Fra Blåfjellenden til Flørli

En høstdag av de sjeldne.

Etter to dager i regn, mens YR snakket om sol og noen få byger, måtte jo YR til slutt få rett. Søndagen ble helt annerledes enn fredag og lørdag. Helt fra morgenen av skinte sola. Tjernet utenfor døren var speilblankt. Det ble en av disse morgenen i heia som jeg bare drømmer om. Og jeg skulle over heia til Flørli.

Det er en tur jeg har tatt mange ganger. Men selv om det etter hvert har blitt noen ganger totalt, har jeg ikke tatt turen før i år. Det var jo meningen at Broderen og Ådne skulle være med. Av forskjellige årsaker valgte de å ta over haugen til Hunnedalen og hjem.

Jeg ville bli alene over heia.

Her har jeg gått alene i 30 år, og tatt denne turen et titalls ganger uten følge. Likevel er det med en viss engstelse jeg ser fram til å starte. Det merkelige er, at så snart jeg kommer meg avgårde, er det helt greit. Selvsagt går jeg forsiktig, og sikrer der det er mulig, men jeg er ikke «engstelig». Det er bare kjekt å være på tur.

Og denne dagen var så bra som det gå å få det.  Sol og litt sommertemperatur. Helst ikke så varmt at det ble et problem oppover – med sola i nakken. Helt øverst, i starten var vinden kald.

Som nevnt har jeg gått opp bakken mot Jomfruvannet noen ganger, likevel klarte jeg å rote meg vekk fra stien.  Mangel på konsentrasjon får jeg kalle det. Jeg fulgte sauetråkket til jeg plutselig var uten sti og merker.

Det ble tungt rett opp lia i lyngen – til stien, som jeg selvsagt viste hvor var….

Det er fint oppe ved Jomfruvannet. Blå himmel, blått vann og høstfarger i marka. Bekker og myrer, som fortsatt var bløte og tunge å gå. Stien blir jo fort full av gjørmehull, så det ble litt hopping og vandring utenfor sti.

Det siste stykket opp mot vannet, er stien lagt om slik at elva krysses lengre nede. Gammel og sta som jeg, følger jeg selvsagt den gamle stien. Og til de som mener merker og sti vil vise lenge i terrenget, kan jeg opplyse at den gamle stien ikke var lett å følge. Den var for det meste bare et utydelig tråkk i terrenget. For folk som ikke har gått der tidligere, vil det være vanskelig å finn fram.

Her oppe i høyden åpner terrenget seg opp og det er mulig å se langt ut over heia. Jeg stoppet opp og tok inn utsikten – for å spare minnene til de mørke og triste vinterdagene. Dette var en dag å huske.

Det er litt trist å komme ut på den gamle anleggsveien over Flørlivannet. I gamle dager, for 3-4 år siden, var dette bare en kjerrevei overgrodd og lite i bruk. En kjekk vei å følge nedover mot demningen og Flødalen. Nå er veien oppgradert til anleggsvei. Det er ikke lange biten ned, før stien igjen tar ut i terrenget heldivis. (Veien fører mot en stengt tunell.)

Over flyen ned mot Flørli går det kjapt – slak nedoverbakke og god sti – bortsett fra at sorpa var dyp og sleip enkelte plasser. Jeg krysset ånå på den vanlig plassen, og kunne godt ha stoppet for en liten dukkert i elva, men kleggen var for innpåsliten…

Bakken ned mot sjøen er lang og bratt. Det er fortsatt rester av den gamle stølsveien, men mye av stien er i dag rasert og det er grus og stein som dominerer. Det er nok et resultat av alle de som går dagstur i trappene og ned stien.

Å komme til Flørli er helt greit. Det er vask og do tilgjengelig, sammen med brus og is. Kafe`en holdt heldigvis fortsatt åpent. Det tar fortsatt en god time ned hurtigbåten før Lauvik er i sikte. Men den timen sitter jeg i en god stol, temmelig mør i beina etter noen timer over heia.

Langavatn og Blåfjellenden.

Regn og myr.

