle det omtrent være skiføre. I hvert fall ville det i et vanlig år, men så pass varmt vær, være snøsmelting som gjorde det vanskelig å bevege seg i heia. Dette året er det omtrent ikke snø igjen og sommersesongen er i gang.

Jeg har ikke helt fått alt på plass for en tur til Blåfjellenden. Jeg må sjekke sekken og utstyret, og finne fram de tingene jeg vil få bruk for på hytta. Hodelykten blir likevel liggende hjemme. Det er alt lyst til over ti på kvelden.

Jeg skriver lapp for å huske hva jeg skal handle til turen, og glemmer selvsagt lappen hjemme på kjøkkenbordet. Denne gang fikk jeg ikke med meg noe av det viktigste – halvliter Pepsi Max, men jeg hadde kjøpt en fire-pakk med 1,5 liter. Det ble til at jeg tok med en stor flaske. Sekken ble litt tyngre enn vanlig.

Denne dagen var all snø forsvunnet på den første tredjedelen av turen. Selv de vanlige plassene var fonna vekk. Over 800 moh, opp Ølbakken kunne jeg gå rundt en liten fonn for å komme videre innover heia. Her ligger ofte snøen til ut i august.

Det var kjekt å¨være på tur i heia. Sola varmet og det var lite vind nede under 800 moh. I det jeg kom opp i høyden, forsvant sola og det kom rullende skyer inn fra nordvest. Det ble kaldt og jeg tok på jakken.

Det dårlige været yr mente skulle komme ut over kvelden, meldte sin ankomst tidlig. Jeg håpet å komme ned til hytta før regnet. Regnet kom ut på ettermiddagen. Det ble likevel tid til å se seg litt om. Jeg har jo gått her noen ganger, men finner fortsatt naturen flott.

Nede på hytta, hentet jeg vann, fyrte opp i ovnen og fant fram te og lunch. Jeg hadde håpet å kunne sitte ute i sola å spise, men det var for kaldt i vinden. Jeg trakk fort inn, og fyrte i ovnen. Det var 13 grader inne da jeg kom, men det ble ganske fort omtrent 20 grader.

Jeg ble ikke alene den natta. Det kom to tyskere vandrende fra Flørli i regn – uten skikkelig kart, men karene var vant med fjell og tur, og ville videre – utenom merket sti dagen etter. I tillegg kom det en kar opp Fidjadalen, med verktøy i sekken. Han hadde ryddet stien oppover. En skikkelig god jobb.

Det var overskyet og det blåste en kald vind på morgenen. Ikke langt ut på dagen, løyet vinden og sola kom fram. Det ble ikke en varm tur over heia, men med den kalde trekken bakfra, var det helt greit å gå i blusen.

Som vanlig – i godt vær – ble det en flott tur over heia tilbake mot bilen. Denne gangen ble det en stopp for å ta bilde av et par rype, som antakelig alt hadde reir med egg. De oppførte seg i hvert fall slik. Den ene fuglen stoppet opp bare noen få meter fra meg og sjekket hvor jeg gikk.

Jeg hadde det ikke travelt på veien mot Hunnedalen, men likevel kunne jeg se at det faktisk hadde gått kjappere enn «vanlig». Ikke så fort som i «gamle dager» for bare noen få år siden, men fort nok. En fin tur i flott vær.

En tur rundt Engjavatnet i lett regn, og med grønne bjørker.

Heggen blomstrer.

Det var snakk om opphold og overskyet vær denne dagen. Det kunne passe med en grei og ikke så lang tur. Det blir fortsatt mer og flere langturer en tidligere. Selv de korte turene er blitt så pass lange at de kommer med i loggen.

Jeg bestemte meg for å ta til Sælandsskogen, og tanken var å ta mot Ristøl og Lauvlia. Det hadde vært kjekkere å gå turen i sol, men det kunne bli en grei tur i overskyet vær også. Den endelige beslutning fikk jeg ta oppe ved gården på Bjødnali.

På forrige tur, var det røde flagg som fulgte meg. Denne dagen var det småregn. Alt på turen til Sælandsskogen gikk vindusviskerne. Det som YR mente skulle være overskyet, kom ned i dråpeform.

Nå var det ikke skikkelig regn, mer yr eller lett regn, men det sluttet liksom ikke. Jeg var faktisk i tvil om jeg skulle ta på regnjakke da jeg startet. Værmeldingen hadde jo ikke nevnt nedbør, og det var jo ikke mye regn som kom ned.

