Til Blåfjellenden i slutten av april på sommerføre.

Sol og regn, og lite snø.

Det var meldt bra vær på dagen, litt dårligere vær på kvelden, men igjen skikkelig bra vær neste dag. Jeg syntes det kunne passe med en tur til Blåfjellenden – igjen. Vi var fortsatt bare i slutten av april.

Normalt skulle det omtrent være skiføre. I hvert fall ville det i et vanlig år, men så pass varmt vær, være snøsmelting som gjorde det vanskelig å bevege seg i heia. Dette året er det omtrent ikke snø igjen og sommersesongen er i gang.

Jeg har ikke helt fått alt på plass for en tur til Blåfjellenden. Jeg må sjekke sekken og utstyret, og finne fram de tingene jeg vil få bruk for på hytta. Hodelykten blir likevel liggende hjemme. Det er alt lyst til over ti på kvelden.

Jeg skriver lapp for å huske hva jeg skal handle til turen, og glemmer selvsagt lappen hjemme på kjøkkenbordet. Denne gang fikk jeg ikke med meg noe av det viktigste – halvliter Pepsi Max, men jeg hadde kjøpt en fire-pakk med 1,5 liter. Det ble til at jeg tok med en stor flaske. Sekken ble litt tyngre enn vanlig.

Denne dagen var all snø forsvunnet på den første tredjedelen av turen. Selv de vanlige plassene var fonna vekk. Over 800 moh, opp Ølbakken kunne jeg gå rundt en liten fonn for å komme videre innover heia. Her ligger ofte snøen til ut i august.

Det var kjekt å¨være på tur i heia. Sola varmet og det var lite vind nede under 800 moh. I det jeg kom opp i høyden, forsvant sola og det kom rullende skyer inn fra nordvest. Det ble kaldt og jeg tok på jakken.

Det dårlige været yr mente skulle komme ut over kvelden, meldte sin ankomst tidlig. Jeg håpet å komme ned til hytta før regnet. Regnet kom ut på ettermiddagen. Det ble likevel tid til å se seg litt om. Jeg har jo gått her noen ganger, men finner fortsatt naturen flott.

Nede på hytta, hentet jeg vann, fyrte opp i ovnen og fant fram te og lunch. Jeg hadde håpet å kunne sitte ute i sola å spise, men det var for kaldt i vinden. Jeg trakk fort inn, og fyrte i ovnen. Det var 13 grader inne da jeg kom, men det ble ganske fort omtrent 20 grader.

Jeg ble ikke alene den natta. Det kom to tyskere vandrende fra Flørli i regn – uten skikkelig kart, men karene var vant med fjell og tur, og ville videre – utenom merket sti dagen etter. I tillegg kom det en kar opp Fidjadalen, med verktøy i sekken. Han hadde ryddet stien oppover. En skikkelig god jobb.

Det var overskyet og det blåste en kald vind på morgenen. Ikke langt ut på dagen, løyet vinden og sola kom fram. Det ble ikke en varm tur over heia, men med den kalde trekken bakfra, var det helt greit å gå i blusen.

Som vanlig – i godt vær – ble det en flott tur over heia tilbake mot bilen. Denne gangen ble det en stopp for å ta bilde av et par rype, som antakelig alt hadde reir med egg. De oppførte seg i hvert fall slik. Den ene fuglen stoppet opp bare noen få meter fra meg og sjekket hvor jeg gikk.

Jeg hadde det ikke travelt på veien mot Hunnedalen, men likevel kunne jeg se at det faktisk hadde gått kjappere enn «vanlig». Ikke så fort som i «gamle dager» for bare noen få år siden, men fort nok. En fin tur i flott vær.