Endelig var det anledning til å ta en av mine vanlige «langturer». Ikke egentlig lang, men med to overnattinger. Hvorfor jeg ikke har tatt turen til Lysebotn, Langavatn, Blåfjellenden og til Flørli før i år får bli uavklart. Det har ikke blitt…

Men denne uka stemte det meste. Broderen ville bli med. Han ville i tillegg ha med seg sitt barnebarn på 15, som igjen skulle ha med en kamerat. Vi ville med andre ord antakelig bli fire på tur, men det skjer jo saker og ting. Kameraten fikk forfall, så det ble tre – et god tall og en god gjeng.

Det kan lett bli stress en fredag. Broderen kom noen minutter senere enn avtalt. Vi måtte fylle diesel. Ting tar tid.

Bommen var i ferd med å gå ned da vi kom på kaien. Et brøl og kjapp sprint sikret oss plass på båten…

Som vanlig måtte vi vente på bilen i Lysebotn. Ventetiden ble kortet ned med litt varm mat – en siste luksus før ødemarken..

På parkeringsplassen ved Akslaråtjørn regnet det. Selv om YR lover – dyrt og hellig, sol og sommer, regner det på vei innover mot Langavatn. Jeg har gått innover mange ganger, og nesten alltid har det regnet. Denne gangen kom det mye regn. Heldigvis var Langavatn så pass lavt at vi ikke trengte å ta av støvlene. Det gikk greit å komme forbi svaberget som stikker ut.

På hytta var det ingen. Vi tok hver vårt rom. Det kom et par senere på kvelden, men for vår del gikk kvelden med kortspill.

Det regnet om natten. Det regnet på morgenen. Det regnet på turen mot Blåfjellenden.

Vi ble bløte.

Turen nedover fra Langavatn mot Rundevvann og videre er egentlig grei. Bortsett fra at alt regnet hadde gjort stien til en stor sølepytt. Og glatt i tillegg.

Vi tok det med ro.

Nå er det normalt helt greit å nedover. Og den første delen av turen bød på få utfordringer – en plass må jeg på rompa for å komme fram, men utenom det…

Et stykke nede mot Blåstølmyrane traff vi på kjentfolk. Det var sauefolkene på Blåfjellenden som var på vei til dagens lange tur for å sanke sauer. Det ble likevel tid til en god drøs. Omtrent på samme stedet tidligere et år, traff jeg Ola, Han ute i samme ærend som nå, å samle sau. Den gangen på vei mot hytta med en flokk. Jeg ble sendt til andre siden av elva med forsikring om at, «jo det gikk en sti der»

Jeg fant jo aldri den stien, og Ola hadde undret seg over meg som for opp og ned bakkene…..

Karene kunne ikke stoppe alt for lenge, de var på jobb. Vi fortsatt nedover mot Blåstølmyra hvor det fortsatt er godt mulig å se hvor stølene hadde stått. Her på flate myra var vel antakelig en av de siste plassene i heia, hvor graset ble slått og brakt til gards på sledeføre.

Det siste stykket mot Blåfjellenden er det bløtt – myrhull etter myrhull. Og det hadde blitt drevet sauer nedover. Det var helt umulig å holde seg ren på buksa. Det ble skikkelig tungt i regnet.

Vi kom selvsagt fram til Blåfjellenden – og tom hytte. Det kom folk utover dagen, men selv med opp mot 40 gjester var det fortsatt ledige madrasser på hemsen i annekset.

Litt ut på ettermiddagen fikk jeg besøk av Olav fra Fidjastølen og en kar til. De hadde vært ute på sanking i mange timer – i regnet.  Akkurat da de kom var det et lite gløtt av godvær. Jeg tilbød kaffe, og vi fikk oss en liten prat, før de tok fatt på siste stykket ned mot stølen.

At de hadde gått langt og lenge, kunne jeg se på hundene. Den ene lå omtrent dønn stille under hele stoppen. Disse heiakarene, både på Blåfjellenden og Fidjastølen gjør en forbløffende innsats for å få sauene til gards. Det er mange timer ute, og lange dager, for dårlig betaling

Søndag fikk de litt betaling for strevet. Det ble sol og sommer. Og en dag i heia av de skjeldne.