Heldigvis kom jakka på. Oppover bakkene mot Stølsletta og Vindskaret gikk det ganske greit. Det kunne virke som om formen er kommet litt på plass. Bakkene gikk i hvertfall lettere en tidligere, og det uten at pulsen kom for høyt.

Det var ikke mye utsikt oppe på toppen av Håfjellet denne dagen. Disen hang nedover fjellsidene, og det var ikke mulig å se ut til havet. I sør var det mørke skyer på vei. Alt der bestemte jeg meg for at dette ikke var dagen for den litt lange rundturen om Ristøl og Lauvlia.

Det var ikke kommet så mye nedbør at bakken var blitt sleip. Det var fortsatt omtrent tørt, og jeg kunne holde god fart nedover mot Moldtjørn og Bjødnalia. Nå er det så pass med stein og røtter at jeg måtte likevel konsentrere meg om hvor jeg satte foten.

Jeg hadde trekken bakfra og fikk ikke regn i ansiktet. Det fikk meg til å glemme hele regnet. Det ble som vanlig kjekt å være på tur. Nede ved Moldtjørn, så jeg til min overraskelse ringer i vatnet, det regnet jo fortsatt.

Jeg måtte jo opp til garden for å få tatt et bilde av treet. Denne dagen var det lyd av maskin som møtte meg, og det sto en traktor øverst. Gravemaskinen jobbet oppe i fjellsida mot sørøst. Antakelig var det bygging av ny hytte på gang. Det vil vise seg.

Siden jeg hoppet over den lange turen, ble det en runde rundt Engjavatnet og bort til «Skogen» og videre. Ved Skogsånå var det ikke dråper å se i vatnet. Det var opphold.

Det lille stykket med skog og myr fra Skogsånå og andre siden av Engjamyra, var som alltid flott. Denne dagen sto bjørkene grønne, med den spesielle grønnfargen som bare varer en kort stund på våren.

Nede ved ånå fra Sjelsetvatnet, sto heggen i blomst. Det har for meg vært et tegn på at nå er sommeren kommet. Siden vi fortsatt tross alt bare er i slutten av april, virker det litt tidlig å kalle det sommer.

Tilbake ved bilen kunne jeg ta av våte klær og få på tørr bluse. Selv med regn hadde det vært en flott tur. En sjekk på telefonen viste at det også hadde gått ganske kjapt. Jeg var i grunne godt fornøyd med dagen.

En tur til seks av toppene i 7-nuts marsjen.

Det ble en langtur denne dagen.

Etter to dager i heia, både frem og tilbake mellom Hunnedalen og Blåfjellenden, syntes jeg det kunne passe med en litt roligere tur. Det er jo litt synd. Etter som årene går, har turen mellom Hunnedalen og Blåfjellenden blitt en lengre og tyngre enn tidligere – mye tidligere.

Det var likevel med tanke på en rolig og ganske kort tur, jeg tok mot Gramstad. Det var snakk om delvis overskyet, og med lite nedbør i mange dager, burde bakken - og myrene være noenlunde tørre. Det kunne lett bli en grei tur.

Nå skinte sola fra nærmest skyfri himmel, og det begynte å bli god temperatur. Jeg startet like godt i bare ullblusen, men tok med en lett jakke i tillegg til Gore-Tex jakken. Det viste seg å være helt unødvendig vekt i sekken.

Oppover Fjogstadveien var jeg langt fra sikker på hvor jeg skulle. Tok jeg til høyre oppe ved gjerdeklyveren, ville det bli en tur oppom Mattirudlå og Bjørndalsfjellet, og det ville bli minst fire topper den dagen. Ikke helt en langtur, men en grei gjennomkjøring.

Tok jeg til venstre opp mot Fjogstadnuten, ville det bli en tur opp til Resasteinen og enten rundt Skaret eller om Dalevatn. Begge deler en en grei tur på opp mot tre timer. Ikke nettopp korte turer.

Ved gjerdeklyveren gikk jeg mot høyre og bakken oppover mot Bjørndalsmyra. Det er igrunnen ganske kjekt å gå det litt korte stykket mellom stien mot Bjørndalsfjellet og innover Bjørndalsmyra og opp til skaret under Mattirudlå.

Jeg treffer lite folk der. Naturen er litt annerledes enn på den brede sti opp mot Bjørndalsfjellet, og det er kjekt å gå litt utenom vanlig sti. Det er alltid litt å se på her. Denne gang sjekket jeg blomstene på blåbærlyngen. De kan lett bli tidlig modne bær dette året.