 Ola etterlyste et bilde fra lyngbrenningen i vår. Da var vi på hytta og broderen tok noen skikkelig bra bilder.

Et av disse legges ut her, men altså fra i vår.

Til Sandvatn.

En helt vanlig søndagstur.

Det var lenge siden, riktig lenge siden, broderen og jeg hadde vært på tur, og enda lengre siden vi hadde tatt en helt vanlig søndagstur.

Ferie og vær har gjort det vanskelig å passe inn en slik vanlig tur.

Og hva er så en vanlig søndagstur? På vinteren er turen minst en mil og minst et par timer.  På sommeren – og det er fortsatt «sommer», selv om høsten nærmer seg raskt, må det være en tur i heia. Det blir muligens 15-16 kilometer på beina, og det tar minst 4 timer. Vi går ofte inn til en av STF’ hytter inn av Hunnedalen.  Frem og tilbake på dagen blir sånn passe tur, og da har vi mulighet for en stopp inne på hytta, om været ikke er helt på lag.

Søndagsmorgen kom jeg på at vi faktisk ikke hadde avtalt tur, og at broderen ikke visste at jeg var hjemme. Moderne kommunikasjon ordner det meste. Vi avtalte avgang rundt 10, noe som ville bety start på tur rundt 11.

Det var ingen diskusjon om dagens turmål. Broderen hadde ikke vært på Sandvatn før i år, og for meg ville denne turen passe bra. Turen er nok den enkleste av de som har start i Hunnedalen. Nå er Lysebrekka ikke helt grei, både lang og delvis bratt, men vel oppe er det mye fast fjell og god sti.

Yr vartet ikke opp med noe spesielt bra vær. Det skulle helst bli yr og regn. Ikke mye – vind fra sør gis sjeldent store nedbørsmengder, men litt hele dagen. Jeg antok det ville bli jakke på og hetta oppe store deler av turen.

På veien oppover gikk vindusviskerne litt inne i mellom.

På parkeringsplassen var det litt «kulse» i vinden, men ikke nedbør. Ikke langt oppe i bakken måtte jakken av og det ble en tur innover heia i bare ullblusen. Vel og merke var vinden bakfra, og da gir sekken godt ly.

Asle, som kom springende imot, hadde kortbukse og kortarmet bluse – det så litt kalt ut. Han hadde vært på Sandvatn som tilsyn. Det er alltid kjekt å treffe kjente, og vi fikk en - kort – drøs.

Vi traff også far og sønn på telt-tur. Disse hadde bestyrerinnen og jeg snakket med på Blåfjellenden lørdags morgen. Da hadde de ligget i telt ett stykke inn fra Hunnedalen og skulle rundt til Lortabu.

Vi traff far og sønn – på 12 år tidlig søndag. Det bestyr lange dagsetapper og mye tid på beina. Godt gjort av en 12 åring.

Vi traff også «fem fine fruer fra Flekkefjord» som hadde vært på Blåfjellenden fredag til lørdag. Fortsatt i godt humør og i fin form..

Været… Yr tok feil. Det var omtrent tørt i stien, ikke en dråpe på vei inn, og noen solglimt inne i mellom. Mye bedre enn meldt.  Da vi tok fatt på hjemturen lurte noen sinte svarte skyer i vest. De holdt seg unna våre områder, men fra sør kom det mer tunge skyer enn det vi hadde hatt på vei inn.

Helt nede ved veien kunne vi kjenne noen dråper i lufta. Regn på ruta nedover dalen….

Denne gangen var vi skikkelig heldige med været – i forhold til værmeldingen.

Og på hjemveien traff vi en familie på 4 som ville en tur inn til hytta. Sandvatn ville ikke stå tom denne natten.

Kveldstur til Blåfjellenden.

Sammen med Bestyrerinnen.

Det ble tidlig avtalt med broderen at vi skulle ta en tur inn Lysefjorden til Langavatn, Blåfjellenden til Flørli og så båt ut. Det var bare det at broderen hadde litt problemer med kalenderen – han avlyste.

Ok, jeg fikk ta turen alen. Fredagsmorgen satt jeg meg ved pc’en for å bestille billett. Ingen ledige. Alt fullt….  Skuffelse.

Det ble en tur på treningsstudio og en omgang med kost og klut hjemme. Ut på ettermiddagen satt jeg meg godt tilbake i stolen – både husarbeid og trening, bra nok.

Bestyrerinnen kom hjem fra jobb litt før fire. Hun foreslo en tur til Blåfjellenden. Dette har vi gjort noen ganger. Det er adskillig morsommere å snakke med folk på hytta enn å sitte å sløve foran fjernsynet – en fredagskveld.

 Pakking for en tur til Blåfjellenden en fredagskveld går kjapt. Dette har vi gjort før. Til og med maten vi pleier å ha med, hadde vi i kjøleskapet. Vi var ute av døra og i bilen før fem.

Og unngikk kaoset på Ålgård, og var klar for tur innover heia rundt seks.

Yr hadde snakket om sommer og finvær hele uka. Det var ikke nettopp finvær vi fikk. Det småregnet, men temperaturen var bra. Det ble litt regn og litt opphold da vi tuslet over heia.  Det var også andre, et par som kom fra Tomannsbu, startet oppover bakkene samtidig med oss.

Klokka seks, og vi ville antakelig trenge omtrent tre timer innover. Det ville mørkne ikke mye over ni. Det var med andre ord ikke mye å gå på. Heldigvis var vi ikke helt klar over når det ville bli mørkt, så det tok en stund før vi begynte å kikke på klokka…

Bestyrerinnen og jeg holdt et jevnt og greit tempo innover. Ingen lange stopp, og ingen kjappe trinn oppover bakkene – jevnt og sikkert.

Det er hyggelig å gå slik. Dette har vi gjort noen ganger, og det er fortsatt like kjekt.  Det får, i hvert fall for meg, frem de gode følelsene av samhold. Det blir helst småprat, men det betyr delte opplevelser i naturen.

Vi nådde selvsagt ned til hytta i god tid før mørket seg innover heia. Og oppholdet ble som vanlig både hyggelig og kjekt. Vi traff nye folk. Kjekke folk. Det ble en kveld med prat i stedet for å sløve foran fjernsynet. I stolen foran boksen skjer det ikke mye. På heia blir vi kjent med folk, får prate (og fortelle).

Det er også helt greit å vaske opp frokostkjørlene sammen med folk som du bare har kjent i timer. Det er også lettere å gjøre rent når jobben deles på flere.

Det var fortsatt mørke skyer og lite blå himmel på lørdagsmorgenen. Vi hadde det ikke travelt, og var blant de siste som forlot Blåfjellenden. Det var folk i heia. Vi møtte en del som var på telt tur, og noen på dagstur. De første vi traff som var på dagstur, hadde startet i Hunnedalen og skulle til Eikeskog. En lang dagsetappe – som jeg har gjort et par ganger. Jeg er ikke sikker på om jeg hadde syntes det var en god ide i dag.

Som innover gikk det greit og jevn. En liten stopp hos hyttefolk ned i Hunnedalen, før vi startet hjemover.

En tur uten det helt stor været, men det var likevel en kjekk tur.

Sommer og sol - i slutten av august.

Endelig mot Blåfjellenden igjen.

Da var det endelig tid for en tur til Blåfjellenden igjen. Det er svært sjeldent at jeg ikke er på hytta i løpet av nesten 3 uker. På vinteren, ja, men på sommerføre…

Jeg pleier å ta en tur innover ca. en gang i uka.

Og nå var det på tide…

Jeg planla egentlig å ligge over fra tirsdag til onsdag, men det slo meg plutselig at jeg like godt kunne slå to fluer i en smekk – både besøke Blåfjellenden og ta en «lang»tur. En tur på mer en to – tre timer.

Frem og tilbake til Blåfjellenden tar mer enn 4 timer og da regner jeg ikke pausen inne på hytta.

Grunn til at jeg kunne tenke meg en lengre tur, var selvsagt været. Yr vartet opp med sol og sommer – temperatur på opp mot 20 grader og nesten ikke vind.