Oppe i høyden ble jeg møtt av små røde flagg, og folk som løp med nummer på buksa, Sandnes ultra trail var igang. Jeg hadde følge av flaggene – og løpere på store deler av turen denne dagen.

Bortover Kulheia viste flaggene veien, oppover mot toppen av Bjørndalsfjellet var det mer flagg, men de forsvant nedover mot veien, og kom på plass oppover mot Fjogstadnuten. Fra Svarthålsleite til Sørdalsleite og videre opp til Resasteinen var det null flagg.

Oppover mot Skjørestadfjellet vurderte jeg hvor jeg skulle gå. Det var enten mot Dalevatn eller ned til «Skaret». Turen om Dalevatn ville bety en lang og dryg bakke opp fra Dale, muligens til toppen av Dalsnuten. Det ville bli en langtur...

Det ble en tur ned den greie bakken mot Skjørestad og «Skaret». Igjen forfulgt av røde flagg. Stykket mellom «Skaret» og Sørdalsleitet er flott, og etter at det er lagt ut ganske mange lemmer, er det mulig å komme tørrskodd over myrsøkkene.

Som vanlig tok jeg rett over myrene mot stien mellom Kvitemyr og Resasteinen. Her og videre opp til stien fra Dale til Dalsnuten, var det ikke røde flagg. Derimot traff jeg årets første orm, som kjapt forsvant i gresset.

Ved trappene oppover mot Dalsnuten var det folk, og det kom i tillegg en god del som fulgte de røde flaggene. De fleste tar rett opp mot toppen fra trappene på nordsiden, Jeg går rundt og opp på sørsiden.

Det var mye folk på toppen, selv om det ikke var søndag. Nedover var det flagg, og jeg fulgte de bort til Øvre Eikenuten og ned til Gramstad. Det ble en mye lengre tur enn hva jeg hadde sett for meg denne dagen. Omtrent 15 kilometer på 4 timer. Det ble en skikkelig langtur med seks av toppene fra 7-nuts marsjen.

Nesten en sommertur til Blåfjellenden.

Andre turen innover, fortsatt i april.

Norge har mye virkelig flott natur. Sør-Rogaland og Agder, hvor jeg går mesteparten av mine turer, er det mange fine plasser. Det er likevel ikke så ofte jeg går turer på grunn av naturen. Den er stort sett flott – på en eller annen måte – uansett hvor jeg går.

Nå er det likevel litt forskjell på hvor flott naturen fremstår. Avhengig av vær og årstid. Regn og tåke legger lett en demper på stemningen, selv om slikt vær også kan gi gode naturopplevelser. Det er lettere å sette pris på turen om det er tørt, varm og om sola steiker.

Jeg har antakelig gått stien mellom Hunnedalen og Blåfjellenden over 1000 ganger opp gjennom årene. I all slags vær, og under skikkelig dårlige værforhold. Det demper gleden med turen en stund, til jeg kommer i gang og blir varm.

For egen del synes jeg vårturene er blant de fineste. Så vidt grønne trær, litt grønt på bakken sol, blå himmel og en og annen hvit snøfonn. Det ble en slik tur denne gangen. Selv om det fortsatt kan være nesten vinter øverst, og bare så vidt grønne bjørker helt nede ved Hunnedalen – eller ved hytta. Begge deler på 600 moh.

Det er kjekt å starte turen med barmark og lett å gå. Selv om det er en og annen fonn lengre oppe, så legger det ikke noen demper på gleden ved å være på tur. Om sola skinner og det ikke blåser for mye, så ligger alt til rette for en virkelig flott opplevelse.

Nå kjørte jeg nesten på et lite rådyr, som sprang rett over veien foran bilen. Dyret var tydelig litt forvirret over bilen som kom i mot, men hoppet elegant over gjerdet ved siden av veien og forsvant.

Det er fortsatt så tidlig i sommersesongen, at jeg regnet med å bli alene innover, og om det kom besøk på hytta utenom meg, så ville det sannsynligvis være utlendinger. Det kom en kar. Han var fra Tyskland.

Småfuglene var på plass nede i dalen. Lengre inne, på en snøfonn, fant jeg spor av en jort som hadde krysset fonna bare en kort stund før jeg kom. Sporene var helt ferske. Jeg fant også lort av rev på en stein.

Litt lenge inne i heia, pilte det en lemen over stien og forsvant i lyngen. Det skal være mye lemen i år. Folk jeg har snakket med sier de treffer mange lemen, og en fortale at han hadde truffet en som hadde hisset seg opp. Den sto på bakbeina og freste opp mot mannen.