Kortbuksevær med andre ord.

På Høgaleitet i Hunnedalen var det 13 grader, og litt vind. Det tok likevel ikke lang tid før svetten rant i bakkene oppover. Sola hold seg bak skyene en god stund, men etter hvert ble det klart. Og da kom varmen.

Ved Tangane sto det sauer. Det så ut som om de egentlig helst ville være ferdig med heia for i år. Og ville hjem.  På returen var alle sauene forsvunnet. De hadde antakelig ombestemt seg.

Innover mot Blåfjellenden gikk det greit. Det var gode forhold, men det må ha regnet godt tidligere. Det var en god del sorpe, og jeg ble for skitten oppover leggene.

Nå var jeg litt spent på hvordan jeg ville takle en tur frem og tilbake. Tidligere var dette bare barnemat, tror jeg. I alle fall, så ble det en god del turer fram og tilbake på dagen. I pensjonisttilværelsen, har det blitt mer overnattingsturer.

Innover gikk det greit.

I det jeg startet, kunne jeg se en skoleklasse gå av bussen. De skulle høyst sannsynlig samme vei som meg, mot Blåfjellenden.  Jeg lurte litt på når jeg ville treffe denne gjengen igjen. Jeg var temmelig sikker på at jeg ikke ville se snurten av ungdommene før i det minste etter bakken opp fra hytta. Litt avhengig av hvor lang pause jeg tok.

Det er litt artig å kunne konstatere at jeg møtte de omtrent der jeg forutså.

Pausen på hytta ble litt lengre enn vanlig, det var en del småting som måtte gjøres. Det var kjekt å være tilbake på Blåfjellenden, og jeg hadde det ikke travelt. Det var to jenter på hytta, de tok en overnatting ekstra på grunn av en liten skade.

Det var tørrer på veien hjem enn inn, likevel gikk det ikke noe særlig fortere. Og hvorfor skulle det gå fort en slik dag. Sol og sommer i slutten av august må bare nytes.

Kort tur til ny hytte - Skåpet.

Søndagstur - rett etter "syden"ferie.

Kan pensjonister ha ferie? Det føles i hvert fall slik med 14 dager i «syden». Nå ble det, nesten som vanlig, en god del spasering. Med sekk på 5-6 kilo. Hver dag.

Det blir faktisk så pass mye tid på beina, at jeg føler meg litt sliten etter en uke. God trening, spesielt da det også blir en del styrketrening i tillegg.

Etter 14 dager skulle det bli greit med en «hviledag». Bortsett fra at Turistforeningen skulle ha åpningsfest på sin nye hytte «Skåpet» dagen etter hjemkomst.

Og hjemkomsten ville være rundt 23.00 på kvelden lørdag.

Og åpningen av hytta skulle være kl 13:00 på søndagen. Noe som medførte at vi måtte være i bilen før 08:00 søndagsmorgen.

For bestyrerinnen ville være med. Godt gjort, for hun hadde vært med på de fleste turene i ferien.

Den nye hytta ligger i Fosand inn av Vinddalen. Skåpet ble navnet, hentet fra den gamle hytta som ligger et lite stykke borte fra den nye.

Jeg har vært i området før, men ikke innover mot Skåpet. Så turen ville bli ny. Det er ikke så mange heieturer i vårt området, jeg ikke har vært på opp gjennom årene. Men inn av Vinddalen ville bli en ny tur. Skikkelig kjekt.

Vi, bestyrerinnen og jeg nådde med god margin 8:45 ferja fra Lauvik.  Det er jo et stykke å kjøre innover mot Helle og Espedalen og opp til Vinddalen. Det var alt en del biler parkert ute på et jorde.

Vi tok fatt på stien innover dalen. Det var helt klart en gammel stølsvei. God sti med andre ord. Den fulgte stort sett elva/bekken innover. Ingen store bakker, bare jevn stigning. Ett stykke var det mye stein, som kan bli glatt i regn, men eller var det enkel gåing. Det første stykket gikk gjennom glissen furuskog med blåbær og tyttebærlyng.

Det ble, etter som vi kom høyere, mindre furu og mer bjørk. Helt oppe kom vi inn på snaufjellet. Hytta ligger på 611moh.

Nå hadde jeg hevet en god del i sekken – utenom det bestyrerinnen ville ha med. Alt i alt ble det en sekk noen kilo tyngre enn vanlig på dagsturer. Bare greit, da ville jeg antakelig ikke ta ut, slik at bestyrerinnen ble hengende bak.

Det kom noen imot. De kunne fortelle at vi var nummer 18 og 19 på vei oppover. Nå tok vi igjen en del familier, så vi var vel antakelig omtrent nummer 9 og 10 som kom til hytta denne dagen. Av i alt 5-600 besøkende.

«Alle» ville være med på åpningen av hytta…

Selvsagt var det en hel del kjentfolk. Og det er alltid (må skives med store bokstaver…) ALLTID hyggelig å treffe fjellfolk igjen.

Det ble en lengre stopp. Etter bare vel en times tur oppover. I det fine været vi hadde, og på en slik kjekk stølssti, kunne jeg gjerne ha gått lengre.

Jeg må innrømme at offisielle tilstelninger ikke er det jeg ønsker å delta i. Vi pakket sekken før selve åpningen og tok fatt på veien nedover. Det kom fortsatt folk i mot. Det ville bli folksomt.

Men for oss ble det en rolig tur nedover. Skikkelig kjekt med en slik tur. Jeg kan godt tenke meg å gå oppover flere ganger.

Tradisjonell tur i "syden" med koselig følge.

Far og sønner på tur.

14 dager i «syden». Det betyr normalt mye sol og strand. Nå er det å ligge strekk ut i timevis, høre bølgeskvulp og støy  fra andre badende feriegjester, ikke helt min ting.

Det har likevel blitt noen feriereiser de siste årene.  Vi, det vil si bestyrerinnen og jeg har funnet et helt greit sted. Det blir et par timer rolig spasering til og fra «stranden», og til lunch. Ikke så mye harde bakker og høy puls, men likevel så pass mye bevegelse at jeg synes det egentlig er greit å komme hjem for litt mer rolige dager – selvsagt avbrutt av en fjelltur i ny og ne…

I år ville familien være med – den første ukene. Litt fred og ro – ferie – må vi gamle også få.

Det betydde at jeg for en gang skyld, kunne dra på tur med mine to sønner, om været laget seg, den første uken.

Og været samarbeidet. Det ble overskyet, og til og med noen dråper regn, dagen etter vi ankom.

Perfekt for en lengre tur. Og det ble en tur fra Markarska til Baska Voda.

Langs sjøkanten, nesten uten bakker, og med andre på vei til og fra. Selv om det er få som gå så pass langt som oss.

Turen er opp mot 19 kilometer. I joggesko, kortbukse og nesten uten sekk, er det ingen stor utfordring. Det tar likevel tid. Tempoet blir relativt rolig. Det er alltid noe å se på, og stedene vi går gjennom, endrer seg år for år. Det blir stadig med feriehuser, butikker for turister, spisesteder og aktivitetstilbud.

Det som for ti år siden var rolige småsteder med bare få turister, er blitt feriesteder med proppfulle strender.

Med rolig tempo, behagelig tempo og godt selskap, blir det likevel en kjekk tur. Det er jo ikke så ofte jeg får anledning til å være sammen med mine sønner – som begge er voksne. De er opptatt og strever med sitt.

Denne dagen ble det tid til prat underveis, og til en skikkelig hyggelig stopp for påfylling av veske før vi tok fatt på hjemveien. Veskebalansen må opprettholdes i varmen.

Hjemturen gikk på samme måte som turen mot Baska Voda. Det er kjekt å gå slik og småprate. Det er egentlig ikke vanskelige eller dype spørsmål som blir tatt opp, mer dagligdagse ting som opptar praten.

Men det er egentlig greit å kunne konstatere at mine sønner har mye av de samme basisverdier og syn på etikk og lojalitet som jeg selv har. Det lover godt f or fremtiden – synes jeg.