Nede ved Blåfjellenden, er det ikke snøflekken. Bjørka utenfor annekset hadde museører, og det var mulig å se grønnfarge i bjørkene nedover lia mot Fidjastølen. Det hender bjørkene her ikke blir grønne før et godt stykke ut i juni.

At det nærmer seg sommer, er også tydelig på kvelden. Med blå himmel, var det lyst nok til å gå til klokka var ti. Bare for å understreke at det fortsatt er tidlig på våren, så var det snerk på vannene da jeg vandret hjemover dagen etter. Ikke helt nede ved hytta, men oppe i høyden.

Jeg hadde håpet på en morgen, der jeg kunne ta tekoppen ut og sitte i sola med maten. Det varen skikkelig kald vind, og det ble egg og bacon inne. Det merkelige var at vinden løyet i løpet av bare en halv time, og da jeg gikk tilbake var det nærmest vindstille. I tillegg hadde temperaturen steget til over ti grader.

Det ble en fin tur tilbake. Sola skinte, og selv med så vidt frost på natta, hadde snøen minket. Det var ikke helt sommertemperatur, men det gikk fint å gå i bare ullblusen. Merkelig nok ble det en tyngre tur tilbake denne gangen enn forrige gang. Det må ha noe med dagsformen å gjøre.

Rundtur på Høgjæren.

En grei tur, men sola manglet.

Etter to dager i heia, og en langtur fra Sælandsskogen, var jeg ikke helt klar for en lengre tur. To flotte dag i heia og en grei langtur på tre dager var greit. Turen tilbake fra Blåfjellenden gikk i nærmest sommer og sol.

Det var fortsatt turvær denne dagen. Selv om sola YR mente skulle vise seg, var godt gjemt bak skyene, og solskinnet det var snakk om kom ned i dråpeform. Ikke store dråper, eller i store mengder, men nedbør i stede for sol.

Det tok litt tid før jeg fant ut hvor turen skulle gå. Jeg mente det ville passe greit med en litt enkel og kjapp tur. Det var liksom ikke noe som skilte seg ut. Jeg tenkte på turen til Brusanuten, og havnet der etter på Høgjæren. Det ble til at jeg tok mot Tovdalsveien og parkeringsplassen der.

Med dråper på ruta oppover, og mørke skyer,var jeg litt skeptisk til været, men stolte på at YR i hvert fall hadde delvis rett. Det er nesten alltid kaldt på parkeringsplassen ved Tovdalsveien. Den ligger åpent til, og her oppe er det veldig sjeldent vindstille. Jeg tok på vanter i starten.

Så lenge det ikke er dyr på marka under Kartakalven, går jeg heller opp traktorveien, i stede for den merkede stien. Det sparer noen høydemeter og et minutt. Det virker i hvert fall enklere.

Synesvarden er som regel godt synlig fra hele området. Den ligger oppe i høyden fra stien. Det er lett å se om det er folk ved varden. De viser godt mot horisonten. Denne dagen kunne jeg ikke se folk, men oppe ved restene av varden satt det to i le for trekken.

Nede ved gangveien over myra, stoppet jeg opp for å kikke etter bekkeblommen. Det var grønne blader, men så langt ikke blomster. Det er jo fortsatt litt tidlig for denne planten her oppe litt i høyden.

Nå står ikke Steinkjerringå oppe på en høyde, men den er likevel godt synlig fra store deler av stien mellom Synesvarden og Jolasteinen. Nesten nede kommer stien fra Holmavatn inn, og her var det mye mer folk.

Det er nok turen fra Holmavatn til Steinkjerringå og tilbake, som er mest populær her oppe. Det var stien tilbake mot Holmavatn jeg tok mot denne gangen. Det ville gi en tur på omtrent 12 kilometer. Ikke nettopp en kort, men ganske grei tur.

Mellom Steinkjerringå og Holmavatn er det en del bakker. Denne veien går det heldigvis nedover. Det er litt greiere enn bakker oppover. Nå er det noen høydemeter fra Holmavatn tilbake til Synesvarden. Jeg tok bakkene i rolig og greit tempo...

Selv med noen gode turer i beina, gikk det helt greit å ta en ny tur denne dagen. Jeg kom opp til Synesvarden i bra tempo, og det ble ingen pause før jeg fortsatte nedover bakkene tilbake mot bilen.

Denne dagen var det også andre på vei fra Synesvarden og til parkeringsplassen. Et par med en liten hund. De tok geilen mot bilen, mens jeg gikk traktorveien tilbake. Det tok faktisk mer enn et par minutter før paret kom til bilen der jeg sto og skiftet til tørt tøy.